Det er ikke falske nyheter, men halvsannhetene, som er medias problem.

Medienes problem med falske nyheter, er ikke de falske nyhetene, men halvsannhetene de serverer.

Hvis en undersøkelse viser at 90 prosent av medarbeiderne i en bedrift er fornøyd med selskapet de jobber i, så vil medienes overskrift være ”En av ti misfornøyd med ledelsen”. Ha dette i mente, når du leser videre.

Hovedproblemet med den sviktende tilliten til mediene, er ikke at NRK videreformidler en dårlig 1. april-spøk fra Planica eller at mediene blir lurt av feile kilder eller refererer ubekreftede nyheter. Dette er dårlig håndverk forklarer ikke den omdømmesvikten mediene opplever. 

Når Norges fremste nyhetsmedier går sammen om å danne et faktasjekk-redaksjon som en motreaksjon på problematikken rundt falske  nyheter og medienes synkende troverdighet, så er det mest bekymringsverdige ved en slik tilnærming til falske nyheter, er at nyhetsmediene ikke forstår det underliggende problemet, og dermed tror at dette grepet er løsningen.

  

Hovedårsaken til medienes fallende troverdighet, er at mediene formidler halvsannheter - en virkelighet som publikum ikke kjenner igjen. Det underliggende problemet er medienes egne nyhetskriterier. En god nyhetssak skal inneholde en konflikt. Ja, uten konflikten så forsvinner nærmest journalistenes interesse for en sak.

I innledningseksempelet over, så vil ingen oppegående journalist ha skrevet at 9 av 10 er fornøyde. Hadde du som journalist kommet til redaktøren med en slik vinkling, så ville arbeidsformidlingen på NAV vært neste stopp – redaksjonene skal jo ikke være løpegutter for næringslivet. Eller som det gjerne blir sagt: ”Har du en gladhistorie du skal fortelle, så må du gjerne kjøpe annonseplass”, eller ”Tror du vi er et mikrofonstativ for næringslivet”?

Vinklingen i innledningshistorien, medfører at det dannes et inntrykk av at denne arbeidsplassen er preget av misnøye og konflikter. For 9 av 10 medarbeidere, som leser saken, så vil de ikke kjenne seg igjen, sannsynligvis enda flere. Vinklingen mediene velger, går ikke under kategorien falske nyheter, men mediene tilnærming gjør at de som kjenner historien fra innsiden, oppfatter at mediene ikke snakker helt sant. Hadde dette vært et engangstilfelle, så er det ikke et problem for mediene, men når nærmest hver eneste nyhetssak har en slik negativ vinkling, så forsvinner etter hvert troverdigheten til mediene. Straks du kjenner til en sak mediene skriver om, så vet du at de ikke forteller hele sannheten. De formidler ikke falske nyheter, men som oftest vet du at det bare er en liten del av sannheten som formidles – den mest oppsiktsvekkende, klikkvennlige tilnærmingen.

Selv om jeg er en kommunikasjonsmann, og dermed kan bli oppfattet å ville styre medienes vinklinger, så er min bransje ikke tjent med den sviktende tilliten som mediene nå opplever. Jeg ønsker ikke en tannløs presse, som ikke opptrer som en fjerde statsmakt eller ombudsmann for folket. Det vil være en svakhet for demokratiet og svekke mediene kommersielle verdi som uavhengig meningsbærer.

Jeg tror norske redaktører må revurdere krigstypejournalistikken, unngå å konstruere marginale konflikter som oppleves som halvsannheter, finne nye, lesverdige tilnærminger på historiene de skal formidle og bidra til å øke innsikten til leserne. Dette krever et paradigmeskifte, og de som først finner veien ut av den hengemyra av halvsannheter som mediene selv har valgt å tråkke ut i, vil være de som overlever.