Utøya-massakren var altfor vond, til at man kan si at det kom noe godt ut av den. Samholdet og varmen som det norske samfunnet har vært preget av etter den feige terrorhandlingen, er ikke et resultat av handlingen, men en reaksjon. Dette er naturligvis en språklig nyanse, men akkurat denne begrepsmessige forståelsen er viktig. Spesielt når det kommer til omtale av 22/7. Denne verbale kompetansen besitter de fleste politikere, også ned i de fleste partiers lokallag.
Fremskrittspartiet har historisk sett engasjert og tiltrukket seg mennesker som vanligvis ikke har vurdert politiske verv, og ære være partiet for denne utvidelsen av demokratiet. Samtidig er det blant disse politikerne, som nå også bekler mer sentrale verv i partiet, en annen (og mer mangelfull?) politisk forståelse.
Når lokalvalgkampen nå er i gang, opplever vi derfor Frp-politikere som prøver å finne forklaringer på (dra gevinst av) terroraksjonen i det de selv opplever som en frustrerende innvandringspolitikk. Jeg forventer at partiledelsen har gitt klare føringer på hvordan Frp-politikere skal debattere innvandringspolitikken i lys av 22/7: Ingen ønsker å assosiere seg med en gal manns handlinger og ingen er tjent med å bruke en gal manns handlinger som argumenter for egen politikk. Det er en bumerang som slår hardt tilbake! Men noen av lokalpolitikerne til Frp har til tross for dette, bruk 22/7 som argument mot Aps politikk. På denne måten demonstrerer de til de grader at de mangler den verbale kompetansen til å forstå rekkevidden av sine egne argumenter. Samtidig skaper de pinelige situasjoner for eget parti. I historiens korteste valgkamp, må Frp reagere raskere og hardere enn det som ellers vil være naturlig, og ekskluderer og suspenderer politikere over en lav sko.
Det kommer som skrevet før ikke noe godt ut av 22/7, men det er grunn til å tro at oppryddingen i Frps egne rekker nå, vil kunne ha en positiv effekt på partiet frem mot stortingsvalget om 2 år, og dermed gjøre en fellesborgelig valgkamp enklere.
