Kritikk av landbruksminister - helt på jordet

Mediakritikken mot Sylvi Listhaugs hemmelige PR-kunder fortsetter for full styrke, i media godt hjulpet av politikere som ser seg tjent med en landbruksminister med svekket omdømme.

Jeg er også PR-rådgiver, og vi er åpen på hvilke kunder vi har. Ja, faktisk bruker vi kundeoversikten aktivt i nysalg. Det er vårt valg, basert på kommersielle hensyn, og ikke et resultat av en etisk vurdering i forhold til demokratiske verdier. PR-byrået First House har gjort en tilsvarende vurdering, og kommet opp med et annet valg. Konsekvensene av valget er nedfelt i kundeavtaler og ansettelsesavtaler, på samme måte som vårt valg er nedfelt i våre kundekontrakter.

Sylvi Listhaug jobber ikke lengre i First house, men er bundet av sin kontrakt med sin tidligere arbeidsgiver. Vi må tro at denne bindingen er begrenset til å ivareta arbeidsgiverens interesser, og ikke interessen til arbeidsgiverens klienter. Gitt at det ikke foreligger en gjeldende bonusløsning for landbruksministeren i First house, er det i realiteten ingen habilitetsspørsmål.

Sett at Listhaug hadde blitt ansatt som NHO-direktør i stede for Landbruksminister. Hadde det vært noen som hadde tatt til orde for at Listhaug i sin nye stilling ville ivaretatt interessen til sin tidligere arbeidsgivers klient? Eller tenk om Listhaug hadde vært journalist, og ikke First House-rådgiver. Da ville hun fortsatt ha hemmelige kildelister, som hun tok med seg inn i regjeringslokalene. Dette var jo i realiteten det som skjedde da tidligere Nordlysredaktør ble statssekretær i SMK. Tok Martin Kolberg opp habilitetsvurderingene den gangen? Eller hva med overgangen fra Aftenposten til Kulturdepartementet. Her er det jo mange profesjonelle relasjoner!

De som er opptatt av habilitetsspørsmål hos ledende politikere bør først og fremst være opptatt av de relasjonene som historisk sett har gitt maktmisbruk - de personlige relasjonene.  Hvis vi først skal ha noen lister fra våre politiske topper i regjering og storting, så er det vennelistene vi vil se. Hvem er det Martin Kolberg og Per Olaf Lundteigen har spist lunsj med den siste måneden? Hvem har de møtt i nære sosiale situasjoner, som kan ha betydning for deres virke som stortingspolitiker? Og hvem er det som har snakket med Kolbergs eller Lundteigens nære familie, og som på den måten kan påvirke stortingspolitikerens virke via middagsbordets diskusjoner? Her er det virkelig mye som foregår i et skyggeland som kanskje ikke tåler dagens lys!! Med det engasjementet som Kolberg og Lundteigen har lagt til grunn i denne saken, så er det neste å forvente at de selv står frem med sine hemmelige relasjoner i media.

Diskusjoner om habilitet er ikke noe nytt innen landbruket. I statsvitenskap er bindingene mellom embedsverket i landbruksdepartementet, bondelagsorganisasjonene og samvirkebedriftene og landbrukshøyskolen velkjent, og for de fleste landbrukstoppene finner vi innslag fra alle tre stedene i CV'en.

Det eneste Sylvi Listhaug i realiteten har med seg inn i regjeringslokalene fra arbeidet for Rema og Coop, er kunnskap om den verdikjeden som går fra bondens åker til vårt middagsbord. At vi i dag har en landbruksminister som ikke bare har bondeblod i årene, men som også har kunnskap om prisstruktur og maktforholdene i landets matindustri, kan jo gjøre mang en bondevenn litt skremt.

Endelig tar Statsministeren styringen

Arbeiderpartiets reklamefilm, med Jens Stoltenberg som taxisjåfør har tatt markedet med storm, og blitt en farsott i både medier og sosiale medier langt utover landets grenser. Som vanlig har Norges mestvinnende reklamebyrå laget en folkelig reklame, som både er varm og morsom på en gang. En film som engasjerer mange – undertegnede inkludert. En morsom og folkelig ide, med et snev av selvironi, er jo nærmest signaturen til Try.

Men selv om filmen både får frem latteren og er utradisjonell, så er jeg i tvil om dette er god politisk reklame for Arbeiderpartiet. Filmen fremstiller statsministeren som en mann av folket, som lytter til folket og som tjener folket – den fremste av likemenn. Kong Arthur med sitt runde bord. Men er det dette vi ønsker av landets statsminister? Hvor er det blitt av statsministeren – statsmannen - som ledet en hel nasjon gjennom en nasjonal krise og sorg for to år siden? I dager før valget går assosiasjonene etter denne filmen mer i retning av tv-debattant og drosjeeier Hans Bauge. For reklamen skal hverken selge spareavtaler eller pizza, men en leder som styrer nasjonen trygt og sikkert til ny velstand. Det klarer den ikke.

Ved flere anledninger er det blitt stilt spørsmål ved Jens Stoltenbergs styringsevne. I de åtte årene han hatt rattet på nasjonens styre, har statsministeren hatt privatsjåfør, så disse drosjeturene er første gangen Jens Stoltenberg kjører bil på mange år. Og det blir nærmest en parodi på manglende styringsevne når statsministeren fremstår som en middelmådig sjåfør, som knapt makter å styre en drosje. Jeg mistenker at denne selvironien er utilsiktet.

Å kjøre drosje i Norge krever konsesjon til drosjeeier, og autorisasjon av drosjesjåføren. Jeg frykter at Jens Stoltenberg ikke har drosjelappen. Dermed seiler statsministeren under falsk flagg, og kjører i realiteten piratdrosje. Jeg tror ikke legeforeningen hadde likt om Stoltenberg hadde utgitt seg for lege, eller domstolene hadde akseptert at Stoltenberg hadde fremstilt seg som dommer. Av respekt for deres respektive kompetanse, har Stoltenberg unnlatt å fremstille seg som lege og dommer. Men det er vel like respektløst overfor landets drosjesjåfører, å fremstille seg som taxikusk. Eller er ikke det så nøye?

Noen ganger skal kreative reklameideer forbli akkurat det: ideer. Nå er ikke ideen om å fremstille statsledere i positive settinger noe nytt. Georg Bush likte å bli tatt bilde av seg når han hadde sittet på med jagerfly, og Vladimir Putin liker å bli fremstilt i litt macho-situasjoner; da han skjøt en bjørn eller når han trener karate. De har sikkert hatt det gøy hos Try under de kreative prosessene som resulterte i disse taxi-filmene. Det spørs om Arbeiderpartiet har det like gøy etter valget. Høyst sannsynlig blir den sittende statsministeren arbeidsledig etter valget, og disse reklamefilmene styrker heller ikke Stoltenbergs sjanser for å bli drosjesjåfør.

Medienes tobakkhysteri

Dagens næringsliv skriver i dagens leder om politikernes tobakkhysteri, etter at det i den nye tobakkskadeloven er innført et forbud mot "enhver form for testing av tobakksvarer og tobakksvarepakninger ved hjelp av forbrukere". DNs leder mener dette er et alvorlig inngrep i medienes redaksjonelle frihet - det er ikke lengre mulig å gjennomføre forbrukertester i mediene.

Det er i Norge et forbud mor reklame av tobakksprodukter og tobakken er skjult bak anonyme grå skapdører i butikken. Den eneste markedsføringskanalen som gjenstår er redaksjonell omtale. Derfor er redaksjonell omtale av tobakksprodukter ekstremt viktig for tobakksnæringen. Og med erfaring fra andre bransjer med markedsføringsforbud, så vet vi at medieomtale påvirker forbrukerne og gir økt salg. Og økt salg gir konsekvenser: Det skader røykerne.

Det er lite tvil om at tobakk hadde vært forbudt å produsere, importere, selge, oppbevare og bruke, dersom produktet hadde blitt forsøkt lansert i dag. Det er bare å ta en tur på lungekreftavdelingen på Radiumhospitalet eller reise hjem til en KOLS-pasient, så skjønner du hvorfor. Tobakkens historie, gjør at det er vanskelig å introdusere et forbud. Men ansvarlige helsemyndigheter bruker de metoder for å bane veien for et forbud, litt frem i tid, gjennom å gjøre tobakk stadig mindre tilgjengelig, og gjøre tobakksbruk stadig mer vanskelig.

Pressefrihet og ytringsfrihet er viktige prinsipper i Norge, men disse prinsippene må forvaltes ansvarlig. Når norske redaktører har tillatt å gjennomføre og publisere produkttester av tobakksvarer og omtale nye tobakksvarer som forbrukernyheter, viser det at de ikke har vært i stand til å forvalte pressefriheten ansvarlig nok. Den er direkte helseskadelig.

Prinsipielle diskusjoner om pressefrihet, er viktig. Men å bruke den nye tobakksskadeloven som bakteppe for en slik diskusjon, kan tyde på at noe av gangsynet til noen av våre redaktører er sløret av for mye tobakksrøyk. Hver gang politikerne har tuklet med tobakksbruken, så har noen skreket opp om politikernes tobakkshysteri. Først var det tobakksbransjen selv i forbindelse med markedsføringsforbudet, så var det utelivsbransjen, og nå er det mediene.

Lederen i DN har tittel "Tobakkshysteri". Det er mulig overskriften treffer Dagens næringslivs redaktør, og for så vidt Norsk redaktørforening og Norsk presseforbund, like bra som den treffer saksordfører i Stortinget, Kjersti Toppe, og flertallet av stortingsrepresentantene.