Medienes problem med falske nyheter, er ikke de falske nyhetene, men
halvsannhetene de serverer.
Hvis en undersøkelse viser at 90 prosent av medarbeiderne i
en bedrift er fornøyd med selskapet de jobber i, så vil medienes overskrift være
”En av ti misfornøyd med ledelsen”. Ha dette i mente, når du leser videre.
Hovedproblemet med den sviktende tilliten til mediene, er ikke at NRK videreformidler en dårlig 1. april-spøk fra Planica eller at mediene blir lurt av feile kilder eller refererer ubekreftede nyheter. Dette er dårlig håndverk forklarer ikke den omdømmesvikten mediene opplever.
Når Norges fremste nyhetsmedier går sammen om å danne et
faktasjekk-redaksjon som en motreaksjon på problematikken rundt falske nyheter og medienes synkende troverdighet, så er det mest bekymringsverdige ved en slik tilnærming til falske nyheter, er at nyhetsmediene
ikke forstår det underliggende problemet, og dermed tror at dette grepet er
løsningen.
Hovedårsaken til medienes fallende troverdighet, er at
mediene formidler halvsannheter - en virkelighet som publikum ikke kjenner
igjen. Det underliggende problemet er medienes egne nyhetskriterier. En god
nyhetssak skal inneholde en konflikt. Ja, uten konflikten så forsvinner nærmest
journalistenes interesse for en sak.
I innledningseksempelet over, så vil ingen oppegående
journalist ha skrevet at 9 av 10 er fornøyde. Hadde du som journalist kommet
til redaktøren med en slik vinkling, så ville arbeidsformidlingen på NAV vært
neste stopp – redaksjonene skal jo ikke være løpegutter for næringslivet. Eller
som det gjerne blir sagt: ”Har du en gladhistorie du skal fortelle, så må du
gjerne kjøpe annonseplass”, eller ”Tror du vi er et mikrofonstativ for
næringslivet”?
Vinklingen i innledningshistorien, medfører at det dannes et
inntrykk av at denne arbeidsplassen er preget av misnøye og konflikter. For 9
av 10 medarbeidere, som leser saken, så vil de ikke kjenne seg igjen,
sannsynligvis enda flere. Vinklingen mediene velger, går ikke under kategorien
falske nyheter, men mediene tilnærming gjør at de som kjenner historien fra
innsiden, oppfatter at mediene ikke snakker helt sant. Hadde dette vært et
engangstilfelle, så er det ikke et problem for mediene, men når nærmest hver
eneste nyhetssak har en slik negativ vinkling, så forsvinner etter hvert
troverdigheten til mediene. Straks du kjenner til en sak mediene skriver om, så
vet du at de ikke forteller hele sannheten. De formidler ikke falske nyheter,
men som oftest vet du at det bare er en liten del av sannheten som formidles –
den mest oppsiktsvekkende, klikkvennlige tilnærmingen.
Selv om jeg er en kommunikasjonsmann, og dermed kan bli
oppfattet å ville styre medienes vinklinger, så er min bransje ikke tjent med
den sviktende tilliten som mediene nå opplever. Jeg ønsker ikke en tannløs
presse, som ikke opptrer som en fjerde statsmakt eller ombudsmann for folket.
Det vil være en svakhet for demokratiet og svekke mediene kommersielle verdi
som uavhengig meningsbærer.
Jeg tror norske redaktører må revurdere
krigstypejournalistikken, unngå å konstruere marginale konflikter som oppleves
som halvsannheter, finne nye, lesverdige tilnærminger på historiene de skal
formidle og bidra til å øke innsikten til leserne. Dette krever et paradigmeskifte, og de som først finner veien ut av den hengemyra av halvsannheter som mediene selv har valgt å tråkke ut i, vil være de som overlever.
