Norge regnes om et av verdens beste land å bo i, og vi er allerede på vei ut av Finanskrisen, med en arbeidsledighet på bare 2,5 prosent. Søta bror på andre siden av Kjølen sliter med arbeidsledighet på opp mot 10 prosent. Glansbilder som dette har vært å lese i nesten alle landets medier de siste dager og uker. Her er det ikke bare Northaug og Håndballjentene som er best, hele nasjonen er Verdensmester!
Men det er fare for at VM-tittelen ville bli tatt fra oss, dersom det hadde vært like strenge dopingkrav i denne konkurransen, som det er i idretten. For det er ikke vanskelig å få 2,5 prosent arbeidsledighet, når så stor del av arbeidsstokken i Norge er uføretrygdet. Dette er en slags omvendt bloddoping. Det er nesten vanskelig å tenke seg en situasjon hvor vi skal få 10 prosent arbeidsledighet, i tillegg til alle de som er trygdet eller på annen måte holdes "kunstig" unna arbeidsmarkedet.
Arbeid for alle, har vært mottoet for våre politiske seierherrer de siste årene. Når alle de som ikke får jobb blir uføretrygdet, så er det ikke vanskelig å kjøpe seg til en slik løsning. Men det blir som å pisse i buksen når man fryser. Først blir det varmere, men etterpå blir det ennå kaldere - hvis man da ikke har noen CO2-holdige oljemilliarder å varme seg på i tillegg...
mandag 30. november 2009
fredag 27. november 2009
Politikkens logikk, eller mangel på sådan...
Når man skulle velge lag på løkka i gamle dager, var det alltid noen som ble stående igjen, og stort sett var det de samme som stod igjen, de som hadde minst å bidra med.
Et av politikkens paradoks, er at blant de kandidatene man kan velge blant i dag, så ville flesteparten passet inn i ovennevnte karakteristikk - de som har minst å bidra med. Yrkespolitikere som ser på politikken som en jobb og ikke et kall. I partier som ser på velgeroppslutning som markedsandeler og som definerer suksess i antall stortingsrepresentanter og ikke i gjennomført politikk.
Visjonær ledelse handler om å ikke bare reagere på fremtidige forandringer, men å skape dem.
Opp gjennom tiden har vi hatt slike visjonære politikere, men de er gjerne litt støyete og uregjerlige for partiapparatet, og dermed ofres de velvillig på det politiske alter ved behov. Igjen står de glattstriglete politikerne, uten farlige egenmeninger, som følger partiboken og som begynner alle setninger med "Javel", og ikke "Hvorfor".
Dermed har vi fått politikkens logikk, eller mangel på sådan; at politikere først og fremst er opptatt av å bli gjenvalgt, og på grunn av dette, må kunne vise påvirkningsevne og handlekraft i enkeltsaker, fremfor å være opptatt av de store linjene i samfunnsutviklingen.
Spør fem politikere om hva salgs samfunn de ønsker om 15-20 år, og jeg er redd ingen kan svare på dette. Og vet du ikke hvor du vil, så er det enda vanskeligere å komme dit.
Et av politikkens paradoks, er at blant de kandidatene man kan velge blant i dag, så ville flesteparten passet inn i ovennevnte karakteristikk - de som har minst å bidra med. Yrkespolitikere som ser på politikken som en jobb og ikke et kall. I partier som ser på velgeroppslutning som markedsandeler og som definerer suksess i antall stortingsrepresentanter og ikke i gjennomført politikk.
Visjonær ledelse handler om å ikke bare reagere på fremtidige forandringer, men å skape dem.
Opp gjennom tiden har vi hatt slike visjonære politikere, men de er gjerne litt støyete og uregjerlige for partiapparatet, og dermed ofres de velvillig på det politiske alter ved behov. Igjen står de glattstriglete politikerne, uten farlige egenmeninger, som følger partiboken og som begynner alle setninger med "Javel", og ikke "Hvorfor".
Dermed har vi fått politikkens logikk, eller mangel på sådan; at politikere først og fremst er opptatt av å bli gjenvalgt, og på grunn av dette, må kunne vise påvirkningsevne og handlekraft i enkeltsaker, fremfor å være opptatt av de store linjene i samfunnsutviklingen.
Spør fem politikere om hva salgs samfunn de ønsker om 15-20 år, og jeg er redd ingen kan svare på dette. Og vet du ikke hvor du vil, så er det enda vanskeligere å komme dit.
torsdag 26. november 2009
Mystery shopping hos Obama
Tareq and Michaele Salahi ankom middag i Det Hvite Hus, korrekt antrukket, ble sluppet inn og publiserte bilder av seg selv inne i fra presidentboligen på Internett - uten å være invitert. Den slags uvanlig gjestfrihet i et sikkerhetsorientert land, går naturligvis ikke upåaktet hen. En talsperson fra amerikanske myndigheter kommenterer også saken, med å fortelle at presidentens sikkerhet aldri var i fare.
De to ubedte gjestene risikerer nå å bli siktet for inntrengning.
De burde heller fått en medalje fra myndighetene. Å teste ut rutiner og avdekke mangler er noe som veldig mange aktører, både i næringslivet og i det offentlige, kan gjøre mye mer av. Men som som ikke lederne prioriterer. Dette kalles Mystery Shopping innenfor kapitalvarehandelen. Og avdekker bestandig forbedringsområder innenfor rutinene, og kanskje spesielt hvordan rutinene følges opp i praksis. For som oftest er det etterlevelsen av rutinene som ikke er god nok. Menneskelig svikt kalles det noen ganger.
De beste forbedringsprosessene skjer når egne ansatte opptrer som mystery shoppere. Da opplever de selv hvordan sviktende rutiner, eller etterlevelsen av disse, oppleves i praksis. Tilbakemeldingene fra slike situasjoner, fra egne kollegaer kan gi bratt læringskurve for alle involverte.
Kanskje burde informasjonspersonellet i NSB ta toget med bæreposer og unger på slep, og oppleve i praksis hvordan informasjonen som gis på perrong og stasjon, fungerer, eller ikke fungerer. Spesielt når det blir signalfeil og innstillinger. Kanskje vi da får bedre distinksjon, bedre mikrofoner og bedre høytalere.
Dersom flere tok i bruk Mystery Shopping - aller helst styrt fra ledelsen - vil mange oppdage at ikke bare er Obamas sikkerhetspersonell som har et forbedringspotensiale.
De to ubedte gjestene risikerer nå å bli siktet for inntrengning.
De burde heller fått en medalje fra myndighetene. Å teste ut rutiner og avdekke mangler er noe som veldig mange aktører, både i næringslivet og i det offentlige, kan gjøre mye mer av. Men som som ikke lederne prioriterer. Dette kalles Mystery Shopping innenfor kapitalvarehandelen. Og avdekker bestandig forbedringsområder innenfor rutinene, og kanskje spesielt hvordan rutinene følges opp i praksis. For som oftest er det etterlevelsen av rutinene som ikke er god nok. Menneskelig svikt kalles det noen ganger.
De beste forbedringsprosessene skjer når egne ansatte opptrer som mystery shoppere. Da opplever de selv hvordan sviktende rutiner, eller etterlevelsen av disse, oppleves i praksis. Tilbakemeldingene fra slike situasjoner, fra egne kollegaer kan gi bratt læringskurve for alle involverte.
Kanskje burde informasjonspersonellet i NSB ta toget med bæreposer og unger på slep, og oppleve i praksis hvordan informasjonen som gis på perrong og stasjon, fungerer, eller ikke fungerer. Spesielt når det blir signalfeil og innstillinger. Kanskje vi da får bedre distinksjon, bedre mikrofoner og bedre høytalere.
Dersom flere tok i bruk Mystery Shopping - aller helst styrt fra ledelsen - vil mange oppdage at ikke bare er Obamas sikkerhetspersonell som har et forbedringspotensiale.
tirsdag 24. november 2009
Teknisk knock-out på glattisen
Skøytetrener Peter Mueller har vært en torn i øyet for enkelte innenfor skøytesporten i Norge. Over lengre tid har disse motstanderne fått drevet en kampanjejournalistikk mot ham, berettiget eller ei, i norske medier. Denne ulmingen har slått ut i full fyr den siste tiden, etter en mye omtalt middag i Berlin.
Skøytetrenerens motstandere har utnyttet dette og i et velregissert styremøte fikk de skøyteforbundet til å avskjedige Peter Mueller med øyeblikkelig virkning. Teknisk knock-out på Mueller, som ligger nede for telling.
Spørsmålet er om Mueller er slått ut, eller om det er skøyteforbundet som nå kommer på glattisen med en forhastet avskjedigelse på usaklig grunnlag. Skøyteforbundet har lenge vært oppmerksom på den tøffe tonen i skøyteleiren, uten å ha reagert tilstrekkelig på dette, og uttalelsene til Mueller, som ingen vet hva er, må sees i lys av dette.
I norsk rettspraksis er en uskyldig til det motsatte er bevist, og i næringslivet ville en slik sak med motstridende meninger måtte prøves i en arbeidsrettsak. Idretts-Norge har med utgangspunkt i sin særegenhet, hevet seg over vanlig norsk lov og rett, og opererer i et juridisk ingenmannsland, hvor de til og med har sin egen domstol - Idrettens domsutvalg.
Profesjonaliseringen av idretten har gjort den til big business, hvor kapitalkreftene får rå. Før vi fikk Arbeidsmiljøloven, fikk de lokale nessekongene operere nærmest fritt med sine medarbeidere. Nå ser vi hvordan DnB NORs egen sponsorkonge opererer i tilsvarende fri dressur.
Mueller-saken viser nok en gang at profesjonaliseringen av idretten stiller helt andre krav til forbundene enn det de ser ut til å være i stand til å håndtere med nåværende kompetanse.
I norsk næringsliv er det etablert praksis at toppledere må gå på dagen, hvis de ikke har styrets tillit. Dette er regulert i arbeidsavtalen, trenger ikke noen offentlig begrunnelse, og kompenseres med en på forhånd avtalt sluttpakke. Dersom styret i Skøyteforbundet ikke har tillit til sin trener, så er dette en alvorlig sak, som naturligvis må få følger for hans ansettelsesforhold, med der til kompensasjon.
Løsningen skøyteforbundet har valg, fremstår uprofesjonelt og bidrar ytterligere til å sette skøytesporten i en vanry. Det kan umulig være en god oppkjøring til Vinter-OL.
Skøytetrenerens motstandere har utnyttet dette og i et velregissert styremøte fikk de skøyteforbundet til å avskjedige Peter Mueller med øyeblikkelig virkning. Teknisk knock-out på Mueller, som ligger nede for telling.
Spørsmålet er om Mueller er slått ut, eller om det er skøyteforbundet som nå kommer på glattisen med en forhastet avskjedigelse på usaklig grunnlag. Skøyteforbundet har lenge vært oppmerksom på den tøffe tonen i skøyteleiren, uten å ha reagert tilstrekkelig på dette, og uttalelsene til Mueller, som ingen vet hva er, må sees i lys av dette.
I norsk rettspraksis er en uskyldig til det motsatte er bevist, og i næringslivet ville en slik sak med motstridende meninger måtte prøves i en arbeidsrettsak. Idretts-Norge har med utgangspunkt i sin særegenhet, hevet seg over vanlig norsk lov og rett, og opererer i et juridisk ingenmannsland, hvor de til og med har sin egen domstol - Idrettens domsutvalg.
Profesjonaliseringen av idretten har gjort den til big business, hvor kapitalkreftene får rå. Før vi fikk Arbeidsmiljøloven, fikk de lokale nessekongene operere nærmest fritt med sine medarbeidere. Nå ser vi hvordan DnB NORs egen sponsorkonge opererer i tilsvarende fri dressur.
Mueller-saken viser nok en gang at profesjonaliseringen av idretten stiller helt andre krav til forbundene enn det de ser ut til å være i stand til å håndtere med nåværende kompetanse.
I norsk næringsliv er det etablert praksis at toppledere må gå på dagen, hvis de ikke har styrets tillit. Dette er regulert i arbeidsavtalen, trenger ikke noen offentlig begrunnelse, og kompenseres med en på forhånd avtalt sluttpakke. Dersom styret i Skøyteforbundet ikke har tillit til sin trener, så er dette en alvorlig sak, som naturligvis må få følger for hans ansettelsesforhold, med der til kompensasjon.
Løsningen skøyteforbundet har valg, fremstår uprofesjonelt og bidrar ytterligere til å sette skøytesporten i en vanry. Det kan umulig være en god oppkjøring til Vinter-OL.
mandag 23. november 2009
Adam sover på løvebakken
I det private næringslivet har Adam Smiths "Usynlige hånd" sørget for et velfungerende marked - markedet klarerer seg selv. Dersom en monopolist utnytter situasjonen for mye, utøver maktarroganse, åpnes mulighetene for andre aktører - noe SAS - Norwegian historien er et godt eksempel på.
På den politiske arena har vi i de siste årene hatt mindretallsregjeringer, som har måttet tilpasse seg markedskreftene på Stortinget, på godt og vondt. De parlamentariske lederne for regjeringspartiet/ene har måttet jobbe sammen med regjeringens ledelse for å få gjennomslag for de viktige politiske sakene på Stortinget.
Nå har regjeringen, tilsynelatende, et maktmonopol på Stortinget. Og med en slik monopolsituasjon, medfølger det alltid en viss risiko for maktarroganse overfor Stortinget, noe vi allerede har sett klare tegn på fra den nye Regjeringen. Spørsmålet er da: Vil den en Usynlig hånd også våkne til liv i det politiske markedet, og gi muligheter for nye aktører eller nye konstellasjoner?
Den første forutsetningen får at den Usynlige hånden våkner på Stortinget igjen, vil være at den politiske ledelsen i Senterpartiet og SV klarer å holde seg våken. Biodiesel-saken viser at vi ikke skal ha for store forventninger til at disse partiene vil klare det.
På den politiske arena har vi i de siste årene hatt mindretallsregjeringer, som har måttet tilpasse seg markedskreftene på Stortinget, på godt og vondt. De parlamentariske lederne for regjeringspartiet/ene har måttet jobbe sammen med regjeringens ledelse for å få gjennomslag for de viktige politiske sakene på Stortinget.
Nå har regjeringen, tilsynelatende, et maktmonopol på Stortinget. Og med en slik monopolsituasjon, medfølger det alltid en viss risiko for maktarroganse overfor Stortinget, noe vi allerede har sett klare tegn på fra den nye Regjeringen. Spørsmålet er da: Vil den en Usynlig hånd også våkne til liv i det politiske markedet, og gi muligheter for nye aktører eller nye konstellasjoner?
Den første forutsetningen får at den Usynlige hånden våkner på Stortinget igjen, vil være at den politiske ledelsen i Senterpartiet og SV klarer å holde seg våken. Biodiesel-saken viser at vi ikke skal ha for store forventninger til at disse partiene vil klare det.
fredag 20. november 2009
Da skipresidenten knakk staven...
Det nærmer seg Vinter-OL. Men før våre idrettsutøvere har entret scenen, utspilles det allerede flere såpeoperaer for åpen scene.
Talentorienterte organisasjoner har historisk sett hatt dårlig klangbunn i vårt sosialdemokratiske likhetsland. Men etter hvert har man i mange organisasjoner forstått at "der alle behandles likt, der behandles alle feil", slik at et hvert individ må behandles ut i fra sine egenskaper. Denne utviklingen er det særlig idretten som har gått først og vist oss fordelen av.
Hvis en organisasjon ikke kan ivareta talentenes interesser, ikke nødvendigvis optimalisert langs den økonomiske aksen, men ut i fra et totalperspektiv, så mister organisasjonen noe av sin eksistensberettigelse. Og innenfor idretten ser vi stadig vekk, at dersom talentene ikke dyrkes, så dør interessen for idretten også ut på grunnplanet. (Hvem er det som lengre er interessert i 100-delene på 10 000 meter på skøyter...!) Og uten talenter og interesse fra grunnplanet, så forsvinner også sponsorene og inntektene.
Organisasjonsfriheten er en av grunnpilarene i vår konstitusjon. Dersom en organisasjon må bruke organisasjonsplikten som pressmiddel overfor enkeltindivider, så strider dette både mot våre grunnleggende rettsprinsipper, og vår egen magefølelse.
Dette er ikke veien å gå. Gjennom prosess, hvor de aktive og støtteapparatet rundt, blir tatt med, må aktørene bli enig om hvordan profesjonell idrettutøvelse skal spille sammen med masseidretten. De profesjonelle interesser ble sluppet inn blant de olympiske idealer i 1988. Det kan ikke ta 20 år til før en slik prosessen starter.
PS! Hva en sportskommentar har å gjøre på en blogg om Makt og Medier, er et godt spørsmål. Svaret er: For det første går det under Sirkus-kategorien til Karl Marx maktfilosofi, i tillegg er maktutøvelsen fra forbundene sin side, eller forsøket på noe sådan, kvalifiserende nok i seg selv... DS!
Talentorienterte organisasjoner har historisk sett hatt dårlig klangbunn i vårt sosialdemokratiske likhetsland. Men etter hvert har man i mange organisasjoner forstått at "der alle behandles likt, der behandles alle feil", slik at et hvert individ må behandles ut i fra sine egenskaper. Denne utviklingen er det særlig idretten som har gått først og vist oss fordelen av.
Hvis en organisasjon ikke kan ivareta talentenes interesser, ikke nødvendigvis optimalisert langs den økonomiske aksen, men ut i fra et totalperspektiv, så mister organisasjonen noe av sin eksistensberettigelse. Og innenfor idretten ser vi stadig vekk, at dersom talentene ikke dyrkes, så dør interessen for idretten også ut på grunnplanet. (Hvem er det som lengre er interessert i 100-delene på 10 000 meter på skøyter...!) Og uten talenter og interesse fra grunnplanet, så forsvinner også sponsorene og inntektene.
Organisasjonsfriheten er en av grunnpilarene i vår konstitusjon. Dersom en organisasjon må bruke organisasjonsplikten som pressmiddel overfor enkeltindivider, så strider dette både mot våre grunnleggende rettsprinsipper, og vår egen magefølelse.
Dette er ikke veien å gå. Gjennom prosess, hvor de aktive og støtteapparatet rundt, blir tatt med, må aktørene bli enig om hvordan profesjonell idrettutøvelse skal spille sammen med masseidretten. De profesjonelle interesser ble sluppet inn blant de olympiske idealer i 1988. Det kan ikke ta 20 år til før en slik prosessen starter.
PS! Hva en sportskommentar har å gjøre på en blogg om Makt og Medier, er et godt spørsmål. Svaret er: For det første går det under Sirkus-kategorien til Karl Marx maktfilosofi, i tillegg er maktutøvelsen fra forbundene sin side, eller forsøket på noe sådan, kvalifiserende nok i seg selv... DS!
torsdag 19. november 2009
Hvor er NSB i samferdselsdugnaden
Norske samferdselsmyndigheter har ansvaret for at Festningstunnelen i Oslo er delvis stengt i seks måneder, i den antatt verste trafikkperioden på året - vinteren. Fra 23. oktober har de reisende på Østlandsområdet tatt denne utfordringen, latt bilen stå og kjørt kollektivt i mye større utstrekning enn tidligere. Ja, det er for tiden mindre kø i og rundt Oslo på morgenen enn normalt.
Stengingen av Festningstunnelen har vært kjent i lengre tid, slik at alle aktører kan ha forberedt seg på å være med på den dugnaden som må til for å avvikle morgenrushet i og rundt hovedstaden. Utenom NSB, selvfølgelig. De stiller med reduserte togsett, på grunn av personell- eller materiellmangel, og innstiller rushavgangene og viser for alle de nye togreisende konsekvensene av udugelig ledelse og bekrefter profilen til NSB. Som sild i tønner står de reisende, og bare venter på at månedskortet skal utløpe slik at de kan sette seg i bilen og kjøre til jobb igjen fra den 24. november.
Dette var muligheten NSB hadde til å vise for en helt ny gruppe reisende at kollektivtrafikk er et reelt alternativ til egen bil i morgen, og ettermiddagsrushet. En offensiv og proaktiv ledelse ville forberedt organisasjonen på en slik utfordring, og sørget for at ekstramateriell og ekstrapersonell var forberedt og allokert til denne perioden. Det ville sannsynligvis gjort mer for å redusere støv og lokalforurensing fra biltrafikken i Oslo-området, enn noe annet tiltak. Det er ikke skjedd. I en tid hvor miljø står øverst på dagsordenen, sover NSB i timen. Dette er til syvende og sist Samferdselsministerens ansvar. Statsråden må enten våkne selv, eller vise sin våkenhet i situasjonen og vekke de ansvarlige!
Stengingen av Festningstunnelen har vært kjent i lengre tid, slik at alle aktører kan ha forberedt seg på å være med på den dugnaden som må til for å avvikle morgenrushet i og rundt hovedstaden. Utenom NSB, selvfølgelig. De stiller med reduserte togsett, på grunn av personell- eller materiellmangel, og innstiller rushavgangene og viser for alle de nye togreisende konsekvensene av udugelig ledelse og bekrefter profilen til NSB. Som sild i tønner står de reisende, og bare venter på at månedskortet skal utløpe slik at de kan sette seg i bilen og kjøre til jobb igjen fra den 24. november.
Dette var muligheten NSB hadde til å vise for en helt ny gruppe reisende at kollektivtrafikk er et reelt alternativ til egen bil i morgen, og ettermiddagsrushet. En offensiv og proaktiv ledelse ville forberedt organisasjonen på en slik utfordring, og sørget for at ekstramateriell og ekstrapersonell var forberedt og allokert til denne perioden. Det ville sannsynligvis gjort mer for å redusere støv og lokalforurensing fra biltrafikken i Oslo-området, enn noe annet tiltak. Det er ikke skjedd. I en tid hvor miljø står øverst på dagsordenen, sover NSB i timen. Dette er til syvende og sist Samferdselsministerens ansvar. Statsråden må enten våkne selv, eller vise sin våkenhet i situasjonen og vekke de ansvarlige!
mandag 16. november 2009
Parlamentarismens paradoks - All makt fra denne sal til Kongens bord
I dagens opphetede debatter knyttet til statsråder med og uten ansvarsområder, så kan det være på sin plass å huske at det knapt er en måned siden Grunnloven ble endret – blant annet knyttet til paragraf §15: (Enhver, som har Sæde i Statsraadet, er pligtig til at indlevere sin Ansøgning om Afsked, efter at Storthinget har fattet Beslutning om Mistillid til vedkommende Statsraad alene eller til det samlede Statsraad.)
125 år etter parlamentarismen ble innført her til lands så fikk vi altså de første konstitusjonelle retningslinjer, utover en konstitusjonell sedvane som regulerer vår parlamentariske styreform.
Da er det nesten et paradoks at den nåværende regjering velger en slikt maktarroganse overfor Stortinget. Er det slik regjeringspartiene ønsker å bli behandlet i opposisjon etter neste valg?
”All makt i denne sal”, sa Johan Sverdrup i 1884. Men når en regjering utgår av et flertall på Stortinget, så marginaliseres Stortingets sin makt – den flyttes i realiteten bort fra Stortingets sal og tilbake til Kongens bord.
125 år etter parlamentarismen ble innført her til lands så fikk vi altså de første konstitusjonelle retningslinjer, utover en konstitusjonell sedvane som regulerer vår parlamentariske styreform.
Da er det nesten et paradoks at den nåværende regjering velger en slikt maktarroganse overfor Stortinget. Er det slik regjeringspartiene ønsker å bli behandlet i opposisjon etter neste valg?
”All makt i denne sal”, sa Johan Sverdrup i 1884. Men når en regjering utgår av et flertall på Stortinget, så marginaliseres Stortingets sin makt – den flyttes i realiteten bort fra Stortingets sal og tilbake til Kongens bord.
fredag 13. november 2009
Bondevett for forsvarsledelsen
Fremtidens krigsføring krever profesjonelle soldater, heter det fra forsvarsledelsen, og har rustet Telemark bataljon til krig under andre himmelstrøk, og avviklet resten av Hæren. Vi har hatt en handlekraftig forsvarsledelse som følger det den tror på – og det er bra, men hva om de tar feil – ikke i år eller neste år, men litt i frem i tid?
Forsvaret viser til det komiske at de tar økonomistyring på alvor, og i Forsvarsforum har vi kunnet lese om at Forsvarsbygg fakturerer både plener og dugnadsarbeid. Neste kurs i økonomiutdannelsen bør være finansstyring, og da særlig diversifiseringslære. Harry M. Markowitz fikk Nobelprisen i økonomi i 1990 ved å bevise at man reduserte risikoen i en portefølje når man spredte investeringene, og ikke bare satset på en aksje (eller som bøndene sier. Du skal ikke plassere alle eggene i kurv). Dette bør kanskje også den nye forsvarsledelsen ha i tankene når fremtidens forsvarsplaner nå skal legges.
Norge må nok satse på profesjonelle soldater, men ikke bare sats på dette: Hva med for eksempel å bevare eller bygge opp igjen noen av brigadestrukturene, men begrense treningene til rene befalsøvinger, gjerne bataljonsvis. Dette kan gjøres enkelt. Lær av Heimevernet og gjennomfør treningen tilsvarende en HV-øvelse.
Dette vil både bevare noe av den kompetansen som finnes i offiserskorpset, samtidig som forsvarsledelsen sikrer at den sterke forsvarsviljen forblir hos det norske folk.
Forsvaret viser til det komiske at de tar økonomistyring på alvor, og i Forsvarsforum har vi kunnet lese om at Forsvarsbygg fakturerer både plener og dugnadsarbeid. Neste kurs i økonomiutdannelsen bør være finansstyring, og da særlig diversifiseringslære. Harry M. Markowitz fikk Nobelprisen i økonomi i 1990 ved å bevise at man reduserte risikoen i en portefølje når man spredte investeringene, og ikke bare satset på en aksje (eller som bøndene sier. Du skal ikke plassere alle eggene i kurv). Dette bør kanskje også den nye forsvarsledelsen ha i tankene når fremtidens forsvarsplaner nå skal legges.
Norge må nok satse på profesjonelle soldater, men ikke bare sats på dette: Hva med for eksempel å bevare eller bygge opp igjen noen av brigadestrukturene, men begrense treningene til rene befalsøvinger, gjerne bataljonsvis. Dette kan gjøres enkelt. Lær av Heimevernet og gjennomfør treningen tilsvarende en HV-øvelse.
Dette vil både bevare noe av den kompetansen som finnes i offiserskorpset, samtidig som forsvarsledelsen sikrer at den sterke forsvarsviljen forblir hos det norske folk.
torsdag 12. november 2009
Bipolare politikere
Bipolar lidelse, eller manisk depressiv, er definert som en psykisk lidelse der det karakteristiske er at personen opplever store svingninger i stemningsleiet, i form av forskjellige kombinasjoner av depresjon, mani, hypomani og blandede episoder. Les mer her.
Bipolare mennesker finner man i alle samfunnslag, både som ledere og uføretrygdede. Det blir populært sagt at enten så finner du dem på velfungerende på Aker brygge, eller utilpass i fengsel. Eller noen tilfeller, i fengsel med leilighet på Aker brygge.
I næringslivet vil manisk depressive ledere i noen tilfeller avsløre seg, og bli geleidet inn i en terapi og ut av stillinger med ansvar. Når det ikke skjer, så vil virksomheten i verste fall kjøres til konkurs, og uskyldige kollegaer sendes ut i ledighetskøene. Men hva når våre politikere er manisk depressiv - enten det er på fylkesting, Storting eller regjering?
Grensen mellom høyenergiske ledere, og bipolare ledere KAN være syltynn. Så lenge slike politikere sitter i opposisjon, så vil ikke skadene bli så store for samfunnet, i de depressive periodene så bare forsvinner de litt fra samfunnsbildet. Men når bipolare politikere kommer i posisjon, får statsrådsposter eller til og med blir statsminister, og må fungere hele tiden, hvem passer på da? Riksrevisjonen? Rikspsykiatrien?
Bipolare mennesker finner man i alle samfunnslag, både som ledere og uføretrygdede. Det blir populært sagt at enten så finner du dem på velfungerende på Aker brygge, eller utilpass i fengsel. Eller noen tilfeller, i fengsel med leilighet på Aker brygge.
I næringslivet vil manisk depressive ledere i noen tilfeller avsløre seg, og bli geleidet inn i en terapi og ut av stillinger med ansvar. Når det ikke skjer, så vil virksomheten i verste fall kjøres til konkurs, og uskyldige kollegaer sendes ut i ledighetskøene. Men hva når våre politikere er manisk depressiv - enten det er på fylkesting, Storting eller regjering?
Grensen mellom høyenergiske ledere, og bipolare ledere KAN være syltynn. Så lenge slike politikere sitter i opposisjon, så vil ikke skadene bli så store for samfunnet, i de depressive periodene så bare forsvinner de litt fra samfunnsbildet. Men når bipolare politikere kommer i posisjon, får statsrådsposter eller til og med blir statsminister, og må fungere hele tiden, hvem passer på da? Riksrevisjonen? Rikspsykiatrien?
tirsdag 10. november 2009
Gravende journalist og/eller påvirkningsagent
Den svenske avisen Expressen avslørte for en tid tilbake at Jan Guilliou samarbeidet med KGB fra 1967 til 1972. Den berømte journalisten og forfatteren innrømmer at han skrev to rapporter til KGB, at jobben gikk ut på informasjonsinnhenting, at han fikk betalt, men at det hele var et naivt opplegg som skulle avsløre russiske etterretnings operasjoner i Sverige. Relasjonen ble terminert i forkant av hans legendariske avsløringer av den hemmelige, svenske etterretningsorganisasjonen IB. Avsløringer som medførte at Guilliou ble dømt til spionasje mot Sverige.
Så langt, så vel. Men. Her hele historien til Expressen stopper før den blir interessant, og avisen, som tidligere har prøvd å ansette Guilliou, lar Skandinavias fremste storymaker og storyteller, få lov til å fortelle sin versjon uten kritiske kommentarer. For det som virkelig er den interessante nyheten i dette er ikke at Guilliou var KGB-agent, men hva jobben hans som KGB-agent virkelig gikk ut på.
For de av oss som har lest Guillious bøker med stor innlevelse, så fremstår KGB-jobben hans mer som en PÅVIRKNINGSAGENT, fremfor en informasjonsinnhentingsjobb. Det springende punktet er: Hvordan startet Guillious jakt på IB? Hvem gav ham den aller første ledetråden. En svenske, hvor knapt noen viste om det, eller hans KGB-kontakt? Det er i alle fall lett å se for seg at KGB, med deres kontaktnett, hadde fått nyss om noe slikt i Sverige, men at de ikke hadde kapasitet til å avsløre en hemmelig, brysom etterretningsorganisasjon, uten å avsløre seg selv. Dermed var det mye enklere å bruke en svensk, målsøkende journalist som redskap og påvirkningsagent i avsløringene, uten å avsløre seg selv.
Guilliou sier selv at han var en naiv journalist. Ingenting i hans jobb som forfatter og journalist tyder på dette. Men enhver journalist mister jo litt av gangsynet når de lukter blod, og i formildende omstendigheter så kan hende at han ikke så hele bildet før han satt bak lås og slå.
Nå venter jeg bare på en ny roman fra Guilliou om en svensk undersøkende journalist, som blir brukt av KGB til hemmelige avsløringer...
Så langt, så vel. Men. Her hele historien til Expressen stopper før den blir interessant, og avisen, som tidligere har prøvd å ansette Guilliou, lar Skandinavias fremste storymaker og storyteller, få lov til å fortelle sin versjon uten kritiske kommentarer. For det som virkelig er den interessante nyheten i dette er ikke at Guilliou var KGB-agent, men hva jobben hans som KGB-agent virkelig gikk ut på.
For de av oss som har lest Guillious bøker med stor innlevelse, så fremstår KGB-jobben hans mer som en PÅVIRKNINGSAGENT, fremfor en informasjonsinnhentingsjobb. Det springende punktet er: Hvordan startet Guillious jakt på IB? Hvem gav ham den aller første ledetråden. En svenske, hvor knapt noen viste om det, eller hans KGB-kontakt? Det er i alle fall lett å se for seg at KGB, med deres kontaktnett, hadde fått nyss om noe slikt i Sverige, men at de ikke hadde kapasitet til å avsløre en hemmelig, brysom etterretningsorganisasjon, uten å avsløre seg selv. Dermed var det mye enklere å bruke en svensk, målsøkende journalist som redskap og påvirkningsagent i avsløringene, uten å avsløre seg selv.
Guilliou sier selv at han var en naiv journalist. Ingenting i hans jobb som forfatter og journalist tyder på dette. Men enhver journalist mister jo litt av gangsynet når de lukter blod, og i formildende omstendigheter så kan hende at han ikke så hele bildet før han satt bak lås og slå.
Nå venter jeg bare på en ny roman fra Guilliou om en svensk undersøkende journalist, som blir brukt av KGB til hemmelige avsløringer...
torsdag 5. november 2009
Når blir en serieløgner troverdig (igjen)...
Uten noe forsøk på å gå språkekspert Per Egil Hegge i næringen, så handler begrepet troverdighet om at folk skal tro på det du sier - at det du sier er sant, i alle fall at du tror på det selv.
Noen ganger blir det akseptert at man lyver, uten at det går på troverdigheten løs. (Enten det er statråder som blir spurt om de fortsetter, eller mannen som får spørsmål om gave til kona...) Man forstår at sannheten ble omgått, uten at vedkommende har gjort seg til en serieløgner.
Problemet starter når man skal forklare sannheten bak en løgn, og lyver igjen. For eksempel at man sier at man går av som statsråd fordi man vil tilbringe mer tid med familien, når realiteten er at man ikke skulle reise hjem til familien, men bli boende i Oslo. Eller når man sier at man først bestemte seg for å gå av som statsråd etter en tidlig høsttur, og så bestemte seg for å bli PR-rådgiver - når det senere fremkommer at ideen om å bli PR-rådgiver allerede var unnfanget på våren. Den ene løgnen følges opp med en ny løgn, og man drives fra skanse til skanse med stadig nye løgner. Til slutt er det ingen som tror på deg, inklusiv deg selv - du har blitt en serieløgner.
Problemet med serieløgnere er at de, når de blir fersket, veldig fort maler seg inn i et hjørne - eller skammekrok som det het på skolen i gamle dager. Og i skammekroken måtte man stå med et stort hvit kremmerhus på hode. Det var aldri artig å stå i skammekroken med kremmerhushatt på hode. Tidligere, dyktige statsråder som går rundt med hvite, virtuelle kremmerhus-hatter er heller ikke artig. Og selv for statsråder går veien ut av skammekroken via skolefrøkenen sin gamle tavle.
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!"
Noen ganger blir det akseptert at man lyver, uten at det går på troverdigheten løs. (Enten det er statråder som blir spurt om de fortsetter, eller mannen som får spørsmål om gave til kona...) Man forstår at sannheten ble omgått, uten at vedkommende har gjort seg til en serieløgner.
Problemet starter når man skal forklare sannheten bak en løgn, og lyver igjen. For eksempel at man sier at man går av som statsråd fordi man vil tilbringe mer tid med familien, når realiteten er at man ikke skulle reise hjem til familien, men bli boende i Oslo. Eller når man sier at man først bestemte seg for å gå av som statsråd etter en tidlig høsttur, og så bestemte seg for å bli PR-rådgiver - når det senere fremkommer at ideen om å bli PR-rådgiver allerede var unnfanget på våren. Den ene løgnen følges opp med en ny løgn, og man drives fra skanse til skanse med stadig nye løgner. Til slutt er det ingen som tror på deg, inklusiv deg selv - du har blitt en serieløgner.
Problemet med serieløgnere er at de, når de blir fersket, veldig fort maler seg inn i et hjørne - eller skammekrok som det het på skolen i gamle dager. Og i skammekroken måtte man stå med et stort hvit kremmerhus på hode. Det var aldri artig å stå i skammekroken med kremmerhushatt på hode. Tidligere, dyktige statsråder som går rundt med hvite, virtuelle kremmerhus-hatter er heller ikke artig. Og selv for statsråder går veien ut av skammekroken via skolefrøkenen sin gamle tavle.
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!"
onsdag 4. november 2009
Dyneløftende ledere
Vi har i de siste dagene fått et innblikk i livet i Norges fremste ledergruppe - Regjeringen. Interessant lesing - med et Se og Hør-perspektiv, men det er ikke kommet frem noe nytt på et mer fundamentalt plan.
Det oppleves derfor som litt patetisk at en person som både har sittet og sitter i en ledende samfunnsposisjon finner det nødvendig å gi sine personlige opplevelser og synspunkter i innbundet form, uten å ha noe mer å fare mer. Hva med en blogg i stede for??
Når det er sagt så er selve konseptet interessant, og med den rette personen bak tastaturet, så kan slike dyneløftende bøker gi interessant innsikt i både maktutøvelse og beslutningsprosesser av samfunnsmessig betydning.
Både den siste boken, og tidligere titler i samme sjanger har rettet søkelyset på kongens ledergruppe, men det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å føre i pennen hvordan livet i toppen av det private næringsliv oppleves; Er det like intrigefullt som politikken, eller finnes det rom for mer rasjonelle prosesser i ledergruppene i landets største bedrifter?
Utfordringen for slike forfattere er jo dobbelmoralen i det å sette et kritisk søkelys på beslutninger man selv har vært med på (uten at det synes å være en begrensende faktor så langt). Og selvfølgelig; at den som velger å ansette slike personer i nye lederposisjoner, alltid må være forberedt på nok en utleverende bok fra en forsmådd leder. Tørr vi tippe på at vi om noen år også får innblikk i irrgangene i Legemiddelindustriforeningen?
Det oppleves derfor som litt patetisk at en person som både har sittet og sitter i en ledende samfunnsposisjon finner det nødvendig å gi sine personlige opplevelser og synspunkter i innbundet form, uten å ha noe mer å fare mer. Hva med en blogg i stede for??
Når det er sagt så er selve konseptet interessant, og med den rette personen bak tastaturet, så kan slike dyneløftende bøker gi interessant innsikt i både maktutøvelse og beslutningsprosesser av samfunnsmessig betydning.
Både den siste boken, og tidligere titler i samme sjanger har rettet søkelyset på kongens ledergruppe, men det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å føre i pennen hvordan livet i toppen av det private næringsliv oppleves; Er det like intrigefullt som politikken, eller finnes det rom for mer rasjonelle prosesser i ledergruppene i landets største bedrifter?
Utfordringen for slike forfattere er jo dobbelmoralen i det å sette et kritisk søkelys på beslutninger man selv har vært med på (uten at det synes å være en begrensende faktor så langt). Og selvfølgelig; at den som velger å ansette slike personer i nye lederposisjoner, alltid må være forberedt på nok en utleverende bok fra en forsmådd leder. Tørr vi tippe på at vi om noen år også får innblikk i irrgangene i Legemiddelindustriforeningen?
tirsdag 3. november 2009
Hvor gode er statsråder som PR-rådgivere?
En PR-rådgiver selger fire ting: Bransjekunnskap, metodekunnskap, det mer diffuse: "hvordan-skal-vi-formulere-oss-her"-kunnskap, gjerne kalt posisjoneringskunnskap og nettverkskompetanse.
+ Bransjekunnskap til en pr-rådgiver handler i første rekke om å kunne benytte sine andre tjenester på en effektiv måte inn mot en spesifikk bransje, slik at kundene skal slippe å lære sine rådgivere om sin egen bransjes særegenheter.
+ Metodekunnskapen er sannsynligvis det viktigste en PR-rådgiver kan selge. Kommunikasjon er prosesser, og mens oppdragsgiverne sjelden håndterer slike prosesser, bistår PR-rådgiveren stadig nye kunder med prosesskunnskap, og får således en kompetanse knyttet til HVORDAN gjennomføre ulike kommunikasjonsprosesser.
+ Posisjoneringskompetanse handler om å fremstå med en tydelig profil, hvor skriftlig eller muntlig formuleringsevne er sentralt. Her hjelper det at PR-rådgiveren ikke er like saks- eller produktorientert som sine oppdragsgivere, men evner å sette ting inn i et bredere perspektiv.
+ Nettverkskompetanse handler om å vite hvilke aktører som er sentrale i forhold til å få gjennomslag for egne preferanser.
I media fremstilles det som om tidligere statsråder er bransje-eksperter innenfor sine departements ansvarsområder. Og at det for PR-rådgivere som har vært statsråder, bare er å ringe gamle kollegaer i departementet, så ordnes kundenes behov. Jeg henviser til en tidligere blogg omkring medias manglende fokus-evne, men erkjenner nok en gang at mediene velger den enkleste og minst innsiktsfulle tilnærmingen på saken. Erfaringer fra tidligere overganger fra politikk til PR viser at det ikke er posisjonskunnskap, men prosesskunnskapen som er viktigst.
Nå er det PR-kundene som må vurdere hvilke PR-byrå de ønsker å benytte i fremtiden, i for eksempel helsesaker. At noen byråer er flinkere til å kjøre offentlige prosesser enn andre, KAN være en god egenskap. Erfaringene fra de siste årene viser imidlertid at de mest effektive PR-byråene er de som klarer å bistå kundene sine, uten å få dette trykt utover alle landets aviser.
+ Bransjekunnskap til en pr-rådgiver handler i første rekke om å kunne benytte sine andre tjenester på en effektiv måte inn mot en spesifikk bransje, slik at kundene skal slippe å lære sine rådgivere om sin egen bransjes særegenheter.
+ Metodekunnskapen er sannsynligvis det viktigste en PR-rådgiver kan selge. Kommunikasjon er prosesser, og mens oppdragsgiverne sjelden håndterer slike prosesser, bistår PR-rådgiveren stadig nye kunder med prosesskunnskap, og får således en kompetanse knyttet til HVORDAN gjennomføre ulike kommunikasjonsprosesser.
+ Posisjoneringskompetanse handler om å fremstå med en tydelig profil, hvor skriftlig eller muntlig formuleringsevne er sentralt. Her hjelper det at PR-rådgiveren ikke er like saks- eller produktorientert som sine oppdragsgivere, men evner å sette ting inn i et bredere perspektiv.
+ Nettverkskompetanse handler om å vite hvilke aktører som er sentrale i forhold til å få gjennomslag for egne preferanser.
I media fremstilles det som om tidligere statsråder er bransje-eksperter innenfor sine departements ansvarsområder. Og at det for PR-rådgivere som har vært statsråder, bare er å ringe gamle kollegaer i departementet, så ordnes kundenes behov. Jeg henviser til en tidligere blogg omkring medias manglende fokus-evne, men erkjenner nok en gang at mediene velger den enkleste og minst innsiktsfulle tilnærmingen på saken. Erfaringer fra tidligere overganger fra politikk til PR viser at det ikke er posisjonskunnskap, men prosesskunnskapen som er viktigst.
Nå er det PR-kundene som må vurdere hvilke PR-byrå de ønsker å benytte i fremtiden, i for eksempel helsesaker. At noen byråer er flinkere til å kjøre offentlige prosesser enn andre, KAN være en god egenskap. Erfaringene fra de siste årene viser imidlertid at de mest effektive PR-byråene er de som klarer å bistå kundene sine, uten å få dette trykt utover alle landets aviser.
mandag 2. november 2009
Hva skal vi med sivilberedskap
Jeg har i dag hatt gleden av å stå i kø for å få svineinfluensavaksine. Dette var hos Stovner bydel, og hele prosessen var velorganisert. All honnør til de ansvarlige.
Slik har det ikke vært hos alle bydeler og kommuner. Det har stått mang en artikkel om kaos og anarkistiske tilstander ved vaksinasjonsstasjonene, noe som kan tyde på at hver enkelt bydel og kommune selv har bestemt regien, eller mangel på sådan, i forhold til hvordan vaksinasjonene skal foregå. Og det er jo ikke rart at det blir kaos, hvis det er slik at det ikke er noen sentrale retningslinjer for hvordan vaksinasjonen skal foregå. Noen steder er det rådmannen som tar ansvar, andre steder kan det være vaktmesteren eller den lokale helsesøsteren som tar ansvar. Og uten å ta stilling til hvem av disse aktørene som er best til å organisere; noen steder er det blitt kaos.
Og det er ikke rart. Få eller ingen har jo erfaring med den slags massevaksinasjonsprosesser ute i kommunene. Men. I Direktoratet for sivilberedskap, bør det (må det vel) være kompetanse på dette. Og. Skal det være hensikt med et slikt direktorat, utover det å organisere seg selv, så må det jo nettopp være å gå inn og ta ansvar i slike situasjoner, og sende ut retningslinjer for hvordan dette skal organiseres. Ikke bare i stikkordsform, men i realiteten en fullverdig dreiebok som omhandler alt fra parkeringsvakter, billetter (hvor man skaffer dette), vester til vakter, klargjøring av lokaliteter osv. Da kunne den enkelte kommune fremstå mer profesjonell i forhold til befolkningen, enten det er rådmannen eller vaktmesteren som har ansvaret.
Men akkurat dette har tydeligvis ikke Direktoratet for sivilberedskap hatt beredskap på...
Slik har det ikke vært hos alle bydeler og kommuner. Det har stått mang en artikkel om kaos og anarkistiske tilstander ved vaksinasjonsstasjonene, noe som kan tyde på at hver enkelt bydel og kommune selv har bestemt regien, eller mangel på sådan, i forhold til hvordan vaksinasjonene skal foregå. Og det er jo ikke rart at det blir kaos, hvis det er slik at det ikke er noen sentrale retningslinjer for hvordan vaksinasjonen skal foregå. Noen steder er det rådmannen som tar ansvar, andre steder kan det være vaktmesteren eller den lokale helsesøsteren som tar ansvar. Og uten å ta stilling til hvem av disse aktørene som er best til å organisere; noen steder er det blitt kaos.
Og det er ikke rart. Få eller ingen har jo erfaring med den slags massevaksinasjonsprosesser ute i kommunene. Men. I Direktoratet for sivilberedskap, bør det (må det vel) være kompetanse på dette. Og. Skal det være hensikt med et slikt direktorat, utover det å organisere seg selv, så må det jo nettopp være å gå inn og ta ansvar i slike situasjoner, og sende ut retningslinjer for hvordan dette skal organiseres. Ikke bare i stikkordsform, men i realiteten en fullverdig dreiebok som omhandler alt fra parkeringsvakter, billetter (hvor man skaffer dette), vester til vakter, klargjøring av lokaliteter osv. Da kunne den enkelte kommune fremstå mer profesjonell i forhold til befolkningen, enten det er rådmannen eller vaktmesteren som har ansvaret.
Men akkurat dette har tydeligvis ikke Direktoratet for sivilberedskap hatt beredskap på...
Abonner på:
Innlegg (Atom)