Toppsjefen som blogger

"Lederartikkelen er den minst leste siden i et kundeblad", sa min gamle sjef, noe leserundersøkelsene bekreftet. Likevel var det den siden som tok mest oppmerksomhet i produksjonsprosessen. Det var her toppsjefen ytret seg, og hvert ord ble lagt på gullvekt. Men altså til en begrenset leserskare. Problemet var at gullveiingen av ordene stort sett tok bort en hver brodd og interessant vinkling – lederartikkelen ble for politisk korrekt.

Så kom det en ny arena: Internett. Hvor web logger gav mulighet til å lagre flere artikler etter hverandre på samme side. Først var det IT-folk som tok det i bruk: hver henvendelse til help-desk ble registrert og både spørsmål og svar ble publisert på internett, slik at web loggene etter hvert ble verdifulle oversikter for brukerne. Så var det noen IT-interesserte mennesker som fant ut at den samme teknologien kunne brukes til å publisere andre tanker og ideer - man slo sammen ordene "web” og ”logg" og tok bort "W" og "E" - og vips var Blogg etablert.

Det har blitt mange som blogger, også i Norge, og toppsjefene har fått råd fra de som lever av å levere slikt, til å bli blogger: ”Det er mange viktige lesere der ute, som er interessert i akkurat dine innspill”. Den dårlig ratingen på kundebladundersøkelsene blir glemt. Plutselig venter hele verden på toppsjefens ord. Klart det skal blogges – kundebladene legges ned. Alt skal skje på internett.

Utfordringen for toppsjefer som følger slike råd, er naturligvis at lederartiklene ikke blir mer interessante å lese, bare fordi de legges etter hverandre på internett og kalles blogg, i stede for å stå alene i et blad. Kravet til innhold og til å ha et tydelig budskap er fremdeles viktig. Ja, kanskje ennå viktigere. Nå er det ikke bare kundene som kan lese toppsjefens meninger, eller mangel på sådan. Hele verden venter på sterke meninger og klare budskap. Kundebladene kom bare ut hvert kvartal, på internett blir innspill foreldet etter en uke.

Lykke til!

Israels omdømme

Staten Israel har en av verdens fremste militære styrker. Få, om noen militære organisasjoner, har mer erfaring med moderne krigføring enn det Israels væpnede avdelinger har.

Det er diametralt ulike oppfatninger rundt de folkerettslige sidene av aksjonene mot båtkonvoiene tidligere i uken. Hvem som har rett er underordnet poenget i denne bloggen; Israels tilsynelatende manglende holdning til omdømmebygging i verdensopinionen. Det er få, om noen, andre demokratiske land som ville iverksatt en militær aksjon i internasjonalt farvann, som man vet ville skape slike reaksjoner rundt om i verden. Og mange omdømme-eksperter har allerede vært ute og fortalt hvor ødeleggende aksjonen har vært for Israels omdømme.

Omdømme handler imidlertid om mer enn det å være godt likt, det handler om å være respektert. I en situasjon hvor noen opplever å ha fiender rundt seg på alle kanter, så er det å bli sett av sine nærmeste, viktigere enn det å bli likt av nasjoner på den andre siden av kloden.

Den internasjonale erkjennelsen av Israels militære kapasitet, og villigheten til å bruke den kompromissløst, er også omdømmebygging. Ikke koselig, kortsiktig, enkelt å velge omdømmebygging, men langsiktig og strategisk omdømmebygging. Og som med alt annet som gjelder Israel; hver av oss kan like eller mislike det også!