Til Valhall, med forsvarsledelsen i spissen

Norske soldater i Afghanistan lever under en konstant trussel om vold, skade og død. Deres viktigste virkemiddel for å ikke bare å overleve, men leve under et slikt press, er en ekstrem grad av lojalitet til sine medsoldater, den avdelingen de tilhører og det oppdraget de er satt til å løse.

Men det er en kamp som er vanskelig å kjempe i fra Afghanistan, og det er kampen mot VGs forsider. I dagens VG fremkommer det uttalelser som isolert sett ikke hører hjemme i en norsk avdeling. Men som de fleste som har opplevd VGs forsider på nært hold, så er det sjelden forsiden har noen sammenheng virkeligheten, i beste fall viser den fragmenter av den.

Da blir det uforståelig at Forsvarsledelsen til de grader velger å danse etter tonene til VGs desk. Det er forskjell på umoral, som er den valsen VG har spilt opp til, og umodenhet, som de isolerte uttalelsene bærer preg av. Gjennom forsvarssjefen og forsvarsministerens reaksjon, så har VG fått bekreftet umoralen, og gjort saken til et problem for Forsvaret.

Norske soldater i utenlandstjeneste har alltid vært kjent for en meget høy moral, og nesten alle episoder hvor brudd på ROE (Rules of engagement) har blitt kjent, er blitt slått hardt ned på med repatriering (permanent hjemsendelse) av soldatene som ikke har vist seg å holde den standarden som kreves.

Det er derfor skuffende å oppleve en Forsvarsledelse som i stede for å ta troppene i forsvar, og løser saken innenfor egne rekker, gir en kollektiv refs av hele avdelingen som nå Forsvarer landets farger i Afghanistan.

Norrøne symboler og begreper er vår nasjonalkulturelle plattform, som nesten alle nordmenn som opererer i utlandet har et bevisst og stolt forhold til. Det er helt normalt, og har ingen naturlig link til nazisme, slik VG legger opp til. Hvis du da ikke er skrivebordsgeneral og velger å ikke kjempe for dine soldaters omdømme mot desken i landets største avis. Umodenheten står kanskje soldatene i Telemark bataljon for, men umoralen kommer først til syne når man nærmer seg den politiske ledelsen i Forsvaret.

Spikersuppekoking om PR-bransjen i A-magasinet

La oss gå noen år tilbake i tid. Til midten av 90-tallet. Da PR-bransjen fortsatt var i sin spede barndom, i forhold til slik vi kjenner den i dag. Et selskap dukket opp på alles lepper. Geelmuyden.Kiese (med punktum i midten). Og journalistene kunne ikke la være å la seg bli betatt i begynnelsen, de var nesten ukritisk euforisk. Her hadde det dukket opp en femte statsmakt, som kunne ta styringen på både den utøvende makt, den lovgivende makt og ikke minst pressens makt. Pressen skrev nesten ukritisk om alt hva som skjedde innenfor og utenfor kommunikasjonsbyråets kontorer på Lysaker. Selv undertegnede ble omtalt på lederplass i Dagbladet!

Så ble det stille. Så kom den kritiske røsten tilbake hos journalistene. Og PR-bransjens mastadont ble et ikke-tema hos redaksjonene. Mange av redaktørene hadde selv hatt en kortvarig flørt over bordet, og spenningen i forholdet var ikke så uttalt lengre.

Helt til en sittende statsråd går av for å begynne som PR-rådgiver sammen med en kronprinsessebror, en sjefsredaktør, en statsministertalsmann, et kjært NRK-fjes og en statssekretær. Først kokte indignasjonen hos redaktørene. Hvordan kunne han!! For ett år siden var forsidene fulle av motforestillingene. Men så gikk det et år. Og så får First house 6 siders reklameomtale av A-magasinet, som i nesegrus beundring bruker redaksjonellplass over fire oppslag til å fortelle om CV'en til selskapets rådgivere.

Det er på sin plass for nesegrus beundring - men det er overfor Per Høiby - som klarer å koke suppe på en spiker og ikke bare får A-magasinets redaktør, Kjersti Stavrum, interessert i oppskriften, men får henne nærmest med på kokkelaget!

Fra heksejakt til kildejakt

Tilfeldigheter kommer sjelden av seg selv. Og når støvet etter kraftselskapene, rederinæringen og verftsnæringens klønete lobbytilnærminger legger seg, vil det kanskje dukke opp et nytt perspektiv på den siste tidens hardkjør mot Senterpartiet.

VG har mange dyktige journalister, men at de har evne til å ta seg inn i låste skrivebordsskuffer i Regjeringskvartalets øverste etasjer, i rene Mission Impossible-aktige operasjoner, stiller jeg meg tvilende til.

Så historien om Navarseters ulykksalige håndtering av Akers dåpssmykke-gave stammer fra andre kilder. Og det interessante spørsmålet er hvem som er kilden. Veien til helvete er som kjent steinlagt med gode intensjoner, og det er mulig at inkompetansen i Senterpartiet er oppstarten til den heksejakten på politikergaver vi har sett den siste tiden.

Mer sannsynlig er det vel at VGs kilder sitter betydelig nærmere landets tidligere finansminister, og at drittpakken som Senterpartiet nå har kjempet mot de siste ukene, er et "takk-for-sist" etter partiets håndtering av monstermast-saken tidligere i sommer. Uten at det vil finnes et fnugg av bevis som vil peke i den retningen. Men en god konspirasjonsteori er det jo!