La oss gå noen år tilbake i tid. Til midten av 90-tallet. Da PR-bransjen fortsatt var i sin spede barndom, i forhold til slik vi kjenner den i dag. Et selskap dukket opp på alles lepper. Geelmuyden.Kiese (med punktum i midten). Og journalistene kunne ikke la være å la seg bli betatt i begynnelsen, de var nesten ukritisk euforisk. Her hadde det dukket opp en femte statsmakt, som kunne ta styringen på både den utøvende makt, den lovgivende makt og ikke minst pressens makt. Pressen skrev nesten ukritisk om alt hva som skjedde innenfor og utenfor kommunikasjonsbyråets kontorer på Lysaker. Selv undertegnede ble omtalt på lederplass i Dagbladet!
Så ble det stille. Så kom den kritiske røsten tilbake hos journalistene. Og PR-bransjens mastadont ble et ikke-tema hos redaksjonene. Mange av redaktørene hadde selv hatt en kortvarig flørt over bordet, og spenningen i forholdet var ikke så uttalt lengre.
Helt til en sittende statsråd går av for å begynne som PR-rådgiver sammen med en kronprinsessebror, en sjefsredaktør, en statsministertalsmann, et kjært NRK-fjes og en statssekretær. Først kokte indignasjonen hos redaktørene. Hvordan kunne han!! For ett år siden var forsidene fulle av motforestillingene. Men så gikk det et år. Og så får First house 6 siders reklameomtale av A-magasinet, som i nesegrus beundring bruker redaksjonellplass over fire oppslag til å fortelle om CV'en til selskapets rådgivere.
Det er på sin plass for nesegrus beundring - men det er overfor Per Høiby - som klarer å koke suppe på en spiker og ikke bare får A-magasinets redaktør, Kjersti Stavrum, interessert i oppskriften, men får henne nærmest med på kokkelaget!
Eh, har du sjekket om ironidetektoren din er defekt?
SvarSlettIronidetektoren fikk syntax error etter fire sider...
SvarSlett