Ta tilbake høyblokka Knut!

Justisdepartementets medarbeidere vil ikke lengre jobbe i Høyblokka. Ja, selv ikke den småglemske justisministeren ønsker å gå tilbake på jobb, har vi kunnet lese i landets aviser den siste tiden. Og man ønsker Høyblokka jevnet med jorda. Hvis dette stemmer, så er det flere mulige konsekvenser:

For å ta det mest seriøse og alvorlige først. Terrorister ønsker å skape frykt, og medienes formidling av den frykten departementets ansatte nå føler, er en seier for terroren - en seier jeg ikke unner terroristen fra 22/7. Posttraumatisk behandling bør foregå i egnede kanaler, og ikke på forsiden av landets aviser. Det bør spesielt en justisminister, som har ansvaret for krisehåndteringen i Norge, skjønne!

Har man et mer skrått blikk på farsen om Høyblokka, så er det flere underlige perspektiver, såfremt den bygningsmessige sikkerheten er ivaretatt. For å ta det mest åpenbare først. Vil ikke en justisminister gå tilbake på jobb, så er det bare å slutte - hvis nå han husker at han har sagt dette når Høyblokka er ferdig restaurert. Og det gjelder jo alle andre i justisdepartementet som ikke gå tilbake på arbeidsplassen sin. Færre ansatte i justisdepartementet vil jo kunne medføre litt færre lover og reguleringer på sikt. Det er jo nok av andre ansatte i statsforvaltningen som trenger kontorplass!

Samtidig må man erkjenne at de følelsesutbruddene som har kommet fra justisdepartementet om Høyblokka er litt lovende. Ved siden av Finansdepartementet er det få om noen departementer som er mer byråkratiske enn justisdepartementet. Og emosjonene som når kommer frem kan tyde på at vi også kan få en mer følelsesmessig tilnærming til håndhevelsene av lover og regler.

Presedensen, for å bruke et juridisk uttrykk, hvis nå Høyblokka blir revet likevel på grunn av de posttraumatiske reaksjonene i justisdepartementet, kan også avstedkomme underlige situasjoner. For hva skjer med alle bankbyggene i Norge, hvor bankansatte har sett inn i munningen på bankranernes våpen. Disse må jo også rives - det skal jo ikke være forskjell på folk. Og hva med alle sykehusene. Her skjer det mye god krisehåndtering hver eneste dag, men også her kan det komme postraumatiske lidelser blant de ansatte.

AUF har tatt tilbake Utøya. For å unngå at denne farsen fortsetter, må Knut Storberget ta tilbake Høyblokka. Vi er mange som heier på deg Knut!

Forskjellen mellom hvit løgn og white house

Det har rent mye vann i Mjøsa de siste 6 årene, og statsminister Jens Stoltenberg har utviklet seg mye som regjeringssjef på disse årene. Saken om den hvite løgnen som han serverte til norske medier, etter samtalen med George Bush, er likevel pinlig for Statsministeren. Løgne-historien er også med på undergrave tilliten til politikere i sin alminnelighet. Mange oppfatter politikere som lite troverdig, som snur kappen etter vinden, og for en gang skyld får man bekreftet at selv landets statsminister serverer usannheter med stålklart blikk.

I de siste dagene har vi opplevd regjeringsmedlemmer som ikke husker telefonsamtaler så veldig godt! Statsministeren bør lære av litt av justisministerens oppurtunistiske hukommelsesvikt, og velge en mer krevende tilnærming til saken, selv om det naturligvis er vanskeligere å huske samtaler 6 år etter på, og si noe sånt som: "Dette var en uheldig omforming av en liten del av samtalen, som jeg beklager!"

Statsministeren har de siste månedene vist hvilke karakter han egentlig har - og sannheten er som kjent ikke noe dårlig alternativ, til slutt.

Om Ørjaseter og statlige PR-kampanjer

Elin Ørjaseter kritiserer staten for en overdreven bruk av PR-kampanjer: Dette er sløseri med skattebetalernes penger og bør overlates til private aktører. Dette er en kritikkk det er lett å være enig i, og det er ingen tvil om at flere av landets større PR-byråer lever et godt liv på statens pengebruk.

Noen av eksemplene som Ørjaseter trekker frem burde naturligvis aldri forlatt idedugnaden og blitt en kampanje - særlig er noen av Landbruksdepartementets kampanjebruk vanskelig å forstå. Forsvarsdepartementets avisannonser for en bedre Forsvarsånd, eller stadige røykeslutt kampanjer er i samme kategori. Men en god del av PR-kampanjene handler verken om potetoppskrifter eller kulturopplevelser, men er moderne folkeopplysning. Og kampanjene er sannsynligvis det mest effektive tiltaket for å styre befolkningens adferd i den ønskede retning.

Ørjaseter forstår behovet for statelig PR-kampanjer i 1946, men ikke i dag. Det er motsatt. I 1946 var det ikke TV, Internett eller sosiale medier. Partitilhørigheten til både riks- og lokalavisene var på den tiden med på å prege den redaksjonelle linjen til mediene. Budskapene til staten kom ut. Slik er det ikke i dag. Staten kjemper om den samme oppmerksomheten hos befolkningen som alle andre aktører, og de må bruke de samme virkemidlene.

Utenom nyttårstalen til statsministeren, så har ikke norske politikere noen rett på mikrofontid hos mediene. Statens PR-kampanjer er et resultat av tiden vi lever i, og viser en en sunn maktfordeling i samfunnet.

PS! Bare for å være tydelig på en ting: som profesjonell kommunikasjonsrådgiver har jeg ikke jobbet  med noen statlige informasjonskampanjer, foreløpig!