Politikkens "Skal vi danse!"

Pressen har til det kjedsommelige blitt kalt den fjerde statsmakt. Den uavhengige vaktbikkja som skal være en slags maktens Robin Hood, og ta makten fra de rike og gi den tilbake til de fattige når de mektige ble for maktsjuk. Så ofte har jeg hørt det, så ofte har jeg hørt stolte journalister hevde sin makt, at jeg hadde begynt å tro på det. Ja, ville egentlig tro på det, som en slags sikkerhetsventil mot maktovergrep.

Men så begynte en gryende usikkerhet å slå rot i meg. Hvorfor skriver ikke journalistene om de viktige tingene. Hvorfor, når redaksjonene har et valg, velger mediene den enkleste og gjerne mest populistiske vinklingen. Hvorfor velger journalistene å løpe i stormkast mot et bebodd, uregulert stabbur øst for Oslo. Men unnlater å utvise den samme jaktiveren når det gjelder å følge opp konsekvensene av feilslått samferdselspolitikk, utdanningspolitikk eller forsvarspolitikk (vi har nå et forsvar som ikke lengre kan leve opp til navnet sitt).

Svaret på dette har jeg ikke, men jeg observerer imidlertid at redaksjonenes pressemeldingsgjengivelse øker i omfang. Innenfor statsvitenskapsfaget hørte jeg en gang at "Samspillet mellom politikere og journalistene er som en dans, hvor journalistene stadig mer tar føringen" (Sitat: prof. Jan Grund). Nå har politikerne fått nye danselærere, informasjonsrådgiverne, som sikrer makteliten et større spillerom enn tidligere; Nå er det politikerne og makteliten som igjen har tatt føringen i samdansen med redaksjonene!

Med pressemeldingsgjengivelse så mener jeg naturligvis ikke at våre fremste redaksjoner gjengir regjeringskvartalets pressemeldinger. Pressemeldingene er en avlatsøvelse, for å ha noe å kunne vise til, hvis en eller anner overivrig journalist skulle få ferten av gamle synder: "Å, du er interessert i den saken ja. Du, det sendte vi ut en pressemeldingen på 11. september 2001, men du fikk kanskje ikke med deg det??" Alle profesjonelle informasjonsavdelinger har en skokk med meldinger liggende på lur, og bare venter på at Jens Stoltenberg skal trekke seg, Hydro går konkurs eller at Tromsø får Vinter-OL.

Nei, pressemeldingsgjengivelse er styrte medieoperasjoner, hvor journalistene lokkes inn i et ressonement med skjulte informanter, doble agendaer og god regi. Det er når journalistene ikke merker at de i realiteten gjengir avsendernes pressemeldinger. Det er når journalistene faktisk tror de gjør jobben sin, og skryter av det på Tostrupkjelleren, mens informasjonsrådgiverne på nabobordet smiler fornøyd.

For journalistene har i realiteten ikke noe sjanse. De har ganske enkelt ikke nok ressurser. Får de to kilder på en sak, så har de gjort jobben sin, og kan skrive historien sin. Informasjonsrådgiverne har et helt annet budsjett. Det er bare å telle etter hvor mange årsverk det er politiske journalister kontra hvor mange årsverk det er informasjonsrådgivere hos makteliten hos partiene, statsapparatet og hovedorganisasjonene.

Nå som oktober er på hel, er et bilde fra elgjakta passende. Elgen går i skogen hele året, og tror den kan alle smutthullene. Tror den faktisk er skogens konge. Jegerne kommer inn med sine firehjulstrekkere, store budsjetter og posterer ut skytterrekken. Mange av jegerne får ikke elg på posten. Men det er ikke dette som betyr noe, bare budsjettet er stort nok. FOR, det er alltid en jeger som klarer å overliste elgen, og det holder for elgjaktlaget - og for informasjonsrådgiverne.

God elg!

Gravende journalisters grav

De gravende journalistene er en utdøende rase. I medieimperienes regnskapsbøker fremstår den gravende journalisten som en stor utgiftspost, med lav publiseringsrate, og dertil liggende lav produktivitet. Og økonomenes inntog i den redaksjonelle styringen, er en realitet i alle de redaksjoner som i utgangspunkt har ryggrad til å bære noen gravende journalister, selv om mang en redaktør vil hevde å være hevet over den slags.

Resultatet har blitt at de gode, ideologiske gravende journalistene bestemmer seg for å grave videre selv. I utgangspunktet en vakker tanke og siden man er blant de beste i sin sjanger, så klarer man å livberge seg på en akseptabel måte. En stund. Men så kommer idetørken. Det sterke tipsnettverket forvitrer. Eller man legger seg til for dyre vaner.

Hva skjer: Det helt naturlige. En god snekker ville snekret mer. En god baker ville bake mer. Og en god gravende journalist vil grave mer. Men det er ikke alt som er gull som glitrer. Og når innholdet blir svakere, så blir dramaturgien viktigere.

Og da har den gravende journalisten gravd sin egen grav - og gått fra å drive gravende journalistikk til å drive dramatikk.

Den skjulte makten

Temaet "Hvem er den skjulte makten i Norge!" ble diskutert i Polyteknisk forening i går. Konklusjonen var at med en flertallsregjering, så er makten til Stortinget de siste fire årene blitt kastrert, og overført til de skjulte rom i statsapparatet og Organisasjons-Norge, hvor pressen har mindre mulighet til å utøve sin funksjon som den "fjerde statsmakt".

Hva er så problemet med dette?
I følge den samme diskusjonen så er det et problem at våre folkevalgte (enten det er stortingsrepresentanter eller kommunepolitiere) får mindre makt, og at maktutøvelsen skjer et sted hvor pressen ikke kan overvåke dette.

Er dette et problem? Ikke nødvendigvis!

Våre folkevalgte har gang på gang vist at de beste løsningene for landet som helhet ofres på distriktspolitikkens alter (eller et annet suboptimaliserende alter). Mang en veistump på Vestlandet eller organiseringen av kommune-Norge bekrefter denne svakheten. At inkompetente folkevalgte, som knapt har gjort noe annet i livet enn å jobbe som politikere, skal kunne ta bedre beslutninger enn velutdannede, erfarne fagspesialister er tvilsomt.

Blir resultatet blir bedre om pressen til enhver tid overvåker beslutningsprosessene rundt viktige, nasjonalstrategiske utfordringer?
I en ideell verden så hadde dette vært å foretrukke, men veldig mange som har vært bort i saker som skrives om i media, opplever at journalistenes faglige kompetanse ligger i formuleringsevne og ikke i det tema som saken omhandler.
Overskrifthungeren, eiernes inntjeningskrav og behovet for å levere nyheter raskt, går på bekostning av den kvalitet som bør stilles til en fjerde statsmakt.

I bedrifts-Norge fattes alle strategiske beslutninger, før de blir kommunisert, uten at beslutningene blir dårligere av dette. Forskjellen er at beslutningstakerne blir stilt til ansvar for sin eventuelle inkompetanse. Direktører kastes og styrer avsettes.

Med fire år til med flertallsregjering, så er det kanskje på tide å gjøre noe med stillingsvernet til de statsansatte, og styrke Riksrevisjonens mandat og muligheter til å følge opp statsforvaltningens maktutøvelse.