De gravende journalistene er en utdøende rase. I medieimperienes regnskapsbøker fremstår den gravende journalisten som en stor utgiftspost, med lav publiseringsrate, og dertil liggende lav produktivitet. Og økonomenes inntog i den redaksjonelle styringen, er en realitet i alle de redaksjoner som i utgangspunkt har ryggrad til å bære noen gravende journalister, selv om mang en redaktør vil hevde å være hevet over den slags.
Resultatet har blitt at de gode, ideologiske gravende journalistene bestemmer seg for å grave videre selv. I utgangspunktet en vakker tanke og siden man er blant de beste i sin sjanger, så klarer man å livberge seg på en akseptabel måte. En stund. Men så kommer idetørken. Det sterke tipsnettverket forvitrer. Eller man legger seg til for dyre vaner.
Hva skjer: Det helt naturlige. En god snekker ville snekret mer. En god baker ville bake mer. Og en god gravende journalist vil grave mer. Men det er ikke alt som er gull som glitrer. Og når innholdet blir svakere, så blir dramaturgien viktigere.
Og da har den gravende journalisten gravd sin egen grav - og gått fra å drive gravende journalistikk til å drive dramatikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar