Politikkens "Skal vi danse!"

Pressen har til det kjedsommelige blitt kalt den fjerde statsmakt. Den uavhengige vaktbikkja som skal være en slags maktens Robin Hood, og ta makten fra de rike og gi den tilbake til de fattige når de mektige ble for maktsjuk. Så ofte har jeg hørt det, så ofte har jeg hørt stolte journalister hevde sin makt, at jeg hadde begynt å tro på det. Ja, ville egentlig tro på det, som en slags sikkerhetsventil mot maktovergrep.

Men så begynte en gryende usikkerhet å slå rot i meg. Hvorfor skriver ikke journalistene om de viktige tingene. Hvorfor, når redaksjonene har et valg, velger mediene den enkleste og gjerne mest populistiske vinklingen. Hvorfor velger journalistene å løpe i stormkast mot et bebodd, uregulert stabbur øst for Oslo. Men unnlater å utvise den samme jaktiveren når det gjelder å følge opp konsekvensene av feilslått samferdselspolitikk, utdanningspolitikk eller forsvarspolitikk (vi har nå et forsvar som ikke lengre kan leve opp til navnet sitt).

Svaret på dette har jeg ikke, men jeg observerer imidlertid at redaksjonenes pressemeldingsgjengivelse øker i omfang. Innenfor statsvitenskapsfaget hørte jeg en gang at "Samspillet mellom politikere og journalistene er som en dans, hvor journalistene stadig mer tar føringen" (Sitat: prof. Jan Grund). Nå har politikerne fått nye danselærere, informasjonsrådgiverne, som sikrer makteliten et større spillerom enn tidligere; Nå er det politikerne og makteliten som igjen har tatt føringen i samdansen med redaksjonene!

Med pressemeldingsgjengivelse så mener jeg naturligvis ikke at våre fremste redaksjoner gjengir regjeringskvartalets pressemeldinger. Pressemeldingene er en avlatsøvelse, for å ha noe å kunne vise til, hvis en eller anner overivrig journalist skulle få ferten av gamle synder: "Å, du er interessert i den saken ja. Du, det sendte vi ut en pressemeldingen på 11. september 2001, men du fikk kanskje ikke med deg det??" Alle profesjonelle informasjonsavdelinger har en skokk med meldinger liggende på lur, og bare venter på at Jens Stoltenberg skal trekke seg, Hydro går konkurs eller at Tromsø får Vinter-OL.

Nei, pressemeldingsgjengivelse er styrte medieoperasjoner, hvor journalistene lokkes inn i et ressonement med skjulte informanter, doble agendaer og god regi. Det er når journalistene ikke merker at de i realiteten gjengir avsendernes pressemeldinger. Det er når journalistene faktisk tror de gjør jobben sin, og skryter av det på Tostrupkjelleren, mens informasjonsrådgiverne på nabobordet smiler fornøyd.

For journalistene har i realiteten ikke noe sjanse. De har ganske enkelt ikke nok ressurser. Får de to kilder på en sak, så har de gjort jobben sin, og kan skrive historien sin. Informasjonsrådgiverne har et helt annet budsjett. Det er bare å telle etter hvor mange årsverk det er politiske journalister kontra hvor mange årsverk det er informasjonsrådgivere hos makteliten hos partiene, statsapparatet og hovedorganisasjonene.

Nå som oktober er på hel, er et bilde fra elgjakta passende. Elgen går i skogen hele året, og tror den kan alle smutthullene. Tror den faktisk er skogens konge. Jegerne kommer inn med sine firehjulstrekkere, store budsjetter og posterer ut skytterrekken. Mange av jegerne får ikke elg på posten. Men det er ikke dette som betyr noe, bare budsjettet er stort nok. FOR, det er alltid en jeger som klarer å overliste elgen, og det holder for elgjaktlaget - og for informasjonsrådgiverne.

God elg!