Hva skal vi med Gyldendal, Damm og Aschehoug, når vi har iPad?

Bokbransjen holdning til elektroniske lesebrett er fornøyelig, og mediene dekning av iPad og forsåvidt Kindle også, mangler noen vesentlige poeng. Uten å bli for retorisk, så er dagens definisjon på en bok, langt fra den opplevelsen man får ved å lese en roman på et lesebrett. Det er derfor ingenting som skulle tilsi at prisen på en såkalt "ebok" kan sammenlignes med en satt, trykt og innbundet bok, som deretter er fysisk transportert til en bokhandel, hvor den markedsføres og opptar plass i salgshyllene.

I stede for å diskutere hvordan man skal unngå lesebrettene, så vil det være mer spennende å se hvordan forretningsmodellen hos forlag og bokhandlere skal se ut i fremtiden. Trengs de i det hele tatt, eller er de som seilskuter i dampbåtenes tid?

Dersom en forfatter kun ønsker å distribuere teksten sin (romanen eller tilsvarende) som "ebok", så trengs hverken forlag eller bokhandel. Forfatteren kan selge den direkte på nett, gjennom en avtale med AppStore, og markedsføringen kan skje via anbefalinger og nyhetsmail via hjemmeside, epost, Twitter, Facebook og andre sosiale medier. Spørsmålet blir derfor hvilke merverdi et forlag skal tilføre en elektronisk tekst, og hvor mye de kan få betalt for denne merverdien?

Trygve Hegnar har i mange år prøvd å komme inn i varmen i Gyldendal, i fjor solgte han aksjeposten sin med tungt hjerte. Det kan være et betydelig smartere trekk enn det han selv var klar over.