Når protest er viktigere enn innflytelse

Innflytelse er en av de viktigste salgsargumentene til politiske partier - innflytelse til å gjennomføre en politikk som er mest mulig forenlig med velgernes preferanser. Jo mer innflytelse, jo mer får velgerne igjen for stemmen sin.

I dagens politiske hverdag, så skjer det meste av innflytelsen gjennom regjeringskontorene. Dette er spesielt sterkt i perioder med flertalls-regjeringer. Men kompleksiteten i dagens samfunn gjør at stortingspolikere stort sett får gjennomført enkelte flaggsaker med stor medieoppmerksomhet, mens det er statsapparatet, med statsråder og statssekretærer i spissen, som har innflytelsen over velgernes hverdag.

Politikk er det umuliges kunst, som må spilles med stor finesse i maktens og innflytelsens navn. Protestpartier risikere å sette seg selv i en posisjon hvor regjeringsmakt blir idelogisk umulig. Dermed mister partiet et av de beste salgsargumentene og kan komme til å måtte spille annenfiolin på og etter valgdagen.

Fremskrittspartiet har i en periode vært landets ledende parti på høyresiden. På helgens landsmøte melder partiet seg i stor utstrekning av regjeringskampen i årene fremover, ved å gå tilbake til å bli et protestparti. Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) hadde i en periode kun én representant på Stortinget. Det er nok mange velgere på høyresiden av norsk politikk som har hatt håp om at ambisjonene til Fremskrittspartiet hadde vært større enn dette i 2010.

Miljøet, vulkanutbruddets vinner

Avisene er i dag fulle av ulempene ved vulkanutbruddet på Island. Fly over hele Nord-Europa er satt på bakken - flytrafikken i hele Europa er nå redusert med 25 prosent, og reisende er flyttet over på mer CO2 vennlige transportmidler.
For det er jo miljøet som er vinneren de siste dagene. Flytrafikken står for en betydelig del av det menneskeskapte CO2 utslippet. Jo flere dager flyene står på bakken, jo bedre er det.

(PS! Før jubelen i miljøbevegelsene slipper helt løs, husk at CO2 utslippet fra vulkanutbruddet alene, sannsynligvis tilsvarer det samlede CO2 utslippet fra all luftfart i Europa i et helt år!)

Hekser, kriser og pedofile prester

Hovedregelen i krisekommunikasjon er å legge seg flat og be alt og alle om unnskyldning for det som har skjedd. Ingen liker å angripe de som ligger nede, og derfor mister mediene fort interessen så snart motstanderen ligger nede for telling.

Den katolske kirken har opp gjennom tiden gjort mye den skulle ha bedt om unnskyld for. Korstogene i Midt-Østen, heksebrenning og ikke minst inkvisisjonen, er alle katolske prosesser som har satt store sår i verdenshistorien - sår som ennå ikke helt har grodd - om de noen gang vil gjøre det. I denne sammenhengen blir pedofilianklagene som rettes mot kirken mindre dramatisk, om enn noe man i det hele tatt vil huske om et par hundrede år. Så hvorfor skal en organisasjon som allerede har eksistert i over 2000 år gå ut med noen store krisekommunikasjonskampanje rundt det som skjer nå?

På den annen side, for en organisasjon som har satt tilgivelse i system gjennom skrifting, så bør det ikke være så vanskelig å be om unnskyldning heller. Problemet er vel heller mangel på relevant skriftestol: Det er vanskelig å se for seg FNs generalsekretær si til Paven; "Be 10 ave maria, gå og synd ikke mer!".

Krisekommunikasjon handler like mye om å tåle presset, som å gi etter for det. I den norske mediehverdagen har fokuset nå endret seg fra pedofili til sextrakassering mellom prester. Det viser at krisekommunikasjonsstrategien til Vatikanet kanskje ikke var så ille som det alle ekspertene skrek ut om for en uke siden... Spørsmålet blir snart når de såkalte ekspertene skal lære. For 3 måneder siden dømte de Tiger Wood til evig omdømme tap, nå har de gjort det samme med den katolske kirken.

Omdømme er noe som bygges over tid - ikke av enkelthendelser. Det kan virke som omdømmeekspertene til tider glemmer det.

Ingen grenser for dårlig prioritering i NRK

Realityseriene er kommet for å bli (i alle fall for en stund) enten man liker det eller ikke. Med den erkjennelsen og erfaringene med den langtekkelige regieringen av "70 grader Nord", var det med stor skepsis man benket seg foran TV'en for å se Lars Monsens nyeste påfunn for seks uker siden. Ville dette bli et nytt Tufte-program?

Første program gjorde all skepsis til skamme. Her ble var det en intensitet, personlige utfordringer og et persongalleri som kunne konkurrere med det beste av drama fra både Storbritannia og Danmark. Min første refleksjon etter at rulleteksten begynte, var derfor at dette gikk alt for fort. Her var det så mye mer man kunne ha fått sett, så mange flere utfordringer på både det personlige og terrengmessige plan som kunne vært skildret mye sterkere. Hvordan skulle de klare å nå endepunktet på Norges tynneste punkt, på bare 5 programmer til.

NRK er ikke den verste på realityserier, snarere tvert i mot. Det kan være grunnen til at de ikke så hvilket potensial som lå i serien - materiale for minst det dobbelte av seriens 6 episoder.

Søndag kom bekreftelsen på seriens uovertruffenhet i norsk fjernsynshistorie. Nesten 1,2 millioner mennesker så siste episode, og det gjør "Ingen grenser" til den mest sette realityserien i Norgeshistorien.

Til stort sett å ha trasket rundt i villmarken, så produserer Lars Monsen ufattelig god TV - han lager i praksis gull av gråstein. NRK bør imidlertid sette på en bedre redaktør neste gang Lars Monsen kommer inn i fra kulden med et nytt programkonsept.

Eia for en PR-bragd

Det kan hende sosiologer faktisk mener at talent ikke er arvelig, og alle kan gjøre hva som helst, bare de blir miljømessig riktig stimulert. For de av oss som opplever at det er mer enn bare miljøpåvirkning som har gjort for eksempel Harr-familien, Riise-familien eller Berger-familien spesiell, så blir Harald Eias TV-serie som å slå inn åpne dører.

Men det man ikke har i innhold, må man skape gjennom innpakning. Og innpakningen til Eias TV-serie, kan han virkelig være fornøyd med, selv. Både virkemiddelbruken i selve sendingene, og ikke minst PR-opplegget rundt serien, viser en offensivitet som vi sjelden eller aldri før har sett rundt en faktaorientert TV-serie.

For å ta virkemiddelbruken i selve sendingene: Kameravinkling, klipping og voice-over-teksten skaper inntrykk av stor dramatikk. Noen av intervjuene fremstår nesten som man har benyttet skjultkamera. Dette skaper god underholdning, men gir samtidig inntrykk av at serieskaperne må ta igjen for manglende innhold med dramaturgiske virkemidler.

PR-messig så har sjelden eller aldri en slik TV-serie fått mer oppmerksomhet. Om debatten rundt programmet er fullregisert, eller det bare en kosekvens av at Eia & Co har stukket fingeren i øye på tilstrekkelig mange, vil bare bli spekulasjoner. Uavhengig av hva som er styrt og hva som bare skjer som en følge av serien, så er PR-opplegget nærmest enestående. Både PR'en i forkant av serien, og i forkant av hver sending, kan nærmest stå som en lærebok for PR-strategier for TV-serier.

Et fristende spørsmål å stille er hva slags program Eia & Co egentlig har laget. Er dette undervisnings-TV, debatt-program eller underholdnings-TV. Selv om et ressonement rundt dette kunne vært spennende, så er svaret til syvende og sist uvesentlig. For seriens suksess vil bli målt i seertall, og ikke menneskehetens eventuelt økte opplysthet rundt arv og miljø.

Lokalkultur vs. kommersielle interesser

Ananasbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er ikke lenger å finne på Fjord1-ferjene på Vestlandet. Årsaken er at Sylte har tapt en anbudsrunde mot Coca-Cola-systemet. Denne dramatiske nyheten er å finne i dagens Sunnmørsposten.

Og så er det lett å trekke på smilebåndet og si at dette kanskje ikke er noen kioskvelter av en nyhet. Men ananasbrusen og forsåvidt den like fargeglade pærebrusen fra Oskar Sylte er ikke bare en brus. Dette er lokalkultur og en del av fergeopplevelsen på Sunnmøre, sammen med litt sliten kaffe og svele med brunost eller kanel og sukker.

Innkjøpssjefen på Ford1 har kanskje tatt en bedriftsøkonomisk riktig beslutning på kort sikt. Men på lang sikt så mister Fjord1-fergene noe av sin identitet, og det uten at verken innkjøpssjefen eller Sunnmørsposten er oppmerksom på det. Det gjør nyheten til noe mer enn å trekke på smilebåndet av - og er noe du kanskje vil lese om i A-magasinet om et par år!