Hovedregelen i krisekommunikasjon er å legge seg flat og be alt og alle om unnskyldning for det som har skjedd. Ingen liker å angripe de som ligger nede, og derfor mister mediene fort interessen så snart motstanderen ligger nede for telling.
Den katolske kirken har opp gjennom tiden gjort mye den skulle ha bedt om unnskyld for. Korstogene i Midt-Østen, heksebrenning og ikke minst inkvisisjonen, er alle katolske prosesser som har satt store sår i verdenshistorien - sår som ennå ikke helt har grodd - om de noen gang vil gjøre det. I denne sammenhengen blir pedofilianklagene som rettes mot kirken mindre dramatisk, om enn noe man i det hele tatt vil huske om et par hundrede år. Så hvorfor skal en organisasjon som allerede har eksistert i over 2000 år gå ut med noen store krisekommunikasjonskampanje rundt det som skjer nå?
På den annen side, for en organisasjon som har satt tilgivelse i system gjennom skrifting, så bør det ikke være så vanskelig å be om unnskyldning heller. Problemet er vel heller mangel på relevant skriftestol: Det er vanskelig å se for seg FNs generalsekretær si til Paven; "Be 10 ave maria, gå og synd ikke mer!".
Krisekommunikasjon handler like mye om å tåle presset, som å gi etter for det. I den norske mediehverdagen har fokuset nå endret seg fra pedofili til sextrakassering mellom prester. Det viser at krisekommunikasjonsstrategien til Vatikanet kanskje ikke var så ille som det alle ekspertene skrek ut om for en uke siden... Spørsmålet blir snart når de såkalte ekspertene skal lære. For 3 måneder siden dømte de Tiger Wood til evig omdømme tap, nå har de gjort det samme med den katolske kirken.
Omdømme er noe som bygges over tid - ikke av enkelthendelser. Det kan virke som omdømmeekspertene til tider glemmer det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar