Det er ikke bare prinsesser som prater med engler hver dag

Mange hevder at alt var bedre før. Nå er ikke det nødvendigvis sant. Snarere tvert i mot. Nesten uansett hva slags skala man bruker, vil man oppdage at det meste er blitt til det bedre. Med unntak av noen av de nye tingene som er ille i dag, men som overhodet ikke fantes før, er nok det meste blitt bedre. I noen tilfeller, hvor man også hadde ting i gamle dager, men hvor dette nå er blitt målt til å bli verre i nyere tid, så vil det i mange tilfeller være slik at ting ikke var bedre før, det er bare at det først er nå at tingene kommer opp i dagen, og blir målt. Vold i nære relasjoner kan dessverre være en slik ting. Vold i nære relasjoner hadde man ikke i gamle dager. I gamle dager viste man ikke en gang hva «vold i nære relasjoner» betydde. Men det var nok flere barn og ektefeller som fikk bank i de gode gamle dagene, enn i dag, hvilket tilsier at det ikke var alle gamle dager som var like gode. Men denne manglende godheten ble verken målt eller anmeldt.  

Men ett hederlig unntak finnes i alle fall. Holder man på med engler så vil påstanden om at alt var bedre før, definitivt være riktig. For et par tusen år siden kunne du påstå at du snakket med engler. Og folk ville tro på deg, til og med se opp til. Ja, da kunne du til og med komme unna med å påstå at du var blitt gravid sammen med en engel. Tar du en slik broadway i dag, ender det i bestefall i en skilsmisse. Er du veldig overbevisende, kan du bli innlagt på Gaustad psykiatriske. Skulle DNA-analysene vise at du faktisk snakket sant, vil både du og barnet risikere å bli gjemt bort i en av NASAs forskningsavdelinger.

Påstår du i dag at du snakker med engler, blir du latterliggjort og sett på som en underholdende avviker. Paradokset er at mange av de samme menneskene som latterliggjør dagens englepratere, tror, eller hevder i alle fall at de tror på englenes tilstedeværelse for 2000 år siden. Dette til tross for betydelig utbedrede kommunikasjonsløsninger er blitt tilgjengelig de siste årene. Jeg tror for eksempel at hadde Gud fått sin egen Facebook-side, så ville han (eller hun/hen) fått den mest likte siden i hele verdensvev-universet. Men det siste er kun et utslag av tro.  Sånt kan man ikke vite sikkert.

Jeg vet ikke om engler finnes i dag. Jeg er faktisk usikker på om engler fantes for 2000 år siden også. Generelt er jeg usikker på alt det som jeg ikke er overbevist om er vitenskapelig bevist. Skal jeg være ærlig så jeg til og med tvilende til det som er vitenskapelig bevist faktisk er sant. Jeg er for eksempel usikker på om det finnes sånne svarte hull. Ikke fordi jeg er uenig i teoriene til Hawkings. Skal jeg være ærlig skjønner jeg like lite av sorte hull-teoriene, som jeg skjønner alt annet som er uforståelig for meg. Jeg er bare en tviler. I det siste har jeg sett at noen andre som finner teoriene omkring svarte hull betydelig mer forståelig enn meg, også er usikker på deres eksistens. Hvilket skulle indikere at det å tro på selv det som er vitenskapelig bevist, i grunn også bare er å tro.

Selv om jeg er skeptisk til engler, så tviler jeg ikke på monarkiet som styreform. Det er en litt uvanlig kombinasjon, skal man tro det man leser om av andre meninger. Mange av de som mener at de som i dag snakker med engler er underholdende avvikere, er også overbevist om monarkiets meningsløshet, og mener spesielt at englepratende prinsesser er et overbevisende argument på nettopp monarkiets meningsløshet. At den slags logikk slipper gjennom redaksjonenes kvalitetssikring, har i alle fall gitt meg svaret på hvor de som klarte å stryke på ex.phil. jobber.

Men, selv blant engletvilerne er det likevel noen som møter engler i de tøffe stundene i livet. Også disse englene er kledd i hvitt, men mangler vingene på ryggen. Disse englene finner du som sykepleiere i kreftomsorgen og i Bymisjonens rusomsorg på gateplanet. Dette er mennesker som skaper lys og glede i hverdagens mørke kroker. De bryr seg ikke om når alt var bedre, for dem handler det om å gjøre nuet så godt som mulig. Det kan både englepratere og engletvilere lære litt av.

Ernas festbremsere

Statsminister Erna Solberg kan sikkert beskyldes for mye, men at hun har vært den største partydronningen opp gjennom livet, det har jeg sterk tvil til. At hun derfor skal ha stått i spissen for at Norge skal ha en ekstravagant folkefest om noen år, hvor milliarder av kroner øses ut på gratisdrinker til pampene i den internasjonale olympiske komite, fremstår som tvilsomt.

Jeg har vært, og er, en svoren tilhenger av OL i Oslo. Fordi vi noen ganger bare trenger en fest. Og når et helt folk skal feste, ja da koster det jo naturligvis litt. Men det har også vært et bakenforliggende ønske om at OL-satsingen, også vil være en satsing i det mest folketette området i Norge.

Det kan hende jeg tar feil, men når de mest kritiske mediene, og det har det vært mange av i denne perioden, skriver om en milliardprislapp på OL-festen, så går ikke disse pengene i et rør fra Oslo til den olympiske komiteen i Sveits. Dette er penger som skal gå til anlegg og en sårt tiltrengt oppgradering av hovedstadsområdet – det området som uansett vil har høyest nominell befolkningsvekst i årene frem til OLet skulle gå av stabelen. I skremselspropaganden rundt prislappen på Sotsji-OL, så var det vanskelig å få med seg at hoveddelen av gigantsummen hadde gått med på å bygge opp en hel by, og at disse investeringene ikke bare ble svidd av i løpet av noen uker nå i vinter. Og det å bygge en hel by, koster penger, også i Russland.

Jeg er litt skuffet over Høyres stortingsgruppe, og deres argumentasjon. «Vi har hørt på folket». Det norske folk har ikke evne til å gjøre en objektiv vurdering av en OL-satsning. Folkeopinionen er for skiftende og styrt av svingninger i mediefokus og karismatiske utsagn, til at Folket kan mene noe om en beslutning så langt frem i tid. Det er derfor vi har politikere. De må ta valg, og prioritere – ut fra politiske visjoner og fremtidsvyer, og ikke meningsmålinger. Bør vi ha folkeavstemning om vi trenger fyrtårn og forsvar også? Det er kun ettertiden som kunne gitt svaret på om Norges OL-satsning var riktig – men den ettertiden er i beste fall forskjøvet fire til åtte år frem i tid.

Vinnerne i denne saken er mediene, og de som har styrt medienes meningsdannende innsats. Definisjonsmakten har i OL-saken gått til motstanderne. Det er de som har definert OL som en pampefest, hvor milliardinvesteringene svis av over 14 dager, og vi har hørt lite om effekten som et OL, og disse milliardene, vil kunne ha på næringsutvikling, folkehelse, kulturbygging, dugnadsånd, kollektivtilbud og idrettsanlegg.

Om 10 år vil nærmere halvparten av befolkningen ha vokst opp uten noen minner fra Lillehammer. Alle nordmenn, uansett kulturell bakgrunn, fortjener å oppleve et Vinter-OL på hjemmebane. Det bygger nasjonalfølelsen på tvers av andre kulturelle kløfter i vårt samfunn.