Ernas festbremsere

Statsminister Erna Solberg kan sikkert beskyldes for mye, men at hun har vært den største partydronningen opp gjennom livet, det har jeg sterk tvil til. At hun derfor skal ha stått i spissen for at Norge skal ha en ekstravagant folkefest om noen år, hvor milliarder av kroner øses ut på gratisdrinker til pampene i den internasjonale olympiske komite, fremstår som tvilsomt.

Jeg har vært, og er, en svoren tilhenger av OL i Oslo. Fordi vi noen ganger bare trenger en fest. Og når et helt folk skal feste, ja da koster det jo naturligvis litt. Men det har også vært et bakenforliggende ønske om at OL-satsingen, også vil være en satsing i det mest folketette området i Norge.

Det kan hende jeg tar feil, men når de mest kritiske mediene, og det har det vært mange av i denne perioden, skriver om en milliardprislapp på OL-festen, så går ikke disse pengene i et rør fra Oslo til den olympiske komiteen i Sveits. Dette er penger som skal gå til anlegg og en sårt tiltrengt oppgradering av hovedstadsområdet – det området som uansett vil har høyest nominell befolkningsvekst i årene frem til OLet skulle gå av stabelen. I skremselspropaganden rundt prislappen på Sotsji-OL, så var det vanskelig å få med seg at hoveddelen av gigantsummen hadde gått med på å bygge opp en hel by, og at disse investeringene ikke bare ble svidd av i løpet av noen uker nå i vinter. Og det å bygge en hel by, koster penger, også i Russland.

Jeg er litt skuffet over Høyres stortingsgruppe, og deres argumentasjon. «Vi har hørt på folket». Det norske folk har ikke evne til å gjøre en objektiv vurdering av en OL-satsning. Folkeopinionen er for skiftende og styrt av svingninger i mediefokus og karismatiske utsagn, til at Folket kan mene noe om en beslutning så langt frem i tid. Det er derfor vi har politikere. De må ta valg, og prioritere – ut fra politiske visjoner og fremtidsvyer, og ikke meningsmålinger. Bør vi ha folkeavstemning om vi trenger fyrtårn og forsvar også? Det er kun ettertiden som kunne gitt svaret på om Norges OL-satsning var riktig – men den ettertiden er i beste fall forskjøvet fire til åtte år frem i tid.

Vinnerne i denne saken er mediene, og de som har styrt medienes meningsdannende innsats. Definisjonsmakten har i OL-saken gått til motstanderne. Det er de som har definert OL som en pampefest, hvor milliardinvesteringene svis av over 14 dager, og vi har hørt lite om effekten som et OL, og disse milliardene, vil kunne ha på næringsutvikling, folkehelse, kulturbygging, dugnadsånd, kollektivtilbud og idrettsanlegg.

Om 10 år vil nærmere halvparten av befolkningen ha vokst opp uten noen minner fra Lillehammer. Alle nordmenn, uansett kulturell bakgrunn, fortjener å oppleve et Vinter-OL på hjemmebane. Det bygger nasjonalfølelsen på tvers av andre kulturelle kløfter i vårt samfunn.