Bør, eller bør ikke,Therese Johaug dopingdømmes, selv om hun ikke har dopet seg

Jeg synes Therese Johaug er søt, søtere når hun ikke gråter, men uansett så antar jeg at denne egenskapen ved henne er med på å påvirke min oppfattelse av dopingskandalen. At hun er svinaktig god til å gå på ski, er også en positiv egenskap ved henne. Og at hun er norsk. Men jeg er ganske sikker på at jeg mener det jeg forfekter her, uansett Therese Johaugs vakre smil, raske ski og sjarmerende dialekt.

La meg påpeke en ting til, sånn innledningsvis. Jeg var og er imponert over skiforbundets mediestrategi rundt Martins dopingdom. Skal du noen gang ha et godt eksempel på mediehåndtering av en omdømmekrise, så bør du se nærmere på dette caset. Så god var regien, at Martin har gått ut i etterkant og forsøkt å ta mer av ansvaret - hvis ikke dette grepet også var en del av den opprinnelse strategien.  Jeg var imponert over Skiforbundets mediehåndtering, fordi Martin tross alt var dømt – kjent skyldig – ikke bare testet positivt, og likevel klarte de å få Norge til å oppfatte ham som uskyldig. Jeg skrev når saken ble kjent, og mener det fortsatt, at medienes håndtering av Martin-saken var under enhver kritikk, hvor hovedtemaet var å forsøke og undergrave idrettens domsutvalgs beslutningsevne og saksinnsikt. Stoffene som Martin  brukte var av prestasjonsstabiliserende karakter – og dette mener jeg gjorde at det var riktig å dømme ham, og så mener jeg straffen på to måneder utenom sesong viste at overtrampet ikke var særlig grovt. For øvrig synes jeg Martin fremstår som en utrolig sympatisk fyr, selv om ikke jeg oppfatter ham som søt. 

Nå er situasjonen en helt annen for Therese Johaug. Hun er ikke dompingdømt – ikke engang dopingsavslørt. Hun har bare testet positivt på et dopingpreparat. Her er det en milevis forskjell i sakene. Men jeg mener fortsatt at Therese også må dopingdømmes, mer presist: Dersom saken er slik den er fremstilt av Skiforbundet, så mener jeg at Therese Johaug må dømmes for brudd på dopingreglene.

Noen mener at WADAs regelverk er for strengt, og at hele dopingregelverket begynner å bli kontraproduktivt og at oppfølging av Johaug-saken er ødeleggende for WADA. Nei, reglene for å bli tatt i dopingkontroller er sannsynligvis fremdeles for snille. Oppsiden ved doping er så stor, at den preventive faktoren ved omfattende dopingkontroller er helt nødvendig for at idrettens skal beholde sitt posisjon og omdømme. Therese Johaug skal og må bli tatt og prosessen vi nå er vitne til er helt nødvendig! Hun må også bli dømt for brudd på dopingreglene, hvis ikke vil det uthule WADA sin rolle. Det skal ikke finnes noen unnskyldning for å bli tatt i dopingtester. Det er utøverens ansvar. Therese og alle andre toppidrettsutøvere lever av kroppen sin. Å sjekke medisiner du får, handler ikke om å ha mistillit til det medisinske støtteapparatet – det handler om at du dobbeltsjekker alt som er viktig for jobben du gjør. 

Men, og her kommer grunnen til min disclaimer i begynnelsen av denne teksten, jeg synes ikke hun skal straffes særlig hardt – om i det hele tatt – nærmest få en betinget dom. For hun har ikke dopet seg, hun har godtroende brutt dopingsreglene og vært åpen på bruken av middelet hun brukte, og bruken av dopingmiddelet er verken prestasjonsfremmende eller prestasjonsstabiliserende – det er vel strengt tatt prestasjonsreduserende for en utholdenhetsutøver. Men, det fritar ikke, det er bare sterkt formildende. Og dette mener jeg, enten utøveren er norsk eller russisk, mann eller kvinne, søt eller ”three bag”.

Elden-advokat Paul Joakim Sandøy prøver i Dagbladet på å være omdømme-ekspert. Jeg er vel på like tynn is, når jeg begynne å snakke idrettsjuss, men jeg synes Therese bør dømmes til samfunnsansvar - kanskje ved å delta i WADA sin kampanje om utøveransvar innen dopingforebyggende arbeid. Slik dopingregelverket er blitt, og må være, så viser denne saken at utøverenes fokus på doping fortsatt kan forbedres – for det er veldig, veldig mange som ville gjort det samme som Therese, og stolt på legen, og det kan man ikke som profesjonell idrettsutøver. Og det må idretten lære av denne skandalen. 

Og hvis man først skal kjøre en markedskampanje, nærmest for hva som helst - også dopingregler, så er ei lita, søt jente som Therese Johaug, med et så solid omdømme som hun fortsatt har, alltid god å ha med på laget. For også denne gangen har Skiforbundets håndtering av en omdømmekrise vært god.

Den store taperen i DopMartin-saken er norsk presse

I går eksploderte det i norske medier. Terror og kuppforsøk ble skjøvet til side for sommerens største skandale. Martin Johnsrud Sundby er dømt for i dopingmisbruk. Er forferdelig trist dag – for norsk presse. For eksplosjonen ble liksom bare en liten kinaputt. Mediedekningen av dopingskandalen er dessverre selv skandaløs!

• Martin ble dopingtatt for to år siden. Likevel har ingen norsk sportsredaksjon skrevet om saken. Dette har vært en kioskvelter av en sak i TO år. Likevel har ingen skrevet om det før Martin ble doping-dømt! En journalistisk katastrofe. I beste fall skyldes det at Skiforbundet har klart å holde saken unna sportsjournalistenes kunnskap. Med såpass mange involverte interessenter, vitner dette om en total manglende graveegenskap hos denne journalistgeneren (i den grad disse redaksjonelle medarbeiderne kan kalles journalister) eller at journalistene må ta en ny vurdering av sine egne kilder. I verste fall, og dette er naturligvis bare en spekulasjon, så har sportsredaksjonene, som har vist om dette, deltatt i en dekkoperasjon rundt norsk skisports wonderboy nr 1, i påvente av at saken skulle gå over av seg selv. Denne spekulasjonen er i utgangspunktet utenkelig, men sportsredaksjonenes totalt ryggløse dekning av saken, når den først sprakk, åpner for at en slik spekulasjon faktisk ikke kan utelukkes. Det er veldig trist.
• Martin Johnsrud Sundby er tatt i doping, og dømt for dette. Like fullt opptrer en samlet pressekorps seg som en forlenget arm av skiforbundets PR-avdeling i en fordekning av sakens kjensgjerninger; Martin har dopet seg. Motvekten til Northugs litt grumsete, pokerspillende image er et dophode, både tatt og dømt etter internasjonal målestokk. Istedenfor å sette ham i en redaksjonell gapestokk, noe redaksjonene ville gjort med hvem som helst ellers, så åpnes spaltene for skiforbundets egen historie. Men denne historien er basert på Skiforbundets forsvarstale i domstol. Et forsvar og en historie som retten har kvalitetsjekket og funnet for lett. Enhver forsvarer av Martin Johnsrud Sundby gis fritt spillerom. Hvor finnes den kritiske pressen?
• Kritikerne sables ned av pressen. Selv om det tydeligvis er ferietid i redaksjonene, så forsøker man å ivareta kravet om et balansert i bilde, ved å slippe til kritikerne. I sports-norges største skandale siden Northugs fyllekjøring, så har imidlertid ikke redaksjonene kapasitet til å følge opp denne delen av historien, men nøyer seg med å sitere noen kjappe twitter-innlegg. Journalistene har imidlertid tid til å snakke med de som kjapt tar til motmæle mot disse kritikerne, og lar dem utbrodere sitt forsvar og sin kritikk mot kritikerne. Hvor er intervjuene av ekspertene som bekrefter WADA sin versjon, som faktisk vant frem i retten?
• Skiforbundets mediestrategi har virket. Vi er i agurkenes tidsalder. Halve Norge leser knapt nyheter, og vi som leser de, er mer opptatt av badetemperaturer og værmelding enn verdens utvikling. Midt i fellesferien. På det tidspunktet som du absolutt bør slippe de verste nyhetene, så kaller Skiforbundet inn til pressekonferanse og slipper nyheten om det som kanskje er Norges største dopingskandale gjennom tidene. Og mediene logrer villig med, uten en eneste kritisk stemme reises omkring tidspunktet for offentliggjøringen. Også her er det jo noen våkne sjeler der ute som er litt kritisk, noe som kommenteres, men ikke følges opp.
• Martin Johnsrud Sundby er en fantastisk skiløper. Dopingskandalen er to år gammel, og prestasjonene til Martin Johnsrud Sundby i sporet det siste året har vært like fabelaktige som i perioden hvor han dopet seg. Hvis man skulle gjøre en kritisk journalistisk arbeid rundt dommen, så ville det vært interessant å sett på prestasjonene i sporet i perioden med og uten doping. Det ville vært kritisk journalistikk rundt dommen – uten at redaksjonene fremstår som løpegutter for skiforbundets PR-avdeling.
• Martin Johnsrud Sundby trenger ikke å dope seg. Det er de aller fleste enig om! Han er sannsynligvis tidene fremste og mest teknisk begavede skiløper. Selv Brå, Ulvang, Dæhli og Northug blir satt i skyggen av ham. Dette har Skiforbundet ødelagt. Hvor er pressens kritiske tilnærming av dette. Tilnærmet fraværende. I stede skrytes Skiforbundet opp i skyene for den jobben de har gjort for å forsvare Martin Johnsrud Sundby etter at dopingskandalen var et faktum. Ja, at de til og med tar ansvaret for det for positiv omtale. Dette er kanskje Idretts-Norges største skandale i forhold hva idretten egentlig handler om. Men vårens klappjakt på Idretts-topper er tydeligvis lagt til side for sommeren.

Jeg har ikke lest dommen, og tar ikke stilling til den. Jeg tar heller ikke stilling til om Martin Johnsrud Sundby har dopet seg eller ikke. Dette går langt utover min forstand. Dette innlegget handler kun om medienes dekning av saken, basert på at norsk toppidrettsutøver har vært mistenkt for doping over en lengre periode, og nå er dømt for doping. Jeg synes Martin Johnsrud Sundby er en flott idrettsmann, som i denne saken åpenbart er en ufortjent taper. Det kan ikke sies medienes dekning av saken, her finnes det ingen formildende omstendigheter for den totale mangelen på kritisk journalistikk. 

Norsk presseforbund bør ta inn kjøreregel for legemiddel-journalistikk i Vær Varsom-plakaten

Høsten 2014 hadde Journalisten.no en kronikk om sammenhengen mellom medieomtale, endring av legemiddelbruk og uønskede dødsfall. I kronikken etterlyste jeg bedre redaksjonelle vurderinger før man publiserte negative nyheter om bruk av legemidler. Norsk presseforbund (NPF) ble i første omgang utfordret til å gjennomføre en analyse som kunne kvantifisere sammenhengen mellom medieomtale og uønskede dødsfall, før de vurderte å etablere felles kjøreregler for omtale av legemidler gjennom endring av Var Varsom-plakaten.

NPF slipper å gjennomføre en slik analyse - sammenhengen er kvantifisert. I en studie som ble publisert i European Heart Journal - et vitenskapelig tidsskrift med impactfactor 15,203 - og senere omtalt i en blogg på New York Times 1. desember 2015 påviser danske forskere at for hver eneste landsdekkende, negative nyhetshistorie om kolesterolsenkende legemidler økes sannsynligheten med ni prosent for at pasienter slutter å bruke medisinen innenfor for de første seks månedene etter at de er satt på behandling. Og når pasienter som trenger kolesterolsenkende medisiner slutter å bruke det, så vil dessverre noen av disse pasientene dø av hjerteproblemer.

Samfunnet bruker over 20 milliarder kroner på legemidler hvert år, og det er viktig at mediene følger både legemiddelbruk og bransjen nøye. Samtidig må det være personlig meget krevende for den enkelte journalist eller deskmedarbeider å vite at nettopp den forsiden og vinklingen de valgte på en nyhetshistorie om legemidler er den direkte årsaken til at noen faktisk mister livet. Dette gjør dem personlig ansvarlig for annen manns død, og denne personlige belastning bør journalistene slippe. §4-9 i Vær varsom-plakaten, som maner til forsiktighet i omtale av selvmord, viser at norsk presse allerede er sitt ansvar bevist i forhold til å kommentere nyheter som kan medføre flere dødsfall. Resultatene fra den danske studiene bør føre til at NPF-leder, Kjersti Løken Stavrum, tar initiativ til at det utredes hvordan norsk presse i fremtiden skal kunne ha en kritisk dekningen av legemiddelbruk, uten at det går på livet løs.

Interessekonflikt: 

Jeg bistår blant annet legemiddelselskaper i mediekontakt og krisekommunikasjon.

Etiske betenkeligheter i PFUs felling av VGs Rema-samarbeid

Eva Sannum i Geelmuyden.Kiese har som medlem av Pressens faglige utvalg, vært med å felle VGs samarbeid med Rema. Det er etisk betenkelig at Sannum ikke erklærte seg inhabil i denne saken, slik PFUs leder og VG journalist, Alf Bjarne Johansen gjorde, ut i fra to forhold:

Eva Sannums arbeidsgiver, Geelmuyden.Kiese, lever av å tilrettelegge for formidling av sine oppdragsgiveres budskap gjennom blant annet redaksjonelle kanaler. Content Marketing representerer en ny og alternativ kanal i forhold til tradisjonelel PR-byråer, og Content Marketingbyråer, som VGs Partnerstudio konkurrerer med Geelmuyden.Kiese om noen av de samme reklame- og kommunikasjonsbudsjettene. 

KIWI er en av Geelmuyden.Kieses sentrale klienter. KIWI har definert Rema som sin hovedkonkurrent, og Geelmuyden.Kiese bidrar gjennom blant annet sin medieinnsats å hjelpe KIWI i kampen mot Rema.

Ved å delta i PFUs fellingen av VGs Partnerstudio samarbeid med Rema, har Sannum bidratt til å stikke kjepper i hjulene for noen av Geelmuyden.Kiese kanskje fremste konkurrenter i årene som kommer, og for hovedkonkurrenten til en av byråets sentrale klienter. 

Behandlingen av Content Marketing er den strategisk viktigste presseetiske vurderingene som PFU har gjennomført på mange år. Uten å ta stilling til selve konklusjonen i denne saken, er det beklagelig at det i ettertid kan reises tvil om etikken og habiliteten i PFUs saksbehandling.  


Interessekonflikt:
Jeg har selv jobbet for Geelmuyden.Kiese, og jobber i dag for et av byråets konkurrenter.