Hva skjer når mobiltelefonen blir operatør- og aksessteknologi uavhengig?
Du ringer aldri til en telefon eller et telefonnummer. Det er personen som eier telefonen du ønsker å kontakte. Dette er naturligvis en selvfølge, men så lenge telefonen styres av et SIM-kort, så er har mobiloperatøren monopol på å formidle kontakt til deg, så lenge du ikke har med deg flere mobiltelefoner.
Nå er de første telefonene kommet med flere SIM-kort, og som dermed operer på flere mobiloperatørnett samtidig. Og med det er det slutt på mobiloperatørens monopolsituasjon. Både Telenor og NetCom kan formidle samtalen mellom deg og den du søker, og spørsmålet er hvilke nett du skal velge. (Enn så lenge vil du måtte ringe to tlf nr samtidig, men dette takler de fleste telefoner allerede i dag!) Konsekvensene for netteierne blir dramatiske!
Ser vi litt lengre frem, så kommer det telefoner som kan operere på fem-seks nett samtidig. På et eller annet tidspunkt vil mobiloperatørene skjønne at det ikke nytter å styre samtalene via SIM-kortet, og telefonen vil kanskje bli identifisert med IMEI-nummeret i stede for. Mobilnettet går fra å være et monopol til å bli en commodity, hvor pris, kapasitet og signalkvalitet blir utslagsgivende. Legger man til at telefonen samtidig kan operere via trådløse bredbånd, med en sømløs overgang fra mobilkommunikasjon til IP-telefoni, så er anarkiet komplett.
Men midt opp i dette kaoset vil det kunne vokse opp en ny storindustri. Signalmeglerne, som automatisk å fikse det beste og billigste kontakten mellom deg og den du vil snakke med, uavhengig av operatørnett og aksessteknologi. Du blir ikke lengre kunde hos en mobiloperatør, men hos en signalmegler, som får en ørliten megleravanse pr samtale. Men trafikkmengden vil gjøre at omsetningen til disse signalmeglerne vil kunne bli astronomiske.
mandag 21. februar 2011
tirsdag 15. februar 2011
Tidenes reklamescoop for Hennig Olsen is
I Norge har vi heldigvis noen av de strengeste reglene for reklame mot barn, og den sterkeste barnekanalen, NRK Super, er likedan reklamefri. Dette har ikke hindret Hennig Olsen is i å lage en to og et halvt minutt reklamefilm. Vi snakker om musikkvideoen "Is til middag" som også ligger ute på nettsidene til NRK.
Nå tror jeg vel egentlig ikke Hennig Olsen Is har hatt noe med dette å gjøre, og det er synd, for dette er intelligent reklame, og tenderer til å kandidat som tidenes reklamescoop på NRK.
Men selv om Hennig Olsen Is er uskyldig i denne saken, så viser filmen mulighetene som ligger i å bruke kreative virkemidler for å nå frem med budskapet. Ikke bare til barn, men til alle typer målgrupper. Man må definere kanalen man vil inn i. Deretter må man finne ut hvordan man kommer inn i kanalen. Dette kan kalles strategisk kreativitet. For reklamekjøper er filmen et eksempel på at ingenting er umulig, så lenge byrået ditt er strategisk kreativ.
Det verste er jo at melodien er ganske god også, og det er fare for at det blir Is til middag i dag!
Nå tror jeg vel egentlig ikke Hennig Olsen Is har hatt noe med dette å gjøre, og det er synd, for dette er intelligent reklame, og tenderer til å kandidat som tidenes reklamescoop på NRK.
Men selv om Hennig Olsen Is er uskyldig i denne saken, så viser filmen mulighetene som ligger i å bruke kreative virkemidler for å nå frem med budskapet. Ikke bare til barn, men til alle typer målgrupper. Man må definere kanalen man vil inn i. Deretter må man finne ut hvordan man kommer inn i kanalen. Dette kan kalles strategisk kreativitet. For reklamekjøper er filmen et eksempel på at ingenting er umulig, så lenge byrået ditt er strategisk kreativ.
Det verste er jo at melodien er ganske god også, og det er fare for at det blir Is til middag i dag!
lørdag 12. februar 2011
Omdømmemessig U-sving for Egypts Eneveldige Enehersker
I løpet av noen måneder har Egypts tidligere president Hosni Mubarak gått fra å være Vestens venn og del av det gode selskap, til å bli diktator og Egypts Eneveldig Enehersker. For oss som har norske medier som formidler av hva som skjer i verden utenfor husveggen, så har det vært litt vanskelig å henge med i denne omdømmemessige U-svingen som har skjedd i Midt-Østen de siste ukene.
Ennå vanskeligere er det å forstå hvordan et militærkupp, fremprovosert av ca en million av Egypts 80 millioner innbyggere (1,25 prosent) (hvor de fleste er frustrert arbeidsledige), kan fortjene overskriftene i dagens aviser. Selv om symbolikken er stor, så er det eneste som i realiteten har skjedd, at presidenten har gått av, og forsvarsministeren har overtatt. Ingen klare løfter om noen demokratiseringsprosess eller noe snarlig nyvalg. I beskrivelsene av dagens presseoppslag , er "Tendensiøst" og "lite reflektert", begreper som henger løst.
Den eneste vinneren så langt vil være reiseselskapene, som kan vurdere å gjenåpne rutene til Egypt. I oppbyggingen av landet trenger landet de inntektene det kan få. Sjelden kan vi ha så god samvittighet for å reise på ferie og ødsle bort pengene, enn ved en tur til Sharm El Sheik i sommer! (Siden vi først er inne i propagandaens kjølvann, mener jeg...)
Ennå vanskeligere er det å forstå hvordan et militærkupp, fremprovosert av ca en million av Egypts 80 millioner innbyggere (1,25 prosent) (hvor de fleste er frustrert arbeidsledige), kan fortjene overskriftene i dagens aviser. Selv om symbolikken er stor, så er det eneste som i realiteten har skjedd, at presidenten har gått av, og forsvarsministeren har overtatt. Ingen klare løfter om noen demokratiseringsprosess eller noe snarlig nyvalg. I beskrivelsene av dagens presseoppslag , er "Tendensiøst" og "lite reflektert", begreper som henger løst.
Den eneste vinneren så langt vil være reiseselskapene, som kan vurdere å gjenåpne rutene til Egypt. I oppbyggingen av landet trenger landet de inntektene det kan få. Sjelden kan vi ha så god samvittighet for å reise på ferie og ødsle bort pengene, enn ved en tur til Sharm El Sheik i sommer! (Siden vi først er inne i propagandaens kjølvann, mener jeg...)
fredag 11. februar 2011
Syv år og snart dronning
HKH Prinsesse Ingrid Alexandra fyller 7 år i dag. Og det er nesten uvirkelig at kongerikets ledelse en dag skal ligge på hennes skuldre. Med en jevnaldrende i huset, så vet man at hverdagene til en 6-7 åring heldigvis er fylt av lek og moro, og lite alvor. 
Rasjonelt sett er de fleste nordmenn republikanere, men er samtidig emosjonelt monarkister. Og når det kommer til viktige valg i livet, holder det ikke bare å tenke med hjernen.
Men det finnes også rasjonelle grunner for å være royalist. Forhåpentligvis vil det ta over 50 år til dagens bursdagsbarn sitter på den norske tronen, og hun vil i realiteten gå i lære for å fylle denne rollen i hele denne perioden. Den fremtidige dronningen må verken finansiere et parti, opponere for å komme i posisjon, stikke seg frem i nominasjonsprosesser eller drive valgkamp som splitter folket.
I debatten om monarki eller republikk så blir det stadig vekk trukket frem at et kongehus er lite demokratisk, men man glemmer da at det norske kongehuset, i motsetning til de fleste andre kongehus i Europa er et demokratisk valgt monarki (Selv om de som i sin tid stemte på monarki nå er en del av historien). Men kongehuset er av en betydelig nyere dato enn Grunnloven vår. Gjennom Stortingsvalget hvert fjerde år er også monarkiet på valg, og det norske folk har da mulighet til å endre styreformen hvis de vil. Det norske folk vet hvem som blir den neste kongen i landet, og ved å velge monarki som styrefom, så velger folket i realiteten sin egen konge.
Det norske kongehuset inngår også i et uformelt, europisk maktnettverk som mangler sidestykke ellers i verden. Er det et eneste argument mot kongefamiliens borgelige ekteskap, så er det nettopp at grenene i dette nettverket blir stadig tynnere og tynnere.
Å dra inn et slikt resonnement på en syv års dag kan oppleves som litt søkt. Men i et historisk perspektiv, så er det ikke SÅ lenge til hun sitter på tronen. Som kjent så flyr jo tiden når man har det gøy. Deres kongelig høyhet - jeg håper dagen har vært helt Konge!
Rasjonelt sett er de fleste nordmenn republikanere, men er samtidig emosjonelt monarkister. Og når det kommer til viktige valg i livet, holder det ikke bare å tenke med hjernen.
Men det finnes også rasjonelle grunner for å være royalist. Forhåpentligvis vil det ta over 50 år til dagens bursdagsbarn sitter på den norske tronen, og hun vil i realiteten gå i lære for å fylle denne rollen i hele denne perioden. Den fremtidige dronningen må verken finansiere et parti, opponere for å komme i posisjon, stikke seg frem i nominasjonsprosesser eller drive valgkamp som splitter folket.
I debatten om monarki eller republikk så blir det stadig vekk trukket frem at et kongehus er lite demokratisk, men man glemmer da at det norske kongehuset, i motsetning til de fleste andre kongehus i Europa er et demokratisk valgt monarki (Selv om de som i sin tid stemte på monarki nå er en del av historien). Men kongehuset er av en betydelig nyere dato enn Grunnloven vår. Gjennom Stortingsvalget hvert fjerde år er også monarkiet på valg, og det norske folk har da mulighet til å endre styreformen hvis de vil. Det norske folk vet hvem som blir den neste kongen i landet, og ved å velge monarki som styrefom, så velger folket i realiteten sin egen konge.
Det norske kongehuset inngår også i et uformelt, europisk maktnettverk som mangler sidestykke ellers i verden. Er det et eneste argument mot kongefamiliens borgelige ekteskap, så er det nettopp at grenene i dette nettverket blir stadig tynnere og tynnere.
Å dra inn et slikt resonnement på en syv års dag kan oppleves som litt søkt. Men i et historisk perspektiv, så er det ikke SÅ lenge til hun sitter på tronen. Som kjent så flyr jo tiden når man har det gøy. Deres kongelig høyhet - jeg håper dagen har vært helt Konge!
onsdag 9. februar 2011
En kirke uten fremtid
Statskirken står for fall i Norge. Interne krefter i kirken har kjempet for å få større makt innad i kirken. Ved å skille kirke og stat, kan Kirkerådet og Bisperådet selv stå for ansettelsene, og således bruke dette aktivt i styringen av kirken og presteskapet. Samtidig gjøres Den norske Kirke til et trossamfunn på lik linje med Ahmadiyya Muslim Jamaat, Norges største muslimske trossamfunn, noe som er ganske naturlig ut i fra et teologisk perspektiv.
Statskirken har vært en dugnadskirke, hvor den kooperative tankegangen har funnet gjenklang i en sosialdemokratisk kultur. Rundt om i landet står en rekke kirker som er bygd av og for folket, og Statskirkens formue de siste 100 årene er bygget opp på dugnadsånden i menighetene. Samtidig har kirken gitt tilbake, ved å være den mest sentrale kulturbæreren både lokalt og nasjonalt. Det er ved de store og små milepælene i livet vi vender oss til kirken, når den tilbyr en unik kulturell ramme rundt disse begivenhetene. Når den demokratiske styringen av kirken forsvinner, er det unaturlig at det nye trossamfunnet, som foreløpig vil kalle seg Den norske Kirke, skal få røve til seg verdiene som er skapt av folket. Det er lokaldemokratiet gjennom kommunene som bør være den rettmessige eier av "kirkens eiendommer", og så får et hvert trossamfunn leie dette ut i fra eget behov.
I dag blir enhver ny borger nærmest automatisk innmeldt i Statskirken ved fødsel. Når Statskirken forsvinner, og Den norske Kirke blir et av mange trossamfunn i landet, så forsvinner denne automatikken, og foreldre må aktivt velge om barnet skal være med i et trossamfunn. I en tid hvor det religiøse fokuset blir stadig mer utydelig, og hvor maktkampene innad i kirken synliggjør presteskapets så altfor jordlige tilhørighet, kan det hende at rekrutteringen blir mye dårligere, veldig fort.
For en kirke med 2000 års tradisjoner, og en tro på evig liv, er det betenkelig at perspektivet ikke er lengre enn mer makt til seg selv. Det heter seg at det er bedre å være stor høvding i lite telt, enn liten høvding i stort telt. For en biskop uten kirkerom og menighet, kan teltanalogien bli mer bokstavelig enn det de har forestilt seg.
Statskirken har vært en dugnadskirke, hvor den kooperative tankegangen har funnet gjenklang i en sosialdemokratisk kultur. Rundt om i landet står en rekke kirker som er bygd av og for folket, og Statskirkens formue de siste 100 årene er bygget opp på dugnadsånden i menighetene. Samtidig har kirken gitt tilbake, ved å være den mest sentrale kulturbæreren både lokalt og nasjonalt. Det er ved de store og små milepælene i livet vi vender oss til kirken, når den tilbyr en unik kulturell ramme rundt disse begivenhetene. Når den demokratiske styringen av kirken forsvinner, er det unaturlig at det nye trossamfunnet, som foreløpig vil kalle seg Den norske Kirke, skal få røve til seg verdiene som er skapt av folket. Det er lokaldemokratiet gjennom kommunene som bør være den rettmessige eier av "kirkens eiendommer", og så får et hvert trossamfunn leie dette ut i fra eget behov.
I dag blir enhver ny borger nærmest automatisk innmeldt i Statskirken ved fødsel. Når Statskirken forsvinner, og Den norske Kirke blir et av mange trossamfunn i landet, så forsvinner denne automatikken, og foreldre må aktivt velge om barnet skal være med i et trossamfunn. I en tid hvor det religiøse fokuset blir stadig mer utydelig, og hvor maktkampene innad i kirken synliggjør presteskapets så altfor jordlige tilhørighet, kan det hende at rekrutteringen blir mye dårligere, veldig fort.
For en kirke med 2000 års tradisjoner, og en tro på evig liv, er det betenkelig at perspektivet ikke er lengre enn mer makt til seg selv. Det heter seg at det er bedre å være stor høvding i lite telt, enn liten høvding i stort telt. For en biskop uten kirkerom og menighet, kan teltanalogien bli mer bokstavelig enn det de har forestilt seg.
mandag 7. februar 2011
PR for Israel
Jeg har tidligere omtalt Israel sin omdømmestrategi i denne bloggen, og uttrykt en form for beundring på det intense fokuset på nødvendig handling fremfor et enerverende mas om omdømme-tenkning.
Det var derfor med stor forundring jeg leste om Isreal sin jakt på PR-byråer i DN. Har Israel fått en ny ledelse, som plutselig er blitt opptatt av hvordan verden oppfatter landet? I et generalstyrt regime kunne dette nesten fremstå som et svakhetstegn! Det neste blir at den israelittiske regjeringsledelsen begynner snakker om følelser, indre ro, balanse i livet osv.
I denne sammenhengen er det tre refleksjoner som gjør seg gjeldende.
1) Norske PR-byråer som ikke vil jobbe med Israel, og skylder på etiske retningslinjer, bør gå gjennom kundeporteføljen sin på nytt. Det blir nærmest en patetisk konkurranse mellom byråene å fremstå mest samfunnsbevisst i en sak som er i medienes søkelys.
2) Det er imidlertid en ærlig sak å si at i dette tilfelle så vil ikke en PR-strategi nytte, det er produktet det er noe feil med, og omdømmet blir ikke bedre før produktet endres. Å gå inn i en rådgiverrolle med dette perspektivet, og søke å påvirke Israel til å endre produktet sitt (les: sin politikk) ville imidlertid vært betydelig mer samfunnsbevisst!
3) Sannheten er vel at det allerede er et PR-byrå som jobber på saken internasjonalt, og som har fått full uttelling av sin PR-strategi omkring budskapet om "Israel er opptatt av sitt omdømme", og debatten mellom norske PR-byråer og norske aviser rundt prosjektet allerede har gitt betydelig verdi i så måte.
Og dermed kan vi igjen sove godt om natten. Israel gir fortsatt blanke i sitt eget omdømme, men er opptatt av at andre skal tro at de er opptatt av sitt omdømme. Det vil fortsatt være risikabelt å prøve og bryte blokaden rundt Gaza-by.
Det var derfor med stor forundring jeg leste om Isreal sin jakt på PR-byråer i DN. Har Israel fått en ny ledelse, som plutselig er blitt opptatt av hvordan verden oppfatter landet? I et generalstyrt regime kunne dette nesten fremstå som et svakhetstegn! Det neste blir at den israelittiske regjeringsledelsen begynner snakker om følelser, indre ro, balanse i livet osv.
I denne sammenhengen er det tre refleksjoner som gjør seg gjeldende.
1) Norske PR-byråer som ikke vil jobbe med Israel, og skylder på etiske retningslinjer, bør gå gjennom kundeporteføljen sin på nytt. Det blir nærmest en patetisk konkurranse mellom byråene å fremstå mest samfunnsbevisst i en sak som er i medienes søkelys.
2) Det er imidlertid en ærlig sak å si at i dette tilfelle så vil ikke en PR-strategi nytte, det er produktet det er noe feil med, og omdømmet blir ikke bedre før produktet endres. Å gå inn i en rådgiverrolle med dette perspektivet, og søke å påvirke Israel til å endre produktet sitt (les: sin politikk) ville imidlertid vært betydelig mer samfunnsbevisst!
3) Sannheten er vel at det allerede er et PR-byrå som jobber på saken internasjonalt, og som har fått full uttelling av sin PR-strategi omkring budskapet om "Israel er opptatt av sitt omdømme", og debatten mellom norske PR-byråer og norske aviser rundt prosjektet allerede har gitt betydelig verdi i så måte.
Og dermed kan vi igjen sove godt om natten. Israel gir fortsatt blanke i sitt eget omdømme, men er opptatt av at andre skal tro at de er opptatt av sitt omdømme. Det vil fortsatt være risikabelt å prøve og bryte blokaden rundt Gaza-by.
Abonner på:
Innlegg (Atom)