Adjø solidaritet

Arbeiderpartiets landsmøte 2021 var da Norges mest sosialdemokratiske parti sa adjø til solidaritet – sosialdemokratiets grunnpilar – og stemte ned rusreformen. Dette var landsmøtet hvor partileder Jonas Gahr Støre kunne stått på landsmøtet og vist både partiet og det norske folk hva solidaritet anno 2021 egentlig handler om. Her kunne Støre virkelig tatt eierskap til selve DNA'et til Arbeiderpartiet; solidaritet. I stedet valgte Jonas Gahr Støre å fremstå som en verdikonservativ politiker advare partiet mot å avkriminalisere narkotika og be landsmøte stemme ned rusreformen. I den påfølgende kampvoteringen vant Jonas Gahr Støre. Nå gjenstår det å se hva han og partiet kan tape på den avgjørelsen.

Det var Arbeiderpartiet som stemte ned rusreformen, men som partileder har Støre definisjonsmakten. Jeg ønsker verken Ap i regjeringskontorene eller Jonas som statsminister etter valget til høsten, og er isolert sett, glad for at han og partiet gav avkall på eierskapet til solidaritetsbegrepet. Men som retoriker, men først og fremst som samfunnsborger og i solidaritet med alle rusmisbrukere, hadde jeg ønsket at han fått sine taleskrivere til å formidle på en enda bedre måte, enn det jeg klarer her, og gått på talerstolen og definert at rusreformen først og frem handler om solidaritet til samfunnets svakeste, og ikke avkriminalisering av narkotika;

 

«Solidaritet har en pris. Opp gjennom vår historie har det ved hver eneste korsvei vært noen som har gitt fra seg noe, enten det har vært makt eller goder, for at vi som samfunn skulle bli mer solidarisk. 

 

Solidaritet har vært bærebjelken i utviklingen av det norske samfunnet. Det er få som egentlig ønsker å avkriminalisere noe som helst som har med narkotika å gjøre, men rusreformen handler ikke om dette. Rusreformen handler om at vi som samfunn må møte og ta vare på de svakeste av de svake i samfunnet – rusmisbrukerne - på en bedre måte. Rusreformen handler først og fremst om solidaritet. Avkriminaliseringen som andre er så opptatt, er kun en konsekvens av en helt nødvendig solidaritet. Dette er prisen for solidaritet. Men prisen for å ikke være solidarisk er enda høyere!

 

Ordet «reform» innebærer at det er betydelige endringer som må gjøres. Vi vet alle at endringer kan gjøre litt vondt, men dette er endringer som vi må gjøres i solidaritet med de svakeste i vårt samfunn. 

 

I solidaritetens navn snakker vi i 2021 om likelønn, sosial utjevning og en bedre fordeling av godene. Dette er også viktige verdier for vårt parti, men selve essensen av solidaritet, handler om hvordan vi ivaretar de svakeste i samfunnet, og ikke hva vi andre må gi avkall på i solidaritet med de svakeste. Bommer vi her, bommer vi på solidaritet i nte-potens. Da blir all annen solidaritet nærmest patetisk å snakke om. Er ikke VI solidarisk med de svakeste, så risikerer vi å miste troverdighet når vi selv forventer og etterlyser solidaritet ved neste korsvei. 

 

Rusreformen handler ikke om avkriminalisering av narkotika. Avkriminalisering av besittelse av brukerdoser med narkotika er en konsekvens av vår solidaritet med de svakeste i samfunnet, rusmisbrukerne. Bare gjennom avkriminalisering og overføring av oppfølgingen av disse fra jus til helse, kan de bli ivaretatt. Det er dette rusreformen handler om, og det er i solidaritet med de svakeste at Arbeiderpartiet bør stemme for rusreformens essens; fra jus til helse. Med dette mandatet kan vi i forhandlinger i Stortinget justere detaljene i reformen, slik at den kommer riktig ut fra start.»

 

Dessverre så ikke Jonas Gahr Støre noe i denne retningen. I stede fikk vi smake litt på noe vi egentlig ikke liker i politikken – et gufs av det vi i fire år både har ledd av og vært forferdet over; hva lederen av verdens mektigste nasjon har klart å si og gjør. Fra utsiden har det nærmest vært utrolig at republikanske partifeller har sluttet rekkene bak en nærmeste demonisk retorikk. En retorikk som vi andre har opplevd å være basert på, i beste fall en svært begrenset sannhetsgehalt – nærmest mot bedre vitende. Men, i dagens politikk handler mye av makten om definisjonsmakten; Hva er sant – og hva skal vi basere våre beslutninger på. Et nærmest samlet fagfelt har anbefalt rusreformen. Det er helse som virker, ikke jus. På samme måte har et nærmest samlet fagfelt anbefalt reduksjon av CO2-utslipp som løsningen på klimakrisen. Likevel velger Støre å male fanden på veggen, og snakke om avkriminalisering av narkotika, og se bort fra fagfolkenes vurderinger - litt på samme måte som USAs tidligere president forkastet klimakrisens eneste løsning. Import, distribusjon og salg av narkotika skal ikke avkriminaliseres. Det er innenfor import, distribusjon og salg av narkotika finner vi skurkene og de kriminelle, og det er dette som er den farlige delen av narkotika. Rusmisbrukere som bruker narkotika fordi de er syke, er ikke farlig, de er syke.

 

Valgkamp handler om retorikk og politikk i skjønn forening. Solidaritet har god gjenklang blant nordmenn, og solidaritet har vært et kort Arbeiderparti-politikere har benyttet for å vinne mang en politisk debatt. I årets valgkamp kan motstanderne trumfe et hvert forsøk på å bruke en slik argumentasjon, ved å vise til Arbeiderpartiet manglende solidaritet med de svakeste i samfunnet. Så spørs det om partiet til tross for dette vinner valget, eller om det ikke bare er Arbeiderpartiet som har sagt «Adjø til solidaritet», men Erna som kan omformulere Frp-Siv’s legendariske «Morna Jens», til et «Adjø Jonas».

Det er ikke falske nyheter, men halvsannhetene, som er medias problem.

Medienes problem med falske nyheter, er ikke de falske nyhetene, men halvsannhetene de serverer.

Hvis en undersøkelse viser at 90 prosent av medarbeiderne i en bedrift er fornøyd med selskapet de jobber i, så vil medienes overskrift være ”En av ti misfornøyd med ledelsen”. Ha dette i mente, når du leser videre.

Hovedproblemet med den sviktende tilliten til mediene, er ikke at NRK videreformidler en dårlig 1. april-spøk fra Planica eller at mediene blir lurt av feile kilder eller refererer ubekreftede nyheter. Dette er dårlig håndverk forklarer ikke den omdømmesvikten mediene opplever. 

Når Norges fremste nyhetsmedier går sammen om å danne et faktasjekk-redaksjon som en motreaksjon på problematikken rundt falske  nyheter og medienes synkende troverdighet, så er det mest bekymringsverdige ved en slik tilnærming til falske nyheter, er at nyhetsmediene ikke forstår det underliggende problemet, og dermed tror at dette grepet er løsningen.

  

Hovedårsaken til medienes fallende troverdighet, er at mediene formidler halvsannheter - en virkelighet som publikum ikke kjenner igjen. Det underliggende problemet er medienes egne nyhetskriterier. En god nyhetssak skal inneholde en konflikt. Ja, uten konflikten så forsvinner nærmest journalistenes interesse for en sak.

I innledningseksempelet over, så vil ingen oppegående journalist ha skrevet at 9 av 10 er fornøyde. Hadde du som journalist kommet til redaktøren med en slik vinkling, så ville arbeidsformidlingen på NAV vært neste stopp – redaksjonene skal jo ikke være løpegutter for næringslivet. Eller som det gjerne blir sagt: ”Har du en gladhistorie du skal fortelle, så må du gjerne kjøpe annonseplass”, eller ”Tror du vi er et mikrofonstativ for næringslivet”?

Vinklingen i innledningshistorien, medfører at det dannes et inntrykk av at denne arbeidsplassen er preget av misnøye og konflikter. For 9 av 10 medarbeidere, som leser saken, så vil de ikke kjenne seg igjen, sannsynligvis enda flere. Vinklingen mediene velger, går ikke under kategorien falske nyheter, men mediene tilnærming gjør at de som kjenner historien fra innsiden, oppfatter at mediene ikke snakker helt sant. Hadde dette vært et engangstilfelle, så er det ikke et problem for mediene, men når nærmest hver eneste nyhetssak har en slik negativ vinkling, så forsvinner etter hvert troverdigheten til mediene. Straks du kjenner til en sak mediene skriver om, så vet du at de ikke forteller hele sannheten. De formidler ikke falske nyheter, men som oftest vet du at det bare er en liten del av sannheten som formidles – den mest oppsiktsvekkende, klikkvennlige tilnærmingen.

Selv om jeg er en kommunikasjonsmann, og dermed kan bli oppfattet å ville styre medienes vinklinger, så er min bransje ikke tjent med den sviktende tilliten som mediene nå opplever. Jeg ønsker ikke en tannløs presse, som ikke opptrer som en fjerde statsmakt eller ombudsmann for folket. Det vil være en svakhet for demokratiet og svekke mediene kommersielle verdi som uavhengig meningsbærer.

Jeg tror norske redaktører må revurdere krigstypejournalistikken, unngå å konstruere marginale konflikter som oppleves som halvsannheter, finne nye, lesverdige tilnærminger på historiene de skal formidle og bidra til å øke innsikten til leserne. Dette krever et paradigmeskifte, og de som først finner veien ut av den hengemyra av halvsannheter som mediene selv har valgt å tråkke ut i, vil være de som overlever.

Politisk baksete krangling om Øvelse Joint Vinter

Vi som har barn, er ekstra godt skikket til å følge med i de politiske kommentarene fra både norske og russiske myndigheter knyttet til øvelsen Joint Vinter. Som bakgrunnsbilde, så er det viktig å ha med seg disse to faktaene. 1) Dette er den største øvelsen som NATO  (og Norge) har gjennomført i Finnmark på 50 år. 2) Russland har okkupert den strategisk viktig Krim-halvøya. 3) Selv om dette er den største øvelsen som er gjennomført i Finnmark, så er det bare 8 000 soldater med på øvelsen – og det er i en militær sammenheng – alt for få til å utgjøre noe trussel, verken offensivt eller defensivt.

Ifølge VG, så sier den russiske presseattacheen Olga Kiriak til NRK:

–Nå er vi vitne til en styrking av militære kapasiteter og en oppbygging av Natos militære tilstedeværelse og infrastruktur på «den såkalte østflanken» i alliansen, som man ikke har sett maken til siden slutten av «den kalde krigen», i den hensikt å legge militærpolitisk press på vårt land.

Min vurdering: Altså. 8 000 mann. Hvis man ser for seg en hær alla Tomorrow never comes, med Tom Cruice som robotstyrket soldat, så er 8 000 mann en slagkraftig styrke, som kanskje kunne klare å legge militærpolitisk press på Russland. I den gamle Røde Arme – Sovjetunionens hær – så har det i ettertid kommet frem at de sovjetiske soldatene trodde at norske soldater var over to meter høye og var kjempesterke og kjempet som vikinger, mens sannheten nok lå nærmere 91Stomperud og hans kamerater. Selv om norske soldater har blitt mer profesjonelle siden Sovjet ble til blant annet Russland, så er vi langt i fra å være de to meter høye soldatene som sovjeterne fryktet, og naturligvis fjernt fra å utøve noe som helst militærpolitisk press på Russland. Det er som å ha to barn i baksetet på bilen, og så hører du at den ene beskylder den andre for å være på sin side av bilen. Vær så snill, da! Når ble det noens sider i denne bilen, kan man jo spørre seg om.

Presseattacheen mener Nato-landene gjennomfører kampøvelser som ofte er åpenbart provoserende.

– Under påskudd av en mytisk «trussel fra øst» blir det i noen land i Europa stasjonert amerikanske styrker og tungt militært materiell, og det kommer fram nye elementer av alliansens kommando- og stabsstruktur, sier Kiriak

Min vurdering. Altså. Det er ikke snakk om noen mystisk ”trussel i fra øst”. Det er snakk om Russlands aggressive militære løsning på sine strategiske sårbare områder. Man kan si mye om den trusselen, men å kalle den mystisk, det er ikke passende. Ikke et vondt ord om US Marines styrkene som nå er i Norge. De er noen tøffinger som har vært ute i hardt vær før. Men på samme måte som en svale ikke gjør en hel sommer, så er  noen hundre amerikanske soldater ikke noen arme, som kan ha noe som helt offensive planer, og stasjoneringen av tungt militært materiell, er ikke slik vi så det i Gulfen før Dessert Storm. Dette er ikke en brøkdel av det materiellet som skulle til om man hadde planer om å krysse Grense Jacobs Elv. Det eneste disse soldatene utgjør, er en ekstra forsikring. Skulle Russland, mot formodning, ville invadere Norge, så invaderer de et land hvor amerikanske soldater er utplassert, og dette vil kunne oppfattes som et angrep på amerikanske styrker. Og konsekvensene av det er jo litt verre enn å banke opp noen Ukrainske grensesoldater. Det er som den filmen som gikk på YouTube i fjor, om de tre karene som overfalt ei lita kinesisk jente. Nå viste det seg at jenta var kampsport-ekspert, og dermed lå de tre karene ganske kjapt langflat i bakken. Urettferdig, ville nok de si, ut i fra den trusselvurderingen de gjorde før de angrep henne. Til pass til dem, sier nå jeg.

Men vår forsvarsminister, er ikke så mye bedre. Eller det er hun jo, egentlig. Hun er en jo en fantastisk fin politiker, og en av de bedre forsvarsministrene vi har hatt i det siste, men hennes kommunikasjon rundt situasjonen, er ikke så mye bedre:

–Vi øver i hele landet for å kunne forsvare hele landet. Og denne øvelsen er ikke retta mot noe land. Dette vet russerne utmerket godt, og øvingsaktivitet driver også både de og alle andre land med, og det er helt nødvendig, sier Søreide, mest sannsynlig til VG, eller i alle fall til NRK.

Altså: Vi har ikke øvd i Finnmark på denne måten på 50 år. Kom igjen da. Kan du ikke si sannheten – at vi øver i Finnmark fordi vi 1) Skal vise at vi mener vi kan forsvare denne delen av landet 2) For å vise at faktisk ikke lar oss presse til å ikke øve i Finnmark, i frykt for å provosere et Russland, som veldig fort blir provosert av ikke-provoserende militærøvelser. Og så et lite spark til VG, som bruker begrepet ”Kampøvelser”. Hallo! Er det ikke Forsvarsøvelser vi driver på med, eller er det noen i VG som har spist for mye Møllers tran, eller som lever i den villfarelsen og tror at gutta i Finnmark har gjort det?

Ine Eriks Søreide presiserer at øvelsen ikke er rettet mot noe land. Vel strengt tatt har hun jo rett i det. Siden det er en Forsvarsøvelse som er rettet inn mot å forsvare Norge, så kan man evt si at den er rettet inn mot Norge. Men det er jo ingen tvil om at øvelsens strategiske posisjoner er innrettet mot å kommunisere et tydelig budskap mot de som evt. skulle ha interesse av å angripe Finnmark, enten nå dette skulle være Brasil, Algerie eller Russland.  Tilbake i baksetet med barna, er jo dette som å høre ”Nei, det gjorde jeg IKKE så!”. Hvilket jo alltid er en bekreftelse på at det nettopp var det som hadde skjedd.

Les saken her: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/russland/dette-er-oevelsen-russland-reagerer-kraftig-paa/a/23949420/ 

Og så kan man stille seg et ekstra spørsmål om hva VG har å tjene på å være mikrofonstativ for Russlands ambassade? Hvis vi andre ønsker å plassere en slik sak i VG, så må vi jo kjøpe annonseplass. 

Bør, eller bør ikke,Therese Johaug dopingdømmes, selv om hun ikke har dopet seg

Jeg synes Therese Johaug er søt, søtere når hun ikke gråter, men uansett så antar jeg at denne egenskapen ved henne er med på å påvirke min oppfattelse av dopingskandalen. At hun er svinaktig god til å gå på ski, er også en positiv egenskap ved henne. Og at hun er norsk. Men jeg er ganske sikker på at jeg mener det jeg forfekter her, uansett Therese Johaugs vakre smil, raske ski og sjarmerende dialekt.

La meg påpeke en ting til, sånn innledningsvis. Jeg var og er imponert over skiforbundets mediestrategi rundt Martins dopingdom. Skal du noen gang ha et godt eksempel på mediehåndtering av en omdømmekrise, så bør du se nærmere på dette caset. Så god var regien, at Martin har gått ut i etterkant og forsøkt å ta mer av ansvaret - hvis ikke dette grepet også var en del av den opprinnelse strategien.  Jeg var imponert over Skiforbundets mediehåndtering, fordi Martin tross alt var dømt – kjent skyldig – ikke bare testet positivt, og likevel klarte de å få Norge til å oppfatte ham som uskyldig. Jeg skrev når saken ble kjent, og mener det fortsatt, at medienes håndtering av Martin-saken var under enhver kritikk, hvor hovedtemaet var å forsøke og undergrave idrettens domsutvalgs beslutningsevne og saksinnsikt. Stoffene som Martin  brukte var av prestasjonsstabiliserende karakter – og dette mener jeg gjorde at det var riktig å dømme ham, og så mener jeg straffen på to måneder utenom sesong viste at overtrampet ikke var særlig grovt. For øvrig synes jeg Martin fremstår som en utrolig sympatisk fyr, selv om ikke jeg oppfatter ham som søt. 

Nå er situasjonen en helt annen for Therese Johaug. Hun er ikke dompingdømt – ikke engang dopingsavslørt. Hun har bare testet positivt på et dopingpreparat. Her er det en milevis forskjell i sakene. Men jeg mener fortsatt at Therese også må dopingdømmes, mer presist: Dersom saken er slik den er fremstilt av Skiforbundet, så mener jeg at Therese Johaug må dømmes for brudd på dopingreglene.

Noen mener at WADAs regelverk er for strengt, og at hele dopingregelverket begynner å bli kontraproduktivt og at oppfølging av Johaug-saken er ødeleggende for WADA. Nei, reglene for å bli tatt i dopingkontroller er sannsynligvis fremdeles for snille. Oppsiden ved doping er så stor, at den preventive faktoren ved omfattende dopingkontroller er helt nødvendig for at idrettens skal beholde sitt posisjon og omdømme. Therese Johaug skal og må bli tatt og prosessen vi nå er vitne til er helt nødvendig! Hun må også bli dømt for brudd på dopingreglene, hvis ikke vil det uthule WADA sin rolle. Det skal ikke finnes noen unnskyldning for å bli tatt i dopingtester. Det er utøverens ansvar. Therese og alle andre toppidrettsutøvere lever av kroppen sin. Å sjekke medisiner du får, handler ikke om å ha mistillit til det medisinske støtteapparatet – det handler om at du dobbeltsjekker alt som er viktig for jobben du gjør. 

Men, og her kommer grunnen til min disclaimer i begynnelsen av denne teksten, jeg synes ikke hun skal straffes særlig hardt – om i det hele tatt – nærmest få en betinget dom. For hun har ikke dopet seg, hun har godtroende brutt dopingsreglene og vært åpen på bruken av middelet hun brukte, og bruken av dopingmiddelet er verken prestasjonsfremmende eller prestasjonsstabiliserende – det er vel strengt tatt prestasjonsreduserende for en utholdenhetsutøver. Men, det fritar ikke, det er bare sterkt formildende. Og dette mener jeg, enten utøveren er norsk eller russisk, mann eller kvinne, søt eller ”three bag”.

Elden-advokat Paul Joakim Sandøy prøver i Dagbladet på å være omdømme-ekspert. Jeg er vel på like tynn is, når jeg begynne å snakke idrettsjuss, men jeg synes Therese bør dømmes til samfunnsansvar - kanskje ved å delta i WADA sin kampanje om utøveransvar innen dopingforebyggende arbeid. Slik dopingregelverket er blitt, og må være, så viser denne saken at utøverenes fokus på doping fortsatt kan forbedres – for det er veldig, veldig mange som ville gjort det samme som Therese, og stolt på legen, og det kan man ikke som profesjonell idrettsutøver. Og det må idretten lære av denne skandalen. 

Og hvis man først skal kjøre en markedskampanje, nærmest for hva som helst - også dopingregler, så er ei lita, søt jente som Therese Johaug, med et så solid omdømme som hun fortsatt har, alltid god å ha med på laget. For også denne gangen har Skiforbundets håndtering av en omdømmekrise vært god.

Den store taperen i DopMartin-saken er norsk presse

I går eksploderte det i norske medier. Terror og kuppforsøk ble skjøvet til side for sommerens største skandale. Martin Johnsrud Sundby er dømt for i dopingmisbruk. Er forferdelig trist dag – for norsk presse. For eksplosjonen ble liksom bare en liten kinaputt. Mediedekningen av dopingskandalen er dessverre selv skandaløs!

• Martin ble dopingtatt for to år siden. Likevel har ingen norsk sportsredaksjon skrevet om saken. Dette har vært en kioskvelter av en sak i TO år. Likevel har ingen skrevet om det før Martin ble doping-dømt! En journalistisk katastrofe. I beste fall skyldes det at Skiforbundet har klart å holde saken unna sportsjournalistenes kunnskap. Med såpass mange involverte interessenter, vitner dette om en total manglende graveegenskap hos denne journalistgeneren (i den grad disse redaksjonelle medarbeiderne kan kalles journalister) eller at journalistene må ta en ny vurdering av sine egne kilder. I verste fall, og dette er naturligvis bare en spekulasjon, så har sportsredaksjonene, som har vist om dette, deltatt i en dekkoperasjon rundt norsk skisports wonderboy nr 1, i påvente av at saken skulle gå over av seg selv. Denne spekulasjonen er i utgangspunktet utenkelig, men sportsredaksjonenes totalt ryggløse dekning av saken, når den først sprakk, åpner for at en slik spekulasjon faktisk ikke kan utelukkes. Det er veldig trist.
• Martin Johnsrud Sundby er tatt i doping, og dømt for dette. Like fullt opptrer en samlet pressekorps seg som en forlenget arm av skiforbundets PR-avdeling i en fordekning av sakens kjensgjerninger; Martin har dopet seg. Motvekten til Northugs litt grumsete, pokerspillende image er et dophode, både tatt og dømt etter internasjonal målestokk. Istedenfor å sette ham i en redaksjonell gapestokk, noe redaksjonene ville gjort med hvem som helst ellers, så åpnes spaltene for skiforbundets egen historie. Men denne historien er basert på Skiforbundets forsvarstale i domstol. Et forsvar og en historie som retten har kvalitetsjekket og funnet for lett. Enhver forsvarer av Martin Johnsrud Sundby gis fritt spillerom. Hvor finnes den kritiske pressen?
• Kritikerne sables ned av pressen. Selv om det tydeligvis er ferietid i redaksjonene, så forsøker man å ivareta kravet om et balansert i bilde, ved å slippe til kritikerne. I sports-norges største skandale siden Northugs fyllekjøring, så har imidlertid ikke redaksjonene kapasitet til å følge opp denne delen av historien, men nøyer seg med å sitere noen kjappe twitter-innlegg. Journalistene har imidlertid tid til å snakke med de som kjapt tar til motmæle mot disse kritikerne, og lar dem utbrodere sitt forsvar og sin kritikk mot kritikerne. Hvor er intervjuene av ekspertene som bekrefter WADA sin versjon, som faktisk vant frem i retten?
• Skiforbundets mediestrategi har virket. Vi er i agurkenes tidsalder. Halve Norge leser knapt nyheter, og vi som leser de, er mer opptatt av badetemperaturer og værmelding enn verdens utvikling. Midt i fellesferien. På det tidspunktet som du absolutt bør slippe de verste nyhetene, så kaller Skiforbundet inn til pressekonferanse og slipper nyheten om det som kanskje er Norges største dopingskandale gjennom tidene. Og mediene logrer villig med, uten en eneste kritisk stemme reises omkring tidspunktet for offentliggjøringen. Også her er det jo noen våkne sjeler der ute som er litt kritisk, noe som kommenteres, men ikke følges opp.
• Martin Johnsrud Sundby er en fantastisk skiløper. Dopingskandalen er to år gammel, og prestasjonene til Martin Johnsrud Sundby i sporet det siste året har vært like fabelaktige som i perioden hvor han dopet seg. Hvis man skulle gjøre en kritisk journalistisk arbeid rundt dommen, så ville det vært interessant å sett på prestasjonene i sporet i perioden med og uten doping. Det ville vært kritisk journalistikk rundt dommen – uten at redaksjonene fremstår som løpegutter for skiforbundets PR-avdeling.
• Martin Johnsrud Sundby trenger ikke å dope seg. Det er de aller fleste enig om! Han er sannsynligvis tidene fremste og mest teknisk begavede skiløper. Selv Brå, Ulvang, Dæhli og Northug blir satt i skyggen av ham. Dette har Skiforbundet ødelagt. Hvor er pressens kritiske tilnærming av dette. Tilnærmet fraværende. I stede skrytes Skiforbundet opp i skyene for den jobben de har gjort for å forsvare Martin Johnsrud Sundby etter at dopingskandalen var et faktum. Ja, at de til og med tar ansvaret for det for positiv omtale. Dette er kanskje Idretts-Norges største skandale i forhold hva idretten egentlig handler om. Men vårens klappjakt på Idretts-topper er tydeligvis lagt til side for sommeren.

Jeg har ikke lest dommen, og tar ikke stilling til den. Jeg tar heller ikke stilling til om Martin Johnsrud Sundby har dopet seg eller ikke. Dette går langt utover min forstand. Dette innlegget handler kun om medienes dekning av saken, basert på at norsk toppidrettsutøver har vært mistenkt for doping over en lengre periode, og nå er dømt for doping. Jeg synes Martin Johnsrud Sundby er en flott idrettsmann, som i denne saken åpenbart er en ufortjent taper. Det kan ikke sies medienes dekning av saken, her finnes det ingen formildende omstendigheter for den totale mangelen på kritisk journalistikk. 

Norsk presseforbund bør ta inn kjøreregel for legemiddel-journalistikk i Vær Varsom-plakaten

Høsten 2014 hadde Journalisten.no en kronikk om sammenhengen mellom medieomtale, endring av legemiddelbruk og uønskede dødsfall. I kronikken etterlyste jeg bedre redaksjonelle vurderinger før man publiserte negative nyheter om bruk av legemidler. Norsk presseforbund (NPF) ble i første omgang utfordret til å gjennomføre en analyse som kunne kvantifisere sammenhengen mellom medieomtale og uønskede dødsfall, før de vurderte å etablere felles kjøreregler for omtale av legemidler gjennom endring av Var Varsom-plakaten.

NPF slipper å gjennomføre en slik analyse - sammenhengen er kvantifisert. I en studie som ble publisert i European Heart Journal - et vitenskapelig tidsskrift med impactfactor 15,203 - og senere omtalt i en blogg på New York Times 1. desember 2015 påviser danske forskere at for hver eneste landsdekkende, negative nyhetshistorie om kolesterolsenkende legemidler økes sannsynligheten med ni prosent for at pasienter slutter å bruke medisinen innenfor for de første seks månedene etter at de er satt på behandling. Og når pasienter som trenger kolesterolsenkende medisiner slutter å bruke det, så vil dessverre noen av disse pasientene dø av hjerteproblemer.

Samfunnet bruker over 20 milliarder kroner på legemidler hvert år, og det er viktig at mediene følger både legemiddelbruk og bransjen nøye. Samtidig må det være personlig meget krevende for den enkelte journalist eller deskmedarbeider å vite at nettopp den forsiden og vinklingen de valgte på en nyhetshistorie om legemidler er den direkte årsaken til at noen faktisk mister livet. Dette gjør dem personlig ansvarlig for annen manns død, og denne personlige belastning bør journalistene slippe. §4-9 i Vær varsom-plakaten, som maner til forsiktighet i omtale av selvmord, viser at norsk presse allerede er sitt ansvar bevist i forhold til å kommentere nyheter som kan medføre flere dødsfall. Resultatene fra den danske studiene bør føre til at NPF-leder, Kjersti Løken Stavrum, tar initiativ til at det utredes hvordan norsk presse i fremtiden skal kunne ha en kritisk dekningen av legemiddelbruk, uten at det går på livet løs.

Interessekonflikt: 

Jeg bistår blant annet legemiddelselskaper i mediekontakt og krisekommunikasjon.

Etiske betenkeligheter i PFUs felling av VGs Rema-samarbeid

Eva Sannum i Geelmuyden.Kiese har som medlem av Pressens faglige utvalg, vært med å felle VGs samarbeid med Rema. Det er etisk betenkelig at Sannum ikke erklærte seg inhabil i denne saken, slik PFUs leder og VG journalist, Alf Bjarne Johansen gjorde, ut i fra to forhold:

Eva Sannums arbeidsgiver, Geelmuyden.Kiese, lever av å tilrettelegge for formidling av sine oppdragsgiveres budskap gjennom blant annet redaksjonelle kanaler. Content Marketing representerer en ny og alternativ kanal i forhold til tradisjonelel PR-byråer, og Content Marketingbyråer, som VGs Partnerstudio konkurrerer med Geelmuyden.Kiese om noen av de samme reklame- og kommunikasjonsbudsjettene. 

KIWI er en av Geelmuyden.Kieses sentrale klienter. KIWI har definert Rema som sin hovedkonkurrent, og Geelmuyden.Kiese bidrar gjennom blant annet sin medieinnsats å hjelpe KIWI i kampen mot Rema.

Ved å delta i PFUs fellingen av VGs Partnerstudio samarbeid med Rema, har Sannum bidratt til å stikke kjepper i hjulene for noen av Geelmuyden.Kiese kanskje fremste konkurrenter i årene som kommer, og for hovedkonkurrenten til en av byråets sentrale klienter. 

Behandlingen av Content Marketing er den strategisk viktigste presseetiske vurderingene som PFU har gjennomført på mange år. Uten å ta stilling til selve konklusjonen i denne saken, er det beklagelig at det i ettertid kan reises tvil om etikken og habiliteten i PFUs saksbehandling.  


Interessekonflikt:
Jeg har selv jobbet for Geelmuyden.Kiese, og jobber i dag for et av byråets konkurrenter.

Det er ikke bare prinsesser som prater med engler hver dag

Mange hevder at alt var bedre før. Nå er ikke det nødvendigvis sant. Snarere tvert i mot. Nesten uansett hva slags skala man bruker, vil man oppdage at det meste er blitt til det bedre. Med unntak av noen av de nye tingene som er ille i dag, men som overhodet ikke fantes før, er nok det meste blitt bedre. I noen tilfeller, hvor man også hadde ting i gamle dager, men hvor dette nå er blitt målt til å bli verre i nyere tid, så vil det i mange tilfeller være slik at ting ikke var bedre før, det er bare at det først er nå at tingene kommer opp i dagen, og blir målt. Vold i nære relasjoner kan dessverre være en slik ting. Vold i nære relasjoner hadde man ikke i gamle dager. I gamle dager viste man ikke en gang hva «vold i nære relasjoner» betydde. Men det var nok flere barn og ektefeller som fikk bank i de gode gamle dagene, enn i dag, hvilket tilsier at det ikke var alle gamle dager som var like gode. Men denne manglende godheten ble verken målt eller anmeldt.  

Men ett hederlig unntak finnes i alle fall. Holder man på med engler så vil påstanden om at alt var bedre før, definitivt være riktig. For et par tusen år siden kunne du påstå at du snakket med engler. Og folk ville tro på deg, til og med se opp til. Ja, da kunne du til og med komme unna med å påstå at du var blitt gravid sammen med en engel. Tar du en slik broadway i dag, ender det i bestefall i en skilsmisse. Er du veldig overbevisende, kan du bli innlagt på Gaustad psykiatriske. Skulle DNA-analysene vise at du faktisk snakket sant, vil både du og barnet risikere å bli gjemt bort i en av NASAs forskningsavdelinger.

Påstår du i dag at du snakker med engler, blir du latterliggjort og sett på som en underholdende avviker. Paradokset er at mange av de samme menneskene som latterliggjør dagens englepratere, tror, eller hevder i alle fall at de tror på englenes tilstedeværelse for 2000 år siden. Dette til tross for betydelig utbedrede kommunikasjonsløsninger er blitt tilgjengelig de siste årene. Jeg tror for eksempel at hadde Gud fått sin egen Facebook-side, så ville han (eller hun/hen) fått den mest likte siden i hele verdensvev-universet. Men det siste er kun et utslag av tro.  Sånt kan man ikke vite sikkert.

Jeg vet ikke om engler finnes i dag. Jeg er faktisk usikker på om engler fantes for 2000 år siden også. Generelt er jeg usikker på alt det som jeg ikke er overbevist om er vitenskapelig bevist. Skal jeg være ærlig så jeg til og med tvilende til det som er vitenskapelig bevist faktisk er sant. Jeg er for eksempel usikker på om det finnes sånne svarte hull. Ikke fordi jeg er uenig i teoriene til Hawkings. Skal jeg være ærlig skjønner jeg like lite av sorte hull-teoriene, som jeg skjønner alt annet som er uforståelig for meg. Jeg er bare en tviler. I det siste har jeg sett at noen andre som finner teoriene omkring svarte hull betydelig mer forståelig enn meg, også er usikker på deres eksistens. Hvilket skulle indikere at det å tro på selv det som er vitenskapelig bevist, i grunn også bare er å tro.

Selv om jeg er skeptisk til engler, så tviler jeg ikke på monarkiet som styreform. Det er en litt uvanlig kombinasjon, skal man tro det man leser om av andre meninger. Mange av de som mener at de som i dag snakker med engler er underholdende avvikere, er også overbevist om monarkiets meningsløshet, og mener spesielt at englepratende prinsesser er et overbevisende argument på nettopp monarkiets meningsløshet. At den slags logikk slipper gjennom redaksjonenes kvalitetssikring, har i alle fall gitt meg svaret på hvor de som klarte å stryke på ex.phil. jobber.

Men, selv blant engletvilerne er det likevel noen som møter engler i de tøffe stundene i livet. Også disse englene er kledd i hvitt, men mangler vingene på ryggen. Disse englene finner du som sykepleiere i kreftomsorgen og i Bymisjonens rusomsorg på gateplanet. Dette er mennesker som skaper lys og glede i hverdagens mørke kroker. De bryr seg ikke om når alt var bedre, for dem handler det om å gjøre nuet så godt som mulig. Det kan både englepratere og engletvilere lære litt av.

Ernas festbremsere

Statsminister Erna Solberg kan sikkert beskyldes for mye, men at hun har vært den største partydronningen opp gjennom livet, det har jeg sterk tvil til. At hun derfor skal ha stått i spissen for at Norge skal ha en ekstravagant folkefest om noen år, hvor milliarder av kroner øses ut på gratisdrinker til pampene i den internasjonale olympiske komite, fremstår som tvilsomt.

Jeg har vært, og er, en svoren tilhenger av OL i Oslo. Fordi vi noen ganger bare trenger en fest. Og når et helt folk skal feste, ja da koster det jo naturligvis litt. Men det har også vært et bakenforliggende ønske om at OL-satsingen, også vil være en satsing i det mest folketette området i Norge.

Det kan hende jeg tar feil, men når de mest kritiske mediene, og det har det vært mange av i denne perioden, skriver om en milliardprislapp på OL-festen, så går ikke disse pengene i et rør fra Oslo til den olympiske komiteen i Sveits. Dette er penger som skal gå til anlegg og en sårt tiltrengt oppgradering av hovedstadsområdet – det området som uansett vil har høyest nominell befolkningsvekst i årene frem til OLet skulle gå av stabelen. I skremselspropaganden rundt prislappen på Sotsji-OL, så var det vanskelig å få med seg at hoveddelen av gigantsummen hadde gått med på å bygge opp en hel by, og at disse investeringene ikke bare ble svidd av i løpet av noen uker nå i vinter. Og det å bygge en hel by, koster penger, også i Russland.

Jeg er litt skuffet over Høyres stortingsgruppe, og deres argumentasjon. «Vi har hørt på folket». Det norske folk har ikke evne til å gjøre en objektiv vurdering av en OL-satsning. Folkeopinionen er for skiftende og styrt av svingninger i mediefokus og karismatiske utsagn, til at Folket kan mene noe om en beslutning så langt frem i tid. Det er derfor vi har politikere. De må ta valg, og prioritere – ut fra politiske visjoner og fremtidsvyer, og ikke meningsmålinger. Bør vi ha folkeavstemning om vi trenger fyrtårn og forsvar også? Det er kun ettertiden som kunne gitt svaret på om Norges OL-satsning var riktig – men den ettertiden er i beste fall forskjøvet fire til åtte år frem i tid.

Vinnerne i denne saken er mediene, og de som har styrt medienes meningsdannende innsats. Definisjonsmakten har i OL-saken gått til motstanderne. Det er de som har definert OL som en pampefest, hvor milliardinvesteringene svis av over 14 dager, og vi har hørt lite om effekten som et OL, og disse milliardene, vil kunne ha på næringsutvikling, folkehelse, kulturbygging, dugnadsånd, kollektivtilbud og idrettsanlegg.

Om 10 år vil nærmere halvparten av befolkningen ha vokst opp uten noen minner fra Lillehammer. Alle nordmenn, uansett kulturell bakgrunn, fortjener å oppleve et Vinter-OL på hjemmebane. Det bygger nasjonalfølelsen på tvers av andre kulturelle kløfter i vårt samfunn.

Kritikk av landbruksminister - helt på jordet

Mediakritikken mot Sylvi Listhaugs hemmelige PR-kunder fortsetter for full styrke, i media godt hjulpet av politikere som ser seg tjent med en landbruksminister med svekket omdømme.

Jeg er også PR-rådgiver, og vi er åpen på hvilke kunder vi har. Ja, faktisk bruker vi kundeoversikten aktivt i nysalg. Det er vårt valg, basert på kommersielle hensyn, og ikke et resultat av en etisk vurdering i forhold til demokratiske verdier. PR-byrået First House har gjort en tilsvarende vurdering, og kommet opp med et annet valg. Konsekvensene av valget er nedfelt i kundeavtaler og ansettelsesavtaler, på samme måte som vårt valg er nedfelt i våre kundekontrakter.

Sylvi Listhaug jobber ikke lengre i First house, men er bundet av sin kontrakt med sin tidligere arbeidsgiver. Vi må tro at denne bindingen er begrenset til å ivareta arbeidsgiverens interesser, og ikke interessen til arbeidsgiverens klienter. Gitt at det ikke foreligger en gjeldende bonusløsning for landbruksministeren i First house, er det i realiteten ingen habilitetsspørsmål.

Sett at Listhaug hadde blitt ansatt som NHO-direktør i stede for Landbruksminister. Hadde det vært noen som hadde tatt til orde for at Listhaug i sin nye stilling ville ivaretatt interessen til sin tidligere arbeidsgivers klient? Eller tenk om Listhaug hadde vært journalist, og ikke First House-rådgiver. Da ville hun fortsatt ha hemmelige kildelister, som hun tok med seg inn i regjeringslokalene. Dette var jo i realiteten det som skjedde da tidligere Nordlysredaktør ble statssekretær i SMK. Tok Martin Kolberg opp habilitetsvurderingene den gangen? Eller hva med overgangen fra Aftenposten til Kulturdepartementet. Her er det jo mange profesjonelle relasjoner!

De som er opptatt av habilitetsspørsmål hos ledende politikere bør først og fremst være opptatt av de relasjonene som historisk sett har gitt maktmisbruk - de personlige relasjonene.  Hvis vi først skal ha noen lister fra våre politiske topper i regjering og storting, så er det vennelistene vi vil se. Hvem er det Martin Kolberg og Per Olaf Lundteigen har spist lunsj med den siste måneden? Hvem har de møtt i nære sosiale situasjoner, som kan ha betydning for deres virke som stortingspolitiker? Og hvem er det som har snakket med Kolbergs eller Lundteigens nære familie, og som på den måten kan påvirke stortingspolitikerens virke via middagsbordets diskusjoner? Her er det virkelig mye som foregår i et skyggeland som kanskje ikke tåler dagens lys!! Med det engasjementet som Kolberg og Lundteigen har lagt til grunn i denne saken, så er det neste å forvente at de selv står frem med sine hemmelige relasjoner i media.

Diskusjoner om habilitet er ikke noe nytt innen landbruket. I statsvitenskap er bindingene mellom embedsverket i landbruksdepartementet, bondelagsorganisasjonene og samvirkebedriftene og landbrukshøyskolen velkjent, og for de fleste landbrukstoppene finner vi innslag fra alle tre stedene i CV'en.

Det eneste Sylvi Listhaug i realiteten har med seg inn i regjeringslokalene fra arbeidet for Rema og Coop, er kunnskap om den verdikjeden som går fra bondens åker til vårt middagsbord. At vi i dag har en landbruksminister som ikke bare har bondeblod i årene, men som også har kunnskap om prisstruktur og maktforholdene i landets matindustri, kan jo gjøre mang en bondevenn litt skremt.

Endelig tar Statsministeren styringen

Arbeiderpartiets reklamefilm, med Jens Stoltenberg som taxisjåfør har tatt markedet med storm, og blitt en farsott i både medier og sosiale medier langt utover landets grenser. Som vanlig har Norges mestvinnende reklamebyrå laget en folkelig reklame, som både er varm og morsom på en gang. En film som engasjerer mange – undertegnede inkludert. En morsom og folkelig ide, med et snev av selvironi, er jo nærmest signaturen til Try.

Men selv om filmen både får frem latteren og er utradisjonell, så er jeg i tvil om dette er god politisk reklame for Arbeiderpartiet. Filmen fremstiller statsministeren som en mann av folket, som lytter til folket og som tjener folket – den fremste av likemenn. Kong Arthur med sitt runde bord. Men er det dette vi ønsker av landets statsminister? Hvor er det blitt av statsministeren – statsmannen - som ledet en hel nasjon gjennom en nasjonal krise og sorg for to år siden? I dager før valget går assosiasjonene etter denne filmen mer i retning av tv-debattant og drosjeeier Hans Bauge. For reklamen skal hverken selge spareavtaler eller pizza, men en leder som styrer nasjonen trygt og sikkert til ny velstand. Det klarer den ikke.

Ved flere anledninger er det blitt stilt spørsmål ved Jens Stoltenbergs styringsevne. I de åtte årene han hatt rattet på nasjonens styre, har statsministeren hatt privatsjåfør, så disse drosjeturene er første gangen Jens Stoltenberg kjører bil på mange år. Og det blir nærmest en parodi på manglende styringsevne når statsministeren fremstår som en middelmådig sjåfør, som knapt makter å styre en drosje. Jeg mistenker at denne selvironien er utilsiktet.

Å kjøre drosje i Norge krever konsesjon til drosjeeier, og autorisasjon av drosjesjåføren. Jeg frykter at Jens Stoltenberg ikke har drosjelappen. Dermed seiler statsministeren under falsk flagg, og kjører i realiteten piratdrosje. Jeg tror ikke legeforeningen hadde likt om Stoltenberg hadde utgitt seg for lege, eller domstolene hadde akseptert at Stoltenberg hadde fremstilt seg som dommer. Av respekt for deres respektive kompetanse, har Stoltenberg unnlatt å fremstille seg som lege og dommer. Men det er vel like respektløst overfor landets drosjesjåfører, å fremstille seg som taxikusk. Eller er ikke det så nøye?

Noen ganger skal kreative reklameideer forbli akkurat det: ideer. Nå er ikke ideen om å fremstille statsledere i positive settinger noe nytt. Georg Bush likte å bli tatt bilde av seg når han hadde sittet på med jagerfly, og Vladimir Putin liker å bli fremstilt i litt macho-situasjoner; da han skjøt en bjørn eller når han trener karate. De har sikkert hatt det gøy hos Try under de kreative prosessene som resulterte i disse taxi-filmene. Det spørs om Arbeiderpartiet har det like gøy etter valget. Høyst sannsynlig blir den sittende statsministeren arbeidsledig etter valget, og disse reklamefilmene styrker heller ikke Stoltenbergs sjanser for å bli drosjesjåfør.

Medienes tobakkhysteri

Dagens næringsliv skriver i dagens leder om politikernes tobakkhysteri, etter at det i den nye tobakkskadeloven er innført et forbud mot "enhver form for testing av tobakksvarer og tobakksvarepakninger ved hjelp av forbrukere". DNs leder mener dette er et alvorlig inngrep i medienes redaksjonelle frihet - det er ikke lengre mulig å gjennomføre forbrukertester i mediene.

Det er i Norge et forbud mor reklame av tobakksprodukter og tobakken er skjult bak anonyme grå skapdører i butikken. Den eneste markedsføringskanalen som gjenstår er redaksjonell omtale. Derfor er redaksjonell omtale av tobakksprodukter ekstremt viktig for tobakksnæringen. Og med erfaring fra andre bransjer med markedsføringsforbud, så vet vi at medieomtale påvirker forbrukerne og gir økt salg. Og økt salg gir konsekvenser: Det skader røykerne.

Det er lite tvil om at tobakk hadde vært forbudt å produsere, importere, selge, oppbevare og bruke, dersom produktet hadde blitt forsøkt lansert i dag. Det er bare å ta en tur på lungekreftavdelingen på Radiumhospitalet eller reise hjem til en KOLS-pasient, så skjønner du hvorfor. Tobakkens historie, gjør at det er vanskelig å introdusere et forbud. Men ansvarlige helsemyndigheter bruker de metoder for å bane veien for et forbud, litt frem i tid, gjennom å gjøre tobakk stadig mindre tilgjengelig, og gjøre tobakksbruk stadig mer vanskelig.

Pressefrihet og ytringsfrihet er viktige prinsipper i Norge, men disse prinsippene må forvaltes ansvarlig. Når norske redaktører har tillatt å gjennomføre og publisere produkttester av tobakksvarer og omtale nye tobakksvarer som forbrukernyheter, viser det at de ikke har vært i stand til å forvalte pressefriheten ansvarlig nok. Den er direkte helseskadelig.

Prinsipielle diskusjoner om pressefrihet, er viktig. Men å bruke den nye tobakksskadeloven som bakteppe for en slik diskusjon, kan tyde på at noe av gangsynet til noen av våre redaktører er sløret av for mye tobakksrøyk. Hver gang politikerne har tuklet med tobakksbruken, så har noen skreket opp om politikernes tobakkshysteri. Først var det tobakksbransjen selv i forbindelse med markedsføringsforbudet, så var det utelivsbransjen, og nå er det mediene.

Lederen i DN har tittel "Tobakkshysteri". Det er mulig overskriften treffer Dagens næringslivs redaktør, og for så vidt Norsk redaktørforening og Norsk presseforbund, like bra som den treffer saksordfører i Stortinget, Kjersti Toppe, og flertallet av stortingsrepresentantene.

Maktmisbruk og misbruk i media

Roger-gate er i ferd med å gå over i historien - det er nå 6 dager til dommen faller i Vågå-saken, og da vil Roger Ingebrigtsen forhåpentligvis få litt ro. Sett ut i fra et makt og medieperspektiv kan det være noe å lære av Roger-gate saken.

1) Den mest åpenbare: Hold buksesmekken lukket - dersom du er i en maktposisjon overfor den du ønsker å ha et seksuelt forhold til.

2) Dersom du ikke klarer å holde buksesmekken igjen, så vær også åpen om forholdet. Dersom du ikke ønsker å være åpen om forholdet, men bare ønsker å ha et seksuelt forhold, så er det nok likevel best å ikke åpne buksesmekken.

3) Dersom du gjorde det motsatte - altså var åpen med buksesmekken, men holdt forholdet lukket. Så må du legge deg flat når du blir avslørt, uavhengig av hvem, uten å bruke akkurat det begrepet. Legger man seg flat, så blir man en mindre skyteskive for den kritikken som kommer.

4) Selv om forholdet ikke var resultat av maktmisbruk, men var det du opplevde som et gjensidig seksuelt forhold, må du holde deg flat. Du må være åpen overfor deg selv: du mistet din troverdighet når du bare klarte å være åpen med buksesmekken.

5) Når noen mener at din mediestrategi om å legge deg flat, bekrefter at du faktisk utøvde maktmisbruk, må du erkjenne at din opprinnelige strategi om ikke å være åpen, faktisk bekrefter at du utøvde maktmisbruk, selv om du selv egentlig opplevde å ha et gjensidig seksuelt forhold, når du hadde buksesmekken åpen, uten å ha en gjensidig åpenhet om forholdet også.

6) Dersom du ikke tok hensyn til pkt 4-5 når du kom opp i situasjon beskrevet i pkt 3 og la deg flat etter å ha hevdet at du egentlig var i et gjensidig seksuelt forhold (som du ikke var åpen om), og derfor er utsatt for en sammensvergelse, så har du egentlig ikke lagt deg flat, og kan derfor utsettes for kritikk, men siden du la deg flat og innrømmet at du har hatt buksesmekken åpen, etter at du har gjort deg til en skyteskive for berettiget kritikk om maktmisbruk, tar det mye lengre tid å treffe deg, slik at kritikken varer lengre, selv om du har en advokat som mener at du har lagt deg flat fra starten av, og ikke skjønner hvorfor du blir utsatt for mer kritikk når du har vært åpen om at du har smekket åpen og vært i et forhold som ikke var åpent før nå.

7) Når så Harald Stanghelle innrømmer at du har hatt smekken åpen i et forhold hvor du burde fulgt regelen i pkt nr 1, og han innrømmer du ikke er utsatt for en sammensvergelse, men faktisk har utøvet maktmisbruk, og således har tatt feil i sin vurdering av situasjon. Så kan saken komme seg videre.

Røkke vs Solskjær, Molde vs Europa

Det mest fasinerenede med fotball er hvordan kampen om en lærkule kan fasinere så mange mennesker. I et maktperspektiv så er jo fotballen Marx sitt sirkus-substitutt. I etterdønningene etter CL-finalen (CL = champions league for de uinnvidde) så kunne det kanskje være mulig å si noe om hvordan ni års målrettet milliard-satsning til slutt gir resultater. Men siden siden jeg er halvt sunnmøring, så kan jeg ikke annet enn å flire av hvordan et par romsdølinger og en nordmørsk fyr skaper enda mer sirkus i avisspaltene enn på fotballbanen.

I et twitter-innlegg var det en som kommenterte at Kjell Inge Røkke sine kommunikasjonsrådgivere tydligvis har tatt fri den inneklemte dagen mellom 17. mai og helgen. Kjell Inges omdømme-kamp mot Ole Gunnar er like nederlagsdømt som Jens Stoltenbergs forsøk på å holde Kongen borte fra Veterandagen. Jens har jo gjort mye bra, og det har jo også Kjell Inge, men mot hele Norges gullgutt, blir han som en ballhenter når han utfordrer stjernespilleren Solskjær - mannen som har lært en hel verden bokstaven "Æ" (i dobbel betydning)!

Ståle Solbakken har gått i forveien som trener inn i Premier League. Når Solskjær trer inn i Villa, eller et av de andre lagene i verdens viktigste serie, så vil dette være et viktig steg for senere å gå inn i rollen om trener i ManU eller Chelsea.

Molde er viktig for norsk fotball, men å ha Solskjær som trener i en av europas toppklubber vil bety mye mer for norsk fotball.

I morgen er kommunikasjonsrådgiverne til Røkke tilbake på jobb, og da blir kanskje historien litt bedre fortalt.

Neivel, statsråd

I etterkant av Lysbakkens ureglementære bruk av fellesskapets midler til støtte til Sosialistisk Ungdom er avisene nå i gang med å grave frem nye historier. VG-nett slår i dag opp SV-Kristins millionbevilgning av penger til Pøbelprosjektet, som skjedde mot embedsverkets anbefaling.

Vi velger våre politikere, og ikke embedsverket. Derfor er det også politikerne, og ikke embedsverket som skal bestemme i departementet. At embedsverket kan fraråde politkerne i enkeltsaker, betyr ikke at embedsverket skal få gjennomslag for sine . I den gjeldende saken, fremkommer det i mediesitatene at "bevilgningen kan være i strid med eøs-reglene". Her brukes det departementale ordet "kan", som ikke binder rådgiveren, dersom det skulle vise seg at rådet ikke holdt vann.

Jeg vil har statsråder som holder sine valgløfter og som støtter prosjekter som kan forhindre ungdommer å komme på skråplanet! Det vil være en god investering, til og med om det skulle vise seg at initiativtakerne er en SV-velger. Dersom embedsverket skulle få bestemme, med stadige "neivel, statsråd", så ville det ikke være mye som ble gjort!!

Vi har for mange regler i Norge. At også en SV-statsråd eventuelt skulle snuble i etterlevelsen av reglene, er en god indikasjon på dette.

Strid om Lovenes konge

Det er ikke alltid så lett å følge med på alt norske politikere gjør - og ikke gjør. Gleden ble derfor litt for stor, da jeg hørte at et utvalg hadde kommet med innstillinger til endring av grunnloven - lovenes konge. Endelig gjør politikerne noe ordentlig: nå skal vi få en oppdatert grunnlov, som ivaretar styresettet vi har hatt i Norge de siste 150 årene: Parlamentarismen, samt få en stadfesting av den konstitusjonelle sedvaneretten, tenkte jeg. Grunnloven er 200 år om to år - og det meste blir jo pusset støvet av før et jubileum.

Så gildt var det ei. All respekt for Jagland, som i sin tid fikk nedsatt Lønning-utvalget, og på den måten fikk satt grunnloven på dagsordenen igjen. Men det Lønningutvalget foreslår av endringer i grunnloven, er selvfølgeligheter for folk flest. Selvsagt må grunnloven gi beskyttelse for enkeltindividet i forhold til overgrep fra staten. Menneskerettighetene er førende for det norske demokratiet, og vi oppfatter oss selv som best i klassen når det gjelder menneskerettigheter - landet som deler ut Nobels fredspris!

Derfor blir det snodig at flere parlamentariske ledere går så sterkt ut mot Lønningutvalgets innstilling - og begynner å snakke om rettsliggjøring av det politiske styresettet.  Det grenser til historisk naivitet å tro at ikke det norske samfunnet over tid kan utvikles i en uheldig retning. Selv om dagens stortingspolitikere er opptatt av menneskerettigheter, så trenger ikke dette være tilfelle om 50 år. Parlamenterismens slagord - all makt i denne sal - kan om noen år bli en trussel for mindretallet.

Et demokrati måles jo så kjent ikke av flertallet rettigheter, men av mindretallets rettigheter. En grunnlov som ivaretar selvfølgelige menneskerettigheter er en sterkere garanti for at disse rettighetene ivaretas både i gode og onde dager. At Statsministerens kontor også i dagens samfunn er så skeptisk til endringene i grunnloven, er egentlig en bekreftelse på at endringene er riktig.

Ta tilbake høyblokka Knut!

Justisdepartementets medarbeidere vil ikke lengre jobbe i Høyblokka. Ja, selv ikke den småglemske justisministeren ønsker å gå tilbake på jobb, har vi kunnet lese i landets aviser den siste tiden. Og man ønsker Høyblokka jevnet med jorda. Hvis dette stemmer, så er det flere mulige konsekvenser:

For å ta det mest seriøse og alvorlige først. Terrorister ønsker å skape frykt, og medienes formidling av den frykten departementets ansatte nå føler, er en seier for terroren - en seier jeg ikke unner terroristen fra 22/7. Posttraumatisk behandling bør foregå i egnede kanaler, og ikke på forsiden av landets aviser. Det bør spesielt en justisminister, som har ansvaret for krisehåndteringen i Norge, skjønne!

Har man et mer skrått blikk på farsen om Høyblokka, så er det flere underlige perspektiver, såfremt den bygningsmessige sikkerheten er ivaretatt. For å ta det mest åpenbare først. Vil ikke en justisminister gå tilbake på jobb, så er det bare å slutte - hvis nå han husker at han har sagt dette når Høyblokka er ferdig restaurert. Og det gjelder jo alle andre i justisdepartementet som ikke gå tilbake på arbeidsplassen sin. Færre ansatte i justisdepartementet vil jo kunne medføre litt færre lover og reguleringer på sikt. Det er jo nok av andre ansatte i statsforvaltningen som trenger kontorplass!

Samtidig må man erkjenne at de følelsesutbruddene som har kommet fra justisdepartementet om Høyblokka er litt lovende. Ved siden av Finansdepartementet er det få om noen departementer som er mer byråkratiske enn justisdepartementet. Og emosjonene som når kommer frem kan tyde på at vi også kan få en mer følelsesmessig tilnærming til håndhevelsene av lover og regler.

Presedensen, for å bruke et juridisk uttrykk, hvis nå Høyblokka blir revet likevel på grunn av de posttraumatiske reaksjonene i justisdepartementet, kan også avstedkomme underlige situasjoner. For hva skjer med alle bankbyggene i Norge, hvor bankansatte har sett inn i munningen på bankranernes våpen. Disse må jo også rives - det skal jo ikke være forskjell på folk. Og hva med alle sykehusene. Her skjer det mye god krisehåndtering hver eneste dag, men også her kan det komme postraumatiske lidelser blant de ansatte.

AUF har tatt tilbake Utøya. For å unngå at denne farsen fortsetter, må Knut Storberget ta tilbake Høyblokka. Vi er mange som heier på deg Knut!