Må alle bedrifter ha sin egen blogg?

PR bransjen har gode tider for tiden. En rekke kommunikatører i en rekke virksomheter har hørt om sosiale medier, og argumenterer internt for at også deres virksomhet må ha en sterk profil i de sosiale mediene. Av en eller annen grunn.

Og når de intense argumentene vinner frem, og virksomheten skal fremstå i de sosiale mediene, ja, da kommer usikkerheten krypende. Hva skal vi formidle, hvordan skal vi egentlig fremstå. Og da kommer PR-rådgiverne luskende og tilbyr sine tjenester som selverklærte eksperter.

Men, må alle bedrifter være på sosiale medier og hva har PR-rådgiveren å tilby?

La oss slå fast en gang for alle at internett er kommet for å bli, og alle virksomheter må forholde seg til dette, og de aller fleste virksomheter kan hente ut fordeler gjennom raskere kommunikasjon og bedre dialog enn med telex og fax. De sosiale mediene, er en av mange kanaler, som bruker internett som kommunikasjonsplattform.

Bare fordi virksomheten har fått seg en hjemmeside, og medarbeiderne har fått hver sin epost-adresse, så er det ingen automatikk at det neste som må gjøres er å etablere sin egen blogg, sin egen Facebookside og la alle kvitre som de vil.

De fleste virksomheter har en forretningside og noen strategiske mål, og den første sjekken man kan gjøre, er å avklare om sosiale medier er det kommunikasjonstiltaket som virker best i forhold til ide og visjon. Sannsynligvis vil det for de aller fleste virksomheter være andre tiltak som er mer virkningsfullt og mer kostnadseffektivt enn å etablere seg på de sosiale mediene. Det handler om kommersiell og forretningsmessig helhetsforståelse, og her vil mange kommunikatører snuble i sin iver etter å prøve noe nytt. På et eller annet tidspunkt vil sosiale medier ha en kommersiell effekt. Allerede i dag ser vi at enkelte merkevarebyggende og morsomme filmer spres via sosiale medier, men det er unntaket. Foreløpig! Og så lenge sosiale medier ikke har kommersiell effekt, som forsvarer ressursinnsatsen, så vil de smarte virksomhetene lære av andre virksomheter som prøver og feiler, og vente.

Dagens rådgivere innenfor sosiale medier, har stort sett den egenskapen at de begynte på bruke de sosiale mediene før andre. Og blir stadig flinkere til å lære seg sosiale medier, ved at kundene deres betaler for egenlæringen. Det er få som helt skjønner hvordan de sosiale mediene skal brukes kommersielt ennå (med noen unntak f.eks. Opera Software) og blant de famlende virksomhetene er det lett for selvutnevnte guruer å fremstå som eksperter. (Blant de blinde er som kjent den enøyde konge!)

I de fleste virksomheter bør sosiale medier være med blant ideene som diskuteres i neste års kommmunikasjonsplan. Og for de fleste virksomheter bør den forbli en ide, som tas opp igjen til vurdering året etter og året etter der igjen. Svaret på spørsmålet som stilles i overskriften er sannsynligvis: Ja, men ikke ennå!

Når protest er viktigere enn innflytelse

Innflytelse er en av de viktigste salgsargumentene til politiske partier - innflytelse til å gjennomføre en politikk som er mest mulig forenlig med velgernes preferanser. Jo mer innflytelse, jo mer får velgerne igjen for stemmen sin.

I dagens politiske hverdag, så skjer det meste av innflytelsen gjennom regjeringskontorene. Dette er spesielt sterkt i perioder med flertalls-regjeringer. Men kompleksiteten i dagens samfunn gjør at stortingspolikere stort sett får gjennomført enkelte flaggsaker med stor medieoppmerksomhet, mens det er statsapparatet, med statsråder og statssekretærer i spissen, som har innflytelsen over velgernes hverdag.

Politikk er det umuliges kunst, som må spilles med stor finesse i maktens og innflytelsens navn. Protestpartier risikere å sette seg selv i en posisjon hvor regjeringsmakt blir idelogisk umulig. Dermed mister partiet et av de beste salgsargumentene og kan komme til å måtte spille annenfiolin på og etter valgdagen.

Fremskrittspartiet har i en periode vært landets ledende parti på høyresiden. På helgens landsmøte melder partiet seg i stor utstrekning av regjeringskampen i årene fremover, ved å gå tilbake til å bli et protestparti. Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) hadde i en periode kun én representant på Stortinget. Det er nok mange velgere på høyresiden av norsk politikk som har hatt håp om at ambisjonene til Fremskrittspartiet hadde vært større enn dette i 2010.

Miljøet, vulkanutbruddets vinner

Avisene er i dag fulle av ulempene ved vulkanutbruddet på Island. Fly over hele Nord-Europa er satt på bakken - flytrafikken i hele Europa er nå redusert med 25 prosent, og reisende er flyttet over på mer CO2 vennlige transportmidler.
For det er jo miljøet som er vinneren de siste dagene. Flytrafikken står for en betydelig del av det menneskeskapte CO2 utslippet. Jo flere dager flyene står på bakken, jo bedre er det.

(PS! Før jubelen i miljøbevegelsene slipper helt løs, husk at CO2 utslippet fra vulkanutbruddet alene, sannsynligvis tilsvarer det samlede CO2 utslippet fra all luftfart i Europa i et helt år!)

Hekser, kriser og pedofile prester

Hovedregelen i krisekommunikasjon er å legge seg flat og be alt og alle om unnskyldning for det som har skjedd. Ingen liker å angripe de som ligger nede, og derfor mister mediene fort interessen så snart motstanderen ligger nede for telling.

Den katolske kirken har opp gjennom tiden gjort mye den skulle ha bedt om unnskyld for. Korstogene i Midt-Østen, heksebrenning og ikke minst inkvisisjonen, er alle katolske prosesser som har satt store sår i verdenshistorien - sår som ennå ikke helt har grodd - om de noen gang vil gjøre det. I denne sammenhengen blir pedofilianklagene som rettes mot kirken mindre dramatisk, om enn noe man i det hele tatt vil huske om et par hundrede år. Så hvorfor skal en organisasjon som allerede har eksistert i over 2000 år gå ut med noen store krisekommunikasjonskampanje rundt det som skjer nå?

På den annen side, for en organisasjon som har satt tilgivelse i system gjennom skrifting, så bør det ikke være så vanskelig å be om unnskyldning heller. Problemet er vel heller mangel på relevant skriftestol: Det er vanskelig å se for seg FNs generalsekretær si til Paven; "Be 10 ave maria, gå og synd ikke mer!".

Krisekommunikasjon handler like mye om å tåle presset, som å gi etter for det. I den norske mediehverdagen har fokuset nå endret seg fra pedofili til sextrakassering mellom prester. Det viser at krisekommunikasjonsstrategien til Vatikanet kanskje ikke var så ille som det alle ekspertene skrek ut om for en uke siden... Spørsmålet blir snart når de såkalte ekspertene skal lære. For 3 måneder siden dømte de Tiger Wood til evig omdømme tap, nå har de gjort det samme med den katolske kirken.

Omdømme er noe som bygges over tid - ikke av enkelthendelser. Det kan virke som omdømmeekspertene til tider glemmer det.

Ingen grenser for dårlig prioritering i NRK

Realityseriene er kommet for å bli (i alle fall for en stund) enten man liker det eller ikke. Med den erkjennelsen og erfaringene med den langtekkelige regieringen av "70 grader Nord", var det med stor skepsis man benket seg foran TV'en for å se Lars Monsens nyeste påfunn for seks uker siden. Ville dette bli et nytt Tufte-program?

Første program gjorde all skepsis til skamme. Her ble var det en intensitet, personlige utfordringer og et persongalleri som kunne konkurrere med det beste av drama fra både Storbritannia og Danmark. Min første refleksjon etter at rulleteksten begynte, var derfor at dette gikk alt for fort. Her var det så mye mer man kunne ha fått sett, så mange flere utfordringer på både det personlige og terrengmessige plan som kunne vært skildret mye sterkere. Hvordan skulle de klare å nå endepunktet på Norges tynneste punkt, på bare 5 programmer til.

NRK er ikke den verste på realityserier, snarere tvert i mot. Det kan være grunnen til at de ikke så hvilket potensial som lå i serien - materiale for minst det dobbelte av seriens 6 episoder.

Søndag kom bekreftelsen på seriens uovertruffenhet i norsk fjernsynshistorie. Nesten 1,2 millioner mennesker så siste episode, og det gjør "Ingen grenser" til den mest sette realityserien i Norgeshistorien.

Til stort sett å ha trasket rundt i villmarken, så produserer Lars Monsen ufattelig god TV - han lager i praksis gull av gråstein. NRK bør imidlertid sette på en bedre redaktør neste gang Lars Monsen kommer inn i fra kulden med et nytt programkonsept.

Eia for en PR-bragd

Det kan hende sosiologer faktisk mener at talent ikke er arvelig, og alle kan gjøre hva som helst, bare de blir miljømessig riktig stimulert. For de av oss som opplever at det er mer enn bare miljøpåvirkning som har gjort for eksempel Harr-familien, Riise-familien eller Berger-familien spesiell, så blir Harald Eias TV-serie som å slå inn åpne dører.

Men det man ikke har i innhold, må man skape gjennom innpakning. Og innpakningen til Eias TV-serie, kan han virkelig være fornøyd med, selv. Både virkemiddelbruken i selve sendingene, og ikke minst PR-opplegget rundt serien, viser en offensivitet som vi sjelden eller aldri før har sett rundt en faktaorientert TV-serie.

For å ta virkemiddelbruken i selve sendingene: Kameravinkling, klipping og voice-over-teksten skaper inntrykk av stor dramatikk. Noen av intervjuene fremstår nesten som man har benyttet skjultkamera. Dette skaper god underholdning, men gir samtidig inntrykk av at serieskaperne må ta igjen for manglende innhold med dramaturgiske virkemidler.

PR-messig så har sjelden eller aldri en slik TV-serie fått mer oppmerksomhet. Om debatten rundt programmet er fullregisert, eller det bare en kosekvens av at Eia & Co har stukket fingeren i øye på tilstrekkelig mange, vil bare bli spekulasjoner. Uavhengig av hva som er styrt og hva som bare skjer som en følge av serien, så er PR-opplegget nærmest enestående. Både PR'en i forkant av serien, og i forkant av hver sending, kan nærmest stå som en lærebok for PR-strategier for TV-serier.

Et fristende spørsmål å stille er hva slags program Eia & Co egentlig har laget. Er dette undervisnings-TV, debatt-program eller underholdnings-TV. Selv om et ressonement rundt dette kunne vært spennende, så er svaret til syvende og sist uvesentlig. For seriens suksess vil bli målt i seertall, og ikke menneskehetens eventuelt økte opplysthet rundt arv og miljø.

Lokalkultur vs. kommersielle interesser

Ananasbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er ikke lenger å finne på Fjord1-ferjene på Vestlandet. Årsaken er at Sylte har tapt en anbudsrunde mot Coca-Cola-systemet. Denne dramatiske nyheten er å finne i dagens Sunnmørsposten.

Og så er det lett å trekke på smilebåndet og si at dette kanskje ikke er noen kioskvelter av en nyhet. Men ananasbrusen og forsåvidt den like fargeglade pærebrusen fra Oskar Sylte er ikke bare en brus. Dette er lokalkultur og en del av fergeopplevelsen på Sunnmøre, sammen med litt sliten kaffe og svele med brunost eller kanel og sukker.

Innkjøpssjefen på Ford1 har kanskje tatt en bedriftsøkonomisk riktig beslutning på kort sikt. Men på lang sikt så mister Fjord1-fergene noe av sin identitet, og det uten at verken innkjøpssjefen eller Sunnmørsposten er oppmerksom på det. Det gjør nyheten til noe mer enn å trekke på smilebåndet av - og er noe du kanskje vil lese om i A-magasinet om et par år!

Nye nyheter på NRK Dagsrevyen

En av de største utfordringene ved å være nyhetsredaktør for NRK Dagsrevyen er å vurdere det løpende nyhetsbildet, og så presentere de viktigste nyhetene for seerne. Hendelser i inn og utland de siste 24 timer, skal vurderes opp mot egenproduserte nyheter. Som redaktør i en statsfinansiert kanal er vedkommende enda friere til å prioritere sakene på et uavhengig grunnlag; hva er de viktigste nyhetene for det norske folk??

I den senere tid har NRK Dagsrevyen brukt deler av sendeflaten til å presentere ny TV-programmer som kommer på NRK. For en TV-seende befolkning er selvfølgelig nye TV-serier spennende, men man skal være temmelig navlebeskuende for å vurdere egne serier foran viktige nyhetshendelser i inn- og utland. Man kunne neste bli fristende til å tro at NRK utnyttet sin posisjon, og brukte deler av sendetiden i Dagsrevyen til egenreklame...

Men hvis man først er inne på denslags tankegang, så er jo disse OL-tider en unik mulighet for egenreklame når ekstra mange følger med på statskanalen. Hvorfor ikke avbryte kveldens kvinnestafett, med en ekstranyhetssending om Jentene på Toten.

Mange muligheter med myndighetenes nødsystem for biler

Norske myndigheter ønsker å få en nødboks i alle biler, med GPS og GSM-sender, som på eget initiativ skal ringe opp nødsentralen dersom bilen involveres i en ulykke - og rapportere sted. Dersom personene i bilen er ved bevissthet, så kan de selv snakke med sentralen.

Dette er en god ide, hvis man ikke er opptatt av personvern. Faktisk er det mulig å utvikle systemet ytterligere. For hvorfor skal systemet kun aktiviseres når ulykken har skjedd. Hvis samtlige biler har en slik innretning, så vil systemet også kunne bremse opp bilene automatisk, dersom den oppdager at to biler (som begge har systemet aktivert) er i ferd med å kollidere(alle nye biler har elektronisk bremsekraftforsterker). Eller ennå bedre, dersom flere biler er i ferd med å innvolveres i en trafikkulykke, kan systemet overstyre bremsingen i alle bilene, for å redusere det totale skadeomfanget. Og hvorfor stoppe der - dersom systemet oppdager at du er i ferd med å kjøre ut av veien i for stor fart, så kan den automatisk vri på rattet, slik at en utforkjøring forhindres (denne egenskap finnes allerede i Bosch sitt nye ESP-system).

Faktisk er det med dette systemet mulig å optimalisere miljøbelastningen ved for eksempel køkjøring, ved at systemet automatisk akslerere biler som skaper kø, eller ganske enkelt overstyrer alle fartsavvik i forhold til det som er beregnet til å være miljøoptimalt (selvfølgelig ikke slik at man kolliderer med bilen foran).

Ja, det er mulig å tenke seg dette enda lengre. I og med at systemet kan lages slik at alle kjøretøy og alle veien er registrert i systemet, er det mulig å styre bilens fremdrift totalt automatisk, uten at det sitter noen bak rattet. (gjennom parkeringssensorer og distronic-system oppdages eventuelle myke trafikanter) J

a, det trenger vel strengt tatt ikke sitte noen i bilen i det hele tatt. Men da forsvinner kanskje noe av vitsen med å ha bilen på på veien i utgangspunktet...

NSB - en bedriftskultur på feil spor

I går var toget i rute, og sånn sett en god dag for sjefen for NSB Persontrafikk å offentliggjøre sin avgang på. Men avgangen vil ikke gi noen bedringer hvis ikke hele ledelsen i NSB endrer fokus. For forsinkelsene skyldes verken for lavt vedlikeholdsbudsjett, materiellmangler eller et begrenset investeringsbudsjett.

Forsinkelsene er først og fremst et resultat av en intern bedriftskultur i NSB som aksepterer forsinkelser. Ja, det er ikke bare en aksept for forsinkelser i NSB og Jernbaneverket. Det er en forventning til forsinkelser, som er satt i system: På informasjonstavlene som viser hvilke tog som kan forventes på perrongen, er det faktisk satt av et fast felt som viser forsinkelsene.

For noen år siden tok et flyselskap tak i forsinkelseskulturen i bedriften ved at hver eneste flykaptein som landet etter fastsatt rutetid, ble oppringt av konsernsjefen. Dette ble opplevd som ubehagelig av de involverte og man dyrket frem en ny bedriftskultur som satte himmel og jord i bevegelse ved hver enkelt forsinkelse. I NSB opprettholder ledelsen ukulturen i selskapet ved hele tiden å lete etter eksterne forklaringer. Alternativet er å ta tak i problemet i egne rekker, og fremelske en ny bedriftskultur hvor forsinkelser er et ukjent fenomen, som nærmest studeres av en forsinkelseskommisjon.

Avgangen til Persontrafikk-direktøren gjør ingen forskjell, dersom den nye ledelsen ikke skifter spor. I vinter har NSB hatt store problemer med sporskifteren på Skøyen - det kan være lurt å lete andre steder i ansettelsen etter den nye direktøren.

Hvem må til slutt spise Fremskrittspartiet kameler

Det eneste troverdige regjeringsalternativet til den sittende koalisjonen er et fremtidig samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Etter et svært mislykket forsøk før siste valg, har nå Fremskrittspartiet tatt opp igjen tråden. Fremskrittspartiets fremste tillitsvalgte ønsker å starte dette samarbeidet, med å gjøre Høyre til et kamelspisende parti. I går lanserte partiet en liste over kjernesaker som de ikke vil fire på i et samarbeid - så her må Høyre spise kameler, heter det.

Politikk kalles den umuliges kunst, og det kan hende dette er motivet bak Fremskrittspartiet utspill. Thinking Strategicly, heter en hendig liten bok, som har vært pensum på blant annet siviløkonomstudiet, og gir en enkel innføring i såkalt spillteori - altså: Hvordan maksimere sannsynligheten for å oppnå det du ønsker, gjennom egne handlinger og predikasjon av motstandernes handlinger. I et slikt perspektiv, fremstår Fremskrittspartiet kamelmeny til Høyre som mindre strategisk, og gjør i realiteten kun ting vanskeligere for Fremskrittspartiets selv. Høyre har ingen foreløpig ingen prestisje i saken. Gjennom lanseringen av kjernesak-listen risikerer nå Fremskrittspartiet å måtte spise i seg noe av sin egen kamelmeny, i prosessen for å få på plass et handlekraftig samarbeid med Høyre.

Fremskrittspartiet har gjennom 80 og 90 tallet hatt noen særdeles dyktige strateger blant sine ledere, men hatt en litt utilgjengelig politikk. Nå er politikken blitt spiselig for folk flest, men partiets ledelse fremstår nå som særdeles lite strategisk dyktig.

Politikeroverganger til PR-byråer - en gevinst for demokratiet

På NRK Dagsrevyen ble det reist spørsmål om landets demokratiske verdier settes på spill når politikere (unge som gamle) forlater den politiske løpebanen for å begynne og jobbe i PR-byråer for "hemmelige" kunder. Overgangen fra det politiske liv til næringslivet reguleres gjennom karantenetider, for å sikre en viss avstand i tid mellom disse ulike livene. Karantenetidenes lengde kan diskuteres fra gang til gang. Organet som beslutter karantenetidens lengde, er imidlertid inneforstått med problemstillingene som reises og har forhåpentligvis hensyn tatt dette i beslutningsprosessen.

Utfordringen er dermed knyttet til at de tidligere politikerne går fra alle de hemmelige beslutningsprosessene i dagens politiske landskap, til et liv som PR-rådgiver for hemmelig kunder. I denne sammenhengen er det de hemmelige beslutningsprosessene i det politiske landskapet, som er det største problemet for våre demokratiske verdier. Og det er de samme hemmelige beslutningsprosessene som har skapt en grobunn for en næring som lever av å gi klientene råd om hvordan de skal forholde seg til det politiske landskapet.

Overganger fra det politiske til det private liv er ikke noe nytt fenomen. NHO og de store selskapene og organisasjonene har alltid hatt råd til å ansatte tidligere politikere i ulike typer roller. Ved at denne kompetansen nå blir gjort tilgjengelig gjennom PR-byråene (det er vel egentlig ikke noe nytt i det forsåvidt), så er kompetansen også tilgjengelig for mange flere selskaper og organisasjoner, som ikke har råd til å ansette en person på fulltid, men som kan leie inn denne kompetansen ved behov, på samme måte som man leier inn en rørlegger, når man har behov for det! (Og forskjellene på timeprisen til en juniorrådgiver og en rørlegger er ikke så stor!)

Dermed er disse overgangen snarere enn forsterkning av våre demokratiske verdier, ved at kompetansen blir gjort tilgjengelig for folk flest, og ikke noen trussel - ja, utenom for de organisasjonene og selskapene som tidligere hadde et konkurransefortrinn ved å ha monopol på denne kompetansen da...

Hemmelig bruk av sosiale medier

Sosiale mediers inntog i arbeidslivet er over kuvøsestadiet. Flere innovative konsulentfirmaer åpner for bruk av Facebook, LinkedIN og Twitter i arbeidstiden - ja, sågar trauste industriselskaper som Aker Solutions lar medarbeiderne bruker Twitter i arbeidstiden. Arbeidsgiverne begynner å få tillit til at medarbeiderne klarer å skille jobb og fritid, slik at bruken av de sosiale mediene i arbeidstiden er knyttet til jobbrelaterte forhold, eller nødvendige private anliggende. På samme måte som man tar korte private telefonsamtaler i arbeidstiden, mens den private slarvingen fortsatt hører fritiden til. Både arbeidsgivere og arbeidstageres bruk av de mer sosiale mediene modnes parallelt.

Likevel er det få organisasjoner som foreløpig har tatt i bruk sosiale medier i sin egen verdiskapning. Et unntak er Politiets sikkerhetstjeneste. Her har de åpnet for at alle kan publisere egne innlegg og synspunkter på sine egne Facebook-sider. Og den muligheten er det mange som benytter. På den måten avdekkes mer eller mindre ytterliggående rasister, både hvite og brune (!), for å nevne en av diskusjonene som foregår på Facebooksidene til PST. Ja, bare det å gå inn på Facebook-sidene til politiets sikkerhetstjeneste kan indikere at man har litt urent mel i posen, vil finne ut mer om tjenesten, og gi grunnlag for videre oppfølging av PST. Dermed forenkles hverdagen til PST - og de kan etter hvert kutte ned på annen virksomhet, og bare følge med på egne Facebooksider, for å overvåke samfunnet som helhet.

Fra å være en lukket tjeneste, er PST nå i forkant av å bruke sosiale medier. Spørsmålet er om tjenesten som helhet er forberedt på dette, eller det bare er etatens kommunikasjonsavdeling som ikke har skjønt at de egentlig tilhører de hemmelige tjenestene.

Amatører med skjegget i postkassen

Kritikken mot Forsvarsministeren og Utenriksministeren i forhold til hjemføringen av to barn fra Marokko, er berettiget, i den grad det handler om departementenes håndtering av saken. En salig blanding av amatørskap og "ass-saving" nedover i organisasjonen gjør at ministerne sitter med skjegget i postkassen for denne "hemmelige" operasjonen.

Uten sammenligning forøvrig - så er det interessant å ta på seg 007-brillene, og vurderte saken som en såkalt "Black Operation". En hemmeligstemplet godkjennelse - pga rikets sikkerhet (og forhold til Marokko). En adekvat involvering fra ambassaden, hvor alt skjer "på fritiden", men hvor alle vet at saken er godkjent, slik at ingen ofrer karrieren sin. Ingen dokumentasjon, ingen VG-sak, ingen diplomatisk krise overfor Marokko. Men nei!

Hvis dette er det beste norske myndigheter klarer, så har norske spionforfattere lite å skrive om i fremtiden. Den største klønen i saken er ambassadøren i Marokko. I den grad ambassaden skulle involveres offisielt måtte dette skje i forståelse med myndighetene, ellers så måtte saken håndteres slik at ambassaden ikke ble kompromittert. Når ambassadøren så velger å løse saken på en mest mulig kompromitterende måte, så finner han/hun det nødvendig å redde sitt eget skinn - ved å sende rapport om hendelsen til Oslo, i den ånd at alt som rapporteres er ikke mitt problem. Dermed er operasjonen, som kunne vært løst på en stillfeldig måte, blitt en byråkratisk kasteball. Byråkraten som mottar rapporten, må naturligvis sende den videre til statsrådene. Som blir et offer for et departement som er satt til å hjelpe statsråden...

Bortføring eller hjemføring, skurker eller helter

VG, Aftenposten, ja hele den gamle Akersgata med etermediene på slep er nå i farta i forbindelse med den såkalte Skah-saken. Ledersauen er VG, og de andre mediene følger i samme spor. Alle følger bjellesauens retning, og ryggløse politikere hiver seg med i flokken.

For å ta det retoriske først - barna ble ikke bortført, de ble hjemført i en privat etterlevelse av en norsk dom, et faktum som naturligvis gir saken en helt annet perspektiv - derfor beholder mediene sin "bortført"-retorikk.

Norske myndigheter mente det var sjelelig grunn til mistanke om at barna var satt i fare - statsadvokaten tok ut tiltale i juli i fjor - to år etter at saken var anmeldt(!) Det kritiske i saken er jo at norske myndigheter ikke har tatt saken på alvor, og latt diplomatiske forbindelser prioriteres i forhold til norske barns sikkerhet.

Hadde virkelige bortføreren vært en annen enn en tidligere OL-vinner, ville VG sannsynligvis gitt saken et helt annet perspektiv: To norske offiserer tok på seg personlig risiko for å redde to norske barn fra en fundamentalistisk islamist, og ville vært dagens helter.

Det er rart hvordan en OL-medalje gjør norske helter til skurker i landets største avis.

Hva skal vi med Gyldendal, Damm og Aschehoug, når vi har iPad?

Bokbransjen holdning til elektroniske lesebrett er fornøyelig, og mediene dekning av iPad og forsåvidt Kindle også, mangler noen vesentlige poeng. Uten å bli for retorisk, så er dagens definisjon på en bok, langt fra den opplevelsen man får ved å lese en roman på et lesebrett. Det er derfor ingenting som skulle tilsi at prisen på en såkalt "ebok" kan sammenlignes med en satt, trykt og innbundet bok, som deretter er fysisk transportert til en bokhandel, hvor den markedsføres og opptar plass i salgshyllene.

I stede for å diskutere hvordan man skal unngå lesebrettene, så vil det være mer spennende å se hvordan forretningsmodellen hos forlag og bokhandlere skal se ut i fremtiden. Trengs de i det hele tatt, eller er de som seilskuter i dampbåtenes tid?

Dersom en forfatter kun ønsker å distribuere teksten sin (romanen eller tilsvarende) som "ebok", så trengs hverken forlag eller bokhandel. Forfatteren kan selge den direkte på nett, gjennom en avtale med AppStore, og markedsføringen kan skje via anbefalinger og nyhetsmail via hjemmeside, epost, Twitter, Facebook og andre sosiale medier. Spørsmålet blir derfor hvilke merverdi et forlag skal tilføre en elektronisk tekst, og hvor mye de kan få betalt for denne merverdien?

Trygve Hegnar har i mange år prøvd å komme inn i varmen i Gyldendal, i fjor solgte han aksjeposten sin med tungt hjerte. Det kan være et betydelig smartere trekk enn det han selv var klar over.

Overskrifter som lover for mye

Selv desken i landets mest seriøse avis blir noen ganger litt vel tabloid, for å lage en sak av en ikke-sak. I en mindre artikkel i dagens avis, som omhandler kronprinsesse Mette-Marits engasjement i Kirkens Bymisjon, skriver Aftenposten i overskriften:

"Trekker seg fra styret i Bymisjonen". Og artikkelen begynner med at "Kritikken hun har fått etter omstridte styrevedtak skal ikke ha påvirket avgjørelsen". Hadde saken hatt noen nyhetsverdi, så hadde det kanskje vært mer interessant å skrive hva som har påvirket avgjørelsen, og ikke brukt et journalistisk grep for å konstruere en historie "mellom linjene".

Lengre ned i artikkelen fremkommer det at det saken i virkeligheten handler om er kronprinsessens avgjørelse om ikke å ta gjenvalg når hennes to årige valgperiode går ut.

I en avis hvor gamle redaktører stadig vekk belærer leserne om ordenes betydning, så vil det nok vært mer presist å skrive i overskriften "Tar ikke gjenvalg i Bymisjonen". Men det hadde vel gjort saken til en enda tydeligere ikke-sak.

Vår mann i Europa

Paris er en flott by med mange fine kafeer. Min personlige favoritt er Cafe Angelina ved Louvre, som har den beste (og tykkeste) varme sjokoladen du kan tenke deg. Det var likevel ikke konsistensen som gjorde at jeg nesten satt sjokoladen i halsen, da vi kom snakk med presten på nabobordet (man sitter usedvanlig tett på Angelina). Etter noen høflighetsfraser spurte han om vi kom fra England (samtalen foregikk på engelsk). Da vi benektet dette, og sa vi kom fra Norge, utbryter presten med et bredt smil: "Norwege, ah, Mr Jagland in the Council of Europe in Strasbourg, Yes?" og går.

Vi blir sittende igjen, og lurer på hva galt Norge har gjort i sin omdømmebygging i Europa. Glemt er vikingene, norsk laks og Lillehammer-OL. Roald Amundsen, Thor Heyerdahl, Trygve Lie, ja selv riksmodern Gro i WHO er bare et fjernt minne hos denne velutdannede presten. Igjen sitter vi der altså med "Bongo fra Kongo"-Jagland. I et mikroperspektiv var det naturligvis bra for Arbeiderpartiet å få Jagland ut av landet, men det spørs om landet som helhet er tjent med å ha Jagland som den fremste gallionsfiguren i Europa.

Den samme Jagland skal nå renske opp i Europarådet. Behovet for dette skal visstnok være overmodent. Det er betegnende nok at mens Jagland sine lønns- og skattebetingelser ble både forsidestoff og debattprogrammer av, så er den lille revolusjonen han nå starter i Frankrike bare viet en notis i Aftenposten. Men nå er jo person alltid viktigere enn sak i alle norske aviser.

Sykehusstyret leser i alle fall VG

"Det å jobbe på et sykehus er egentlig morsomt, hadde det ikke vært for alle disse pasienten!" Spissformuleringen var ment som en morsomhet, men situasjonen som er avdekket ved Sykehuset i Asker og Bærum viser med all tydelighet, at det er noen i helsesektoren som lever opp til formuleringen i praksis.

Finansieringsordningen i Helse-Norge har også tidligere gitt uheldige konsekvenser. En rekke pasienter fikk anderledes, eller flere diagnoser, for at det skulle bli mer lønnsomt å behandle dem. Dette var et utbredt fenomen, og det er foreløpig lite som tyder på at talltriksingen i Asker og Bærum er et lokalt problem. Millionbesparelser er det flere sykehus som sikkert har hatt lyst på, så det blir nok flere forsider som vies dette problemet, etter hvert som omfanget rundt om i landet blir avdekket.

Saken ikke er ny. Helsetilsynet fikk første gang melding om saken i fjor høst (november) og fikk rapport om saken i desember i fjor. Likevel har Helsetilsynet og fylkeslegen valgt å ikke følge opp saken før nå. Styret i Helse-Sør-Øst har heller ikke tatt opp saken om talltriksingen, selv om det er levert rapport til Helsetilsynet. Nå tar styret igjen det forsømt, ved å ha nærmest daglige styremøter om saken. Selv ikke direktørene har hørt om dette, før altså VG lager oppstyr om det i helgen. Hva alle lederne i sykehusene gjør for noe, er det egentlig ingen som vet. Nå vet vi i alle fall at de ikke leser rapporter som går til Helsetilsynet, men i alle fall leser VG. Om ikke annet, så er jo det kjekt å vite...

Å si unnskyld er en kunst som også statsråder nå behersker

I morges våknet jeg med at min treårige datter satt på magen min, og tisset - uten bleie. "Unnskyld pappa", sa hun kjapt, og la til "Det går bra!". Og det gjorde det naturligvis.

Nå er det ikke bare treåringen som i den siste tiden har praktisert tilgivelsens sakrament. I gårsdagens Aftenposten ba samferdselsministeren om tilgivelse for NSB og Jernbaneverkets manglende leveranser og påfølgende manglende problemforståelse. Det er sjeldent en statsråd må be folket om tilgivelse, og dette viser sakens alvor. Hadde det vært en mindretallsregjering som satt ved makten, ville opposisjonen truet med mistillitsforslag og krevd statsrådens hode på et fat.

Med det avvæpnende "unnskyld Norge", har statsråden viste både folkelighet, og for en kortere periode fredet både seg selv og NSBs ledelse. Men i motsetning til 3-åringens oppfølgende "Det går bra!", så kan ikke statsråden påberope seg en slik konklusjon.

Flere av NSBs datterselskap / søsterselskap ser ut til å klare seg betydelig bedre i vinterkulden enn NSB selv. Både CargoNet og Flytoget har en bedre presisjon enn NSBs egne tog. Presisjonen på fjerntogene er også bedre enn det NSB klarer og prestere i lokaltrafikken i Oslo. Forslaget om omorganisering av lokaltrafikken i et eget selskap bør derfor statsråden ta inn i de vurderingene som nå gjøres for å løse den uholdbare situasjonen. En leder og en organisasjon som kun fokuserer på å kjøre lokaltrafikk i Oslo, vil sannsynligvis håndtere situasjonen mer proaktivt enn det NSB har klart.