Norske soldater i Afghanistan lever under en konstant trussel om vold, skade og død. Deres viktigste virkemiddel for å ikke bare å overleve, men leve under et slikt press, er en ekstrem grad av lojalitet til sine medsoldater, den avdelingen de tilhører og det oppdraget de er satt til å løse.
Men det er en kamp som er vanskelig å kjempe i fra Afghanistan, og det er kampen mot VGs forsider. I dagens VG fremkommer det uttalelser som isolert sett ikke hører hjemme i en norsk avdeling. Men som de fleste som har opplevd VGs forsider på nært hold, så er det sjelden forsiden har noen sammenheng virkeligheten, i beste fall viser den fragmenter av den.
Da blir det uforståelig at Forsvarsledelsen til de grader velger å danse etter tonene til VGs desk. Det er forskjell på umoral, som er den valsen VG har spilt opp til, og umodenhet, som de isolerte uttalelsene bærer preg av. Gjennom forsvarssjefen og forsvarsministerens reaksjon, så har VG fått bekreftet umoralen, og gjort saken til et problem for Forsvaret.
Norske soldater i utenlandstjeneste har alltid vært kjent for en meget høy moral, og nesten alle episoder hvor brudd på ROE (Rules of engagement) har blitt kjent, er blitt slått hardt ned på med repatriering (permanent hjemsendelse) av soldatene som ikke har vist seg å holde den standarden som kreves.
Det er derfor skuffende å oppleve en Forsvarsledelse som i stede for å ta troppene i forsvar, og løser saken innenfor egne rekker, gir en kollektiv refs av hele avdelingen som nå Forsvarer landets farger i Afghanistan.
Norrøne symboler og begreper er vår nasjonalkulturelle plattform, som nesten alle nordmenn som opererer i utlandet har et bevisst og stolt forhold til. Det er helt normalt, og har ingen naturlig link til nazisme, slik VG legger opp til. Hvis du da ikke er skrivebordsgeneral og velger å ikke kjempe for dine soldaters omdømme mot desken i landets største avis. Umodenheten står kanskje soldatene i Telemark bataljon for, men umoralen kommer først til syne når man nærmer seg den politiske ledelsen i Forsvaret.
tirsdag 28. september 2010
fredag 17. september 2010
Spikersuppekoking om PR-bransjen i A-magasinet
La oss gå noen år tilbake i tid. Til midten av 90-tallet. Da PR-bransjen fortsatt var i sin spede barndom, i forhold til slik vi kjenner den i dag. Et selskap dukket opp på alles lepper. Geelmuyden.Kiese (med punktum i midten). Og journalistene kunne ikke la være å la seg bli betatt i begynnelsen, de var nesten ukritisk euforisk. Her hadde det dukket opp en femte statsmakt, som kunne ta styringen på både den utøvende makt, den lovgivende makt og ikke minst pressens makt. Pressen skrev nesten ukritisk om alt hva som skjedde innenfor og utenfor kommunikasjonsbyråets kontorer på Lysaker. Selv undertegnede ble omtalt på lederplass i Dagbladet!
Så ble det stille. Så kom den kritiske røsten tilbake hos journalistene. Og PR-bransjens mastadont ble et ikke-tema hos redaksjonene. Mange av redaktørene hadde selv hatt en kortvarig flørt over bordet, og spenningen i forholdet var ikke så uttalt lengre.
Helt til en sittende statsråd går av for å begynne som PR-rådgiver sammen med en kronprinsessebror, en sjefsredaktør, en statsministertalsmann, et kjært NRK-fjes og en statssekretær. Først kokte indignasjonen hos redaktørene. Hvordan kunne han!! For ett år siden var forsidene fulle av motforestillingene. Men så gikk det et år. Og så får First house 6 siders reklameomtale av A-magasinet, som i nesegrus beundring bruker redaksjonellplass over fire oppslag til å fortelle om CV'en til selskapets rådgivere.
Det er på sin plass for nesegrus beundring - men det er overfor Per Høiby - som klarer å koke suppe på en spiker og ikke bare får A-magasinets redaktør, Kjersti Stavrum, interessert i oppskriften, men får henne nærmest med på kokkelaget!
Så ble det stille. Så kom den kritiske røsten tilbake hos journalistene. Og PR-bransjens mastadont ble et ikke-tema hos redaksjonene. Mange av redaktørene hadde selv hatt en kortvarig flørt over bordet, og spenningen i forholdet var ikke så uttalt lengre.
Helt til en sittende statsråd går av for å begynne som PR-rådgiver sammen med en kronprinsessebror, en sjefsredaktør, en statsministertalsmann, et kjært NRK-fjes og en statssekretær. Først kokte indignasjonen hos redaktørene. Hvordan kunne han!! For ett år siden var forsidene fulle av motforestillingene. Men så gikk det et år. Og så får First house 6 siders reklameomtale av A-magasinet, som i nesegrus beundring bruker redaksjonellplass over fire oppslag til å fortelle om CV'en til selskapets rådgivere.
Det er på sin plass for nesegrus beundring - men det er overfor Per Høiby - som klarer å koke suppe på en spiker og ikke bare får A-magasinets redaktør, Kjersti Stavrum, interessert i oppskriften, men får henne nærmest med på kokkelaget!
torsdag 16. september 2010
Fra heksejakt til kildejakt
Tilfeldigheter kommer sjelden av seg selv. Og når støvet etter kraftselskapene, rederinæringen og verftsnæringens klønete lobbytilnærminger legger seg, vil det kanskje dukke opp et nytt perspektiv på den siste tidens hardkjør mot Senterpartiet.
VG har mange dyktige journalister, men at de har evne til å ta seg inn i låste skrivebordsskuffer i Regjeringskvartalets øverste etasjer, i rene Mission Impossible-aktige operasjoner, stiller jeg meg tvilende til.
Så historien om Navarseters ulykksalige håndtering av Akers dåpssmykke-gave stammer fra andre kilder. Og det interessante spørsmålet er hvem som er kilden. Veien til helvete er som kjent steinlagt med gode intensjoner, og det er mulig at inkompetansen i Senterpartiet er oppstarten til den heksejakten på politikergaver vi har sett den siste tiden.
Mer sannsynlig er det vel at VGs kilder sitter betydelig nærmere landets tidligere finansminister, og at drittpakken som Senterpartiet nå har kjempet mot de siste ukene, er et "takk-for-sist" etter partiets håndtering av monstermast-saken tidligere i sommer. Uten at det vil finnes et fnugg av bevis som vil peke i den retningen. Men en god konspirasjonsteori er det jo!
VG har mange dyktige journalister, men at de har evne til å ta seg inn i låste skrivebordsskuffer i Regjeringskvartalets øverste etasjer, i rene Mission Impossible-aktige operasjoner, stiller jeg meg tvilende til.
Så historien om Navarseters ulykksalige håndtering av Akers dåpssmykke-gave stammer fra andre kilder. Og det interessante spørsmålet er hvem som er kilden. Veien til helvete er som kjent steinlagt med gode intensjoner, og det er mulig at inkompetansen i Senterpartiet er oppstarten til den heksejakten på politikergaver vi har sett den siste tiden.
Mer sannsynlig er det vel at VGs kilder sitter betydelig nærmere landets tidligere finansminister, og at drittpakken som Senterpartiet nå har kjempet mot de siste ukene, er et "takk-for-sist" etter partiets håndtering av monstermast-saken tidligere i sommer. Uten at det vil finnes et fnugg av bevis som vil peke i den retningen. Men en god konspirasjonsteori er det jo!
tirsdag 6. juli 2010
Soldatenes andre kamp
120 000 norske soldater har vært i utenlandstjeneste, og gitt ulike regjeringer mulighet til å vise internasjonalt ansvar. Samtidig har Norge som land, ivaretatt sine forpliktelser, slik at vi, når det behøves, kan be om de samme forpliktelsene fra andre land¨.
Undertegnede var med på de to første kontingentene i Kosovo. Før utreise fikk vi vite at dersom vi ble skadet eller døde, så ville staten støtte oss - med småpenger! Det var tilløp til latter i salen, da statens representant fortalte om erstatningsbeløpene. Denne og tidligere regjeringers holdninger til soldater som ofrer liv og helse for deres skyld, er og har vært latterlig. Heldigvis var hverdagen i Kosovo annerledes enn den vi hadde forberedt oss på, og som soldater både i Libanon og Afganistan har stått overfor. For andre veteraner har denne latteren stilnet hen.
Dersom en soldat i utenrikstjeneste blir skadet eller dør, enten under oppdrag, eller som en konsekvens av ettervirkningene, så må staten utvise den samme raushet, som det soldatene har gjort når de stilte sine liv og helse til disposisjon for staten.
Fire soldater ble drept mens de representerte de norske farger i Afganistan. Hvert soldatliv som går tapt er tragisk. De fire falne har gitt en politisk klangbunn for veteranenes budskap. Nå lytter Regjering og Storting. På kommentarplass i Aftenposten ble det hevdet at det å utnytte de fire falne soldatene politisk er umusikalsk. For en som blir lyttet til av polikere hver dag, så er det lett å si. Musikalitet en egenskap ikke alle kan unne seg.
Undertegnede var med på de to første kontingentene i Kosovo. Før utreise fikk vi vite at dersom vi ble skadet eller døde, så ville staten støtte oss - med småpenger! Det var tilløp til latter i salen, da statens representant fortalte om erstatningsbeløpene. Denne og tidligere regjeringers holdninger til soldater som ofrer liv og helse for deres skyld, er og har vært latterlig. Heldigvis var hverdagen i Kosovo annerledes enn den vi hadde forberedt oss på, og som soldater både i Libanon og Afganistan har stått overfor. For andre veteraner har denne latteren stilnet hen.
Dersom en soldat i utenrikstjeneste blir skadet eller dør, enten under oppdrag, eller som en konsekvens av ettervirkningene, så må staten utvise den samme raushet, som det soldatene har gjort når de stilte sine liv og helse til disposisjon for staten.
Fire soldater ble drept mens de representerte de norske farger i Afganistan. Hvert soldatliv som går tapt er tragisk. De fire falne har gitt en politisk klangbunn for veteranenes budskap. Nå lytter Regjering og Storting. På kommentarplass i Aftenposten ble det hevdet at det å utnytte de fire falne soldatene politisk er umusikalsk. For en som blir lyttet til av polikere hver dag, så er det lett å si. Musikalitet en egenskap ikke alle kan unne seg.
mandag 7. juni 2010
Toppsjefen som blogger
"Lederartikkelen er den minst leste siden i et kundeblad", sa min gamle sjef, noe leserundersøkelsene bekreftet. Likevel var det den siden som tok mest oppmerksomhet i produksjonsprosessen. Det var her toppsjefen ytret seg, og hvert ord ble lagt på gullvekt. Men altså til en begrenset leserskare. Problemet var at gullveiingen av ordene stort sett tok bort en hver brodd og interessant vinkling – lederartikkelen ble for politisk korrekt.
Så kom det en ny arena: Internett. Hvor web logger gav mulighet til å lagre flere artikler etter hverandre på samme side. Først var det IT-folk som tok det i bruk: hver henvendelse til help-desk ble registrert og både spørsmål og svar ble publisert på internett, slik at web loggene etter hvert ble verdifulle oversikter for brukerne. Så var det noen IT-interesserte mennesker som fant ut at den samme teknologien kunne brukes til å publisere andre tanker og ideer - man slo sammen ordene "web” og ”logg" og tok bort "W" og "E" - og vips var Blogg etablert.
Det har blitt mange som blogger, også i Norge, og toppsjefene har fått råd fra de som lever av å levere slikt, til å bli blogger: ”Det er mange viktige lesere der ute, som er interessert i akkurat dine innspill”. Den dårlig ratingen på kundebladundersøkelsene blir glemt. Plutselig venter hele verden på toppsjefens ord. Klart det skal blogges – kundebladene legges ned. Alt skal skje på internett.
Utfordringen for toppsjefer som følger slike råd, er naturligvis at lederartiklene ikke blir mer interessante å lese, bare fordi de legges etter hverandre på internett og kalles blogg, i stede for å stå alene i et blad. Kravet til innhold og til å ha et tydelig budskap er fremdeles viktig. Ja, kanskje ennå viktigere. Nå er det ikke bare kundene som kan lese toppsjefens meninger, eller mangel på sådan. Hele verden venter på sterke meninger og klare budskap. Kundebladene kom bare ut hvert kvartal, på internett blir innspill foreldet etter en uke.
Lykke til!
Så kom det en ny arena: Internett. Hvor web logger gav mulighet til å lagre flere artikler etter hverandre på samme side. Først var det IT-folk som tok det i bruk: hver henvendelse til help-desk ble registrert og både spørsmål og svar ble publisert på internett, slik at web loggene etter hvert ble verdifulle oversikter for brukerne. Så var det noen IT-interesserte mennesker som fant ut at den samme teknologien kunne brukes til å publisere andre tanker og ideer - man slo sammen ordene "web” og ”logg" og tok bort "W" og "E" - og vips var Blogg etablert.
Det har blitt mange som blogger, også i Norge, og toppsjefene har fått råd fra de som lever av å levere slikt, til å bli blogger: ”Det er mange viktige lesere der ute, som er interessert i akkurat dine innspill”. Den dårlig ratingen på kundebladundersøkelsene blir glemt. Plutselig venter hele verden på toppsjefens ord. Klart det skal blogges – kundebladene legges ned. Alt skal skje på internett.
Utfordringen for toppsjefer som følger slike råd, er naturligvis at lederartiklene ikke blir mer interessante å lese, bare fordi de legges etter hverandre på internett og kalles blogg, i stede for å stå alene i et blad. Kravet til innhold og til å ha et tydelig budskap er fremdeles viktig. Ja, kanskje ennå viktigere. Nå er det ikke bare kundene som kan lese toppsjefens meninger, eller mangel på sådan. Hele verden venter på sterke meninger og klare budskap. Kundebladene kom bare ut hvert kvartal, på internett blir innspill foreldet etter en uke.
Lykke til!
torsdag 3. juni 2010
Israels omdømme
Staten Israel har en av verdens fremste militære styrker. Få, om noen militære organisasjoner, har mer erfaring med moderne krigføring enn det Israels væpnede avdelinger har.
Det er diametralt ulike oppfatninger rundt de folkerettslige sidene av aksjonene mot båtkonvoiene tidligere i uken. Hvem som har rett er underordnet poenget i denne bloggen; Israels tilsynelatende manglende holdning til omdømmebygging i verdensopinionen. Det er få, om noen, andre demokratiske land som ville iverksatt en militær aksjon i internasjonalt farvann, som man vet ville skape slike reaksjoner rundt om i verden. Og mange omdømme-eksperter har allerede vært ute og fortalt hvor ødeleggende aksjonen har vært for Israels omdømme.
Omdømme handler imidlertid om mer enn det å være godt likt, det handler om å være respektert. I en situasjon hvor noen opplever å ha fiender rundt seg på alle kanter, så er det å bli sett av sine nærmeste, viktigere enn det å bli likt av nasjoner på den andre siden av kloden.
Den internasjonale erkjennelsen av Israels militære kapasitet, og villigheten til å bruke den kompromissløst, er også omdømmebygging. Ikke koselig, kortsiktig, enkelt å velge omdømmebygging, men langsiktig og strategisk omdømmebygging. Og som med alt annet som gjelder Israel; hver av oss kan like eller mislike det også!
Det er diametralt ulike oppfatninger rundt de folkerettslige sidene av aksjonene mot båtkonvoiene tidligere i uken. Hvem som har rett er underordnet poenget i denne bloggen; Israels tilsynelatende manglende holdning til omdømmebygging i verdensopinionen. Det er få, om noen, andre demokratiske land som ville iverksatt en militær aksjon i internasjonalt farvann, som man vet ville skape slike reaksjoner rundt om i verden. Og mange omdømme-eksperter har allerede vært ute og fortalt hvor ødeleggende aksjonen har vært for Israels omdømme.
Omdømme handler imidlertid om mer enn det å være godt likt, det handler om å være respektert. I en situasjon hvor noen opplever å ha fiender rundt seg på alle kanter, så er det å bli sett av sine nærmeste, viktigere enn det å bli likt av nasjoner på den andre siden av kloden.
Den internasjonale erkjennelsen av Israels militære kapasitet, og villigheten til å bruke den kompromissløst, er også omdømmebygging. Ikke koselig, kortsiktig, enkelt å velge omdømmebygging, men langsiktig og strategisk omdømmebygging. Og som med alt annet som gjelder Israel; hver av oss kan like eller mislike det også!
onsdag 5. mai 2010
Må alle bedrifter ha sin egen blogg?
PR bransjen har gode tider for tiden. En rekke kommunikatører i en rekke virksomheter har hørt om sosiale medier, og argumenterer internt for at også deres virksomhet må ha en sterk profil i de sosiale mediene. Av en eller annen grunn.
Og når de intense argumentene vinner frem, og virksomheten skal fremstå i de sosiale mediene, ja, da kommer usikkerheten krypende. Hva skal vi formidle, hvordan skal vi egentlig fremstå. Og da kommer PR-rådgiverne luskende og tilbyr sine tjenester som selverklærte eksperter.
Men, må alle bedrifter være på sosiale medier og hva har PR-rådgiveren å tilby?
La oss slå fast en gang for alle at internett er kommet for å bli, og alle virksomheter må forholde seg til dette, og de aller fleste virksomheter kan hente ut fordeler gjennom raskere kommunikasjon og bedre dialog enn med telex og fax. De sosiale mediene, er en av mange kanaler, som bruker internett som kommunikasjonsplattform.
Bare fordi virksomheten har fått seg en hjemmeside, og medarbeiderne har fått hver sin epost-adresse, så er det ingen automatikk at det neste som må gjøres er å etablere sin egen blogg, sin egen Facebookside og la alle kvitre som de vil.
De fleste virksomheter har en forretningside og noen strategiske mål, og den første sjekken man kan gjøre, er å avklare om sosiale medier er det kommunikasjonstiltaket som virker best i forhold til ide og visjon. Sannsynligvis vil det for de aller fleste virksomheter være andre tiltak som er mer virkningsfullt og mer kostnadseffektivt enn å etablere seg på de sosiale mediene. Det handler om kommersiell og forretningsmessig helhetsforståelse, og her vil mange kommunikatører snuble i sin iver etter å prøve noe nytt. På et eller annet tidspunkt vil sosiale medier ha en kommersiell effekt. Allerede i dag ser vi at enkelte merkevarebyggende og morsomme filmer spres via sosiale medier, men det er unntaket. Foreløpig! Og så lenge sosiale medier ikke har kommersiell effekt, som forsvarer ressursinnsatsen, så vil de smarte virksomhetene lære av andre virksomheter som prøver og feiler, og vente.
Dagens rådgivere innenfor sosiale medier, har stort sett den egenskapen at de begynte på bruke de sosiale mediene før andre. Og blir stadig flinkere til å lære seg sosiale medier, ved at kundene deres betaler for egenlæringen. Det er få som helt skjønner hvordan de sosiale mediene skal brukes kommersielt ennå (med noen unntak f.eks. Opera Software) og blant de famlende virksomhetene er det lett for selvutnevnte guruer å fremstå som eksperter. (Blant de blinde er som kjent den enøyde konge!)
I de fleste virksomheter bør sosiale medier være med blant ideene som diskuteres i neste års kommmunikasjonsplan. Og for de fleste virksomheter bør den forbli en ide, som tas opp igjen til vurdering året etter og året etter der igjen. Svaret på spørsmålet som stilles i overskriften er sannsynligvis: Ja, men ikke ennå!
Og når de intense argumentene vinner frem, og virksomheten skal fremstå i de sosiale mediene, ja, da kommer usikkerheten krypende. Hva skal vi formidle, hvordan skal vi egentlig fremstå. Og da kommer PR-rådgiverne luskende og tilbyr sine tjenester som selverklærte eksperter.
Men, må alle bedrifter være på sosiale medier og hva har PR-rådgiveren å tilby?
La oss slå fast en gang for alle at internett er kommet for å bli, og alle virksomheter må forholde seg til dette, og de aller fleste virksomheter kan hente ut fordeler gjennom raskere kommunikasjon og bedre dialog enn med telex og fax. De sosiale mediene, er en av mange kanaler, som bruker internett som kommunikasjonsplattform.
Bare fordi virksomheten har fått seg en hjemmeside, og medarbeiderne har fått hver sin epost-adresse, så er det ingen automatikk at det neste som må gjøres er å etablere sin egen blogg, sin egen Facebookside og la alle kvitre som de vil.
De fleste virksomheter har en forretningside og noen strategiske mål, og den første sjekken man kan gjøre, er å avklare om sosiale medier er det kommunikasjonstiltaket som virker best i forhold til ide og visjon. Sannsynligvis vil det for de aller fleste virksomheter være andre tiltak som er mer virkningsfullt og mer kostnadseffektivt enn å etablere seg på de sosiale mediene. Det handler om kommersiell og forretningsmessig helhetsforståelse, og her vil mange kommunikatører snuble i sin iver etter å prøve noe nytt. På et eller annet tidspunkt vil sosiale medier ha en kommersiell effekt. Allerede i dag ser vi at enkelte merkevarebyggende og morsomme filmer spres via sosiale medier, men det er unntaket. Foreløpig! Og så lenge sosiale medier ikke har kommersiell effekt, som forsvarer ressursinnsatsen, så vil de smarte virksomhetene lære av andre virksomheter som prøver og feiler, og vente.
Dagens rådgivere innenfor sosiale medier, har stort sett den egenskapen at de begynte på bruke de sosiale mediene før andre. Og blir stadig flinkere til å lære seg sosiale medier, ved at kundene deres betaler for egenlæringen. Det er få som helt skjønner hvordan de sosiale mediene skal brukes kommersielt ennå (med noen unntak f.eks. Opera Software) og blant de famlende virksomhetene er det lett for selvutnevnte guruer å fremstå som eksperter. (Blant de blinde er som kjent den enøyde konge!)
I de fleste virksomheter bør sosiale medier være med blant ideene som diskuteres i neste års kommmunikasjonsplan. Og for de fleste virksomheter bør den forbli en ide, som tas opp igjen til vurdering året etter og året etter der igjen. Svaret på spørsmålet som stilles i overskriften er sannsynligvis: Ja, men ikke ennå!
mandag 26. april 2010
Når protest er viktigere enn innflytelse
Innflytelse er en av de viktigste salgsargumentene til politiske partier - innflytelse til å gjennomføre en politikk som er mest mulig forenlig med velgernes preferanser. Jo mer innflytelse, jo mer får velgerne igjen for stemmen sin.
I dagens politiske hverdag, så skjer det meste av innflytelsen gjennom regjeringskontorene. Dette er spesielt sterkt i perioder med flertalls-regjeringer. Men kompleksiteten i dagens samfunn gjør at stortingspolikere stort sett får gjennomført enkelte flaggsaker med stor medieoppmerksomhet, mens det er statsapparatet, med statsråder og statssekretærer i spissen, som har innflytelsen over velgernes hverdag.
Politikk er det umuliges kunst, som må spilles med stor finesse i maktens og innflytelsens navn. Protestpartier risikere å sette seg selv i en posisjon hvor regjeringsmakt blir idelogisk umulig. Dermed mister partiet et av de beste salgsargumentene og kan komme til å måtte spille annenfiolin på og etter valgdagen.
Fremskrittspartiet har i en periode vært landets ledende parti på høyresiden. På helgens landsmøte melder partiet seg i stor utstrekning av regjeringskampen i årene fremover, ved å gå tilbake til å bli et protestparti. Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) hadde i en periode kun én representant på Stortinget. Det er nok mange velgere på høyresiden av norsk politikk som har hatt håp om at ambisjonene til Fremskrittspartiet hadde vært større enn dette i 2010.
I dagens politiske hverdag, så skjer det meste av innflytelsen gjennom regjeringskontorene. Dette er spesielt sterkt i perioder med flertalls-regjeringer. Men kompleksiteten i dagens samfunn gjør at stortingspolikere stort sett får gjennomført enkelte flaggsaker med stor medieoppmerksomhet, mens det er statsapparatet, med statsråder og statssekretærer i spissen, som har innflytelsen over velgernes hverdag.
Politikk er det umuliges kunst, som må spilles med stor finesse i maktens og innflytelsens navn. Protestpartier risikere å sette seg selv i en posisjon hvor regjeringsmakt blir idelogisk umulig. Dermed mister partiet et av de beste salgsargumentene og kan komme til å måtte spille annenfiolin på og etter valgdagen.
Fremskrittspartiet har i en periode vært landets ledende parti på høyresiden. På helgens landsmøte melder partiet seg i stor utstrekning av regjeringskampen i årene fremover, ved å gå tilbake til å bli et protestparti. Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) hadde i en periode kun én representant på Stortinget. Det er nok mange velgere på høyresiden av norsk politikk som har hatt håp om at ambisjonene til Fremskrittspartiet hadde vært større enn dette i 2010.
fredag 16. april 2010
Miljøet, vulkanutbruddets vinner
Avisene er i dag fulle av ulempene ved vulkanutbruddet på Island. Fly over hele Nord-Europa er satt på bakken - flytrafikken i hele Europa er nå redusert med 25 prosent, og reisende er flyttet over på mer CO2 vennlige transportmidler.
For det er jo miljøet som er vinneren de siste dagene. Flytrafikken står for en betydelig del av det menneskeskapte CO2 utslippet. Jo flere dager flyene står på bakken, jo bedre er det.
(PS! Før jubelen i miljøbevegelsene slipper helt løs, husk at CO2 utslippet fra vulkanutbruddet alene, sannsynligvis tilsvarer det samlede CO2 utslippet fra all luftfart i Europa i et helt år!)
For det er jo miljøet som er vinneren de siste dagene. Flytrafikken står for en betydelig del av det menneskeskapte CO2 utslippet. Jo flere dager flyene står på bakken, jo bedre er det.
(PS! Før jubelen i miljøbevegelsene slipper helt løs, husk at CO2 utslippet fra vulkanutbruddet alene, sannsynligvis tilsvarer det samlede CO2 utslippet fra all luftfart i Europa i et helt år!)
torsdag 15. april 2010
Hekser, kriser og pedofile prester
Hovedregelen i krisekommunikasjon er å legge seg flat og be alt og alle om unnskyldning for det som har skjedd. Ingen liker å angripe de som ligger nede, og derfor mister mediene fort interessen så snart motstanderen ligger nede for telling.
Den katolske kirken har opp gjennom tiden gjort mye den skulle ha bedt om unnskyld for. Korstogene i Midt-Østen, heksebrenning og ikke minst inkvisisjonen, er alle katolske prosesser som har satt store sår i verdenshistorien - sår som ennå ikke helt har grodd - om de noen gang vil gjøre det. I denne sammenhengen blir pedofilianklagene som rettes mot kirken mindre dramatisk, om enn noe man i det hele tatt vil huske om et par hundrede år. Så hvorfor skal en organisasjon som allerede har eksistert i over 2000 år gå ut med noen store krisekommunikasjonskampanje rundt det som skjer nå?
På den annen side, for en organisasjon som har satt tilgivelse i system gjennom skrifting, så bør det ikke være så vanskelig å be om unnskyldning heller. Problemet er vel heller mangel på relevant skriftestol: Det er vanskelig å se for seg FNs generalsekretær si til Paven; "Be 10 ave maria, gå og synd ikke mer!".
Krisekommunikasjon handler like mye om å tåle presset, som å gi etter for det. I den norske mediehverdagen har fokuset nå endret seg fra pedofili til sextrakassering mellom prester. Det viser at krisekommunikasjonsstrategien til Vatikanet kanskje ikke var så ille som det alle ekspertene skrek ut om for en uke siden... Spørsmålet blir snart når de såkalte ekspertene skal lære. For 3 måneder siden dømte de Tiger Wood til evig omdømme tap, nå har de gjort det samme med den katolske kirken.
Omdømme er noe som bygges over tid - ikke av enkelthendelser. Det kan virke som omdømmeekspertene til tider glemmer det.
Den katolske kirken har opp gjennom tiden gjort mye den skulle ha bedt om unnskyld for. Korstogene i Midt-Østen, heksebrenning og ikke minst inkvisisjonen, er alle katolske prosesser som har satt store sår i verdenshistorien - sår som ennå ikke helt har grodd - om de noen gang vil gjøre det. I denne sammenhengen blir pedofilianklagene som rettes mot kirken mindre dramatisk, om enn noe man i det hele tatt vil huske om et par hundrede år. Så hvorfor skal en organisasjon som allerede har eksistert i over 2000 år gå ut med noen store krisekommunikasjonskampanje rundt det som skjer nå?
På den annen side, for en organisasjon som har satt tilgivelse i system gjennom skrifting, så bør det ikke være så vanskelig å be om unnskyldning heller. Problemet er vel heller mangel på relevant skriftestol: Det er vanskelig å se for seg FNs generalsekretær si til Paven; "Be 10 ave maria, gå og synd ikke mer!".
Krisekommunikasjon handler like mye om å tåle presset, som å gi etter for det. I den norske mediehverdagen har fokuset nå endret seg fra pedofili til sextrakassering mellom prester. Det viser at krisekommunikasjonsstrategien til Vatikanet kanskje ikke var så ille som det alle ekspertene skrek ut om for en uke siden... Spørsmålet blir snart når de såkalte ekspertene skal lære. For 3 måneder siden dømte de Tiger Wood til evig omdømme tap, nå har de gjort det samme med den katolske kirken.
Omdømme er noe som bygges over tid - ikke av enkelthendelser. Det kan virke som omdømmeekspertene til tider glemmer det.
tirsdag 13. april 2010
Ingen grenser for dårlig prioritering i NRK
Realityseriene er kommet for å bli (i alle fall for en stund) enten man liker det eller ikke. Med den erkjennelsen og erfaringene med den langtekkelige regieringen av "70 grader Nord", var det med stor skepsis man benket seg foran TV'en for å se Lars Monsens nyeste påfunn for seks uker siden. Ville dette bli et nytt Tufte-program?
Første program gjorde all skepsis til skamme. Her ble var det en intensitet, personlige utfordringer og et persongalleri som kunne konkurrere med det beste av drama fra både Storbritannia og Danmark. Min første refleksjon etter at rulleteksten begynte, var derfor at dette gikk alt for fort. Her var det så mye mer man kunne ha fått sett, så mange flere utfordringer på både det personlige og terrengmessige plan som kunne vært skildret mye sterkere. Hvordan skulle de klare å nå endepunktet på Norges tynneste punkt, på bare 5 programmer til.
NRK er ikke den verste på realityserier, snarere tvert i mot. Det kan være grunnen til at de ikke så hvilket potensial som lå i serien - materiale for minst det dobbelte av seriens 6 episoder.
Søndag kom bekreftelsen på seriens uovertruffenhet i norsk fjernsynshistorie. Nesten 1,2 millioner mennesker så siste episode, og det gjør "Ingen grenser" til den mest sette realityserien i Norgeshistorien.
Til stort sett å ha trasket rundt i villmarken, så produserer Lars Monsen ufattelig god TV - han lager i praksis gull av gråstein. NRK bør imidlertid sette på en bedre redaktør neste gang Lars Monsen kommer inn i fra kulden med et nytt programkonsept.
Første program gjorde all skepsis til skamme. Her ble var det en intensitet, personlige utfordringer og et persongalleri som kunne konkurrere med det beste av drama fra både Storbritannia og Danmark. Min første refleksjon etter at rulleteksten begynte, var derfor at dette gikk alt for fort. Her var det så mye mer man kunne ha fått sett, så mange flere utfordringer på både det personlige og terrengmessige plan som kunne vært skildret mye sterkere. Hvordan skulle de klare å nå endepunktet på Norges tynneste punkt, på bare 5 programmer til.
NRK er ikke den verste på realityserier, snarere tvert i mot. Det kan være grunnen til at de ikke så hvilket potensial som lå i serien - materiale for minst det dobbelte av seriens 6 episoder.
Søndag kom bekreftelsen på seriens uovertruffenhet i norsk fjernsynshistorie. Nesten 1,2 millioner mennesker så siste episode, og det gjør "Ingen grenser" til den mest sette realityserien i Norgeshistorien.
Til stort sett å ha trasket rundt i villmarken, så produserer Lars Monsen ufattelig god TV - han lager i praksis gull av gråstein. NRK bør imidlertid sette på en bedre redaktør neste gang Lars Monsen kommer inn i fra kulden med et nytt programkonsept.
torsdag 8. april 2010
Eia for en PR-bragd
Det kan hende sosiologer faktisk mener at talent ikke er arvelig, og alle kan gjøre hva som helst, bare de blir miljømessig riktig stimulert. For de av oss som opplever at det er mer enn bare miljøpåvirkning som har gjort for eksempel Harr-familien, Riise-familien eller Berger-familien spesiell, så blir Harald Eias TV-serie som å slå inn åpne dører.
Men det man ikke har i innhold, må man skape gjennom innpakning. Og innpakningen til Eias TV-serie, kan han virkelig være fornøyd med, selv. Både virkemiddelbruken i selve sendingene, og ikke minst PR-opplegget rundt serien, viser en offensivitet som vi sjelden eller aldri før har sett rundt en faktaorientert TV-serie.
For å ta virkemiddelbruken i selve sendingene: Kameravinkling, klipping og voice-over-teksten skaper inntrykk av stor dramatikk. Noen av intervjuene fremstår nesten som man har benyttet skjultkamera. Dette skaper god underholdning, men gir samtidig inntrykk av at serieskaperne må ta igjen for manglende innhold med dramaturgiske virkemidler.
PR-messig så har sjelden eller aldri en slik TV-serie fått mer oppmerksomhet. Om debatten rundt programmet er fullregisert, eller det bare en kosekvens av at Eia & Co har stukket fingeren i øye på tilstrekkelig mange, vil bare bli spekulasjoner. Uavhengig av hva som er styrt og hva som bare skjer som en følge av serien, så er PR-opplegget nærmest enestående. Både PR'en i forkant av serien, og i forkant av hver sending, kan nærmest stå som en lærebok for PR-strategier for TV-serier.
Et fristende spørsmål å stille er hva slags program Eia & Co egentlig har laget. Er dette undervisnings-TV, debatt-program eller underholdnings-TV. Selv om et ressonement rundt dette kunne vært spennende, så er svaret til syvende og sist uvesentlig. For seriens suksess vil bli målt i seertall, og ikke menneskehetens eventuelt økte opplysthet rundt arv og miljø.
Men det man ikke har i innhold, må man skape gjennom innpakning. Og innpakningen til Eias TV-serie, kan han virkelig være fornøyd med, selv. Både virkemiddelbruken i selve sendingene, og ikke minst PR-opplegget rundt serien, viser en offensivitet som vi sjelden eller aldri før har sett rundt en faktaorientert TV-serie.
For å ta virkemiddelbruken i selve sendingene: Kameravinkling, klipping og voice-over-teksten skaper inntrykk av stor dramatikk. Noen av intervjuene fremstår nesten som man har benyttet skjultkamera. Dette skaper god underholdning, men gir samtidig inntrykk av at serieskaperne må ta igjen for manglende innhold med dramaturgiske virkemidler.
PR-messig så har sjelden eller aldri en slik TV-serie fått mer oppmerksomhet. Om debatten rundt programmet er fullregisert, eller det bare en kosekvens av at Eia & Co har stukket fingeren i øye på tilstrekkelig mange, vil bare bli spekulasjoner. Uavhengig av hva som er styrt og hva som bare skjer som en følge av serien, så er PR-opplegget nærmest enestående. Både PR'en i forkant av serien, og i forkant av hver sending, kan nærmest stå som en lærebok for PR-strategier for TV-serier.
Et fristende spørsmål å stille er hva slags program Eia & Co egentlig har laget. Er dette undervisnings-TV, debatt-program eller underholdnings-TV. Selv om et ressonement rundt dette kunne vært spennende, så er svaret til syvende og sist uvesentlig. For seriens suksess vil bli målt i seertall, og ikke menneskehetens eventuelt økte opplysthet rundt arv og miljø.
onsdag 7. april 2010
Lokalkultur vs. kommersielle interesser
Ananasbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er ikke lenger å finne på Fjord1-ferjene på Vestlandet. Årsaken er at Sylte har tapt en anbudsrunde mot Coca-Cola-systemet. Denne dramatiske nyheten er å finne i dagens Sunnmørsposten.
Og så er det lett å trekke på smilebåndet og si at dette kanskje ikke er noen kioskvelter av en nyhet. Men ananasbrusen og forsåvidt den like fargeglade pærebrusen fra Oskar Sylte er ikke bare en brus. Dette er lokalkultur og en del av fergeopplevelsen på Sunnmøre, sammen med litt sliten kaffe og svele med brunost eller kanel og sukker.
Innkjøpssjefen på Ford1 har kanskje tatt en bedriftsøkonomisk riktig beslutning på kort sikt. Men på lang sikt så mister Fjord1-fergene noe av sin identitet, og det uten at verken innkjøpssjefen eller Sunnmørsposten er oppmerksom på det. Det gjør nyheten til noe mer enn å trekke på smilebåndet av - og er noe du kanskje vil lese om i A-magasinet om et par år!
Og så er det lett å trekke på smilebåndet og si at dette kanskje ikke er noen kioskvelter av en nyhet. Men ananasbrusen og forsåvidt den like fargeglade pærebrusen fra Oskar Sylte er ikke bare en brus. Dette er lokalkultur og en del av fergeopplevelsen på Sunnmøre, sammen med litt sliten kaffe og svele med brunost eller kanel og sukker.
Innkjøpssjefen på Ford1 har kanskje tatt en bedriftsøkonomisk riktig beslutning på kort sikt. Men på lang sikt så mister Fjord1-fergene noe av sin identitet, og det uten at verken innkjøpssjefen eller Sunnmørsposten er oppmerksom på det. Det gjør nyheten til noe mer enn å trekke på smilebåndet av - og er noe du kanskje vil lese om i A-magasinet om et par år!
torsdag 25. februar 2010
Nye nyheter på NRK Dagsrevyen
En av de største utfordringene ved å være nyhetsredaktør for NRK Dagsrevyen er å vurdere det løpende nyhetsbildet, og så presentere de viktigste nyhetene for seerne. Hendelser i inn og utland de siste 24 timer, skal vurderes opp mot egenproduserte nyheter. Som redaktør i en statsfinansiert kanal er vedkommende enda friere til å prioritere sakene på et uavhengig grunnlag; hva er de viktigste nyhetene for det norske folk??
I den senere tid har NRK Dagsrevyen brukt deler av sendeflaten til å presentere ny TV-programmer som kommer på NRK. For en TV-seende befolkning er selvfølgelig nye TV-serier spennende, men man skal være temmelig navlebeskuende for å vurdere egne serier foran viktige nyhetshendelser i inn- og utland. Man kunne neste bli fristende til å tro at NRK utnyttet sin posisjon, og brukte deler av sendetiden i Dagsrevyen til egenreklame...
Men hvis man først er inne på denslags tankegang, så er jo disse OL-tider en unik mulighet for egenreklame når ekstra mange følger med på statskanalen. Hvorfor ikke avbryte kveldens kvinnestafett, med en ekstranyhetssending om Jentene på Toten.
I den senere tid har NRK Dagsrevyen brukt deler av sendeflaten til å presentere ny TV-programmer som kommer på NRK. For en TV-seende befolkning er selvfølgelig nye TV-serier spennende, men man skal være temmelig navlebeskuende for å vurdere egne serier foran viktige nyhetshendelser i inn- og utland. Man kunne neste bli fristende til å tro at NRK utnyttet sin posisjon, og brukte deler av sendetiden i Dagsrevyen til egenreklame...
Men hvis man først er inne på denslags tankegang, så er jo disse OL-tider en unik mulighet for egenreklame når ekstra mange følger med på statskanalen. Hvorfor ikke avbryte kveldens kvinnestafett, med en ekstranyhetssending om Jentene på Toten.
torsdag 18. februar 2010
Mange muligheter med myndighetenes nødsystem for biler
Norske myndigheter ønsker å få en nødboks i alle biler, med GPS og GSM-sender, som på eget initiativ skal ringe opp nødsentralen dersom bilen involveres i en ulykke - og rapportere sted. Dersom personene i bilen er ved bevissthet, så kan de selv snakke med sentralen.
Dette er en god ide, hvis man ikke er opptatt av personvern. Faktisk er det mulig å utvikle systemet ytterligere. For hvorfor skal systemet kun aktiviseres når ulykken har skjedd. Hvis samtlige biler har en slik innretning, så vil systemet også kunne bremse opp bilene automatisk, dersom den oppdager at to biler (som begge har systemet aktivert) er i ferd med å kollidere(alle nye biler har elektronisk bremsekraftforsterker). Eller ennå bedre, dersom flere biler er i ferd med å innvolveres i en trafikkulykke, kan systemet overstyre bremsingen i alle bilene, for å redusere det totale skadeomfanget. Og hvorfor stoppe der - dersom systemet oppdager at du er i ferd med å kjøre ut av veien i for stor fart, så kan den automatisk vri på rattet, slik at en utforkjøring forhindres (denne egenskap finnes allerede i Bosch sitt nye ESP-system).
Faktisk er det med dette systemet mulig å optimalisere miljøbelastningen ved for eksempel køkjøring, ved at systemet automatisk akslerere biler som skaper kø, eller ganske enkelt overstyrer alle fartsavvik i forhold til det som er beregnet til å være miljøoptimalt (selvfølgelig ikke slik at man kolliderer med bilen foran).
Ja, det er mulig å tenke seg dette enda lengre. I og med at systemet kan lages slik at alle kjøretøy og alle veien er registrert i systemet, er det mulig å styre bilens fremdrift totalt automatisk, uten at det sitter noen bak rattet. (gjennom parkeringssensorer og distronic-system oppdages eventuelle myke trafikanter) J
a, det trenger vel strengt tatt ikke sitte noen i bilen i det hele tatt. Men da forsvinner kanskje noe av vitsen med å ha bilen på på veien i utgangspunktet...
Dette er en god ide, hvis man ikke er opptatt av personvern. Faktisk er det mulig å utvikle systemet ytterligere. For hvorfor skal systemet kun aktiviseres når ulykken har skjedd. Hvis samtlige biler har en slik innretning, så vil systemet også kunne bremse opp bilene automatisk, dersom den oppdager at to biler (som begge har systemet aktivert) er i ferd med å kollidere(alle nye biler har elektronisk bremsekraftforsterker). Eller ennå bedre, dersom flere biler er i ferd med å innvolveres i en trafikkulykke, kan systemet overstyre bremsingen i alle bilene, for å redusere det totale skadeomfanget. Og hvorfor stoppe der - dersom systemet oppdager at du er i ferd med å kjøre ut av veien i for stor fart, så kan den automatisk vri på rattet, slik at en utforkjøring forhindres (denne egenskap finnes allerede i Bosch sitt nye ESP-system).
Faktisk er det med dette systemet mulig å optimalisere miljøbelastningen ved for eksempel køkjøring, ved at systemet automatisk akslerere biler som skaper kø, eller ganske enkelt overstyrer alle fartsavvik i forhold til det som er beregnet til å være miljøoptimalt (selvfølgelig ikke slik at man kolliderer med bilen foran).
Ja, det er mulig å tenke seg dette enda lengre. I og med at systemet kan lages slik at alle kjøretøy og alle veien er registrert i systemet, er det mulig å styre bilens fremdrift totalt automatisk, uten at det sitter noen bak rattet. (gjennom parkeringssensorer og distronic-system oppdages eventuelle myke trafikanter) J
a, det trenger vel strengt tatt ikke sitte noen i bilen i det hele tatt. Men da forsvinner kanskje noe av vitsen med å ha bilen på på veien i utgangspunktet...
torsdag 11. februar 2010
NSB - en bedriftskultur på feil spor
I går var toget i rute, og sånn sett en god dag for sjefen for NSB Persontrafikk å offentliggjøre sin avgang på. Men avgangen vil ikke gi noen bedringer hvis ikke hele ledelsen i NSB endrer fokus. For forsinkelsene skyldes verken for lavt vedlikeholdsbudsjett, materiellmangler eller et begrenset investeringsbudsjett.
Forsinkelsene er først og fremst et resultat av en intern bedriftskultur i NSB som aksepterer forsinkelser. Ja, det er ikke bare en aksept for forsinkelser i NSB og Jernbaneverket. Det er en forventning til forsinkelser, som er satt i system: På informasjonstavlene som viser hvilke tog som kan forventes på perrongen, er det faktisk satt av et fast felt som viser forsinkelsene.
For noen år siden tok et flyselskap tak i forsinkelseskulturen i bedriften ved at hver eneste flykaptein som landet etter fastsatt rutetid, ble oppringt av konsernsjefen. Dette ble opplevd som ubehagelig av de involverte og man dyrket frem en ny bedriftskultur som satte himmel og jord i bevegelse ved hver enkelt forsinkelse. I NSB opprettholder ledelsen ukulturen i selskapet ved hele tiden å lete etter eksterne forklaringer. Alternativet er å ta tak i problemet i egne rekker, og fremelske en ny bedriftskultur hvor forsinkelser er et ukjent fenomen, som nærmest studeres av en forsinkelseskommisjon.
Avgangen til Persontrafikk-direktøren gjør ingen forskjell, dersom den nye ledelsen ikke skifter spor. I vinter har NSB hatt store problemer med sporskifteren på Skøyen - det kan være lurt å lete andre steder i ansettelsen etter den nye direktøren.
Forsinkelsene er først og fremst et resultat av en intern bedriftskultur i NSB som aksepterer forsinkelser. Ja, det er ikke bare en aksept for forsinkelser i NSB og Jernbaneverket. Det er en forventning til forsinkelser, som er satt i system: På informasjonstavlene som viser hvilke tog som kan forventes på perrongen, er det faktisk satt av et fast felt som viser forsinkelsene.
For noen år siden tok et flyselskap tak i forsinkelseskulturen i bedriften ved at hver eneste flykaptein som landet etter fastsatt rutetid, ble oppringt av konsernsjefen. Dette ble opplevd som ubehagelig av de involverte og man dyrket frem en ny bedriftskultur som satte himmel og jord i bevegelse ved hver enkelt forsinkelse. I NSB opprettholder ledelsen ukulturen i selskapet ved hele tiden å lete etter eksterne forklaringer. Alternativet er å ta tak i problemet i egne rekker, og fremelske en ny bedriftskultur hvor forsinkelser er et ukjent fenomen, som nærmest studeres av en forsinkelseskommisjon.
Avgangen til Persontrafikk-direktøren gjør ingen forskjell, dersom den nye ledelsen ikke skifter spor. I vinter har NSB hatt store problemer med sporskifteren på Skøyen - det kan være lurt å lete andre steder i ansettelsen etter den nye direktøren.
onsdag 10. februar 2010
Hvem må til slutt spise Fremskrittspartiet kameler
Det eneste troverdige regjeringsalternativet til den sittende koalisjonen er et fremtidig samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Etter et svært mislykket forsøk før siste valg, har nå Fremskrittspartiet tatt opp igjen tråden. Fremskrittspartiets fremste tillitsvalgte ønsker å starte dette samarbeidet, med å gjøre Høyre til et kamelspisende parti. I går lanserte partiet en liste over kjernesaker som de ikke vil fire på i et samarbeid - så her må Høyre spise kameler, heter det.
Politikk kalles den umuliges kunst, og det kan hende dette er motivet bak Fremskrittspartiet utspill. Thinking Strategicly, heter en hendig liten bok, som har vært pensum på blant annet siviløkonomstudiet, og gir en enkel innføring i såkalt spillteori - altså: Hvordan maksimere sannsynligheten for å oppnå det du ønsker, gjennom egne handlinger og predikasjon av motstandernes handlinger. I et slikt perspektiv, fremstår Fremskrittspartiet kamelmeny til Høyre som mindre strategisk, og gjør i realiteten kun ting vanskeligere for Fremskrittspartiets selv. Høyre har ingen foreløpig ingen prestisje i saken. Gjennom lanseringen av kjernesak-listen risikerer nå Fremskrittspartiet å måtte spise i seg noe av sin egen kamelmeny, i prosessen for å få på plass et handlekraftig samarbeid med Høyre.
Fremskrittspartiet har gjennom 80 og 90 tallet hatt noen særdeles dyktige strateger blant sine ledere, men hatt en litt utilgjengelig politikk. Nå er politikken blitt spiselig for folk flest, men partiets ledelse fremstår nå som særdeles lite strategisk dyktig.
Politikk kalles den umuliges kunst, og det kan hende dette er motivet bak Fremskrittspartiet utspill. Thinking Strategicly, heter en hendig liten bok, som har vært pensum på blant annet siviløkonomstudiet, og gir en enkel innføring i såkalt spillteori - altså: Hvordan maksimere sannsynligheten for å oppnå det du ønsker, gjennom egne handlinger og predikasjon av motstandernes handlinger. I et slikt perspektiv, fremstår Fremskrittspartiet kamelmeny til Høyre som mindre strategisk, og gjør i realiteten kun ting vanskeligere for Fremskrittspartiets selv. Høyre har ingen foreløpig ingen prestisje i saken. Gjennom lanseringen av kjernesak-listen risikerer nå Fremskrittspartiet å måtte spise i seg noe av sin egen kamelmeny, i prosessen for å få på plass et handlekraftig samarbeid med Høyre.
Fremskrittspartiet har gjennom 80 og 90 tallet hatt noen særdeles dyktige strateger blant sine ledere, men hatt en litt utilgjengelig politikk. Nå er politikken blitt spiselig for folk flest, men partiets ledelse fremstår nå som særdeles lite strategisk dyktig.
tirsdag 9. februar 2010
Politikeroverganger til PR-byråer - en gevinst for demokratiet
På NRK Dagsrevyen ble det reist spørsmål om landets demokratiske verdier settes på spill når politikere (unge som gamle) forlater den politiske løpebanen for å begynne og jobbe i PR-byråer for "hemmelige" kunder. Overgangen fra det politiske liv til næringslivet reguleres gjennom karantenetider, for å sikre en viss avstand i tid mellom disse ulike livene. Karantenetidenes lengde kan diskuteres fra gang til gang. Organet som beslutter karantenetidens lengde, er imidlertid inneforstått med problemstillingene som reises og har forhåpentligvis hensyn tatt dette i beslutningsprosessen.
Utfordringen er dermed knyttet til at de tidligere politikerne går fra alle de hemmelige beslutningsprosessene i dagens politiske landskap, til et liv som PR-rådgiver for hemmelig kunder. I denne sammenhengen er det de hemmelige beslutningsprosessene i det politiske landskapet, som er det største problemet for våre demokratiske verdier. Og det er de samme hemmelige beslutningsprosessene som har skapt en grobunn for en næring som lever av å gi klientene råd om hvordan de skal forholde seg til det politiske landskapet.
Overganger fra det politiske til det private liv er ikke noe nytt fenomen. NHO og de store selskapene og organisasjonene har alltid hatt råd til å ansatte tidligere politikere i ulike typer roller. Ved at denne kompetansen nå blir gjort tilgjengelig gjennom PR-byråene (det er vel egentlig ikke noe nytt i det forsåvidt), så er kompetansen også tilgjengelig for mange flere selskaper og organisasjoner, som ikke har råd til å ansette en person på fulltid, men som kan leie inn denne kompetansen ved behov, på samme måte som man leier inn en rørlegger, når man har behov for det! (Og forskjellene på timeprisen til en juniorrådgiver og en rørlegger er ikke så stor!)
Dermed er disse overgangen snarere enn forsterkning av våre demokratiske verdier, ved at kompetansen blir gjort tilgjengelig for folk flest, og ikke noen trussel - ja, utenom for de organisasjonene og selskapene som tidligere hadde et konkurransefortrinn ved å ha monopol på denne kompetansen da...
Utfordringen er dermed knyttet til at de tidligere politikerne går fra alle de hemmelige beslutningsprosessene i dagens politiske landskap, til et liv som PR-rådgiver for hemmelig kunder. I denne sammenhengen er det de hemmelige beslutningsprosessene i det politiske landskapet, som er det største problemet for våre demokratiske verdier. Og det er de samme hemmelige beslutningsprosessene som har skapt en grobunn for en næring som lever av å gi klientene råd om hvordan de skal forholde seg til det politiske landskapet.
Overganger fra det politiske til det private liv er ikke noe nytt fenomen. NHO og de store selskapene og organisasjonene har alltid hatt råd til å ansatte tidligere politikere i ulike typer roller. Ved at denne kompetansen nå blir gjort tilgjengelig gjennom PR-byråene (det er vel egentlig ikke noe nytt i det forsåvidt), så er kompetansen også tilgjengelig for mange flere selskaper og organisasjoner, som ikke har råd til å ansette en person på fulltid, men som kan leie inn denne kompetansen ved behov, på samme måte som man leier inn en rørlegger, når man har behov for det! (Og forskjellene på timeprisen til en juniorrådgiver og en rørlegger er ikke så stor!)
Dermed er disse overgangen snarere enn forsterkning av våre demokratiske verdier, ved at kompetansen blir gjort tilgjengelig for folk flest, og ikke noen trussel - ja, utenom for de organisasjonene og selskapene som tidligere hadde et konkurransefortrinn ved å ha monopol på denne kompetansen da...
torsdag 4. februar 2010
Hemmelig bruk av sosiale medier
Sosiale mediers inntog i arbeidslivet er over kuvøsestadiet. Flere innovative konsulentfirmaer åpner for bruk av Facebook, LinkedIN og Twitter i arbeidstiden - ja, sågar trauste industriselskaper som Aker Solutions lar medarbeiderne bruker Twitter i arbeidstiden. Arbeidsgiverne begynner å få tillit til at medarbeiderne klarer å skille jobb og fritid, slik at bruken av de sosiale mediene i arbeidstiden er knyttet til jobbrelaterte forhold, eller nødvendige private anliggende. På samme måte som man tar korte private telefonsamtaler i arbeidstiden, mens den private slarvingen fortsatt hører fritiden til. Både arbeidsgivere og arbeidstageres bruk av de mer sosiale mediene modnes parallelt.
Likevel er det få organisasjoner som foreløpig har tatt i bruk sosiale medier i sin egen verdiskapning. Et unntak er Politiets sikkerhetstjeneste. Her har de åpnet for at alle kan publisere egne innlegg og synspunkter på sine egne Facebook-sider. Og den muligheten er det mange som benytter. På den måten avdekkes mer eller mindre ytterliggående rasister, både hvite og brune (!), for å nevne en av diskusjonene som foregår på Facebooksidene til PST. Ja, bare det å gå inn på Facebook-sidene til politiets sikkerhetstjeneste kan indikere at man har litt urent mel i posen, vil finne ut mer om tjenesten, og gi grunnlag for videre oppfølging av PST. Dermed forenkles hverdagen til PST - og de kan etter hvert kutte ned på annen virksomhet, og bare følge med på egne Facebooksider, for å overvåke samfunnet som helhet.
Fra å være en lukket tjeneste, er PST nå i forkant av å bruke sosiale medier. Spørsmålet er om tjenesten som helhet er forberedt på dette, eller det bare er etatens kommunikasjonsavdeling som ikke har skjønt at de egentlig tilhører de hemmelige tjenestene.
Likevel er det få organisasjoner som foreløpig har tatt i bruk sosiale medier i sin egen verdiskapning. Et unntak er Politiets sikkerhetstjeneste. Her har de åpnet for at alle kan publisere egne innlegg og synspunkter på sine egne Facebook-sider. Og den muligheten er det mange som benytter. På den måten avdekkes mer eller mindre ytterliggående rasister, både hvite og brune (!), for å nevne en av diskusjonene som foregår på Facebooksidene til PST. Ja, bare det å gå inn på Facebook-sidene til politiets sikkerhetstjeneste kan indikere at man har litt urent mel i posen, vil finne ut mer om tjenesten, og gi grunnlag for videre oppfølging av PST. Dermed forenkles hverdagen til PST - og de kan etter hvert kutte ned på annen virksomhet, og bare følge med på egne Facebooksider, for å overvåke samfunnet som helhet.
Fra å være en lukket tjeneste, er PST nå i forkant av å bruke sosiale medier. Spørsmålet er om tjenesten som helhet er forberedt på dette, eller det bare er etatens kommunikasjonsavdeling som ikke har skjønt at de egentlig tilhører de hemmelige tjenestene.
onsdag 3. februar 2010
Amatører med skjegget i postkassen
Kritikken mot Forsvarsministeren og Utenriksministeren i forhold til hjemføringen av to barn fra Marokko, er berettiget, i den grad det handler om departementenes håndtering av saken. En salig blanding av amatørskap og "ass-saving" nedover i organisasjonen gjør at ministerne sitter med skjegget i postkassen for denne "hemmelige" operasjonen.
Uten sammenligning forøvrig - så er det interessant å ta på seg 007-brillene, og vurderte saken som en såkalt "Black Operation". En hemmeligstemplet godkjennelse - pga rikets sikkerhet (og forhold til Marokko). En adekvat involvering fra ambassaden, hvor alt skjer "på fritiden", men hvor alle vet at saken er godkjent, slik at ingen ofrer karrieren sin. Ingen dokumentasjon, ingen VG-sak, ingen diplomatisk krise overfor Marokko. Men nei!
Hvis dette er det beste norske myndigheter klarer, så har norske spionforfattere lite å skrive om i fremtiden. Den største klønen i saken er ambassadøren i Marokko. I den grad ambassaden skulle involveres offisielt måtte dette skje i forståelse med myndighetene, ellers så måtte saken håndteres slik at ambassaden ikke ble kompromittert. Når ambassadøren så velger å løse saken på en mest mulig kompromitterende måte, så finner han/hun det nødvendig å redde sitt eget skinn - ved å sende rapport om hendelsen til Oslo, i den ånd at alt som rapporteres er ikke mitt problem. Dermed er operasjonen, som kunne vært løst på en stillfeldig måte, blitt en byråkratisk kasteball. Byråkraten som mottar rapporten, må naturligvis sende den videre til statsrådene. Som blir et offer for et departement som er satt til å hjelpe statsråden...
Uten sammenligning forøvrig - så er det interessant å ta på seg 007-brillene, og vurderte saken som en såkalt "Black Operation". En hemmeligstemplet godkjennelse - pga rikets sikkerhet (og forhold til Marokko). En adekvat involvering fra ambassaden, hvor alt skjer "på fritiden", men hvor alle vet at saken er godkjent, slik at ingen ofrer karrieren sin. Ingen dokumentasjon, ingen VG-sak, ingen diplomatisk krise overfor Marokko. Men nei!
Hvis dette er det beste norske myndigheter klarer, så har norske spionforfattere lite å skrive om i fremtiden. Den største klønen i saken er ambassadøren i Marokko. I den grad ambassaden skulle involveres offisielt måtte dette skje i forståelse med myndighetene, ellers så måtte saken håndteres slik at ambassaden ikke ble kompromittert. Når ambassadøren så velger å løse saken på en mest mulig kompromitterende måte, så finner han/hun det nødvendig å redde sitt eget skinn - ved å sende rapport om hendelsen til Oslo, i den ånd at alt som rapporteres er ikke mitt problem. Dermed er operasjonen, som kunne vært løst på en stillfeldig måte, blitt en byråkratisk kasteball. Byråkraten som mottar rapporten, må naturligvis sende den videre til statsrådene. Som blir et offer for et departement som er satt til å hjelpe statsråden...
Abonner på:
Innlegg (Atom)