Spiondømte Arne Trehold vil ha en unnskyldning. Etter å ha gått ut høyt på banen og hevdet seg uskyldig dømt, dokumentforfalskning og det som verre er, så har spiondømte Arne Treholt endt opp med å forlange en unnskyldning for feil metodebruk, og om ikke han får en unnskyldning, så bør i alle fall kona og sønnen få en unnskyldning for metodene som ble brukt.
Det neste blir at familien til Osama bin Laden forlanger en unnskyldning for feil metodebruk i forbindelse med angrepet på huset deres tidligere i vår, familien til Gaddafi krever en unnskyldnig fra det norske forsvaret for feil metodebruk i bombeangrepet på deres eget hjem, og hele det tyske folk forlanger en unnskyldning for feil metodebruk i angrepene på deres byer og hjem mot slutten av andre verdenskrig. Her har advokat Harald Stabell masse muligheter i årene som kommmer!
PS! I tilfelle jeg tråkker noen (spesielt Arne Treholt eller Harald Stabell, eller noen av de andre impliserte) på tærne med denne bloggen, så vil jeg skynde meg å si unnskyld, og da spesielt for metodebruken!
onsdag 15. juni 2011
onsdag 1. juni 2011
Kommentarer utenfor kontroll
Dommen mot Dagbladet i den såkalte Schjenken-saken, hvor en ambulansesjåfør ble beskyldt for rasisme, har fått Norsk presseforbund til å gå ut med et sterkt vern av mediene kommentarmuligheter. Per E. Kokkvold sier i Aftenposten "Mye av det som ble skrevet i denne saken var på kommentarplass - og kommentaren må være fri..."
Pressefrihet og ytringsfriheten er et viktig prinsipp i ethvert demokrati. Medienes kommentarer og lederspalter gir redaksjonene en unik mulighet til å ytre seg på. Overfor maktinstitusjoner i samfunnet er dette en viktig sikkerhetsventil som ikke må legges under for mye regulering. MEN, redaksjonene skal ikke kunne gjemme seg bak kommentarfeltets frihetsgrader i sin kampanjejournalistikk mot enkeltpersoner som ikke sitter maktposisjoner i samfunnet.
Hvem som helst kan mer eller mindre uforvarende havne i en situasjon hvor medienes krtiske søkelys blir rettet mot seg selv. Da er det godt å vite at medienes muligheter for kampanjejournalistikk, nå er blitt regulert. Det er ikke bare ytringsfriheten som er viktig i et demokrati, det er også vernet om den enkelte person. Dommen mot Dagbladet gir enkeltpersonen et bedre vern.
Pressefrihet og ytringsfriheten er et viktig prinsipp i ethvert demokrati. Medienes kommentarer og lederspalter gir redaksjonene en unik mulighet til å ytre seg på. Overfor maktinstitusjoner i samfunnet er dette en viktig sikkerhetsventil som ikke må legges under for mye regulering. MEN, redaksjonene skal ikke kunne gjemme seg bak kommentarfeltets frihetsgrader i sin kampanjejournalistikk mot enkeltpersoner som ikke sitter maktposisjoner i samfunnet.
Hvem som helst kan mer eller mindre uforvarende havne i en situasjon hvor medienes krtiske søkelys blir rettet mot seg selv. Da er det godt å vite at medienes muligheter for kampanjejournalistikk, nå er blitt regulert. Det er ikke bare ytringsfriheten som er viktig i et demokrati, det er også vernet om den enkelte person. Dommen mot Dagbladet gir enkeltpersonen et bedre vern.
tirsdag 10. mai 2011
Jens som konge!
Alle kan bli fartsblind, også statsministre som øyner muligheten til å bli historiske. Jens Stoltenberg har sittet så lenge ved Kongens bord, at han nå begynner å bli usikker på hvilke stol han egentlig skal sitte på ved Statsråd på Slottet hver fredag.
Dagbladet avslører i dag at Jens Stoltenberg har dimmitert Kongen på Veterandagen. Arbeiderpartiet har historisk sett vært motstander av monarkiet, uten at de har utfordret dette de siste årene. Dagbladets avsløring kan være et tegn på at det er sterke krefter i Arbeiderpartiet til å utfordre folkemonarkiet.
Men søndagens fest for Regjeringen, kan i dag gi en større bakrus enn Statsministerens kontor kunne forestille seg. Her er sannsynligvis Statsministeren i utakt med folket, og statsministerens ureglementære dimmitering av kong Harald, kan ende opp med en omdømmemessig refselse for Jens.
Statsministerens kontor bør ikke oppfatte avisredaksjonenes harselering med kongehuset, som et tegn på at Monarkiets plass i folket er svekket. Jens sin dårlige vurderingsevne viser nok en gang at selv om de fleste av oss intellektuelt er skeptisk til ideen om et kongehus, så er alternativet i praksis mye verre, for hvem vil vel ha Jens som konge?
Dagbladet avslører i dag at Jens Stoltenberg har dimmitert Kongen på Veterandagen. Arbeiderpartiet har historisk sett vært motstander av monarkiet, uten at de har utfordret dette de siste årene. Dagbladets avsløring kan være et tegn på at det er sterke krefter i Arbeiderpartiet til å utfordre folkemonarkiet.
Men søndagens fest for Regjeringen, kan i dag gi en større bakrus enn Statsministerens kontor kunne forestille seg. Her er sannsynligvis Statsministeren i utakt med folket, og statsministerens ureglementære dimmitering av kong Harald, kan ende opp med en omdømmemessig refselse for Jens.
Statsministerens kontor bør ikke oppfatte avisredaksjonenes harselering med kongehuset, som et tegn på at Monarkiets plass i folket er svekket. Jens sin dårlige vurderingsevne viser nok en gang at selv om de fleste av oss intellektuelt er skeptisk til ideen om et kongehus, så er alternativet i praksis mye verre, for hvem vil vel ha Jens som konge?
onsdag 30. mars 2011
Medienes håndtering av Birkedal-saken
Nytt kapittel om Birkedalsaken og Siv Jensens strutsetilnærming i håndteringen av saken.
Det er fra bransjen selv kommet berettiget kritikk mot medienes håndtering av saken, med Aftenposten som den fremste målbærer. Og det er bra at pressen selv reagerer, for redaktørene i VG og Dagblad ikke klart å løfte hodet fra blodsporet de har fulgt. Birkedalsaken og Frp-ledelses-saken er i realiteten to forskjellige saker.
Trond Birkedal sitter uten talerett i Stavanger fengsel og heldigvis for det. Han har opplevd en offentlig henrettelse i VG og Dagbladet. Landets tabloidaviser har i denne saken utpekt seg selv til både dommer og bøddel, og har på sin vei tråkket over skjebnene til en rekke ungdommer. Denne saken viser at behovet for en presseombudsmann er overmodent. Noen må holde redaktørene i ørene. Det holder ikke med erfaringsmøter i redaksjonene i etterkant av saken, og hvor er egentlig erfaringene som pressen trakk etter Tønnesaken??
Samtidig har avisene fulgt opp ledelsen i Fremskrittspartiet manglende håndtering av saken på en meget offensiv måte. Med Siv Jensen i spissen, har partiet falt ned i hver eneste fallgrube man kan finne i dårlig krisekommunikasjon. Og avisene viser et bilde av presset toppolitiker som opptrer mer som en fornærmet skolepike enn en fremtidig statsministerkandidat. Hvem vil egentlig ha et slikt menneske som statsminister, selv om man er enig med partiets politikk?
Men kampanjejournalistikkens regi er slik at redaktørene gjerne vil vise effekten av jobben de har gjort, ved å gjøre en spørreundersøkelse om tilliten til de som har vært i medienes søkelys. Infact har gjort en undersøkelse for VG som viser at bare 2% prosent av FrPs velgere ønsker å bytte ut Siv Jensen som leder - det er sannsynligvis betydelig flere som vanligvis vil bytte henne ut. Med andre ord helbom for kampanjejournalistikken til VG og Dagbladet!
Denne helbommen er sannsynligvis mer spennende å snakke om for redaktørene på møtene sine, og de slipper derfor å bruke så mye tid på skjebnene til alle dem de har knust rundt omkring i Norge i sakens anledning.
Det er fra bransjen selv kommet berettiget kritikk mot medienes håndtering av saken, med Aftenposten som den fremste målbærer. Og det er bra at pressen selv reagerer, for redaktørene i VG og Dagblad ikke klart å løfte hodet fra blodsporet de har fulgt. Birkedalsaken og Frp-ledelses-saken er i realiteten to forskjellige saker.
Trond Birkedal sitter uten talerett i Stavanger fengsel og heldigvis for det. Han har opplevd en offentlig henrettelse i VG og Dagbladet. Landets tabloidaviser har i denne saken utpekt seg selv til både dommer og bøddel, og har på sin vei tråkket over skjebnene til en rekke ungdommer. Denne saken viser at behovet for en presseombudsmann er overmodent. Noen må holde redaktørene i ørene. Det holder ikke med erfaringsmøter i redaksjonene i etterkant av saken, og hvor er egentlig erfaringene som pressen trakk etter Tønnesaken??
Samtidig har avisene fulgt opp ledelsen i Fremskrittspartiet manglende håndtering av saken på en meget offensiv måte. Med Siv Jensen i spissen, har partiet falt ned i hver eneste fallgrube man kan finne i dårlig krisekommunikasjon. Og avisene viser et bilde av presset toppolitiker som opptrer mer som en fornærmet skolepike enn en fremtidig statsministerkandidat. Hvem vil egentlig ha et slikt menneske som statsminister, selv om man er enig med partiets politikk?
Men kampanjejournalistikkens regi er slik at redaktørene gjerne vil vise effekten av jobben de har gjort, ved å gjøre en spørreundersøkelse om tilliten til de som har vært i medienes søkelys. Infact har gjort en undersøkelse for VG som viser at bare 2% prosent av FrPs velgere ønsker å bytte ut Siv Jensen som leder - det er sannsynligvis betydelig flere som vanligvis vil bytte henne ut. Med andre ord helbom for kampanjejournalistikken til VG og Dagbladet!
Denne helbommen er sannsynligvis mer spennende å snakke om for redaktørene på møtene sine, og de slipper derfor å bruke så mye tid på skjebnene til alle dem de har knust rundt omkring i Norge i sakens anledning.
tirsdag 29. mars 2011
Nyttige idioter
Anne Holt har vært med på et PR stunt for Kagge forlag. Med et lite blogginnlegg har hun først innrømmet å være forfatteren bak pseudonymet "Anonym", før hun i dag går ut og avkrefter det hele. Og det lukter Kagge-regi bak: "He-he, der lurte jeg dere!"
Det har vært stille, ja, alt for stille, omkring "Anonym", med tanke på at bok nr 4 snart kommer fra Kagge forlag. Hva gjør man da? PR er som kjent en billig markedsføring, og får man noen kjendiser med på laget, så kommer pressen logrende og sluker kjøttbitene som kastes til dem rått.
Men er dette god PR? For Kagge forlag så har PR'en vært ubetalelig. Nå vet alle at det snart kommer en ny bok - og vi vet til og med at forfatteren kanskje omtales i boken. Og bok nr 4 vil også bli en suksess!
Men god PR er det ikke. Å skape medieoppmerksomhet med å gå ut med usannheter, eller det som også kalles løgn, er ikke vanskelig. Men selv om Kagge forlag har fått masse gratis reklame, så har PR-stuntet ikke vært gratis for Anne Holt. Hennes troverdighet og omdømme er skadet, og hun går inn i rekken av personer som ikke helt skjønner rekkevidden av bruken av sosiale medier.
Men mest pinlig er det for kulturjournalistene som ikke leste det enkle blottet, og lot seg bruke som nyttige idioter for å skape billig reklame.
Dette er et gufs fra fortidens PR aktiviteter.
Det har vært stille, ja, alt for stille, omkring "Anonym", med tanke på at bok nr 4 snart kommer fra Kagge forlag. Hva gjør man da? PR er som kjent en billig markedsføring, og får man noen kjendiser med på laget, så kommer pressen logrende og sluker kjøttbitene som kastes til dem rått.
Men er dette god PR? For Kagge forlag så har PR'en vært ubetalelig. Nå vet alle at det snart kommer en ny bok - og vi vet til og med at forfatteren kanskje omtales i boken. Og bok nr 4 vil også bli en suksess!
Men god PR er det ikke. Å skape medieoppmerksomhet med å gå ut med usannheter, eller det som også kalles løgn, er ikke vanskelig. Men selv om Kagge forlag har fått masse gratis reklame, så har PR-stuntet ikke vært gratis for Anne Holt. Hennes troverdighet og omdømme er skadet, og hun går inn i rekken av personer som ikke helt skjønner rekkevidden av bruken av sosiale medier.
Men mest pinlig er det for kulturjournalistene som ikke leste det enkle blottet, og lot seg bruke som nyttige idioter for å skape billig reklame.
Dette er et gufs fra fortidens PR aktiviteter.
onsdag 23. mars 2011
Likheten mellom Siv Jenssen og en struts
En krise kommer sjelden alene, og De aller fleste kriser vurderes ikke ut fra krisens årsak, men krisens håndtering. Disse to grunnleggende læresetningene innenfor krisekommunikasjon, ser det ikke ut til at Fremskrittspartiets ledelse har skjønt.
Et parti er ikke bare et maktpolitisk styringssystem og et partipolitisk program. Det er også en organisasjonen, men både tillitsvalgte og fast ansatte. Når Siv Jenssen prøver å holde en avstand mellom partiet og de tragiske avsløringene i Stavanger, så bommer hun fullstendig. Dette er en krise i og for Fremskrittspartiet, hvor de aller fleste har tilknytning til partiet. Det aller dårligste utgangspunktet for god krisehåndtering, er når ledelsen ikke erkjenner krisens tilstedeværelse, men stikker hodet i sanden!
God krisekommunikasjon handler om å ta vare på menneskene i situasjonen. Siv Jensen har forsøkt å gjøre dette, ved å ikke skyve sitt sentralstyremedlem ut i mørket, men glemmer at de fornærmede i saken også tilhører partiet! Hvor er medmenneskeligheten her? Hvor er partiets sentrale støtteapparat, når lokallaget i Stavanger trenger den krisestøtten det er mulig å oppdrive?
Hvor er lederen som står frem og erkjenner at dette er en krise for Fremskrittspartiet, som erkjenner at slikt ikke skal skje innen et parti, og som erkjenner at her må alle steiner snus for å få klarhet i hva man har vist i forkant, og hva partiet og det politiske miljøet som helhet kan lære av denne saken? Ydmykhet, uten å erkjenne skyld!
Jeg har tidligere kommentert partiledere manglende lederegenskaper i motgang. Og for å snu Siv Jensens egne resonnement mot henne selv: Det norske folk stemmer ikke bare på en politikk, de stemmer også på menneskene i de politiske partier. Og hva hjelper det med en attraktiv politikk, når ingen tør å ha deg inn i regjeringslokalene?
Et parti er ikke bare et maktpolitisk styringssystem og et partipolitisk program. Det er også en organisasjonen, men både tillitsvalgte og fast ansatte. Når Siv Jenssen prøver å holde en avstand mellom partiet og de tragiske avsløringene i Stavanger, så bommer hun fullstendig. Dette er en krise i og for Fremskrittspartiet, hvor de aller fleste har tilknytning til partiet. Det aller dårligste utgangspunktet for god krisehåndtering, er når ledelsen ikke erkjenner krisens tilstedeværelse, men stikker hodet i sanden!
God krisekommunikasjon handler om å ta vare på menneskene i situasjonen. Siv Jensen har forsøkt å gjøre dette, ved å ikke skyve sitt sentralstyremedlem ut i mørket, men glemmer at de fornærmede i saken også tilhører partiet! Hvor er medmenneskeligheten her? Hvor er partiets sentrale støtteapparat, når lokallaget i Stavanger trenger den krisestøtten det er mulig å oppdrive?
Hvor er lederen som står frem og erkjenner at dette er en krise for Fremskrittspartiet, som erkjenner at slikt ikke skal skje innen et parti, og som erkjenner at her må alle steiner snus for å få klarhet i hva man har vist i forkant, og hva partiet og det politiske miljøet som helhet kan lære av denne saken? Ydmykhet, uten å erkjenne skyld!
Jeg har tidligere kommentert partiledere manglende lederegenskaper i motgang. Og for å snu Siv Jensens egne resonnement mot henne selv: Det norske folk stemmer ikke bare på en politikk, de stemmer også på menneskene i de politiske partier. Og hva hjelper det med en attraktiv politikk, når ingen tør å ha deg inn i regjeringslokalene?
tirsdag 15. mars 2011
Flere kvinnelige redaktører
Norske medier har hatt noen gode uker. Først opprøret i Egypt. Så opprøret i Libya og nå katastrofen i Japan. For de som orienterer seg etter norske medier, så er verden ganske enkel. Det er en ting som skjer i verden om gangen.
Frem til jordskjelvet utenfor Japan, var avisene fulle av saker om opprøret i Libya. Nå er det knapt en notis å lese om kampene. Det er tydelig at redaktørene ikke klarer å håndtere mer enn en krise om gangen, en egenskap de deler med de fleste menn i sin alminnelighet.
For Gadaffi (eller hvordan han nå skriver navnet sitt) er jordskjelvet et bevis på at Allah er muslim. Aldri før har et jordskjelv kommet mer beleilig. Men opprørene i Afrika er for viktig til å drukne i en Tsunami. Konsekvensene etter det politiske omveltningene vi nå ser i Nord-Afrika vil ha ettervirkninger langt etter at den siste beqerellen er vasket bort.
Frem til jordskjelvet utenfor Japan, var avisene fulle av saker om opprøret i Libya. Nå er det knapt en notis å lese om kampene. Det er tydelig at redaktørene ikke klarer å håndtere mer enn en krise om gangen, en egenskap de deler med de fleste menn i sin alminnelighet.
For Gadaffi (eller hvordan han nå skriver navnet sitt) er jordskjelvet et bevis på at Allah er muslim. Aldri før har et jordskjelv kommet mer beleilig. Men opprørene i Afrika er for viktig til å drukne i en Tsunami. Konsekvensene etter det politiske omveltningene vi nå ser i Nord-Afrika vil ha ettervirkninger langt etter at den siste beqerellen er vasket bort.
torsdag 10. mars 2011
Man kan ikke ofre konger lengre
Prins Andrew er i hardt vær. Den tidligere helikopterpiloten i Royal Navy, har nok kjempet mot stormkast tidligere også, men mediestormene er som kjent mer lumske enn den verste orkan.
Wikileaks dokumenter, i den grad man kan stole på vurderingene som fremkommer her, har vist at prinsen har uttalt seg nedlatende om land han har besøkt, og han har dyrket familiemedlemmer til diktatorer, som senere er falt i unåde internasjonalt. Og nå vil "anonyme kilder i det britiske regjeringskvartalet" ha ham ut av rollen som handelsambassadør. Det er en kampanje mot Windsor-prinsen.
Det fine med kongelige, er at de er hevet over gretne redaktørers innfall og de fleste former for mediekampanjer. De satt i rollen sin før redaktøren fikk sin første bleie, og de sitter i rollen etter at den siste jordklumpen er trampet flat over kista den samme redaktøren til slutt ligger i. Det er en kontinuitet som overgår blodhundenes utholdenhet.
Her er det noe å lære for mange politikere og næringslivsledere i krisehåndtering. Har man litt baller og tør å ri av stormen, så er det alltids en ny krise som vil overta forsiden, uten at man har ofret noen til hundene. Mye god kompetanse er blitt ofret i partiene og virksomheters vilje til å danse etter medienes piper, i håp om å få ro i saken.
I Snorres ynglingsaga leser vi om hvordan kong Domalde ble ofret av høvdingene sine for bedre vær. Slike offerseremonier er våre kongelige nå forskånet for, og det er kun næringslivsledere og topppolitikere som ofres på medienes alter for å stilne stormen.
Wikileaks dokumenter, i den grad man kan stole på vurderingene som fremkommer her, har vist at prinsen har uttalt seg nedlatende om land han har besøkt, og han har dyrket familiemedlemmer til diktatorer, som senere er falt i unåde internasjonalt. Og nå vil "anonyme kilder i det britiske regjeringskvartalet" ha ham ut av rollen som handelsambassadør. Det er en kampanje mot Windsor-prinsen.
Det fine med kongelige, er at de er hevet over gretne redaktørers innfall og de fleste former for mediekampanjer. De satt i rollen sin før redaktøren fikk sin første bleie, og de sitter i rollen etter at den siste jordklumpen er trampet flat over kista den samme redaktøren til slutt ligger i. Det er en kontinuitet som overgår blodhundenes utholdenhet.
Her er det noe å lære for mange politikere og næringslivsledere i krisehåndtering. Har man litt baller og tør å ri av stormen, så er det alltids en ny krise som vil overta forsiden, uten at man har ofret noen til hundene. Mye god kompetanse er blitt ofret i partiene og virksomheters vilje til å danse etter medienes piper, i håp om å få ro i saken.
I Snorres ynglingsaga leser vi om hvordan kong Domalde ble ofret av høvdingene sine for bedre vær. Slike offerseremonier er våre kongelige nå forskånet for, og det er kun næringslivsledere og topppolitikere som ofres på medienes alter for å stilne stormen.
torsdag 3. mars 2011
PR vs mediene 2 - 1
De siste dagene har vi vært vitne til to av PR bransjens mest virkningsfulle virkemidler; flatlegging og omvendt mediefokus (I Adecco saken, Sporveienes VM-tabbe og Miljøministerens Mongstad-og Monstermast-håndtering). I to av tre saker så har mediene falt for PR bransjens virkemidler.
For å ta de kronologisk.
Adecco-saken har potensial i seg til å gå inn i historien som en av de verste eksemplene på dårlig krisekommunikasjon. Dårlig forretningsdrift, kombinert med dårlig situasjonsforståelse og dårlig initiell håndtering, kombinert med en rekke lik i skapet, medførte at selskapets forsøk på flatlegging ikke fungerte (man kan ikke legge seg flat før skapet er tomt…). Og mediene har stor glede i å stadig vekk henge ut selskapet.
PR vs Mediene 0 – 1
Oslo sporveier glemmer at det er Ski-VM og kjører med redusert kapasitet. Ti tusener av reisende blir stående fast. For et selskap viss eneste oppgave er å transportere Oslo befolkning på en mest mulig ressurseffektiv måte, er ikke dette dårlig. Det er stryk! Men Sporveienes informasjonsdirektør tar en flatlegging. Ulvene i mediene har vist sin makt, og legger saken bak seg, uten å borre noe mer i noe som sannsynligvis er toppen av et isfjell hva gjelder Sporveienes manglende kontorll.
PR vs Mediene 1 - 1
Regjeringen benytter det beste PR-trikset, og sender ut to negative pressemeldinger midt i mediene VM-hysteri. To kontroversielle saker, som tidligere vært hovedfokus i alle de ledende mediene, blir nå nedprioritert i forhold til VM-gull og skaper dermed ikke så mye støy som beslutningen vanligvis ville skapt. Redaktørenes forutsigbarhet redder saken for regjeringen.
PR vs Mediene 2 -1
Men kampen fortsetter…
For å ta de kronologisk.
Adecco-saken har potensial i seg til å gå inn i historien som en av de verste eksemplene på dårlig krisekommunikasjon. Dårlig forretningsdrift, kombinert med dårlig situasjonsforståelse og dårlig initiell håndtering, kombinert med en rekke lik i skapet, medførte at selskapets forsøk på flatlegging ikke fungerte (man kan ikke legge seg flat før skapet er tomt…). Og mediene har stor glede i å stadig vekk henge ut selskapet.
PR vs Mediene 0 – 1
Oslo sporveier glemmer at det er Ski-VM og kjører med redusert kapasitet. Ti tusener av reisende blir stående fast. For et selskap viss eneste oppgave er å transportere Oslo befolkning på en mest mulig ressurseffektiv måte, er ikke dette dårlig. Det er stryk! Men Sporveienes informasjonsdirektør tar en flatlegging. Ulvene i mediene har vist sin makt, og legger saken bak seg, uten å borre noe mer i noe som sannsynligvis er toppen av et isfjell hva gjelder Sporveienes manglende kontorll.
PR vs Mediene 1 - 1
Regjeringen benytter det beste PR-trikset, og sender ut to negative pressemeldinger midt i mediene VM-hysteri. To kontroversielle saker, som tidligere vært hovedfokus i alle de ledende mediene, blir nå nedprioritert i forhold til VM-gull og skaper dermed ikke så mye støy som beslutningen vanligvis ville skapt. Redaktørenes forutsigbarhet redder saken for regjeringen.
PR vs Mediene 2 -1
Men kampen fortsetter…
mandag 21. februar 2011
SIM-kortets dager kan være talt - det neste blir signalmegler
Hva skjer når mobiltelefonen blir operatør- og aksessteknologi uavhengig?
Du ringer aldri til en telefon eller et telefonnummer. Det er personen som eier telefonen du ønsker å kontakte. Dette er naturligvis en selvfølge, men så lenge telefonen styres av et SIM-kort, så er har mobiloperatøren monopol på å formidle kontakt til deg, så lenge du ikke har med deg flere mobiltelefoner.
Nå er de første telefonene kommet med flere SIM-kort, og som dermed operer på flere mobiloperatørnett samtidig. Og med det er det slutt på mobiloperatørens monopolsituasjon. Både Telenor og NetCom kan formidle samtalen mellom deg og den du søker, og spørsmålet er hvilke nett du skal velge. (Enn så lenge vil du måtte ringe to tlf nr samtidig, men dette takler de fleste telefoner allerede i dag!) Konsekvensene for netteierne blir dramatiske!
Ser vi litt lengre frem, så kommer det telefoner som kan operere på fem-seks nett samtidig. På et eller annet tidspunkt vil mobiloperatørene skjønne at det ikke nytter å styre samtalene via SIM-kortet, og telefonen vil kanskje bli identifisert med IMEI-nummeret i stede for. Mobilnettet går fra å være et monopol til å bli en commodity, hvor pris, kapasitet og signalkvalitet blir utslagsgivende. Legger man til at telefonen samtidig kan operere via trådløse bredbånd, med en sømløs overgang fra mobilkommunikasjon til IP-telefoni, så er anarkiet komplett.
Men midt opp i dette kaoset vil det kunne vokse opp en ny storindustri. Signalmeglerne, som automatisk å fikse det beste og billigste kontakten mellom deg og den du vil snakke med, uavhengig av operatørnett og aksessteknologi. Du blir ikke lengre kunde hos en mobiloperatør, men hos en signalmegler, som får en ørliten megleravanse pr samtale. Men trafikkmengden vil gjøre at omsetningen til disse signalmeglerne vil kunne bli astronomiske.
Du ringer aldri til en telefon eller et telefonnummer. Det er personen som eier telefonen du ønsker å kontakte. Dette er naturligvis en selvfølge, men så lenge telefonen styres av et SIM-kort, så er har mobiloperatøren monopol på å formidle kontakt til deg, så lenge du ikke har med deg flere mobiltelefoner.
Nå er de første telefonene kommet med flere SIM-kort, og som dermed operer på flere mobiloperatørnett samtidig. Og med det er det slutt på mobiloperatørens monopolsituasjon. Både Telenor og NetCom kan formidle samtalen mellom deg og den du søker, og spørsmålet er hvilke nett du skal velge. (Enn så lenge vil du måtte ringe to tlf nr samtidig, men dette takler de fleste telefoner allerede i dag!) Konsekvensene for netteierne blir dramatiske!
Ser vi litt lengre frem, så kommer det telefoner som kan operere på fem-seks nett samtidig. På et eller annet tidspunkt vil mobiloperatørene skjønne at det ikke nytter å styre samtalene via SIM-kortet, og telefonen vil kanskje bli identifisert med IMEI-nummeret i stede for. Mobilnettet går fra å være et monopol til å bli en commodity, hvor pris, kapasitet og signalkvalitet blir utslagsgivende. Legger man til at telefonen samtidig kan operere via trådløse bredbånd, med en sømløs overgang fra mobilkommunikasjon til IP-telefoni, så er anarkiet komplett.
Men midt opp i dette kaoset vil det kunne vokse opp en ny storindustri. Signalmeglerne, som automatisk å fikse det beste og billigste kontakten mellom deg og den du vil snakke med, uavhengig av operatørnett og aksessteknologi. Du blir ikke lengre kunde hos en mobiloperatør, men hos en signalmegler, som får en ørliten megleravanse pr samtale. Men trafikkmengden vil gjøre at omsetningen til disse signalmeglerne vil kunne bli astronomiske.
tirsdag 15. februar 2011
Tidenes reklamescoop for Hennig Olsen is
I Norge har vi heldigvis noen av de strengeste reglene for reklame mot barn, og den sterkeste barnekanalen, NRK Super, er likedan reklamefri. Dette har ikke hindret Hennig Olsen is i å lage en to og et halvt minutt reklamefilm. Vi snakker om musikkvideoen "Is til middag" som også ligger ute på nettsidene til NRK.
Nå tror jeg vel egentlig ikke Hennig Olsen Is har hatt noe med dette å gjøre, og det er synd, for dette er intelligent reklame, og tenderer til å kandidat som tidenes reklamescoop på NRK.
Men selv om Hennig Olsen Is er uskyldig i denne saken, så viser filmen mulighetene som ligger i å bruke kreative virkemidler for å nå frem med budskapet. Ikke bare til barn, men til alle typer målgrupper. Man må definere kanalen man vil inn i. Deretter må man finne ut hvordan man kommer inn i kanalen. Dette kan kalles strategisk kreativitet. For reklamekjøper er filmen et eksempel på at ingenting er umulig, så lenge byrået ditt er strategisk kreativ.
Det verste er jo at melodien er ganske god også, og det er fare for at det blir Is til middag i dag!
Nå tror jeg vel egentlig ikke Hennig Olsen Is har hatt noe med dette å gjøre, og det er synd, for dette er intelligent reklame, og tenderer til å kandidat som tidenes reklamescoop på NRK.
Men selv om Hennig Olsen Is er uskyldig i denne saken, så viser filmen mulighetene som ligger i å bruke kreative virkemidler for å nå frem med budskapet. Ikke bare til barn, men til alle typer målgrupper. Man må definere kanalen man vil inn i. Deretter må man finne ut hvordan man kommer inn i kanalen. Dette kan kalles strategisk kreativitet. For reklamekjøper er filmen et eksempel på at ingenting er umulig, så lenge byrået ditt er strategisk kreativ.
Det verste er jo at melodien er ganske god også, og det er fare for at det blir Is til middag i dag!
lørdag 12. februar 2011
Omdømmemessig U-sving for Egypts Eneveldige Enehersker
I løpet av noen måneder har Egypts tidligere president Hosni Mubarak gått fra å være Vestens venn og del av det gode selskap, til å bli diktator og Egypts Eneveldig Enehersker. For oss som har norske medier som formidler av hva som skjer i verden utenfor husveggen, så har det vært litt vanskelig å henge med i denne omdømmemessige U-svingen som har skjedd i Midt-Østen de siste ukene.
Ennå vanskeligere er det å forstå hvordan et militærkupp, fremprovosert av ca en million av Egypts 80 millioner innbyggere (1,25 prosent) (hvor de fleste er frustrert arbeidsledige), kan fortjene overskriftene i dagens aviser. Selv om symbolikken er stor, så er det eneste som i realiteten har skjedd, at presidenten har gått av, og forsvarsministeren har overtatt. Ingen klare løfter om noen demokratiseringsprosess eller noe snarlig nyvalg. I beskrivelsene av dagens presseoppslag , er "Tendensiøst" og "lite reflektert", begreper som henger løst.
Den eneste vinneren så langt vil være reiseselskapene, som kan vurdere å gjenåpne rutene til Egypt. I oppbyggingen av landet trenger landet de inntektene det kan få. Sjelden kan vi ha så god samvittighet for å reise på ferie og ødsle bort pengene, enn ved en tur til Sharm El Sheik i sommer! (Siden vi først er inne i propagandaens kjølvann, mener jeg...)
Ennå vanskeligere er det å forstå hvordan et militærkupp, fremprovosert av ca en million av Egypts 80 millioner innbyggere (1,25 prosent) (hvor de fleste er frustrert arbeidsledige), kan fortjene overskriftene i dagens aviser. Selv om symbolikken er stor, så er det eneste som i realiteten har skjedd, at presidenten har gått av, og forsvarsministeren har overtatt. Ingen klare løfter om noen demokratiseringsprosess eller noe snarlig nyvalg. I beskrivelsene av dagens presseoppslag , er "Tendensiøst" og "lite reflektert", begreper som henger løst.
Den eneste vinneren så langt vil være reiseselskapene, som kan vurdere å gjenåpne rutene til Egypt. I oppbyggingen av landet trenger landet de inntektene det kan få. Sjelden kan vi ha så god samvittighet for å reise på ferie og ødsle bort pengene, enn ved en tur til Sharm El Sheik i sommer! (Siden vi først er inne i propagandaens kjølvann, mener jeg...)
fredag 11. februar 2011
Syv år og snart dronning
HKH Prinsesse Ingrid Alexandra fyller 7 år i dag. Og det er nesten uvirkelig at kongerikets ledelse en dag skal ligge på hennes skuldre. Med en jevnaldrende i huset, så vet man at hverdagene til en 6-7 åring heldigvis er fylt av lek og moro, og lite alvor. 
Rasjonelt sett er de fleste nordmenn republikanere, men er samtidig emosjonelt monarkister. Og når det kommer til viktige valg i livet, holder det ikke bare å tenke med hjernen.
Men det finnes også rasjonelle grunner for å være royalist. Forhåpentligvis vil det ta over 50 år til dagens bursdagsbarn sitter på den norske tronen, og hun vil i realiteten gå i lære for å fylle denne rollen i hele denne perioden. Den fremtidige dronningen må verken finansiere et parti, opponere for å komme i posisjon, stikke seg frem i nominasjonsprosesser eller drive valgkamp som splitter folket.
I debatten om monarki eller republikk så blir det stadig vekk trukket frem at et kongehus er lite demokratisk, men man glemmer da at det norske kongehuset, i motsetning til de fleste andre kongehus i Europa er et demokratisk valgt monarki (Selv om de som i sin tid stemte på monarki nå er en del av historien). Men kongehuset er av en betydelig nyere dato enn Grunnloven vår. Gjennom Stortingsvalget hvert fjerde år er også monarkiet på valg, og det norske folk har da mulighet til å endre styreformen hvis de vil. Det norske folk vet hvem som blir den neste kongen i landet, og ved å velge monarki som styrefom, så velger folket i realiteten sin egen konge.
Det norske kongehuset inngår også i et uformelt, europisk maktnettverk som mangler sidestykke ellers i verden. Er det et eneste argument mot kongefamiliens borgelige ekteskap, så er det nettopp at grenene i dette nettverket blir stadig tynnere og tynnere.
Å dra inn et slikt resonnement på en syv års dag kan oppleves som litt søkt. Men i et historisk perspektiv, så er det ikke SÅ lenge til hun sitter på tronen. Som kjent så flyr jo tiden når man har det gøy. Deres kongelig høyhet - jeg håper dagen har vært helt Konge!
Rasjonelt sett er de fleste nordmenn republikanere, men er samtidig emosjonelt monarkister. Og når det kommer til viktige valg i livet, holder det ikke bare å tenke med hjernen.
Men det finnes også rasjonelle grunner for å være royalist. Forhåpentligvis vil det ta over 50 år til dagens bursdagsbarn sitter på den norske tronen, og hun vil i realiteten gå i lære for å fylle denne rollen i hele denne perioden. Den fremtidige dronningen må verken finansiere et parti, opponere for å komme i posisjon, stikke seg frem i nominasjonsprosesser eller drive valgkamp som splitter folket.
I debatten om monarki eller republikk så blir det stadig vekk trukket frem at et kongehus er lite demokratisk, men man glemmer da at det norske kongehuset, i motsetning til de fleste andre kongehus i Europa er et demokratisk valgt monarki (Selv om de som i sin tid stemte på monarki nå er en del av historien). Men kongehuset er av en betydelig nyere dato enn Grunnloven vår. Gjennom Stortingsvalget hvert fjerde år er også monarkiet på valg, og det norske folk har da mulighet til å endre styreformen hvis de vil. Det norske folk vet hvem som blir den neste kongen i landet, og ved å velge monarki som styrefom, så velger folket i realiteten sin egen konge.
Det norske kongehuset inngår også i et uformelt, europisk maktnettverk som mangler sidestykke ellers i verden. Er det et eneste argument mot kongefamiliens borgelige ekteskap, så er det nettopp at grenene i dette nettverket blir stadig tynnere og tynnere.
Å dra inn et slikt resonnement på en syv års dag kan oppleves som litt søkt. Men i et historisk perspektiv, så er det ikke SÅ lenge til hun sitter på tronen. Som kjent så flyr jo tiden når man har det gøy. Deres kongelig høyhet - jeg håper dagen har vært helt Konge!
onsdag 9. februar 2011
En kirke uten fremtid
Statskirken står for fall i Norge. Interne krefter i kirken har kjempet for å få større makt innad i kirken. Ved å skille kirke og stat, kan Kirkerådet og Bisperådet selv stå for ansettelsene, og således bruke dette aktivt i styringen av kirken og presteskapet. Samtidig gjøres Den norske Kirke til et trossamfunn på lik linje med Ahmadiyya Muslim Jamaat, Norges største muslimske trossamfunn, noe som er ganske naturlig ut i fra et teologisk perspektiv.
Statskirken har vært en dugnadskirke, hvor den kooperative tankegangen har funnet gjenklang i en sosialdemokratisk kultur. Rundt om i landet står en rekke kirker som er bygd av og for folket, og Statskirkens formue de siste 100 årene er bygget opp på dugnadsånden i menighetene. Samtidig har kirken gitt tilbake, ved å være den mest sentrale kulturbæreren både lokalt og nasjonalt. Det er ved de store og små milepælene i livet vi vender oss til kirken, når den tilbyr en unik kulturell ramme rundt disse begivenhetene. Når den demokratiske styringen av kirken forsvinner, er det unaturlig at det nye trossamfunnet, som foreløpig vil kalle seg Den norske Kirke, skal få røve til seg verdiene som er skapt av folket. Det er lokaldemokratiet gjennom kommunene som bør være den rettmessige eier av "kirkens eiendommer", og så får et hvert trossamfunn leie dette ut i fra eget behov.
I dag blir enhver ny borger nærmest automatisk innmeldt i Statskirken ved fødsel. Når Statskirken forsvinner, og Den norske Kirke blir et av mange trossamfunn i landet, så forsvinner denne automatikken, og foreldre må aktivt velge om barnet skal være med i et trossamfunn. I en tid hvor det religiøse fokuset blir stadig mer utydelig, og hvor maktkampene innad i kirken synliggjør presteskapets så altfor jordlige tilhørighet, kan det hende at rekrutteringen blir mye dårligere, veldig fort.
For en kirke med 2000 års tradisjoner, og en tro på evig liv, er det betenkelig at perspektivet ikke er lengre enn mer makt til seg selv. Det heter seg at det er bedre å være stor høvding i lite telt, enn liten høvding i stort telt. For en biskop uten kirkerom og menighet, kan teltanalogien bli mer bokstavelig enn det de har forestilt seg.
Statskirken har vært en dugnadskirke, hvor den kooperative tankegangen har funnet gjenklang i en sosialdemokratisk kultur. Rundt om i landet står en rekke kirker som er bygd av og for folket, og Statskirkens formue de siste 100 årene er bygget opp på dugnadsånden i menighetene. Samtidig har kirken gitt tilbake, ved å være den mest sentrale kulturbæreren både lokalt og nasjonalt. Det er ved de store og små milepælene i livet vi vender oss til kirken, når den tilbyr en unik kulturell ramme rundt disse begivenhetene. Når den demokratiske styringen av kirken forsvinner, er det unaturlig at det nye trossamfunnet, som foreløpig vil kalle seg Den norske Kirke, skal få røve til seg verdiene som er skapt av folket. Det er lokaldemokratiet gjennom kommunene som bør være den rettmessige eier av "kirkens eiendommer", og så får et hvert trossamfunn leie dette ut i fra eget behov.
I dag blir enhver ny borger nærmest automatisk innmeldt i Statskirken ved fødsel. Når Statskirken forsvinner, og Den norske Kirke blir et av mange trossamfunn i landet, så forsvinner denne automatikken, og foreldre må aktivt velge om barnet skal være med i et trossamfunn. I en tid hvor det religiøse fokuset blir stadig mer utydelig, og hvor maktkampene innad i kirken synliggjør presteskapets så altfor jordlige tilhørighet, kan det hende at rekrutteringen blir mye dårligere, veldig fort.
For en kirke med 2000 års tradisjoner, og en tro på evig liv, er det betenkelig at perspektivet ikke er lengre enn mer makt til seg selv. Det heter seg at det er bedre å være stor høvding i lite telt, enn liten høvding i stort telt. For en biskop uten kirkerom og menighet, kan teltanalogien bli mer bokstavelig enn det de har forestilt seg.
mandag 7. februar 2011
PR for Israel
Jeg har tidligere omtalt Israel sin omdømmestrategi i denne bloggen, og uttrykt en form for beundring på det intense fokuset på nødvendig handling fremfor et enerverende mas om omdømme-tenkning.
Det var derfor med stor forundring jeg leste om Isreal sin jakt på PR-byråer i DN. Har Israel fått en ny ledelse, som plutselig er blitt opptatt av hvordan verden oppfatter landet? I et generalstyrt regime kunne dette nesten fremstå som et svakhetstegn! Det neste blir at den israelittiske regjeringsledelsen begynner snakker om følelser, indre ro, balanse i livet osv.
I denne sammenhengen er det tre refleksjoner som gjør seg gjeldende.
1) Norske PR-byråer som ikke vil jobbe med Israel, og skylder på etiske retningslinjer, bør gå gjennom kundeporteføljen sin på nytt. Det blir nærmest en patetisk konkurranse mellom byråene å fremstå mest samfunnsbevisst i en sak som er i medienes søkelys.
2) Det er imidlertid en ærlig sak å si at i dette tilfelle så vil ikke en PR-strategi nytte, det er produktet det er noe feil med, og omdømmet blir ikke bedre før produktet endres. Å gå inn i en rådgiverrolle med dette perspektivet, og søke å påvirke Israel til å endre produktet sitt (les: sin politikk) ville imidlertid vært betydelig mer samfunnsbevisst!
3) Sannheten er vel at det allerede er et PR-byrå som jobber på saken internasjonalt, og som har fått full uttelling av sin PR-strategi omkring budskapet om "Israel er opptatt av sitt omdømme", og debatten mellom norske PR-byråer og norske aviser rundt prosjektet allerede har gitt betydelig verdi i så måte.
Og dermed kan vi igjen sove godt om natten. Israel gir fortsatt blanke i sitt eget omdømme, men er opptatt av at andre skal tro at de er opptatt av sitt omdømme. Det vil fortsatt være risikabelt å prøve og bryte blokaden rundt Gaza-by.
Det var derfor med stor forundring jeg leste om Isreal sin jakt på PR-byråer i DN. Har Israel fått en ny ledelse, som plutselig er blitt opptatt av hvordan verden oppfatter landet? I et generalstyrt regime kunne dette nesten fremstå som et svakhetstegn! Det neste blir at den israelittiske regjeringsledelsen begynner snakker om følelser, indre ro, balanse i livet osv.
I denne sammenhengen er det tre refleksjoner som gjør seg gjeldende.
1) Norske PR-byråer som ikke vil jobbe med Israel, og skylder på etiske retningslinjer, bør gå gjennom kundeporteføljen sin på nytt. Det blir nærmest en patetisk konkurranse mellom byråene å fremstå mest samfunnsbevisst i en sak som er i medienes søkelys.
2) Det er imidlertid en ærlig sak å si at i dette tilfelle så vil ikke en PR-strategi nytte, det er produktet det er noe feil med, og omdømmet blir ikke bedre før produktet endres. Å gå inn i en rådgiverrolle med dette perspektivet, og søke å påvirke Israel til å endre produktet sitt (les: sin politikk) ville imidlertid vært betydelig mer samfunnsbevisst!
3) Sannheten er vel at det allerede er et PR-byrå som jobber på saken internasjonalt, og som har fått full uttelling av sin PR-strategi omkring budskapet om "Israel er opptatt av sitt omdømme", og debatten mellom norske PR-byråer og norske aviser rundt prosjektet allerede har gitt betydelig verdi i så måte.
Og dermed kan vi igjen sove godt om natten. Israel gir fortsatt blanke i sitt eget omdømme, men er opptatt av at andre skal tro at de er opptatt av sitt omdømme. Det vil fortsatt være risikabelt å prøve og bryte blokaden rundt Gaza-by.
torsdag 9. desember 2010
IT's war!
Nettløsningene til MasterCard, VISA og en rekke andre institusjoner rammes nå av ikke-autoriserte angrep. Dette skjer som en konsekvens av selskapenes eksludering av WikiLeaks. I fra et corporate-perspektiv kan det være naturlig å benytte begreper som Cyber-terrorisme om det som nå skjer.
Et annet perspektiv vil være å si at internett er for alle. Selskaper som begrenser nettets funksjonalitet gjennom politiske handlering, slik VISA m.fl. nå har gjort, har forbrutt seg mot internetts grunnleggende frihetstankegang, og må straffes for dette. Og siden det ikke finnes noe Cyber-politi, så gjør cyber-mobben jobben.
Overskriften på dagens blogg "IT's war" kan leses på to måter. "Det er krig", er en måte, men tanken bak statementet var "Informasjonsteknologiens krig". Det som nå skjer er regelrette gatekamper mellom forkjempere for flyten av det fri ord, og storkapitalen. Det er som Western-film med Clint Eastwood, hvor småfolket kjemper mot kvegbaronenes hensynsløse herjinger.
Cyber-verden er et eget univers, hvor landegrenser, lover og regler fortsatt er uklare. Den pågående konflikten mellom hackere og storkapitalen er et godt eksempel på et av de grunnleggende spørsmålene innenfor web-filosofi: Hvem skal bestemme i dette universet - bedriftene eller brukerne?
Man kan være uenig i noen av WikiLeaks handlinger, på samme måta som man ikke liker Greenpeace. Men det betyr ikke at storkapitalen skal få gjøre det de vil. Arnulf Øverlands ord: "Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!" gjelder også i Cyber-verdenen. Neste gang kan det være deg de prøver å kaste ut av verdensveven.
Et annet perspektiv vil være å si at internett er for alle. Selskaper som begrenser nettets funksjonalitet gjennom politiske handlering, slik VISA m.fl. nå har gjort, har forbrutt seg mot internetts grunnleggende frihetstankegang, og må straffes for dette. Og siden det ikke finnes noe Cyber-politi, så gjør cyber-mobben jobben.
Overskriften på dagens blogg "IT's war" kan leses på to måter. "Det er krig", er en måte, men tanken bak statementet var "Informasjonsteknologiens krig". Det som nå skjer er regelrette gatekamper mellom forkjempere for flyten av det fri ord, og storkapitalen. Det er som Western-film med Clint Eastwood, hvor småfolket kjemper mot kvegbaronenes hensynsløse herjinger.
Cyber-verden er et eget univers, hvor landegrenser, lover og regler fortsatt er uklare. Den pågående konflikten mellom hackere og storkapitalen er et godt eksempel på et av de grunnleggende spørsmålene innenfor web-filosofi: Hvem skal bestemme i dette universet - bedriftene eller brukerne?
Man kan være uenig i noen av WikiLeaks handlinger, på samme måta som man ikke liker Greenpeace. Men det betyr ikke at storkapitalen skal få gjøre det de vil. Arnulf Øverlands ord: "Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!" gjelder også i Cyber-verdenen. Neste gang kan det være deg de prøver å kaste ut av verdensveven.
mandag 6. desember 2010
Telenors ambisjoner i TV2
1) Telenor vil kjøpe TV2!
Eller for å være mer presis:
2) Telenor vil kjøpe en større aksjepost i TV2!
Eller for å være enda mer presis:
3) Telenor vil eie en aksjepost i TV2 direkte, fremfor å eie den gjennom A-pressen, hvor Telenor eier 44 prosent.
Selv om intensjonen til Telenor kanskje kan være å kjøpe hele TV2, så er det den sistnevnte presiseringen som er sakens kjerne, i det som var den store næringslivsnyheten på tampen av forrige uke. Men siden den vinklingen ikke er særlig spennende, så har mediene valgt den litt mindre presise tilnærmingen. Telenor vil kjøpe TV2.
Det har vært noen store aktører på Oslo Børs, som har drevet innenfor ulike bransjer. Norsk Hydro var den største, som nå er splittet i tre; med aluminum, olje og landbruk. Rieber & Søn, som nå bare driver med næringsmidler (Toro-supper), var tidligere store innenfor en rekke ulike bransjer. Og Orkla, selv levendegjøringen av en slik diversifiseringsstrategi, blir nå stadig mer spisset, etter salget av blant annet Ringnes, Orkla Media og Borregaard skoger.
Hvorfor skal Telenor gå andre veien, omfavne stadig flere ulike bransjer? Synergien mellom signaldistribusjon og tv-produksjon, er få om noe. Telenor sliter i sin satsning i Østen, og har mange utfordringer både innenfor og utenfor landets grenser når det gjelder selve kjerneproduksjonen sin.
Vi er alle eiere i Telenor, gjennom den norske Stat, som eier 54 prosent av selskapet. Skal vi bidra til å gjøre Telenor god, så er det å gi selskapet finansiell styrke til å kjøpe Telia Sonera og TDC i Danmark. Samtidig bør vi, gjennom næringsministeren, være tydelig på at enhver skomaker skal bli ved sin lest.
Vil Baksaas bli kringkastingssjef, så får han vente til at stillingen i NRK blir ledig!
Eller for å være mer presis:
2) Telenor vil kjøpe en større aksjepost i TV2!
Eller for å være enda mer presis:
3) Telenor vil eie en aksjepost i TV2 direkte, fremfor å eie den gjennom A-pressen, hvor Telenor eier 44 prosent.
Selv om intensjonen til Telenor kanskje kan være å kjøpe hele TV2, så er det den sistnevnte presiseringen som er sakens kjerne, i det som var den store næringslivsnyheten på tampen av forrige uke. Men siden den vinklingen ikke er særlig spennende, så har mediene valgt den litt mindre presise tilnærmingen. Telenor vil kjøpe TV2.
Det har vært noen store aktører på Oslo Børs, som har drevet innenfor ulike bransjer. Norsk Hydro var den største, som nå er splittet i tre; med aluminum, olje og landbruk. Rieber & Søn, som nå bare driver med næringsmidler (Toro-supper), var tidligere store innenfor en rekke ulike bransjer. Og Orkla, selv levendegjøringen av en slik diversifiseringsstrategi, blir nå stadig mer spisset, etter salget av blant annet Ringnes, Orkla Media og Borregaard skoger.
Hvorfor skal Telenor gå andre veien, omfavne stadig flere ulike bransjer? Synergien mellom signaldistribusjon og tv-produksjon, er få om noe. Telenor sliter i sin satsning i Østen, og har mange utfordringer både innenfor og utenfor landets grenser når det gjelder selve kjerneproduksjonen sin.
Vi er alle eiere i Telenor, gjennom den norske Stat, som eier 54 prosent av selskapet. Skal vi bidra til å gjøre Telenor god, så er det å gi selskapet finansiell styrke til å kjøpe Telia Sonera og TDC i Danmark. Samtidig bør vi, gjennom næringsministeren, være tydelig på at enhver skomaker skal bli ved sin lest.
Vil Baksaas bli kringkastingssjef, så får han vente til at stillingen i NRK blir ledig!
onsdag 13. oktober 2010
Nobel skolegårdskrangel
- Min pappa er sterkere enn din pappa, sa vi på barneskolen. Om det var sant eller ikke, så er det svært så menneskelig å forherlige det nære og det vi har kjært. Når den norske Nobelkomiteen utpeker en kinesisk menneskerettighetsforkjemper til å bli årets fredsprisvinner, så har det klare paralleller til kranglingen i barneskole: ”Vårt system er bedre enn deres system”.
Fra et vestlig perspektiv så er det ikke vanskelig å se at det kinesiske systemet er svært annerledes enn vårt, og bygger på andre verdier (Les: ha store mangler). Men skal man være helt ærlig, så er vi i Vesten litt for forutinntatt og kulturelt påvirket til objektivt å vurdere om det vestlige systemet er så mye bedre enn det kinesisk. På samme måte som en kineser mest sannsynlig er like forutinntatt.
La oss derfor ta en tankeekspriment, og tenke oss at vi kom til jorden, og skulle vurdere de to systemene: det vestlige og kinesiske – og bare sånn at det er klart vi snakker ikke om en eller annen bananrepublikk eller ministat i Midtøsten: sammenligningen er i vestlig disfavør, det er betydelig flere mennesker om lever etter det kinesiske systemet.
Kina er verdens største land. Og ut i fra størst er best, så kan man slå fast at kineserne vinner, ut fra et ganske så vestlig perspektiv. Europa har startet to Verdenskriger i det siste århundrede, mens Kina har den mest innflytelsesrike økonomien i Verden. Faktisk så har den kinesiske kulturen i vår kjente historie vært klart dominerende i forhold til den vestlige, kanskje med unntak av det siste århundrede. Og mens vi her på berget løp halvnaken rundt og bodde i huler, så var kineserne allerede i gang med avanserte sivilisasjoner, astrologisk og naturvitenskaplig filosofering.
I det vestlige tankesettet så er individets rettigheter hellig. Men samtidig som dette er et gode, så har det sin pris. Religionsfrihet, eller mangel på sådan, og ytringsfrihet, er eksempler på vestlige rettigheter som har vært med å skape grobunn for krig og terror over halve kloden. Og det er den vestlige verdens korttenkte kapitalisme som må ta skylden for et eventuelt miljømessig uføre som menneskeheten har satt planeten vår i.
Går vi tilbake til våre gamle filosofer, så har det kinesiske systemet betydelig flere likhetstrekk med Platons idealsamfunn, enn vårt vestlige system, hvor politikerforakten undergraver maktfordelingsprinsipper og parlamentarismen fra innsiden. Men det er som kjent lettere å se flisen i sin nestes øyne, enn bjelken i sitt eget – for å ta et filosofisk perspektiv – ikke fra den kinesiske, men fra vår egen bibel.
Varig fred, må basere seg på gjensidig respekt og anerkjennelse. Årets Nobelpris er fra et Vestlig perspektiv helt riktig, men skal prisen utvikle og beholde sin global anerkjennelse, så må Nobelkomiteen evne å ha et globalt perspektiv.
Fra et vestlig perspektiv så er det ikke vanskelig å se at det kinesiske systemet er svært annerledes enn vårt, og bygger på andre verdier (Les: ha store mangler). Men skal man være helt ærlig, så er vi i Vesten litt for forutinntatt og kulturelt påvirket til objektivt å vurdere om det vestlige systemet er så mye bedre enn det kinesisk. På samme måte som en kineser mest sannsynlig er like forutinntatt.
La oss derfor ta en tankeekspriment, og tenke oss at vi kom til jorden, og skulle vurdere de to systemene: det vestlige og kinesiske – og bare sånn at det er klart vi snakker ikke om en eller annen bananrepublikk eller ministat i Midtøsten: sammenligningen er i vestlig disfavør, det er betydelig flere mennesker om lever etter det kinesiske systemet.
Kina er verdens største land. Og ut i fra størst er best, så kan man slå fast at kineserne vinner, ut fra et ganske så vestlig perspektiv. Europa har startet to Verdenskriger i det siste århundrede, mens Kina har den mest innflytelsesrike økonomien i Verden. Faktisk så har den kinesiske kulturen i vår kjente historie vært klart dominerende i forhold til den vestlige, kanskje med unntak av det siste århundrede. Og mens vi her på berget løp halvnaken rundt og bodde i huler, så var kineserne allerede i gang med avanserte sivilisasjoner, astrologisk og naturvitenskaplig filosofering.
I det vestlige tankesettet så er individets rettigheter hellig. Men samtidig som dette er et gode, så har det sin pris. Religionsfrihet, eller mangel på sådan, og ytringsfrihet, er eksempler på vestlige rettigheter som har vært med å skape grobunn for krig og terror over halve kloden. Og det er den vestlige verdens korttenkte kapitalisme som må ta skylden for et eventuelt miljømessig uføre som menneskeheten har satt planeten vår i.
Går vi tilbake til våre gamle filosofer, så har det kinesiske systemet betydelig flere likhetstrekk med Platons idealsamfunn, enn vårt vestlige system, hvor politikerforakten undergraver maktfordelingsprinsipper og parlamentarismen fra innsiden. Men det er som kjent lettere å se flisen i sin nestes øyne, enn bjelken i sitt eget – for å ta et filosofisk perspektiv – ikke fra den kinesiske, men fra vår egen bibel.
Varig fred, må basere seg på gjensidig respekt og anerkjennelse. Årets Nobelpris er fra et Vestlig perspektiv helt riktig, men skal prisen utvikle og beholde sin global anerkjennelse, så må Nobelkomiteen evne å ha et globalt perspektiv.
onsdag 6. oktober 2010
Tamt budsjett, tammere journalister
Statsbudsjettet for 2011 ble lagt frem i går, og det mest overraskende med budsjettet er hvor lite overraskende det i realiteten er. I så lang tid har finansministeren brukt spalteplass i mediene for å snakke om innstramminger, at budsjettet nærmest fremstår som ekspansivt. Snakk om bortkastede spaltemeter!!
Samtidig blir det veldig tydelig at finansministeren ikke har benyttet muligheten som en flertallsregjering har til å stake ut en tydelig politisk kurs. Ja, man får inntrykk av at det nærmest er de endringsrestriktive byråkratene i finansdepartementet har tatt styringen på budsjettet. Det er få tydelige initiativ til å håndtere den største utfordringen Norge står overfor: Trygdeutbetalinger.
For selv om staten ikke bruker oljepengene direkte, så er de indirekte inntektene fra oljevirksomheten formidabel, gjennom inntektsskatten fra bedrifter og skatteytere som direkte eller indirekte jobber med offshorerelatert virksomhet. Og når oljevirksomheten forsvinner, så er det ikke bare oljeinntektene som forsvinner, tusenvis av nordmenn vil bli arbeidsledige, og heve arbeidsledighetstrygd og uføretrygd som det ikke finnes noen annen fastlandsvirksomhet til å finansiere. Velferdsordningene i Norge er så gode at de ikke stimulerer til verdiskapning og fremtidsrettet virksomhet. De er rett og slett ikke bærekraftige. Det er dessverre ingen visjoner omkring dette i statsbudsjettet.
Dagens medieomtaler av budsjettet må være en seier for finansministeren. Selv Trygve Hegnar budsjettkommentar i Finansavisen fremstår som tannløs og tam. Alt er på det jevne. Mediene fokus er på dagens og morgendagens nyheter. Og vi vil ha det godt i morgen og dagen deretter også. Ja, sannsynligvis i 2011. Og da er det vel ikke noen grunn for noen medier å se så mye lengre frem!
Samtidig blir det veldig tydelig at finansministeren ikke har benyttet muligheten som en flertallsregjering har til å stake ut en tydelig politisk kurs. Ja, man får inntrykk av at det nærmest er de endringsrestriktive byråkratene i finansdepartementet har tatt styringen på budsjettet. Det er få tydelige initiativ til å håndtere den største utfordringen Norge står overfor: Trygdeutbetalinger.
For selv om staten ikke bruker oljepengene direkte, så er de indirekte inntektene fra oljevirksomheten formidabel, gjennom inntektsskatten fra bedrifter og skatteytere som direkte eller indirekte jobber med offshorerelatert virksomhet. Og når oljevirksomheten forsvinner, så er det ikke bare oljeinntektene som forsvinner, tusenvis av nordmenn vil bli arbeidsledige, og heve arbeidsledighetstrygd og uføretrygd som det ikke finnes noen annen fastlandsvirksomhet til å finansiere. Velferdsordningene i Norge er så gode at de ikke stimulerer til verdiskapning og fremtidsrettet virksomhet. De er rett og slett ikke bærekraftige. Det er dessverre ingen visjoner omkring dette i statsbudsjettet.
Dagens medieomtaler av budsjettet må være en seier for finansministeren. Selv Trygve Hegnar budsjettkommentar i Finansavisen fremstår som tannløs og tam. Alt er på det jevne. Mediene fokus er på dagens og morgendagens nyheter. Og vi vil ha det godt i morgen og dagen deretter også. Ja, sannsynligvis i 2011. Og da er det vel ikke noen grunn for noen medier å se så mye lengre frem!
mandag 4. oktober 2010
Plast eller revisjon - verdens kjedeligste logo
I en helsides annonse i dagens Finansavisen, forteller PwC eller pwc eller PriceWaterhouseCoopers stolt at de har fått ny logo. De mener logoen reflekterer kjerneverdiene og kler selskapet som revisjonsselskap.
Det er vanskelig å oppdage noen ny logo i annonsen. Det vil si, de har satt sammen tre bokstaver med forskjellig skrifttyper - og trykket dette med fete typer. Det kan være at det er dette de referer til som sin nye logo!
Hvis det er denne bokstavkombinasjonen som er deres den nye logo - så viser det i alle fall et selskap som ikke bruker penger på logo og design, eller som ikke har mye kompetanse på design. Og sånn sett så kan man jo si at det viser et revisjonsselskaps sanne verdier. Det mangler bare en T-konto og et par debiteringer, så ville bildet av fargeløse, nitriste og nedstøvede revisorer blitt fullstendig! Dette må jo være verdens kjedeligste logo!
Det er vanskelig å oppdage noen ny logo i annonsen. Det vil si, de har satt sammen tre bokstaver med forskjellig skrifttyper - og trykket dette med fete typer. Det kan være at det er dette de referer til som sin nye logo!
Hvis det er denne bokstavkombinasjonen som er deres den nye logo - så viser det i alle fall et selskap som ikke bruker penger på logo og design, eller som ikke har mye kompetanse på design. Og sånn sett så kan man jo si at det viser et revisjonsselskaps sanne verdier. Det mangler bare en T-konto og et par debiteringer, så ville bildet av fargeløse, nitriste og nedstøvede revisorer blitt fullstendig! Dette må jo være verdens kjedeligste logo!
Abonner på:
Innlegg (Atom)