Det er ikke alltid så lett å følge med på alt norske politikere gjør - og ikke gjør. Gleden ble derfor litt for stor, da jeg hørte at et utvalg hadde kommet med innstillinger til endring av grunnloven - lovenes konge. Endelig gjør politikerne noe ordentlig: nå skal vi få en oppdatert grunnlov, som ivaretar styresettet vi har hatt i Norge de siste 150 årene: Parlamentarismen, samt få en stadfesting av den konstitusjonelle sedvaneretten, tenkte jeg. Grunnloven er 200 år om to år - og det meste blir jo pusset støvet av før et jubileum.
Så gildt var det ei. All respekt for Jagland, som i sin tid fikk nedsatt Lønning-utvalget, og på den måten fikk satt grunnloven på dagsordenen igjen. Men det Lønningutvalget foreslår av endringer i grunnloven, er selvfølgeligheter for folk flest. Selvsagt må grunnloven gi beskyttelse for enkeltindividet i forhold til overgrep fra staten. Menneskerettighetene er førende for det norske demokratiet, og vi oppfatter oss selv som best i klassen når det gjelder menneskerettigheter - landet som deler ut Nobels fredspris!
Derfor blir det snodig at flere parlamentariske ledere går så sterkt ut mot Lønningutvalgets innstilling - og begynner å snakke om rettsliggjøring av det politiske styresettet. Det grenser til historisk naivitet å tro at ikke det norske samfunnet over tid kan utvikles i en uheldig retning. Selv om dagens stortingspolitikere er opptatt av menneskerettigheter, så trenger ikke dette være tilfelle om 50 år. Parlamenterismens slagord - all makt i denne sal - kan om noen år bli en trussel for mindretallet.
Et demokrati måles jo så kjent ikke av flertallet rettigheter, men av mindretallets rettigheter. En grunnlov som ivaretar selvfølgelige menneskerettigheter er en sterkere garanti for at disse rettighetene ivaretas både i gode og onde dager. At Statsministerens kontor også i dagens samfunn er så skeptisk til endringene i grunnloven, er egentlig en bekreftelse på at endringene er riktig.
