Nettløsningene til MasterCard, VISA og en rekke andre institusjoner rammes nå av ikke-autoriserte angrep. Dette skjer som en konsekvens av selskapenes eksludering av WikiLeaks. I fra et corporate-perspektiv kan det være naturlig å benytte begreper som Cyber-terrorisme om det som nå skjer.
Et annet perspektiv vil være å si at internett er for alle. Selskaper som begrenser nettets funksjonalitet gjennom politiske handlering, slik VISA m.fl. nå har gjort, har forbrutt seg mot internetts grunnleggende frihetstankegang, og må straffes for dette. Og siden det ikke finnes noe Cyber-politi, så gjør cyber-mobben jobben.
Overskriften på dagens blogg "IT's war" kan leses på to måter. "Det er krig", er en måte, men tanken bak statementet var "Informasjonsteknologiens krig". Det som nå skjer er regelrette gatekamper mellom forkjempere for flyten av det fri ord, og storkapitalen. Det er som Western-film med Clint Eastwood, hvor småfolket kjemper mot kvegbaronenes hensynsløse herjinger.
Cyber-verden er et eget univers, hvor landegrenser, lover og regler fortsatt er uklare. Den pågående konflikten mellom hackere og storkapitalen er et godt eksempel på et av de grunnleggende spørsmålene innenfor web-filosofi: Hvem skal bestemme i dette universet - bedriftene eller brukerne?
Man kan være uenig i noen av WikiLeaks handlinger, på samme måta som man ikke liker Greenpeace. Men det betyr ikke at storkapitalen skal få gjøre det de vil. Arnulf Øverlands ord: "Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!" gjelder også i Cyber-verdenen. Neste gang kan det være deg de prøver å kaste ut av verdensveven.
torsdag 9. desember 2010
mandag 6. desember 2010
Telenors ambisjoner i TV2
1) Telenor vil kjøpe TV2!
Eller for å være mer presis:
2) Telenor vil kjøpe en større aksjepost i TV2!
Eller for å være enda mer presis:
3) Telenor vil eie en aksjepost i TV2 direkte, fremfor å eie den gjennom A-pressen, hvor Telenor eier 44 prosent.
Selv om intensjonen til Telenor kanskje kan være å kjøpe hele TV2, så er det den sistnevnte presiseringen som er sakens kjerne, i det som var den store næringslivsnyheten på tampen av forrige uke. Men siden den vinklingen ikke er særlig spennende, så har mediene valgt den litt mindre presise tilnærmingen. Telenor vil kjøpe TV2.
Det har vært noen store aktører på Oslo Børs, som har drevet innenfor ulike bransjer. Norsk Hydro var den største, som nå er splittet i tre; med aluminum, olje og landbruk. Rieber & Søn, som nå bare driver med næringsmidler (Toro-supper), var tidligere store innenfor en rekke ulike bransjer. Og Orkla, selv levendegjøringen av en slik diversifiseringsstrategi, blir nå stadig mer spisset, etter salget av blant annet Ringnes, Orkla Media og Borregaard skoger.
Hvorfor skal Telenor gå andre veien, omfavne stadig flere ulike bransjer? Synergien mellom signaldistribusjon og tv-produksjon, er få om noe. Telenor sliter i sin satsning i Østen, og har mange utfordringer både innenfor og utenfor landets grenser når det gjelder selve kjerneproduksjonen sin.
Vi er alle eiere i Telenor, gjennom den norske Stat, som eier 54 prosent av selskapet. Skal vi bidra til å gjøre Telenor god, så er det å gi selskapet finansiell styrke til å kjøpe Telia Sonera og TDC i Danmark. Samtidig bør vi, gjennom næringsministeren, være tydelig på at enhver skomaker skal bli ved sin lest.
Vil Baksaas bli kringkastingssjef, så får han vente til at stillingen i NRK blir ledig!
Eller for å være mer presis:
2) Telenor vil kjøpe en større aksjepost i TV2!
Eller for å være enda mer presis:
3) Telenor vil eie en aksjepost i TV2 direkte, fremfor å eie den gjennom A-pressen, hvor Telenor eier 44 prosent.
Selv om intensjonen til Telenor kanskje kan være å kjøpe hele TV2, så er det den sistnevnte presiseringen som er sakens kjerne, i det som var den store næringslivsnyheten på tampen av forrige uke. Men siden den vinklingen ikke er særlig spennende, så har mediene valgt den litt mindre presise tilnærmingen. Telenor vil kjøpe TV2.
Det har vært noen store aktører på Oslo Børs, som har drevet innenfor ulike bransjer. Norsk Hydro var den største, som nå er splittet i tre; med aluminum, olje og landbruk. Rieber & Søn, som nå bare driver med næringsmidler (Toro-supper), var tidligere store innenfor en rekke ulike bransjer. Og Orkla, selv levendegjøringen av en slik diversifiseringsstrategi, blir nå stadig mer spisset, etter salget av blant annet Ringnes, Orkla Media og Borregaard skoger.
Hvorfor skal Telenor gå andre veien, omfavne stadig flere ulike bransjer? Synergien mellom signaldistribusjon og tv-produksjon, er få om noe. Telenor sliter i sin satsning i Østen, og har mange utfordringer både innenfor og utenfor landets grenser når det gjelder selve kjerneproduksjonen sin.
Vi er alle eiere i Telenor, gjennom den norske Stat, som eier 54 prosent av selskapet. Skal vi bidra til å gjøre Telenor god, så er det å gi selskapet finansiell styrke til å kjøpe Telia Sonera og TDC i Danmark. Samtidig bør vi, gjennom næringsministeren, være tydelig på at enhver skomaker skal bli ved sin lest.
Vil Baksaas bli kringkastingssjef, så får han vente til at stillingen i NRK blir ledig!
onsdag 13. oktober 2010
Nobel skolegårdskrangel
- Min pappa er sterkere enn din pappa, sa vi på barneskolen. Om det var sant eller ikke, så er det svært så menneskelig å forherlige det nære og det vi har kjært. Når den norske Nobelkomiteen utpeker en kinesisk menneskerettighetsforkjemper til å bli årets fredsprisvinner, så har det klare paralleller til kranglingen i barneskole: ”Vårt system er bedre enn deres system”.
Fra et vestlig perspektiv så er det ikke vanskelig å se at det kinesiske systemet er svært annerledes enn vårt, og bygger på andre verdier (Les: ha store mangler). Men skal man være helt ærlig, så er vi i Vesten litt for forutinntatt og kulturelt påvirket til objektivt å vurdere om det vestlige systemet er så mye bedre enn det kinesisk. På samme måte som en kineser mest sannsynlig er like forutinntatt.
La oss derfor ta en tankeekspriment, og tenke oss at vi kom til jorden, og skulle vurdere de to systemene: det vestlige og kinesiske – og bare sånn at det er klart vi snakker ikke om en eller annen bananrepublikk eller ministat i Midtøsten: sammenligningen er i vestlig disfavør, det er betydelig flere mennesker om lever etter det kinesiske systemet.
Kina er verdens største land. Og ut i fra størst er best, så kan man slå fast at kineserne vinner, ut fra et ganske så vestlig perspektiv. Europa har startet to Verdenskriger i det siste århundrede, mens Kina har den mest innflytelsesrike økonomien i Verden. Faktisk så har den kinesiske kulturen i vår kjente historie vært klart dominerende i forhold til den vestlige, kanskje med unntak av det siste århundrede. Og mens vi her på berget løp halvnaken rundt og bodde i huler, så var kineserne allerede i gang med avanserte sivilisasjoner, astrologisk og naturvitenskaplig filosofering.
I det vestlige tankesettet så er individets rettigheter hellig. Men samtidig som dette er et gode, så har det sin pris. Religionsfrihet, eller mangel på sådan, og ytringsfrihet, er eksempler på vestlige rettigheter som har vært med å skape grobunn for krig og terror over halve kloden. Og det er den vestlige verdens korttenkte kapitalisme som må ta skylden for et eventuelt miljømessig uføre som menneskeheten har satt planeten vår i.
Går vi tilbake til våre gamle filosofer, så har det kinesiske systemet betydelig flere likhetstrekk med Platons idealsamfunn, enn vårt vestlige system, hvor politikerforakten undergraver maktfordelingsprinsipper og parlamentarismen fra innsiden. Men det er som kjent lettere å se flisen i sin nestes øyne, enn bjelken i sitt eget – for å ta et filosofisk perspektiv – ikke fra den kinesiske, men fra vår egen bibel.
Varig fred, må basere seg på gjensidig respekt og anerkjennelse. Årets Nobelpris er fra et Vestlig perspektiv helt riktig, men skal prisen utvikle og beholde sin global anerkjennelse, så må Nobelkomiteen evne å ha et globalt perspektiv.
Fra et vestlig perspektiv så er det ikke vanskelig å se at det kinesiske systemet er svært annerledes enn vårt, og bygger på andre verdier (Les: ha store mangler). Men skal man være helt ærlig, så er vi i Vesten litt for forutinntatt og kulturelt påvirket til objektivt å vurdere om det vestlige systemet er så mye bedre enn det kinesisk. På samme måte som en kineser mest sannsynlig er like forutinntatt.
La oss derfor ta en tankeekspriment, og tenke oss at vi kom til jorden, og skulle vurdere de to systemene: det vestlige og kinesiske – og bare sånn at det er klart vi snakker ikke om en eller annen bananrepublikk eller ministat i Midtøsten: sammenligningen er i vestlig disfavør, det er betydelig flere mennesker om lever etter det kinesiske systemet.
Kina er verdens største land. Og ut i fra størst er best, så kan man slå fast at kineserne vinner, ut fra et ganske så vestlig perspektiv. Europa har startet to Verdenskriger i det siste århundrede, mens Kina har den mest innflytelsesrike økonomien i Verden. Faktisk så har den kinesiske kulturen i vår kjente historie vært klart dominerende i forhold til den vestlige, kanskje med unntak av det siste århundrede. Og mens vi her på berget løp halvnaken rundt og bodde i huler, så var kineserne allerede i gang med avanserte sivilisasjoner, astrologisk og naturvitenskaplig filosofering.
I det vestlige tankesettet så er individets rettigheter hellig. Men samtidig som dette er et gode, så har det sin pris. Religionsfrihet, eller mangel på sådan, og ytringsfrihet, er eksempler på vestlige rettigheter som har vært med å skape grobunn for krig og terror over halve kloden. Og det er den vestlige verdens korttenkte kapitalisme som må ta skylden for et eventuelt miljømessig uføre som menneskeheten har satt planeten vår i.
Går vi tilbake til våre gamle filosofer, så har det kinesiske systemet betydelig flere likhetstrekk med Platons idealsamfunn, enn vårt vestlige system, hvor politikerforakten undergraver maktfordelingsprinsipper og parlamentarismen fra innsiden. Men det er som kjent lettere å se flisen i sin nestes øyne, enn bjelken i sitt eget – for å ta et filosofisk perspektiv – ikke fra den kinesiske, men fra vår egen bibel.
Varig fred, må basere seg på gjensidig respekt og anerkjennelse. Årets Nobelpris er fra et Vestlig perspektiv helt riktig, men skal prisen utvikle og beholde sin global anerkjennelse, så må Nobelkomiteen evne å ha et globalt perspektiv.
onsdag 6. oktober 2010
Tamt budsjett, tammere journalister
Statsbudsjettet for 2011 ble lagt frem i går, og det mest overraskende med budsjettet er hvor lite overraskende det i realiteten er. I så lang tid har finansministeren brukt spalteplass i mediene for å snakke om innstramminger, at budsjettet nærmest fremstår som ekspansivt. Snakk om bortkastede spaltemeter!!
Samtidig blir det veldig tydelig at finansministeren ikke har benyttet muligheten som en flertallsregjering har til å stake ut en tydelig politisk kurs. Ja, man får inntrykk av at det nærmest er de endringsrestriktive byråkratene i finansdepartementet har tatt styringen på budsjettet. Det er få tydelige initiativ til å håndtere den største utfordringen Norge står overfor: Trygdeutbetalinger.
For selv om staten ikke bruker oljepengene direkte, så er de indirekte inntektene fra oljevirksomheten formidabel, gjennom inntektsskatten fra bedrifter og skatteytere som direkte eller indirekte jobber med offshorerelatert virksomhet. Og når oljevirksomheten forsvinner, så er det ikke bare oljeinntektene som forsvinner, tusenvis av nordmenn vil bli arbeidsledige, og heve arbeidsledighetstrygd og uføretrygd som det ikke finnes noen annen fastlandsvirksomhet til å finansiere. Velferdsordningene i Norge er så gode at de ikke stimulerer til verdiskapning og fremtidsrettet virksomhet. De er rett og slett ikke bærekraftige. Det er dessverre ingen visjoner omkring dette i statsbudsjettet.
Dagens medieomtaler av budsjettet må være en seier for finansministeren. Selv Trygve Hegnar budsjettkommentar i Finansavisen fremstår som tannløs og tam. Alt er på det jevne. Mediene fokus er på dagens og morgendagens nyheter. Og vi vil ha det godt i morgen og dagen deretter også. Ja, sannsynligvis i 2011. Og da er det vel ikke noen grunn for noen medier å se så mye lengre frem!
Samtidig blir det veldig tydelig at finansministeren ikke har benyttet muligheten som en flertallsregjering har til å stake ut en tydelig politisk kurs. Ja, man får inntrykk av at det nærmest er de endringsrestriktive byråkratene i finansdepartementet har tatt styringen på budsjettet. Det er få tydelige initiativ til å håndtere den største utfordringen Norge står overfor: Trygdeutbetalinger.
For selv om staten ikke bruker oljepengene direkte, så er de indirekte inntektene fra oljevirksomheten formidabel, gjennom inntektsskatten fra bedrifter og skatteytere som direkte eller indirekte jobber med offshorerelatert virksomhet. Og når oljevirksomheten forsvinner, så er det ikke bare oljeinntektene som forsvinner, tusenvis av nordmenn vil bli arbeidsledige, og heve arbeidsledighetstrygd og uføretrygd som det ikke finnes noen annen fastlandsvirksomhet til å finansiere. Velferdsordningene i Norge er så gode at de ikke stimulerer til verdiskapning og fremtidsrettet virksomhet. De er rett og slett ikke bærekraftige. Det er dessverre ingen visjoner omkring dette i statsbudsjettet.
Dagens medieomtaler av budsjettet må være en seier for finansministeren. Selv Trygve Hegnar budsjettkommentar i Finansavisen fremstår som tannløs og tam. Alt er på det jevne. Mediene fokus er på dagens og morgendagens nyheter. Og vi vil ha det godt i morgen og dagen deretter også. Ja, sannsynligvis i 2011. Og da er det vel ikke noen grunn for noen medier å se så mye lengre frem!
mandag 4. oktober 2010
Plast eller revisjon - verdens kjedeligste logo
I en helsides annonse i dagens Finansavisen, forteller PwC eller pwc eller PriceWaterhouseCoopers stolt at de har fått ny logo. De mener logoen reflekterer kjerneverdiene og kler selskapet som revisjonsselskap.
Det er vanskelig å oppdage noen ny logo i annonsen. Det vil si, de har satt sammen tre bokstaver med forskjellig skrifttyper - og trykket dette med fete typer. Det kan være at det er dette de referer til som sin nye logo!
Hvis det er denne bokstavkombinasjonen som er deres den nye logo - så viser det i alle fall et selskap som ikke bruker penger på logo og design, eller som ikke har mye kompetanse på design. Og sånn sett så kan man jo si at det viser et revisjonsselskaps sanne verdier. Det mangler bare en T-konto og et par debiteringer, så ville bildet av fargeløse, nitriste og nedstøvede revisorer blitt fullstendig! Dette må jo være verdens kjedeligste logo!
Det er vanskelig å oppdage noen ny logo i annonsen. Det vil si, de har satt sammen tre bokstaver med forskjellig skrifttyper - og trykket dette med fete typer. Det kan være at det er dette de referer til som sin nye logo!
Hvis det er denne bokstavkombinasjonen som er deres den nye logo - så viser det i alle fall et selskap som ikke bruker penger på logo og design, eller som ikke har mye kompetanse på design. Og sånn sett så kan man jo si at det viser et revisjonsselskaps sanne verdier. Det mangler bare en T-konto og et par debiteringer, så ville bildet av fargeløse, nitriste og nedstøvede revisorer blitt fullstendig! Dette må jo være verdens kjedeligste logo!
tirsdag 28. september 2010
Til Valhall, med forsvarsledelsen i spissen
Norske soldater i Afghanistan lever under en konstant trussel om vold, skade og død. Deres viktigste virkemiddel for å ikke bare å overleve, men leve under et slikt press, er en ekstrem grad av lojalitet til sine medsoldater, den avdelingen de tilhører og det oppdraget de er satt til å løse.
Men det er en kamp som er vanskelig å kjempe i fra Afghanistan, og det er kampen mot VGs forsider. I dagens VG fremkommer det uttalelser som isolert sett ikke hører hjemme i en norsk avdeling. Men som de fleste som har opplevd VGs forsider på nært hold, så er det sjelden forsiden har noen sammenheng virkeligheten, i beste fall viser den fragmenter av den.
Da blir det uforståelig at Forsvarsledelsen til de grader velger å danse etter tonene til VGs desk. Det er forskjell på umoral, som er den valsen VG har spilt opp til, og umodenhet, som de isolerte uttalelsene bærer preg av. Gjennom forsvarssjefen og forsvarsministerens reaksjon, så har VG fått bekreftet umoralen, og gjort saken til et problem for Forsvaret.
Norske soldater i utenlandstjeneste har alltid vært kjent for en meget høy moral, og nesten alle episoder hvor brudd på ROE (Rules of engagement) har blitt kjent, er blitt slått hardt ned på med repatriering (permanent hjemsendelse) av soldatene som ikke har vist seg å holde den standarden som kreves.
Det er derfor skuffende å oppleve en Forsvarsledelse som i stede for å ta troppene i forsvar, og løser saken innenfor egne rekker, gir en kollektiv refs av hele avdelingen som nå Forsvarer landets farger i Afghanistan.
Norrøne symboler og begreper er vår nasjonalkulturelle plattform, som nesten alle nordmenn som opererer i utlandet har et bevisst og stolt forhold til. Det er helt normalt, og har ingen naturlig link til nazisme, slik VG legger opp til. Hvis du da ikke er skrivebordsgeneral og velger å ikke kjempe for dine soldaters omdømme mot desken i landets største avis. Umodenheten står kanskje soldatene i Telemark bataljon for, men umoralen kommer først til syne når man nærmer seg den politiske ledelsen i Forsvaret.
Men det er en kamp som er vanskelig å kjempe i fra Afghanistan, og det er kampen mot VGs forsider. I dagens VG fremkommer det uttalelser som isolert sett ikke hører hjemme i en norsk avdeling. Men som de fleste som har opplevd VGs forsider på nært hold, så er det sjelden forsiden har noen sammenheng virkeligheten, i beste fall viser den fragmenter av den.
Da blir det uforståelig at Forsvarsledelsen til de grader velger å danse etter tonene til VGs desk. Det er forskjell på umoral, som er den valsen VG har spilt opp til, og umodenhet, som de isolerte uttalelsene bærer preg av. Gjennom forsvarssjefen og forsvarsministerens reaksjon, så har VG fått bekreftet umoralen, og gjort saken til et problem for Forsvaret.
Norske soldater i utenlandstjeneste har alltid vært kjent for en meget høy moral, og nesten alle episoder hvor brudd på ROE (Rules of engagement) har blitt kjent, er blitt slått hardt ned på med repatriering (permanent hjemsendelse) av soldatene som ikke har vist seg å holde den standarden som kreves.
Det er derfor skuffende å oppleve en Forsvarsledelse som i stede for å ta troppene i forsvar, og løser saken innenfor egne rekker, gir en kollektiv refs av hele avdelingen som nå Forsvarer landets farger i Afghanistan.
Norrøne symboler og begreper er vår nasjonalkulturelle plattform, som nesten alle nordmenn som opererer i utlandet har et bevisst og stolt forhold til. Det er helt normalt, og har ingen naturlig link til nazisme, slik VG legger opp til. Hvis du da ikke er skrivebordsgeneral og velger å ikke kjempe for dine soldaters omdømme mot desken i landets største avis. Umodenheten står kanskje soldatene i Telemark bataljon for, men umoralen kommer først til syne når man nærmer seg den politiske ledelsen i Forsvaret.
fredag 17. september 2010
Spikersuppekoking om PR-bransjen i A-magasinet
La oss gå noen år tilbake i tid. Til midten av 90-tallet. Da PR-bransjen fortsatt var i sin spede barndom, i forhold til slik vi kjenner den i dag. Et selskap dukket opp på alles lepper. Geelmuyden.Kiese (med punktum i midten). Og journalistene kunne ikke la være å la seg bli betatt i begynnelsen, de var nesten ukritisk euforisk. Her hadde det dukket opp en femte statsmakt, som kunne ta styringen på både den utøvende makt, den lovgivende makt og ikke minst pressens makt. Pressen skrev nesten ukritisk om alt hva som skjedde innenfor og utenfor kommunikasjonsbyråets kontorer på Lysaker. Selv undertegnede ble omtalt på lederplass i Dagbladet!
Så ble det stille. Så kom den kritiske røsten tilbake hos journalistene. Og PR-bransjens mastadont ble et ikke-tema hos redaksjonene. Mange av redaktørene hadde selv hatt en kortvarig flørt over bordet, og spenningen i forholdet var ikke så uttalt lengre.
Helt til en sittende statsråd går av for å begynne som PR-rådgiver sammen med en kronprinsessebror, en sjefsredaktør, en statsministertalsmann, et kjært NRK-fjes og en statssekretær. Først kokte indignasjonen hos redaktørene. Hvordan kunne han!! For ett år siden var forsidene fulle av motforestillingene. Men så gikk det et år. Og så får First house 6 siders reklameomtale av A-magasinet, som i nesegrus beundring bruker redaksjonellplass over fire oppslag til å fortelle om CV'en til selskapets rådgivere.
Det er på sin plass for nesegrus beundring - men det er overfor Per Høiby - som klarer å koke suppe på en spiker og ikke bare får A-magasinets redaktør, Kjersti Stavrum, interessert i oppskriften, men får henne nærmest med på kokkelaget!
Så ble det stille. Så kom den kritiske røsten tilbake hos journalistene. Og PR-bransjens mastadont ble et ikke-tema hos redaksjonene. Mange av redaktørene hadde selv hatt en kortvarig flørt over bordet, og spenningen i forholdet var ikke så uttalt lengre.
Helt til en sittende statsråd går av for å begynne som PR-rådgiver sammen med en kronprinsessebror, en sjefsredaktør, en statsministertalsmann, et kjært NRK-fjes og en statssekretær. Først kokte indignasjonen hos redaktørene. Hvordan kunne han!! For ett år siden var forsidene fulle av motforestillingene. Men så gikk det et år. Og så får First house 6 siders reklameomtale av A-magasinet, som i nesegrus beundring bruker redaksjonellplass over fire oppslag til å fortelle om CV'en til selskapets rådgivere.
Det er på sin plass for nesegrus beundring - men det er overfor Per Høiby - som klarer å koke suppe på en spiker og ikke bare får A-magasinets redaktør, Kjersti Stavrum, interessert i oppskriften, men får henne nærmest med på kokkelaget!
torsdag 16. september 2010
Fra heksejakt til kildejakt
Tilfeldigheter kommer sjelden av seg selv. Og når støvet etter kraftselskapene, rederinæringen og verftsnæringens klønete lobbytilnærminger legger seg, vil det kanskje dukke opp et nytt perspektiv på den siste tidens hardkjør mot Senterpartiet.
VG har mange dyktige journalister, men at de har evne til å ta seg inn i låste skrivebordsskuffer i Regjeringskvartalets øverste etasjer, i rene Mission Impossible-aktige operasjoner, stiller jeg meg tvilende til.
Så historien om Navarseters ulykksalige håndtering av Akers dåpssmykke-gave stammer fra andre kilder. Og det interessante spørsmålet er hvem som er kilden. Veien til helvete er som kjent steinlagt med gode intensjoner, og det er mulig at inkompetansen i Senterpartiet er oppstarten til den heksejakten på politikergaver vi har sett den siste tiden.
Mer sannsynlig er det vel at VGs kilder sitter betydelig nærmere landets tidligere finansminister, og at drittpakken som Senterpartiet nå har kjempet mot de siste ukene, er et "takk-for-sist" etter partiets håndtering av monstermast-saken tidligere i sommer. Uten at det vil finnes et fnugg av bevis som vil peke i den retningen. Men en god konspirasjonsteori er det jo!
VG har mange dyktige journalister, men at de har evne til å ta seg inn i låste skrivebordsskuffer i Regjeringskvartalets øverste etasjer, i rene Mission Impossible-aktige operasjoner, stiller jeg meg tvilende til.
Så historien om Navarseters ulykksalige håndtering av Akers dåpssmykke-gave stammer fra andre kilder. Og det interessante spørsmålet er hvem som er kilden. Veien til helvete er som kjent steinlagt med gode intensjoner, og det er mulig at inkompetansen i Senterpartiet er oppstarten til den heksejakten på politikergaver vi har sett den siste tiden.
Mer sannsynlig er det vel at VGs kilder sitter betydelig nærmere landets tidligere finansminister, og at drittpakken som Senterpartiet nå har kjempet mot de siste ukene, er et "takk-for-sist" etter partiets håndtering av monstermast-saken tidligere i sommer. Uten at det vil finnes et fnugg av bevis som vil peke i den retningen. Men en god konspirasjonsteori er det jo!
tirsdag 6. juli 2010
Soldatenes andre kamp
120 000 norske soldater har vært i utenlandstjeneste, og gitt ulike regjeringer mulighet til å vise internasjonalt ansvar. Samtidig har Norge som land, ivaretatt sine forpliktelser, slik at vi, når det behøves, kan be om de samme forpliktelsene fra andre land¨.
Undertegnede var med på de to første kontingentene i Kosovo. Før utreise fikk vi vite at dersom vi ble skadet eller døde, så ville staten støtte oss - med småpenger! Det var tilløp til latter i salen, da statens representant fortalte om erstatningsbeløpene. Denne og tidligere regjeringers holdninger til soldater som ofrer liv og helse for deres skyld, er og har vært latterlig. Heldigvis var hverdagen i Kosovo annerledes enn den vi hadde forberedt oss på, og som soldater både i Libanon og Afganistan har stått overfor. For andre veteraner har denne latteren stilnet hen.
Dersom en soldat i utenrikstjeneste blir skadet eller dør, enten under oppdrag, eller som en konsekvens av ettervirkningene, så må staten utvise den samme raushet, som det soldatene har gjort når de stilte sine liv og helse til disposisjon for staten.
Fire soldater ble drept mens de representerte de norske farger i Afganistan. Hvert soldatliv som går tapt er tragisk. De fire falne har gitt en politisk klangbunn for veteranenes budskap. Nå lytter Regjering og Storting. På kommentarplass i Aftenposten ble det hevdet at det å utnytte de fire falne soldatene politisk er umusikalsk. For en som blir lyttet til av polikere hver dag, så er det lett å si. Musikalitet en egenskap ikke alle kan unne seg.
Undertegnede var med på de to første kontingentene i Kosovo. Før utreise fikk vi vite at dersom vi ble skadet eller døde, så ville staten støtte oss - med småpenger! Det var tilløp til latter i salen, da statens representant fortalte om erstatningsbeløpene. Denne og tidligere regjeringers holdninger til soldater som ofrer liv og helse for deres skyld, er og har vært latterlig. Heldigvis var hverdagen i Kosovo annerledes enn den vi hadde forberedt oss på, og som soldater både i Libanon og Afganistan har stått overfor. For andre veteraner har denne latteren stilnet hen.
Dersom en soldat i utenrikstjeneste blir skadet eller dør, enten under oppdrag, eller som en konsekvens av ettervirkningene, så må staten utvise den samme raushet, som det soldatene har gjort når de stilte sine liv og helse til disposisjon for staten.
Fire soldater ble drept mens de representerte de norske farger i Afganistan. Hvert soldatliv som går tapt er tragisk. De fire falne har gitt en politisk klangbunn for veteranenes budskap. Nå lytter Regjering og Storting. På kommentarplass i Aftenposten ble det hevdet at det å utnytte de fire falne soldatene politisk er umusikalsk. For en som blir lyttet til av polikere hver dag, så er det lett å si. Musikalitet en egenskap ikke alle kan unne seg.
mandag 7. juni 2010
Toppsjefen som blogger
"Lederartikkelen er den minst leste siden i et kundeblad", sa min gamle sjef, noe leserundersøkelsene bekreftet. Likevel var det den siden som tok mest oppmerksomhet i produksjonsprosessen. Det var her toppsjefen ytret seg, og hvert ord ble lagt på gullvekt. Men altså til en begrenset leserskare. Problemet var at gullveiingen av ordene stort sett tok bort en hver brodd og interessant vinkling – lederartikkelen ble for politisk korrekt.
Så kom det en ny arena: Internett. Hvor web logger gav mulighet til å lagre flere artikler etter hverandre på samme side. Først var det IT-folk som tok det i bruk: hver henvendelse til help-desk ble registrert og både spørsmål og svar ble publisert på internett, slik at web loggene etter hvert ble verdifulle oversikter for brukerne. Så var det noen IT-interesserte mennesker som fant ut at den samme teknologien kunne brukes til å publisere andre tanker og ideer - man slo sammen ordene "web” og ”logg" og tok bort "W" og "E" - og vips var Blogg etablert.
Det har blitt mange som blogger, også i Norge, og toppsjefene har fått råd fra de som lever av å levere slikt, til å bli blogger: ”Det er mange viktige lesere der ute, som er interessert i akkurat dine innspill”. Den dårlig ratingen på kundebladundersøkelsene blir glemt. Plutselig venter hele verden på toppsjefens ord. Klart det skal blogges – kundebladene legges ned. Alt skal skje på internett.
Utfordringen for toppsjefer som følger slike råd, er naturligvis at lederartiklene ikke blir mer interessante å lese, bare fordi de legges etter hverandre på internett og kalles blogg, i stede for å stå alene i et blad. Kravet til innhold og til å ha et tydelig budskap er fremdeles viktig. Ja, kanskje ennå viktigere. Nå er det ikke bare kundene som kan lese toppsjefens meninger, eller mangel på sådan. Hele verden venter på sterke meninger og klare budskap. Kundebladene kom bare ut hvert kvartal, på internett blir innspill foreldet etter en uke.
Lykke til!
Så kom det en ny arena: Internett. Hvor web logger gav mulighet til å lagre flere artikler etter hverandre på samme side. Først var det IT-folk som tok det i bruk: hver henvendelse til help-desk ble registrert og både spørsmål og svar ble publisert på internett, slik at web loggene etter hvert ble verdifulle oversikter for brukerne. Så var det noen IT-interesserte mennesker som fant ut at den samme teknologien kunne brukes til å publisere andre tanker og ideer - man slo sammen ordene "web” og ”logg" og tok bort "W" og "E" - og vips var Blogg etablert.
Det har blitt mange som blogger, også i Norge, og toppsjefene har fått råd fra de som lever av å levere slikt, til å bli blogger: ”Det er mange viktige lesere der ute, som er interessert i akkurat dine innspill”. Den dårlig ratingen på kundebladundersøkelsene blir glemt. Plutselig venter hele verden på toppsjefens ord. Klart det skal blogges – kundebladene legges ned. Alt skal skje på internett.
Utfordringen for toppsjefer som følger slike råd, er naturligvis at lederartiklene ikke blir mer interessante å lese, bare fordi de legges etter hverandre på internett og kalles blogg, i stede for å stå alene i et blad. Kravet til innhold og til å ha et tydelig budskap er fremdeles viktig. Ja, kanskje ennå viktigere. Nå er det ikke bare kundene som kan lese toppsjefens meninger, eller mangel på sådan. Hele verden venter på sterke meninger og klare budskap. Kundebladene kom bare ut hvert kvartal, på internett blir innspill foreldet etter en uke.
Lykke til!
torsdag 3. juni 2010
Israels omdømme
Staten Israel har en av verdens fremste militære styrker. Få, om noen militære organisasjoner, har mer erfaring med moderne krigføring enn det Israels væpnede avdelinger har.
Det er diametralt ulike oppfatninger rundt de folkerettslige sidene av aksjonene mot båtkonvoiene tidligere i uken. Hvem som har rett er underordnet poenget i denne bloggen; Israels tilsynelatende manglende holdning til omdømmebygging i verdensopinionen. Det er få, om noen, andre demokratiske land som ville iverksatt en militær aksjon i internasjonalt farvann, som man vet ville skape slike reaksjoner rundt om i verden. Og mange omdømme-eksperter har allerede vært ute og fortalt hvor ødeleggende aksjonen har vært for Israels omdømme.
Omdømme handler imidlertid om mer enn det å være godt likt, det handler om å være respektert. I en situasjon hvor noen opplever å ha fiender rundt seg på alle kanter, så er det å bli sett av sine nærmeste, viktigere enn det å bli likt av nasjoner på den andre siden av kloden.
Den internasjonale erkjennelsen av Israels militære kapasitet, og villigheten til å bruke den kompromissløst, er også omdømmebygging. Ikke koselig, kortsiktig, enkelt å velge omdømmebygging, men langsiktig og strategisk omdømmebygging. Og som med alt annet som gjelder Israel; hver av oss kan like eller mislike det også!
Det er diametralt ulike oppfatninger rundt de folkerettslige sidene av aksjonene mot båtkonvoiene tidligere i uken. Hvem som har rett er underordnet poenget i denne bloggen; Israels tilsynelatende manglende holdning til omdømmebygging i verdensopinionen. Det er få, om noen, andre demokratiske land som ville iverksatt en militær aksjon i internasjonalt farvann, som man vet ville skape slike reaksjoner rundt om i verden. Og mange omdømme-eksperter har allerede vært ute og fortalt hvor ødeleggende aksjonen har vært for Israels omdømme.
Omdømme handler imidlertid om mer enn det å være godt likt, det handler om å være respektert. I en situasjon hvor noen opplever å ha fiender rundt seg på alle kanter, så er det å bli sett av sine nærmeste, viktigere enn det å bli likt av nasjoner på den andre siden av kloden.
Den internasjonale erkjennelsen av Israels militære kapasitet, og villigheten til å bruke den kompromissløst, er også omdømmebygging. Ikke koselig, kortsiktig, enkelt å velge omdømmebygging, men langsiktig og strategisk omdømmebygging. Og som med alt annet som gjelder Israel; hver av oss kan like eller mislike det også!
onsdag 5. mai 2010
Må alle bedrifter ha sin egen blogg?
PR bransjen har gode tider for tiden. En rekke kommunikatører i en rekke virksomheter har hørt om sosiale medier, og argumenterer internt for at også deres virksomhet må ha en sterk profil i de sosiale mediene. Av en eller annen grunn.
Og når de intense argumentene vinner frem, og virksomheten skal fremstå i de sosiale mediene, ja, da kommer usikkerheten krypende. Hva skal vi formidle, hvordan skal vi egentlig fremstå. Og da kommer PR-rådgiverne luskende og tilbyr sine tjenester som selverklærte eksperter.
Men, må alle bedrifter være på sosiale medier og hva har PR-rådgiveren å tilby?
La oss slå fast en gang for alle at internett er kommet for å bli, og alle virksomheter må forholde seg til dette, og de aller fleste virksomheter kan hente ut fordeler gjennom raskere kommunikasjon og bedre dialog enn med telex og fax. De sosiale mediene, er en av mange kanaler, som bruker internett som kommunikasjonsplattform.
Bare fordi virksomheten har fått seg en hjemmeside, og medarbeiderne har fått hver sin epost-adresse, så er det ingen automatikk at det neste som må gjøres er å etablere sin egen blogg, sin egen Facebookside og la alle kvitre som de vil.
De fleste virksomheter har en forretningside og noen strategiske mål, og den første sjekken man kan gjøre, er å avklare om sosiale medier er det kommunikasjonstiltaket som virker best i forhold til ide og visjon. Sannsynligvis vil det for de aller fleste virksomheter være andre tiltak som er mer virkningsfullt og mer kostnadseffektivt enn å etablere seg på de sosiale mediene. Det handler om kommersiell og forretningsmessig helhetsforståelse, og her vil mange kommunikatører snuble i sin iver etter å prøve noe nytt. På et eller annet tidspunkt vil sosiale medier ha en kommersiell effekt. Allerede i dag ser vi at enkelte merkevarebyggende og morsomme filmer spres via sosiale medier, men det er unntaket. Foreløpig! Og så lenge sosiale medier ikke har kommersiell effekt, som forsvarer ressursinnsatsen, så vil de smarte virksomhetene lære av andre virksomheter som prøver og feiler, og vente.
Dagens rådgivere innenfor sosiale medier, har stort sett den egenskapen at de begynte på bruke de sosiale mediene før andre. Og blir stadig flinkere til å lære seg sosiale medier, ved at kundene deres betaler for egenlæringen. Det er få som helt skjønner hvordan de sosiale mediene skal brukes kommersielt ennå (med noen unntak f.eks. Opera Software) og blant de famlende virksomhetene er det lett for selvutnevnte guruer å fremstå som eksperter. (Blant de blinde er som kjent den enøyde konge!)
I de fleste virksomheter bør sosiale medier være med blant ideene som diskuteres i neste års kommmunikasjonsplan. Og for de fleste virksomheter bør den forbli en ide, som tas opp igjen til vurdering året etter og året etter der igjen. Svaret på spørsmålet som stilles i overskriften er sannsynligvis: Ja, men ikke ennå!
Og når de intense argumentene vinner frem, og virksomheten skal fremstå i de sosiale mediene, ja, da kommer usikkerheten krypende. Hva skal vi formidle, hvordan skal vi egentlig fremstå. Og da kommer PR-rådgiverne luskende og tilbyr sine tjenester som selverklærte eksperter.
Men, må alle bedrifter være på sosiale medier og hva har PR-rådgiveren å tilby?
La oss slå fast en gang for alle at internett er kommet for å bli, og alle virksomheter må forholde seg til dette, og de aller fleste virksomheter kan hente ut fordeler gjennom raskere kommunikasjon og bedre dialog enn med telex og fax. De sosiale mediene, er en av mange kanaler, som bruker internett som kommunikasjonsplattform.
Bare fordi virksomheten har fått seg en hjemmeside, og medarbeiderne har fått hver sin epost-adresse, så er det ingen automatikk at det neste som må gjøres er å etablere sin egen blogg, sin egen Facebookside og la alle kvitre som de vil.
De fleste virksomheter har en forretningside og noen strategiske mål, og den første sjekken man kan gjøre, er å avklare om sosiale medier er det kommunikasjonstiltaket som virker best i forhold til ide og visjon. Sannsynligvis vil det for de aller fleste virksomheter være andre tiltak som er mer virkningsfullt og mer kostnadseffektivt enn å etablere seg på de sosiale mediene. Det handler om kommersiell og forretningsmessig helhetsforståelse, og her vil mange kommunikatører snuble i sin iver etter å prøve noe nytt. På et eller annet tidspunkt vil sosiale medier ha en kommersiell effekt. Allerede i dag ser vi at enkelte merkevarebyggende og morsomme filmer spres via sosiale medier, men det er unntaket. Foreløpig! Og så lenge sosiale medier ikke har kommersiell effekt, som forsvarer ressursinnsatsen, så vil de smarte virksomhetene lære av andre virksomheter som prøver og feiler, og vente.
Dagens rådgivere innenfor sosiale medier, har stort sett den egenskapen at de begynte på bruke de sosiale mediene før andre. Og blir stadig flinkere til å lære seg sosiale medier, ved at kundene deres betaler for egenlæringen. Det er få som helt skjønner hvordan de sosiale mediene skal brukes kommersielt ennå (med noen unntak f.eks. Opera Software) og blant de famlende virksomhetene er det lett for selvutnevnte guruer å fremstå som eksperter. (Blant de blinde er som kjent den enøyde konge!)
I de fleste virksomheter bør sosiale medier være med blant ideene som diskuteres i neste års kommmunikasjonsplan. Og for de fleste virksomheter bør den forbli en ide, som tas opp igjen til vurdering året etter og året etter der igjen. Svaret på spørsmålet som stilles i overskriften er sannsynligvis: Ja, men ikke ennå!
mandag 26. april 2010
Når protest er viktigere enn innflytelse
Innflytelse er en av de viktigste salgsargumentene til politiske partier - innflytelse til å gjennomføre en politikk som er mest mulig forenlig med velgernes preferanser. Jo mer innflytelse, jo mer får velgerne igjen for stemmen sin.
I dagens politiske hverdag, så skjer det meste av innflytelsen gjennom regjeringskontorene. Dette er spesielt sterkt i perioder med flertalls-regjeringer. Men kompleksiteten i dagens samfunn gjør at stortingspolikere stort sett får gjennomført enkelte flaggsaker med stor medieoppmerksomhet, mens det er statsapparatet, med statsråder og statssekretærer i spissen, som har innflytelsen over velgernes hverdag.
Politikk er det umuliges kunst, som må spilles med stor finesse i maktens og innflytelsens navn. Protestpartier risikere å sette seg selv i en posisjon hvor regjeringsmakt blir idelogisk umulig. Dermed mister partiet et av de beste salgsargumentene og kan komme til å måtte spille annenfiolin på og etter valgdagen.
Fremskrittspartiet har i en periode vært landets ledende parti på høyresiden. På helgens landsmøte melder partiet seg i stor utstrekning av regjeringskampen i årene fremover, ved å gå tilbake til å bli et protestparti. Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) hadde i en periode kun én representant på Stortinget. Det er nok mange velgere på høyresiden av norsk politikk som har hatt håp om at ambisjonene til Fremskrittspartiet hadde vært større enn dette i 2010.
I dagens politiske hverdag, så skjer det meste av innflytelsen gjennom regjeringskontorene. Dette er spesielt sterkt i perioder med flertalls-regjeringer. Men kompleksiteten i dagens samfunn gjør at stortingspolikere stort sett får gjennomført enkelte flaggsaker med stor medieoppmerksomhet, mens det er statsapparatet, med statsråder og statssekretærer i spissen, som har innflytelsen over velgernes hverdag.
Politikk er det umuliges kunst, som må spilles med stor finesse i maktens og innflytelsens navn. Protestpartier risikere å sette seg selv i en posisjon hvor regjeringsmakt blir idelogisk umulig. Dermed mister partiet et av de beste salgsargumentene og kan komme til å måtte spille annenfiolin på og etter valgdagen.
Fremskrittspartiet har i en periode vært landets ledende parti på høyresiden. På helgens landsmøte melder partiet seg i stor utstrekning av regjeringskampen i årene fremover, ved å gå tilbake til å bli et protestparti. Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) hadde i en periode kun én representant på Stortinget. Det er nok mange velgere på høyresiden av norsk politikk som har hatt håp om at ambisjonene til Fremskrittspartiet hadde vært større enn dette i 2010.
fredag 16. april 2010
Miljøet, vulkanutbruddets vinner
Avisene er i dag fulle av ulempene ved vulkanutbruddet på Island. Fly over hele Nord-Europa er satt på bakken - flytrafikken i hele Europa er nå redusert med 25 prosent, og reisende er flyttet over på mer CO2 vennlige transportmidler.
For det er jo miljøet som er vinneren de siste dagene. Flytrafikken står for en betydelig del av det menneskeskapte CO2 utslippet. Jo flere dager flyene står på bakken, jo bedre er det.
(PS! Før jubelen i miljøbevegelsene slipper helt løs, husk at CO2 utslippet fra vulkanutbruddet alene, sannsynligvis tilsvarer det samlede CO2 utslippet fra all luftfart i Europa i et helt år!)
For det er jo miljøet som er vinneren de siste dagene. Flytrafikken står for en betydelig del av det menneskeskapte CO2 utslippet. Jo flere dager flyene står på bakken, jo bedre er det.
(PS! Før jubelen i miljøbevegelsene slipper helt løs, husk at CO2 utslippet fra vulkanutbruddet alene, sannsynligvis tilsvarer det samlede CO2 utslippet fra all luftfart i Europa i et helt år!)
torsdag 15. april 2010
Hekser, kriser og pedofile prester
Hovedregelen i krisekommunikasjon er å legge seg flat og be alt og alle om unnskyldning for det som har skjedd. Ingen liker å angripe de som ligger nede, og derfor mister mediene fort interessen så snart motstanderen ligger nede for telling.
Den katolske kirken har opp gjennom tiden gjort mye den skulle ha bedt om unnskyld for. Korstogene i Midt-Østen, heksebrenning og ikke minst inkvisisjonen, er alle katolske prosesser som har satt store sår i verdenshistorien - sår som ennå ikke helt har grodd - om de noen gang vil gjøre det. I denne sammenhengen blir pedofilianklagene som rettes mot kirken mindre dramatisk, om enn noe man i det hele tatt vil huske om et par hundrede år. Så hvorfor skal en organisasjon som allerede har eksistert i over 2000 år gå ut med noen store krisekommunikasjonskampanje rundt det som skjer nå?
På den annen side, for en organisasjon som har satt tilgivelse i system gjennom skrifting, så bør det ikke være så vanskelig å be om unnskyldning heller. Problemet er vel heller mangel på relevant skriftestol: Det er vanskelig å se for seg FNs generalsekretær si til Paven; "Be 10 ave maria, gå og synd ikke mer!".
Krisekommunikasjon handler like mye om å tåle presset, som å gi etter for det. I den norske mediehverdagen har fokuset nå endret seg fra pedofili til sextrakassering mellom prester. Det viser at krisekommunikasjonsstrategien til Vatikanet kanskje ikke var så ille som det alle ekspertene skrek ut om for en uke siden... Spørsmålet blir snart når de såkalte ekspertene skal lære. For 3 måneder siden dømte de Tiger Wood til evig omdømme tap, nå har de gjort det samme med den katolske kirken.
Omdømme er noe som bygges over tid - ikke av enkelthendelser. Det kan virke som omdømmeekspertene til tider glemmer det.
Den katolske kirken har opp gjennom tiden gjort mye den skulle ha bedt om unnskyld for. Korstogene i Midt-Østen, heksebrenning og ikke minst inkvisisjonen, er alle katolske prosesser som har satt store sår i verdenshistorien - sår som ennå ikke helt har grodd - om de noen gang vil gjøre det. I denne sammenhengen blir pedofilianklagene som rettes mot kirken mindre dramatisk, om enn noe man i det hele tatt vil huske om et par hundrede år. Så hvorfor skal en organisasjon som allerede har eksistert i over 2000 år gå ut med noen store krisekommunikasjonskampanje rundt det som skjer nå?
På den annen side, for en organisasjon som har satt tilgivelse i system gjennom skrifting, så bør det ikke være så vanskelig å be om unnskyldning heller. Problemet er vel heller mangel på relevant skriftestol: Det er vanskelig å se for seg FNs generalsekretær si til Paven; "Be 10 ave maria, gå og synd ikke mer!".
Krisekommunikasjon handler like mye om å tåle presset, som å gi etter for det. I den norske mediehverdagen har fokuset nå endret seg fra pedofili til sextrakassering mellom prester. Det viser at krisekommunikasjonsstrategien til Vatikanet kanskje ikke var så ille som det alle ekspertene skrek ut om for en uke siden... Spørsmålet blir snart når de såkalte ekspertene skal lære. For 3 måneder siden dømte de Tiger Wood til evig omdømme tap, nå har de gjort det samme med den katolske kirken.
Omdømme er noe som bygges over tid - ikke av enkelthendelser. Det kan virke som omdømmeekspertene til tider glemmer det.
tirsdag 13. april 2010
Ingen grenser for dårlig prioritering i NRK
Realityseriene er kommet for å bli (i alle fall for en stund) enten man liker det eller ikke. Med den erkjennelsen og erfaringene med den langtekkelige regieringen av "70 grader Nord", var det med stor skepsis man benket seg foran TV'en for å se Lars Monsens nyeste påfunn for seks uker siden. Ville dette bli et nytt Tufte-program?
Første program gjorde all skepsis til skamme. Her ble var det en intensitet, personlige utfordringer og et persongalleri som kunne konkurrere med det beste av drama fra både Storbritannia og Danmark. Min første refleksjon etter at rulleteksten begynte, var derfor at dette gikk alt for fort. Her var det så mye mer man kunne ha fått sett, så mange flere utfordringer på både det personlige og terrengmessige plan som kunne vært skildret mye sterkere. Hvordan skulle de klare å nå endepunktet på Norges tynneste punkt, på bare 5 programmer til.
NRK er ikke den verste på realityserier, snarere tvert i mot. Det kan være grunnen til at de ikke så hvilket potensial som lå i serien - materiale for minst det dobbelte av seriens 6 episoder.
Søndag kom bekreftelsen på seriens uovertruffenhet i norsk fjernsynshistorie. Nesten 1,2 millioner mennesker så siste episode, og det gjør "Ingen grenser" til den mest sette realityserien i Norgeshistorien.
Til stort sett å ha trasket rundt i villmarken, så produserer Lars Monsen ufattelig god TV - han lager i praksis gull av gråstein. NRK bør imidlertid sette på en bedre redaktør neste gang Lars Monsen kommer inn i fra kulden med et nytt programkonsept.
Første program gjorde all skepsis til skamme. Her ble var det en intensitet, personlige utfordringer og et persongalleri som kunne konkurrere med det beste av drama fra både Storbritannia og Danmark. Min første refleksjon etter at rulleteksten begynte, var derfor at dette gikk alt for fort. Her var det så mye mer man kunne ha fått sett, så mange flere utfordringer på både det personlige og terrengmessige plan som kunne vært skildret mye sterkere. Hvordan skulle de klare å nå endepunktet på Norges tynneste punkt, på bare 5 programmer til.
NRK er ikke den verste på realityserier, snarere tvert i mot. Det kan være grunnen til at de ikke så hvilket potensial som lå i serien - materiale for minst det dobbelte av seriens 6 episoder.
Søndag kom bekreftelsen på seriens uovertruffenhet i norsk fjernsynshistorie. Nesten 1,2 millioner mennesker så siste episode, og det gjør "Ingen grenser" til den mest sette realityserien i Norgeshistorien.
Til stort sett å ha trasket rundt i villmarken, så produserer Lars Monsen ufattelig god TV - han lager i praksis gull av gråstein. NRK bør imidlertid sette på en bedre redaktør neste gang Lars Monsen kommer inn i fra kulden med et nytt programkonsept.
torsdag 8. april 2010
Eia for en PR-bragd
Det kan hende sosiologer faktisk mener at talent ikke er arvelig, og alle kan gjøre hva som helst, bare de blir miljømessig riktig stimulert. For de av oss som opplever at det er mer enn bare miljøpåvirkning som har gjort for eksempel Harr-familien, Riise-familien eller Berger-familien spesiell, så blir Harald Eias TV-serie som å slå inn åpne dører.
Men det man ikke har i innhold, må man skape gjennom innpakning. Og innpakningen til Eias TV-serie, kan han virkelig være fornøyd med, selv. Både virkemiddelbruken i selve sendingene, og ikke minst PR-opplegget rundt serien, viser en offensivitet som vi sjelden eller aldri før har sett rundt en faktaorientert TV-serie.
For å ta virkemiddelbruken i selve sendingene: Kameravinkling, klipping og voice-over-teksten skaper inntrykk av stor dramatikk. Noen av intervjuene fremstår nesten som man har benyttet skjultkamera. Dette skaper god underholdning, men gir samtidig inntrykk av at serieskaperne må ta igjen for manglende innhold med dramaturgiske virkemidler.
PR-messig så har sjelden eller aldri en slik TV-serie fått mer oppmerksomhet. Om debatten rundt programmet er fullregisert, eller det bare en kosekvens av at Eia & Co har stukket fingeren i øye på tilstrekkelig mange, vil bare bli spekulasjoner. Uavhengig av hva som er styrt og hva som bare skjer som en følge av serien, så er PR-opplegget nærmest enestående. Både PR'en i forkant av serien, og i forkant av hver sending, kan nærmest stå som en lærebok for PR-strategier for TV-serier.
Et fristende spørsmål å stille er hva slags program Eia & Co egentlig har laget. Er dette undervisnings-TV, debatt-program eller underholdnings-TV. Selv om et ressonement rundt dette kunne vært spennende, så er svaret til syvende og sist uvesentlig. For seriens suksess vil bli målt i seertall, og ikke menneskehetens eventuelt økte opplysthet rundt arv og miljø.
Men det man ikke har i innhold, må man skape gjennom innpakning. Og innpakningen til Eias TV-serie, kan han virkelig være fornøyd med, selv. Både virkemiddelbruken i selve sendingene, og ikke minst PR-opplegget rundt serien, viser en offensivitet som vi sjelden eller aldri før har sett rundt en faktaorientert TV-serie.
For å ta virkemiddelbruken i selve sendingene: Kameravinkling, klipping og voice-over-teksten skaper inntrykk av stor dramatikk. Noen av intervjuene fremstår nesten som man har benyttet skjultkamera. Dette skaper god underholdning, men gir samtidig inntrykk av at serieskaperne må ta igjen for manglende innhold med dramaturgiske virkemidler.
PR-messig så har sjelden eller aldri en slik TV-serie fått mer oppmerksomhet. Om debatten rundt programmet er fullregisert, eller det bare en kosekvens av at Eia & Co har stukket fingeren i øye på tilstrekkelig mange, vil bare bli spekulasjoner. Uavhengig av hva som er styrt og hva som bare skjer som en følge av serien, så er PR-opplegget nærmest enestående. Både PR'en i forkant av serien, og i forkant av hver sending, kan nærmest stå som en lærebok for PR-strategier for TV-serier.
Et fristende spørsmål å stille er hva slags program Eia & Co egentlig har laget. Er dette undervisnings-TV, debatt-program eller underholdnings-TV. Selv om et ressonement rundt dette kunne vært spennende, så er svaret til syvende og sist uvesentlig. For seriens suksess vil bli målt i seertall, og ikke menneskehetens eventuelt økte opplysthet rundt arv og miljø.
onsdag 7. april 2010
Lokalkultur vs. kommersielle interesser
Ananasbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er ikke lenger å finne på Fjord1-ferjene på Vestlandet. Årsaken er at Sylte har tapt en anbudsrunde mot Coca-Cola-systemet. Denne dramatiske nyheten er å finne i dagens Sunnmørsposten.
Og så er det lett å trekke på smilebåndet og si at dette kanskje ikke er noen kioskvelter av en nyhet. Men ananasbrusen og forsåvidt den like fargeglade pærebrusen fra Oskar Sylte er ikke bare en brus. Dette er lokalkultur og en del av fergeopplevelsen på Sunnmøre, sammen med litt sliten kaffe og svele med brunost eller kanel og sukker.
Innkjøpssjefen på Ford1 har kanskje tatt en bedriftsøkonomisk riktig beslutning på kort sikt. Men på lang sikt så mister Fjord1-fergene noe av sin identitet, og det uten at verken innkjøpssjefen eller Sunnmørsposten er oppmerksom på det. Det gjør nyheten til noe mer enn å trekke på smilebåndet av - og er noe du kanskje vil lese om i A-magasinet om et par år!
Og så er det lett å trekke på smilebåndet og si at dette kanskje ikke er noen kioskvelter av en nyhet. Men ananasbrusen og forsåvidt den like fargeglade pærebrusen fra Oskar Sylte er ikke bare en brus. Dette er lokalkultur og en del av fergeopplevelsen på Sunnmøre, sammen med litt sliten kaffe og svele med brunost eller kanel og sukker.
Innkjøpssjefen på Ford1 har kanskje tatt en bedriftsøkonomisk riktig beslutning på kort sikt. Men på lang sikt så mister Fjord1-fergene noe av sin identitet, og det uten at verken innkjøpssjefen eller Sunnmørsposten er oppmerksom på det. Det gjør nyheten til noe mer enn å trekke på smilebåndet av - og er noe du kanskje vil lese om i A-magasinet om et par år!
torsdag 25. februar 2010
Nye nyheter på NRK Dagsrevyen
En av de største utfordringene ved å være nyhetsredaktør for NRK Dagsrevyen er å vurdere det løpende nyhetsbildet, og så presentere de viktigste nyhetene for seerne. Hendelser i inn og utland de siste 24 timer, skal vurderes opp mot egenproduserte nyheter. Som redaktør i en statsfinansiert kanal er vedkommende enda friere til å prioritere sakene på et uavhengig grunnlag; hva er de viktigste nyhetene for det norske folk??
I den senere tid har NRK Dagsrevyen brukt deler av sendeflaten til å presentere ny TV-programmer som kommer på NRK. For en TV-seende befolkning er selvfølgelig nye TV-serier spennende, men man skal være temmelig navlebeskuende for å vurdere egne serier foran viktige nyhetshendelser i inn- og utland. Man kunne neste bli fristende til å tro at NRK utnyttet sin posisjon, og brukte deler av sendetiden i Dagsrevyen til egenreklame...
Men hvis man først er inne på denslags tankegang, så er jo disse OL-tider en unik mulighet for egenreklame når ekstra mange følger med på statskanalen. Hvorfor ikke avbryte kveldens kvinnestafett, med en ekstranyhetssending om Jentene på Toten.
I den senere tid har NRK Dagsrevyen brukt deler av sendeflaten til å presentere ny TV-programmer som kommer på NRK. For en TV-seende befolkning er selvfølgelig nye TV-serier spennende, men man skal være temmelig navlebeskuende for å vurdere egne serier foran viktige nyhetshendelser i inn- og utland. Man kunne neste bli fristende til å tro at NRK utnyttet sin posisjon, og brukte deler av sendetiden i Dagsrevyen til egenreklame...
Men hvis man først er inne på denslags tankegang, så er jo disse OL-tider en unik mulighet for egenreklame når ekstra mange følger med på statskanalen. Hvorfor ikke avbryte kveldens kvinnestafett, med en ekstranyhetssending om Jentene på Toten.
torsdag 18. februar 2010
Mange muligheter med myndighetenes nødsystem for biler
Norske myndigheter ønsker å få en nødboks i alle biler, med GPS og GSM-sender, som på eget initiativ skal ringe opp nødsentralen dersom bilen involveres i en ulykke - og rapportere sted. Dersom personene i bilen er ved bevissthet, så kan de selv snakke med sentralen.
Dette er en god ide, hvis man ikke er opptatt av personvern. Faktisk er det mulig å utvikle systemet ytterligere. For hvorfor skal systemet kun aktiviseres når ulykken har skjedd. Hvis samtlige biler har en slik innretning, så vil systemet også kunne bremse opp bilene automatisk, dersom den oppdager at to biler (som begge har systemet aktivert) er i ferd med å kollidere(alle nye biler har elektronisk bremsekraftforsterker). Eller ennå bedre, dersom flere biler er i ferd med å innvolveres i en trafikkulykke, kan systemet overstyre bremsingen i alle bilene, for å redusere det totale skadeomfanget. Og hvorfor stoppe der - dersom systemet oppdager at du er i ferd med å kjøre ut av veien i for stor fart, så kan den automatisk vri på rattet, slik at en utforkjøring forhindres (denne egenskap finnes allerede i Bosch sitt nye ESP-system).
Faktisk er det med dette systemet mulig å optimalisere miljøbelastningen ved for eksempel køkjøring, ved at systemet automatisk akslerere biler som skaper kø, eller ganske enkelt overstyrer alle fartsavvik i forhold til det som er beregnet til å være miljøoptimalt (selvfølgelig ikke slik at man kolliderer med bilen foran).
Ja, det er mulig å tenke seg dette enda lengre. I og med at systemet kan lages slik at alle kjøretøy og alle veien er registrert i systemet, er det mulig å styre bilens fremdrift totalt automatisk, uten at det sitter noen bak rattet. (gjennom parkeringssensorer og distronic-system oppdages eventuelle myke trafikanter) J
a, det trenger vel strengt tatt ikke sitte noen i bilen i det hele tatt. Men da forsvinner kanskje noe av vitsen med å ha bilen på på veien i utgangspunktet...
Dette er en god ide, hvis man ikke er opptatt av personvern. Faktisk er det mulig å utvikle systemet ytterligere. For hvorfor skal systemet kun aktiviseres når ulykken har skjedd. Hvis samtlige biler har en slik innretning, så vil systemet også kunne bremse opp bilene automatisk, dersom den oppdager at to biler (som begge har systemet aktivert) er i ferd med å kollidere(alle nye biler har elektronisk bremsekraftforsterker). Eller ennå bedre, dersom flere biler er i ferd med å innvolveres i en trafikkulykke, kan systemet overstyre bremsingen i alle bilene, for å redusere det totale skadeomfanget. Og hvorfor stoppe der - dersom systemet oppdager at du er i ferd med å kjøre ut av veien i for stor fart, så kan den automatisk vri på rattet, slik at en utforkjøring forhindres (denne egenskap finnes allerede i Bosch sitt nye ESP-system).
Faktisk er det med dette systemet mulig å optimalisere miljøbelastningen ved for eksempel køkjøring, ved at systemet automatisk akslerere biler som skaper kø, eller ganske enkelt overstyrer alle fartsavvik i forhold til det som er beregnet til å være miljøoptimalt (selvfølgelig ikke slik at man kolliderer med bilen foran).
Ja, det er mulig å tenke seg dette enda lengre. I og med at systemet kan lages slik at alle kjøretøy og alle veien er registrert i systemet, er det mulig å styre bilens fremdrift totalt automatisk, uten at det sitter noen bak rattet. (gjennom parkeringssensorer og distronic-system oppdages eventuelle myke trafikanter) J
a, det trenger vel strengt tatt ikke sitte noen i bilen i det hele tatt. Men da forsvinner kanskje noe av vitsen med å ha bilen på på veien i utgangspunktet...
torsdag 11. februar 2010
NSB - en bedriftskultur på feil spor
I går var toget i rute, og sånn sett en god dag for sjefen for NSB Persontrafikk å offentliggjøre sin avgang på. Men avgangen vil ikke gi noen bedringer hvis ikke hele ledelsen i NSB endrer fokus. For forsinkelsene skyldes verken for lavt vedlikeholdsbudsjett, materiellmangler eller et begrenset investeringsbudsjett.
Forsinkelsene er først og fremst et resultat av en intern bedriftskultur i NSB som aksepterer forsinkelser. Ja, det er ikke bare en aksept for forsinkelser i NSB og Jernbaneverket. Det er en forventning til forsinkelser, som er satt i system: På informasjonstavlene som viser hvilke tog som kan forventes på perrongen, er det faktisk satt av et fast felt som viser forsinkelsene.
For noen år siden tok et flyselskap tak i forsinkelseskulturen i bedriften ved at hver eneste flykaptein som landet etter fastsatt rutetid, ble oppringt av konsernsjefen. Dette ble opplevd som ubehagelig av de involverte og man dyrket frem en ny bedriftskultur som satte himmel og jord i bevegelse ved hver enkelt forsinkelse. I NSB opprettholder ledelsen ukulturen i selskapet ved hele tiden å lete etter eksterne forklaringer. Alternativet er å ta tak i problemet i egne rekker, og fremelske en ny bedriftskultur hvor forsinkelser er et ukjent fenomen, som nærmest studeres av en forsinkelseskommisjon.
Avgangen til Persontrafikk-direktøren gjør ingen forskjell, dersom den nye ledelsen ikke skifter spor. I vinter har NSB hatt store problemer med sporskifteren på Skøyen - det kan være lurt å lete andre steder i ansettelsen etter den nye direktøren.
Forsinkelsene er først og fremst et resultat av en intern bedriftskultur i NSB som aksepterer forsinkelser. Ja, det er ikke bare en aksept for forsinkelser i NSB og Jernbaneverket. Det er en forventning til forsinkelser, som er satt i system: På informasjonstavlene som viser hvilke tog som kan forventes på perrongen, er det faktisk satt av et fast felt som viser forsinkelsene.
For noen år siden tok et flyselskap tak i forsinkelseskulturen i bedriften ved at hver eneste flykaptein som landet etter fastsatt rutetid, ble oppringt av konsernsjefen. Dette ble opplevd som ubehagelig av de involverte og man dyrket frem en ny bedriftskultur som satte himmel og jord i bevegelse ved hver enkelt forsinkelse. I NSB opprettholder ledelsen ukulturen i selskapet ved hele tiden å lete etter eksterne forklaringer. Alternativet er å ta tak i problemet i egne rekker, og fremelske en ny bedriftskultur hvor forsinkelser er et ukjent fenomen, som nærmest studeres av en forsinkelseskommisjon.
Avgangen til Persontrafikk-direktøren gjør ingen forskjell, dersom den nye ledelsen ikke skifter spor. I vinter har NSB hatt store problemer med sporskifteren på Skøyen - det kan være lurt å lete andre steder i ansettelsen etter den nye direktøren.
onsdag 10. februar 2010
Hvem må til slutt spise Fremskrittspartiet kameler
Det eneste troverdige regjeringsalternativet til den sittende koalisjonen er et fremtidig samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Etter et svært mislykket forsøk før siste valg, har nå Fremskrittspartiet tatt opp igjen tråden. Fremskrittspartiets fremste tillitsvalgte ønsker å starte dette samarbeidet, med å gjøre Høyre til et kamelspisende parti. I går lanserte partiet en liste over kjernesaker som de ikke vil fire på i et samarbeid - så her må Høyre spise kameler, heter det.
Politikk kalles den umuliges kunst, og det kan hende dette er motivet bak Fremskrittspartiet utspill. Thinking Strategicly, heter en hendig liten bok, som har vært pensum på blant annet siviløkonomstudiet, og gir en enkel innføring i såkalt spillteori - altså: Hvordan maksimere sannsynligheten for å oppnå det du ønsker, gjennom egne handlinger og predikasjon av motstandernes handlinger. I et slikt perspektiv, fremstår Fremskrittspartiet kamelmeny til Høyre som mindre strategisk, og gjør i realiteten kun ting vanskeligere for Fremskrittspartiets selv. Høyre har ingen foreløpig ingen prestisje i saken. Gjennom lanseringen av kjernesak-listen risikerer nå Fremskrittspartiet å måtte spise i seg noe av sin egen kamelmeny, i prosessen for å få på plass et handlekraftig samarbeid med Høyre.
Fremskrittspartiet har gjennom 80 og 90 tallet hatt noen særdeles dyktige strateger blant sine ledere, men hatt en litt utilgjengelig politikk. Nå er politikken blitt spiselig for folk flest, men partiets ledelse fremstår nå som særdeles lite strategisk dyktig.
Politikk kalles den umuliges kunst, og det kan hende dette er motivet bak Fremskrittspartiet utspill. Thinking Strategicly, heter en hendig liten bok, som har vært pensum på blant annet siviløkonomstudiet, og gir en enkel innføring i såkalt spillteori - altså: Hvordan maksimere sannsynligheten for å oppnå det du ønsker, gjennom egne handlinger og predikasjon av motstandernes handlinger. I et slikt perspektiv, fremstår Fremskrittspartiet kamelmeny til Høyre som mindre strategisk, og gjør i realiteten kun ting vanskeligere for Fremskrittspartiets selv. Høyre har ingen foreløpig ingen prestisje i saken. Gjennom lanseringen av kjernesak-listen risikerer nå Fremskrittspartiet å måtte spise i seg noe av sin egen kamelmeny, i prosessen for å få på plass et handlekraftig samarbeid med Høyre.
Fremskrittspartiet har gjennom 80 og 90 tallet hatt noen særdeles dyktige strateger blant sine ledere, men hatt en litt utilgjengelig politikk. Nå er politikken blitt spiselig for folk flest, men partiets ledelse fremstår nå som særdeles lite strategisk dyktig.
tirsdag 9. februar 2010
Politikeroverganger til PR-byråer - en gevinst for demokratiet
På NRK Dagsrevyen ble det reist spørsmål om landets demokratiske verdier settes på spill når politikere (unge som gamle) forlater den politiske løpebanen for å begynne og jobbe i PR-byråer for "hemmelige" kunder. Overgangen fra det politiske liv til næringslivet reguleres gjennom karantenetider, for å sikre en viss avstand i tid mellom disse ulike livene. Karantenetidenes lengde kan diskuteres fra gang til gang. Organet som beslutter karantenetidens lengde, er imidlertid inneforstått med problemstillingene som reises og har forhåpentligvis hensyn tatt dette i beslutningsprosessen.
Utfordringen er dermed knyttet til at de tidligere politikerne går fra alle de hemmelige beslutningsprosessene i dagens politiske landskap, til et liv som PR-rådgiver for hemmelig kunder. I denne sammenhengen er det de hemmelige beslutningsprosessene i det politiske landskapet, som er det største problemet for våre demokratiske verdier. Og det er de samme hemmelige beslutningsprosessene som har skapt en grobunn for en næring som lever av å gi klientene råd om hvordan de skal forholde seg til det politiske landskapet.
Overganger fra det politiske til det private liv er ikke noe nytt fenomen. NHO og de store selskapene og organisasjonene har alltid hatt råd til å ansatte tidligere politikere i ulike typer roller. Ved at denne kompetansen nå blir gjort tilgjengelig gjennom PR-byråene (det er vel egentlig ikke noe nytt i det forsåvidt), så er kompetansen også tilgjengelig for mange flere selskaper og organisasjoner, som ikke har råd til å ansette en person på fulltid, men som kan leie inn denne kompetansen ved behov, på samme måte som man leier inn en rørlegger, når man har behov for det! (Og forskjellene på timeprisen til en juniorrådgiver og en rørlegger er ikke så stor!)
Dermed er disse overgangen snarere enn forsterkning av våre demokratiske verdier, ved at kompetansen blir gjort tilgjengelig for folk flest, og ikke noen trussel - ja, utenom for de organisasjonene og selskapene som tidligere hadde et konkurransefortrinn ved å ha monopol på denne kompetansen da...
Utfordringen er dermed knyttet til at de tidligere politikerne går fra alle de hemmelige beslutningsprosessene i dagens politiske landskap, til et liv som PR-rådgiver for hemmelig kunder. I denne sammenhengen er det de hemmelige beslutningsprosessene i det politiske landskapet, som er det største problemet for våre demokratiske verdier. Og det er de samme hemmelige beslutningsprosessene som har skapt en grobunn for en næring som lever av å gi klientene råd om hvordan de skal forholde seg til det politiske landskapet.
Overganger fra det politiske til det private liv er ikke noe nytt fenomen. NHO og de store selskapene og organisasjonene har alltid hatt råd til å ansatte tidligere politikere i ulike typer roller. Ved at denne kompetansen nå blir gjort tilgjengelig gjennom PR-byråene (det er vel egentlig ikke noe nytt i det forsåvidt), så er kompetansen også tilgjengelig for mange flere selskaper og organisasjoner, som ikke har råd til å ansette en person på fulltid, men som kan leie inn denne kompetansen ved behov, på samme måte som man leier inn en rørlegger, når man har behov for det! (Og forskjellene på timeprisen til en juniorrådgiver og en rørlegger er ikke så stor!)
Dermed er disse overgangen snarere enn forsterkning av våre demokratiske verdier, ved at kompetansen blir gjort tilgjengelig for folk flest, og ikke noen trussel - ja, utenom for de organisasjonene og selskapene som tidligere hadde et konkurransefortrinn ved å ha monopol på denne kompetansen da...
torsdag 4. februar 2010
Hemmelig bruk av sosiale medier
Sosiale mediers inntog i arbeidslivet er over kuvøsestadiet. Flere innovative konsulentfirmaer åpner for bruk av Facebook, LinkedIN og Twitter i arbeidstiden - ja, sågar trauste industriselskaper som Aker Solutions lar medarbeiderne bruker Twitter i arbeidstiden. Arbeidsgiverne begynner å få tillit til at medarbeiderne klarer å skille jobb og fritid, slik at bruken av de sosiale mediene i arbeidstiden er knyttet til jobbrelaterte forhold, eller nødvendige private anliggende. På samme måte som man tar korte private telefonsamtaler i arbeidstiden, mens den private slarvingen fortsatt hører fritiden til. Både arbeidsgivere og arbeidstageres bruk av de mer sosiale mediene modnes parallelt.
Likevel er det få organisasjoner som foreløpig har tatt i bruk sosiale medier i sin egen verdiskapning. Et unntak er Politiets sikkerhetstjeneste. Her har de åpnet for at alle kan publisere egne innlegg og synspunkter på sine egne Facebook-sider. Og den muligheten er det mange som benytter. På den måten avdekkes mer eller mindre ytterliggående rasister, både hvite og brune (!), for å nevne en av diskusjonene som foregår på Facebooksidene til PST. Ja, bare det å gå inn på Facebook-sidene til politiets sikkerhetstjeneste kan indikere at man har litt urent mel i posen, vil finne ut mer om tjenesten, og gi grunnlag for videre oppfølging av PST. Dermed forenkles hverdagen til PST - og de kan etter hvert kutte ned på annen virksomhet, og bare følge med på egne Facebooksider, for å overvåke samfunnet som helhet.
Fra å være en lukket tjeneste, er PST nå i forkant av å bruke sosiale medier. Spørsmålet er om tjenesten som helhet er forberedt på dette, eller det bare er etatens kommunikasjonsavdeling som ikke har skjønt at de egentlig tilhører de hemmelige tjenestene.
Likevel er det få organisasjoner som foreløpig har tatt i bruk sosiale medier i sin egen verdiskapning. Et unntak er Politiets sikkerhetstjeneste. Her har de åpnet for at alle kan publisere egne innlegg og synspunkter på sine egne Facebook-sider. Og den muligheten er det mange som benytter. På den måten avdekkes mer eller mindre ytterliggående rasister, både hvite og brune (!), for å nevne en av diskusjonene som foregår på Facebooksidene til PST. Ja, bare det å gå inn på Facebook-sidene til politiets sikkerhetstjeneste kan indikere at man har litt urent mel i posen, vil finne ut mer om tjenesten, og gi grunnlag for videre oppfølging av PST. Dermed forenkles hverdagen til PST - og de kan etter hvert kutte ned på annen virksomhet, og bare følge med på egne Facebooksider, for å overvåke samfunnet som helhet.
Fra å være en lukket tjeneste, er PST nå i forkant av å bruke sosiale medier. Spørsmålet er om tjenesten som helhet er forberedt på dette, eller det bare er etatens kommunikasjonsavdeling som ikke har skjønt at de egentlig tilhører de hemmelige tjenestene.
onsdag 3. februar 2010
Amatører med skjegget i postkassen
Kritikken mot Forsvarsministeren og Utenriksministeren i forhold til hjemføringen av to barn fra Marokko, er berettiget, i den grad det handler om departementenes håndtering av saken. En salig blanding av amatørskap og "ass-saving" nedover i organisasjonen gjør at ministerne sitter med skjegget i postkassen for denne "hemmelige" operasjonen.
Uten sammenligning forøvrig - så er det interessant å ta på seg 007-brillene, og vurderte saken som en såkalt "Black Operation". En hemmeligstemplet godkjennelse - pga rikets sikkerhet (og forhold til Marokko). En adekvat involvering fra ambassaden, hvor alt skjer "på fritiden", men hvor alle vet at saken er godkjent, slik at ingen ofrer karrieren sin. Ingen dokumentasjon, ingen VG-sak, ingen diplomatisk krise overfor Marokko. Men nei!
Hvis dette er det beste norske myndigheter klarer, så har norske spionforfattere lite å skrive om i fremtiden. Den største klønen i saken er ambassadøren i Marokko. I den grad ambassaden skulle involveres offisielt måtte dette skje i forståelse med myndighetene, ellers så måtte saken håndteres slik at ambassaden ikke ble kompromittert. Når ambassadøren så velger å løse saken på en mest mulig kompromitterende måte, så finner han/hun det nødvendig å redde sitt eget skinn - ved å sende rapport om hendelsen til Oslo, i den ånd at alt som rapporteres er ikke mitt problem. Dermed er operasjonen, som kunne vært løst på en stillfeldig måte, blitt en byråkratisk kasteball. Byråkraten som mottar rapporten, må naturligvis sende den videre til statsrådene. Som blir et offer for et departement som er satt til å hjelpe statsråden...
Uten sammenligning forøvrig - så er det interessant å ta på seg 007-brillene, og vurderte saken som en såkalt "Black Operation". En hemmeligstemplet godkjennelse - pga rikets sikkerhet (og forhold til Marokko). En adekvat involvering fra ambassaden, hvor alt skjer "på fritiden", men hvor alle vet at saken er godkjent, slik at ingen ofrer karrieren sin. Ingen dokumentasjon, ingen VG-sak, ingen diplomatisk krise overfor Marokko. Men nei!
Hvis dette er det beste norske myndigheter klarer, så har norske spionforfattere lite å skrive om i fremtiden. Den største klønen i saken er ambassadøren i Marokko. I den grad ambassaden skulle involveres offisielt måtte dette skje i forståelse med myndighetene, ellers så måtte saken håndteres slik at ambassaden ikke ble kompromittert. Når ambassadøren så velger å løse saken på en mest mulig kompromitterende måte, så finner han/hun det nødvendig å redde sitt eget skinn - ved å sende rapport om hendelsen til Oslo, i den ånd at alt som rapporteres er ikke mitt problem. Dermed er operasjonen, som kunne vært løst på en stillfeldig måte, blitt en byråkratisk kasteball. Byråkraten som mottar rapporten, må naturligvis sende den videre til statsrådene. Som blir et offer for et departement som er satt til å hjelpe statsråden...
mandag 1. februar 2010
Bortføring eller hjemføring, skurker eller helter
VG, Aftenposten, ja hele den gamle Akersgata med etermediene på slep er nå i farta i forbindelse med den såkalte Skah-saken. Ledersauen er VG, og de andre mediene følger i samme spor. Alle følger bjellesauens retning, og ryggløse politikere hiver seg med i flokken.
For å ta det retoriske først - barna ble ikke bortført, de ble hjemført i en privat etterlevelse av en norsk dom, et faktum som naturligvis gir saken en helt annet perspektiv - derfor beholder mediene sin "bortført"-retorikk.
Norske myndigheter mente det var sjelelig grunn til mistanke om at barna var satt i fare - statsadvokaten tok ut tiltale i juli i fjor - to år etter at saken var anmeldt(!) Det kritiske i saken er jo at norske myndigheter ikke har tatt saken på alvor, og latt diplomatiske forbindelser prioriteres i forhold til norske barns sikkerhet.
Hadde virkelige bortføreren vært en annen enn en tidligere OL-vinner, ville VG sannsynligvis gitt saken et helt annet perspektiv: To norske offiserer tok på seg personlig risiko for å redde to norske barn fra en fundamentalistisk islamist, og ville vært dagens helter.
Det er rart hvordan en OL-medalje gjør norske helter til skurker i landets største avis.
For å ta det retoriske først - barna ble ikke bortført, de ble hjemført i en privat etterlevelse av en norsk dom, et faktum som naturligvis gir saken en helt annet perspektiv - derfor beholder mediene sin "bortført"-retorikk.
Norske myndigheter mente det var sjelelig grunn til mistanke om at barna var satt i fare - statsadvokaten tok ut tiltale i juli i fjor - to år etter at saken var anmeldt(!) Det kritiske i saken er jo at norske myndigheter ikke har tatt saken på alvor, og latt diplomatiske forbindelser prioriteres i forhold til norske barns sikkerhet.
Hadde virkelige bortføreren vært en annen enn en tidligere OL-vinner, ville VG sannsynligvis gitt saken et helt annet perspektiv: To norske offiserer tok på seg personlig risiko for å redde to norske barn fra en fundamentalistisk islamist, og ville vært dagens helter.
Det er rart hvordan en OL-medalje gjør norske helter til skurker i landets største avis.
fredag 29. januar 2010
Hva skal vi med Gyldendal, Damm og Aschehoug, når vi har iPad?
Bokbransjen holdning til elektroniske lesebrett er fornøyelig, og mediene dekning av iPad og forsåvidt Kindle også, mangler noen vesentlige poeng. Uten å bli for retorisk, så er dagens definisjon på en bok, langt fra den opplevelsen man får ved å lese en roman på et lesebrett. Det er derfor ingenting som skulle tilsi at prisen på en såkalt "ebok" kan sammenlignes med en satt, trykt og innbundet bok, som deretter er fysisk transportert til en bokhandel, hvor den markedsføres og opptar plass i salgshyllene.
I stede for å diskutere hvordan man skal unngå lesebrettene, så vil det være mer spennende å se hvordan forretningsmodellen hos forlag og bokhandlere skal se ut i fremtiden. Trengs de i det hele tatt, eller er de som seilskuter i dampbåtenes tid?
Dersom en forfatter kun ønsker å distribuere teksten sin (romanen eller tilsvarende) som "ebok", så trengs hverken forlag eller bokhandel. Forfatteren kan selge den direkte på nett, gjennom en avtale med AppStore, og markedsføringen kan skje via anbefalinger og nyhetsmail via hjemmeside, epost, Twitter, Facebook og andre sosiale medier. Spørsmålet blir derfor hvilke merverdi et forlag skal tilføre en elektronisk tekst, og hvor mye de kan få betalt for denne merverdien?
Trygve Hegnar har i mange år prøvd å komme inn i varmen i Gyldendal, i fjor solgte han aksjeposten sin med tungt hjerte. Det kan være et betydelig smartere trekk enn det han selv var klar over.
I stede for å diskutere hvordan man skal unngå lesebrettene, så vil det være mer spennende å se hvordan forretningsmodellen hos forlag og bokhandlere skal se ut i fremtiden. Trengs de i det hele tatt, eller er de som seilskuter i dampbåtenes tid?
Dersom en forfatter kun ønsker å distribuere teksten sin (romanen eller tilsvarende) som "ebok", så trengs hverken forlag eller bokhandel. Forfatteren kan selge den direkte på nett, gjennom en avtale med AppStore, og markedsføringen kan skje via anbefalinger og nyhetsmail via hjemmeside, epost, Twitter, Facebook og andre sosiale medier. Spørsmålet blir derfor hvilke merverdi et forlag skal tilføre en elektronisk tekst, og hvor mye de kan få betalt for denne merverdien?
Trygve Hegnar har i mange år prøvd å komme inn i varmen i Gyldendal, i fjor solgte han aksjeposten sin med tungt hjerte. Det kan være et betydelig smartere trekk enn det han selv var klar over.
torsdag 28. januar 2010
Overskrifter som lover for mye
Selv desken i landets mest seriøse avis blir noen ganger litt vel tabloid, for å lage en sak av en ikke-sak. I en mindre artikkel i dagens avis, som omhandler kronprinsesse Mette-Marits engasjement i Kirkens Bymisjon, skriver Aftenposten i overskriften:
"Trekker seg fra styret i Bymisjonen". Og artikkelen begynner med at "Kritikken hun har fått etter omstridte styrevedtak skal ikke ha påvirket avgjørelsen". Hadde saken hatt noen nyhetsverdi, så hadde det kanskje vært mer interessant å skrive hva som har påvirket avgjørelsen, og ikke brukt et journalistisk grep for å konstruere en historie "mellom linjene".
Lengre ned i artikkelen fremkommer det at det saken i virkeligheten handler om er kronprinsessens avgjørelse om ikke å ta gjenvalg når hennes to årige valgperiode går ut.
I en avis hvor gamle redaktører stadig vekk belærer leserne om ordenes betydning, så vil det nok vært mer presist å skrive i overskriften "Tar ikke gjenvalg i Bymisjonen". Men det hadde vel gjort saken til en enda tydeligere ikke-sak.
"Trekker seg fra styret i Bymisjonen". Og artikkelen begynner med at "Kritikken hun har fått etter omstridte styrevedtak skal ikke ha påvirket avgjørelsen". Hadde saken hatt noen nyhetsverdi, så hadde det kanskje vært mer interessant å skrive hva som har påvirket avgjørelsen, og ikke brukt et journalistisk grep for å konstruere en historie "mellom linjene".
Lengre ned i artikkelen fremkommer det at det saken i virkeligheten handler om er kronprinsessens avgjørelse om ikke å ta gjenvalg når hennes to årige valgperiode går ut.
I en avis hvor gamle redaktører stadig vekk belærer leserne om ordenes betydning, så vil det nok vært mer presist å skrive i overskriften "Tar ikke gjenvalg i Bymisjonen". Men det hadde vel gjort saken til en enda tydeligere ikke-sak.
onsdag 27. januar 2010
Vår mann i Europa
Paris er en flott by med mange fine kafeer. Min personlige favoritt er Cafe Angelina ved Louvre, som har den beste (og tykkeste) varme sjokoladen du kan tenke deg. Det var likevel ikke konsistensen som gjorde at jeg nesten satt sjokoladen i halsen, da vi kom snakk med presten på nabobordet (man sitter usedvanlig tett på Angelina). Etter noen høflighetsfraser spurte han om vi kom fra England (samtalen foregikk på engelsk). Da vi benektet dette, og sa vi kom fra Norge, utbryter presten med et bredt smil: "Norwege, ah, Mr Jagland in the Council of Europe in Strasbourg, Yes?" og går.
Vi blir sittende igjen, og lurer på hva galt Norge har gjort i sin omdømmebygging i Europa. Glemt er vikingene, norsk laks og Lillehammer-OL. Roald Amundsen, Thor Heyerdahl, Trygve Lie, ja selv riksmodern Gro i WHO er bare et fjernt minne hos denne velutdannede presten. Igjen sitter vi der altså med "Bongo fra Kongo"-Jagland. I et mikroperspektiv var det naturligvis bra for Arbeiderpartiet å få Jagland ut av landet, men det spørs om landet som helhet er tjent med å ha Jagland som den fremste gallionsfiguren i Europa.
Den samme Jagland skal nå renske opp i Europarådet. Behovet for dette skal visstnok være overmodent. Det er betegnende nok at mens Jagland sine lønns- og skattebetingelser ble både forsidestoff og debattprogrammer av, så er den lille revolusjonen han nå starter i Frankrike bare viet en notis i Aftenposten. Men nå er jo person alltid viktigere enn sak i alle norske aviser.
Vi blir sittende igjen, og lurer på hva galt Norge har gjort i sin omdømmebygging i Europa. Glemt er vikingene, norsk laks og Lillehammer-OL. Roald Amundsen, Thor Heyerdahl, Trygve Lie, ja selv riksmodern Gro i WHO er bare et fjernt minne hos denne velutdannede presten. Igjen sitter vi der altså med "Bongo fra Kongo"-Jagland. I et mikroperspektiv var det naturligvis bra for Arbeiderpartiet å få Jagland ut av landet, men det spørs om landet som helhet er tjent med å ha Jagland som den fremste gallionsfiguren i Europa.
Den samme Jagland skal nå renske opp i Europarådet. Behovet for dette skal visstnok være overmodent. Det er betegnende nok at mens Jagland sine lønns- og skattebetingelser ble både forsidestoff og debattprogrammer av, så er den lille revolusjonen han nå starter i Frankrike bare viet en notis i Aftenposten. Men nå er jo person alltid viktigere enn sak i alle norske aviser.
tirsdag 26. januar 2010
Sykehusstyret leser i alle fall VG
"Det å jobbe på et sykehus er egentlig morsomt, hadde det ikke vært for alle disse pasienten!" Spissformuleringen var ment som en morsomhet, men situasjonen som er avdekket ved Sykehuset i Asker og Bærum viser med all tydelighet, at det er noen i helsesektoren som lever opp til formuleringen i praksis.
Finansieringsordningen i Helse-Norge har også tidligere gitt uheldige konsekvenser. En rekke pasienter fikk anderledes, eller flere diagnoser, for at det skulle bli mer lønnsomt å behandle dem. Dette var et utbredt fenomen, og det er foreløpig lite som tyder på at talltriksingen i Asker og Bærum er et lokalt problem. Millionbesparelser er det flere sykehus som sikkert har hatt lyst på, så det blir nok flere forsider som vies dette problemet, etter hvert som omfanget rundt om i landet blir avdekket.
Saken ikke er ny. Helsetilsynet fikk første gang melding om saken i fjor høst (november) og fikk rapport om saken i desember i fjor. Likevel har Helsetilsynet og fylkeslegen valgt å ikke følge opp saken før nå. Styret i Helse-Sør-Øst har heller ikke tatt opp saken om talltriksingen, selv om det er levert rapport til Helsetilsynet. Nå tar styret igjen det forsømt, ved å ha nærmest daglige styremøter om saken. Selv ikke direktørene har hørt om dette, før altså VG lager oppstyr om det i helgen. Hva alle lederne i sykehusene gjør for noe, er det egentlig ingen som vet. Nå vet vi i alle fall at de ikke leser rapporter som går til Helsetilsynet, men i alle fall leser VG. Om ikke annet, så er jo det kjekt å vite...
Finansieringsordningen i Helse-Norge har også tidligere gitt uheldige konsekvenser. En rekke pasienter fikk anderledes, eller flere diagnoser, for at det skulle bli mer lønnsomt å behandle dem. Dette var et utbredt fenomen, og det er foreløpig lite som tyder på at talltriksingen i Asker og Bærum er et lokalt problem. Millionbesparelser er det flere sykehus som sikkert har hatt lyst på, så det blir nok flere forsider som vies dette problemet, etter hvert som omfanget rundt om i landet blir avdekket.
Saken ikke er ny. Helsetilsynet fikk første gang melding om saken i fjor høst (november) og fikk rapport om saken i desember i fjor. Likevel har Helsetilsynet og fylkeslegen valgt å ikke følge opp saken før nå. Styret i Helse-Sør-Øst har heller ikke tatt opp saken om talltriksingen, selv om det er levert rapport til Helsetilsynet. Nå tar styret igjen det forsømt, ved å ha nærmest daglige styremøter om saken. Selv ikke direktørene har hørt om dette, før altså VG lager oppstyr om det i helgen. Hva alle lederne i sykehusene gjør for noe, er det egentlig ingen som vet. Nå vet vi i alle fall at de ikke leser rapporter som går til Helsetilsynet, men i alle fall leser VG. Om ikke annet, så er jo det kjekt å vite...
fredag 22. januar 2010
Å si unnskyld er en kunst som også statsråder nå behersker
I morges våknet jeg med at min treårige datter satt på magen min, og tisset - uten bleie. "Unnskyld pappa", sa hun kjapt, og la til "Det går bra!". Og det gjorde det naturligvis.
Nå er det ikke bare treåringen som i den siste tiden har praktisert tilgivelsens sakrament. I gårsdagens Aftenposten ba samferdselsministeren om tilgivelse for NSB og Jernbaneverkets manglende leveranser og påfølgende manglende problemforståelse. Det er sjeldent en statsråd må be folket om tilgivelse, og dette viser sakens alvor. Hadde det vært en mindretallsregjering som satt ved makten, ville opposisjonen truet med mistillitsforslag og krevd statsrådens hode på et fat.
Med det avvæpnende "unnskyld Norge", har statsråden viste både folkelighet, og for en kortere periode fredet både seg selv og NSBs ledelse. Men i motsetning til 3-åringens oppfølgende "Det går bra!", så kan ikke statsråden påberope seg en slik konklusjon.
Flere av NSBs datterselskap / søsterselskap ser ut til å klare seg betydelig bedre i vinterkulden enn NSB selv. Både CargoNet og Flytoget har en bedre presisjon enn NSBs egne tog. Presisjonen på fjerntogene er også bedre enn det NSB klarer og prestere i lokaltrafikken i Oslo. Forslaget om omorganisering av lokaltrafikken i et eget selskap bør derfor statsråden ta inn i de vurderingene som nå gjøres for å løse den uholdbare situasjonen. En leder og en organisasjon som kun fokuserer på å kjøre lokaltrafikk i Oslo, vil sannsynligvis håndtere situasjonen mer proaktivt enn det NSB har klart.
Nå er det ikke bare treåringen som i den siste tiden har praktisert tilgivelsens sakrament. I gårsdagens Aftenposten ba samferdselsministeren om tilgivelse for NSB og Jernbaneverkets manglende leveranser og påfølgende manglende problemforståelse. Det er sjeldent en statsråd må be folket om tilgivelse, og dette viser sakens alvor. Hadde det vært en mindretallsregjering som satt ved makten, ville opposisjonen truet med mistillitsforslag og krevd statsrådens hode på et fat.
Med det avvæpnende "unnskyld Norge", har statsråden viste både folkelighet, og for en kortere periode fredet både seg selv og NSBs ledelse. Men i motsetning til 3-åringens oppfølgende "Det går bra!", så kan ikke statsråden påberope seg en slik konklusjon.
Flere av NSBs datterselskap / søsterselskap ser ut til å klare seg betydelig bedre i vinterkulden enn NSB selv. Både CargoNet og Flytoget har en bedre presisjon enn NSBs egne tog. Presisjonen på fjerntogene er også bedre enn det NSB klarer og prestere i lokaltrafikken i Oslo. Forslaget om omorganisering av lokaltrafikken i et eget selskap bør derfor statsråden ta inn i de vurderingene som nå gjøres for å løse den uholdbare situasjonen. En leder og en organisasjon som kun fokuserer på å kjøre lokaltrafikk i Oslo, vil sannsynligvis håndtere situasjonen mer proaktivt enn det NSB har klart.
Såpeopera på skøyter med to primadonnaer
Såpeoperaen for åpen scene i skøyteleiren er en tragisk affære for alle de som følger med idretten på grunn av de gode enkeltprestasjonene eller på grunn av den gode nasjonale følelsen det gir når et norsk lag presterer på høyt nivå.
La det først være sagt - mediene opphausing av saken gjør det ikke enklere for kamphanene. Utsagn som tidligere ville blitt forfinet, og knapt komme på trykk, blir nå klint utover hele oppslag i krigstyper. At både Koss og Bøkko har sterke primadonnanykker, og har gjennom et langt liv lært og sette sine egne interesser foran alt annet, er også ingredienser i denne lapskausen.
Men ingen av partene er førstereisgutter, og kan medienes spilleregler; Alt du sier kan og vil bli brukt mot deg i værste mening for at vi skal selge mer aviser. At Koss velger å kommentere Bøkko sine utsagn i går, viser at det å ha vært verdens beste skøyteløper ikke nødvendigvis gjør deg til en god leder. En bedre svar ville vært: "Dette vil vi følge opp og løse internt i laget - utover det har jeg ingen kommentar!"
Samtidig reiser saken, slik den nå har utviklet seg, et spørsmål om hvor mye illojalitet et lag skal tåle fra en enkeltutøver. Bøkko fremstår som en nervøs og pistrete veddeløpshund, som tripper og pisser omhverandre. Her må det utøves lederskap! Det er foreløpig den ingrediensen som mangler i skøytelaget.
La det først være sagt - mediene opphausing av saken gjør det ikke enklere for kamphanene. Utsagn som tidligere ville blitt forfinet, og knapt komme på trykk, blir nå klint utover hele oppslag i krigstyper. At både Koss og Bøkko har sterke primadonnanykker, og har gjennom et langt liv lært og sette sine egne interesser foran alt annet, er også ingredienser i denne lapskausen.
Men ingen av partene er førstereisgutter, og kan medienes spilleregler; Alt du sier kan og vil bli brukt mot deg i værste mening for at vi skal selge mer aviser. At Koss velger å kommentere Bøkko sine utsagn i går, viser at det å ha vært verdens beste skøyteløper ikke nødvendigvis gjør deg til en god leder. En bedre svar ville vært: "Dette vil vi følge opp og løse internt i laget - utover det har jeg ingen kommentar!"
Samtidig reiser saken, slik den nå har utviklet seg, et spørsmål om hvor mye illojalitet et lag skal tåle fra en enkeltutøver. Bøkko fremstår som en nervøs og pistrete veddeløpshund, som tripper og pisser omhverandre. Her må det utøves lederskap! Det er foreløpig den ingrediensen som mangler i skøytelaget.
torsdag 21. januar 2010
Dagbladet - vinglete tabloid som bør få nye eiere
Noen institusjoner varer lengre realitetene: Det er lenge siden den "norske" sjokoladene i Freia-produktene, ble produsert i Norge. Det er lenge siden Norsk Hydro var et norsk selskap, og det er lenge siden Dagbladet var en kulturavis.
Medie-general Kokkvold, mener nå at Dagbladet må ta et valg mellom det å være en tabloidavis og det å være en seriøs avis. Det valget er tatt for lenge siden! Dagbladet som produkt, blir ikke målt på hvor mange kulturelitiske personligheter det finnes på redaktørnivå - men på det tabloide produktet som hver dag havner i salgsstativene på butikken og kiosken.
Hvis jeg ikke husker helt feil, så hadde Dagbladet et liberalistisk ståsted - med en politisk samhørighet med Venstre. Og som sitt parti, så har Dagbladet vinglet mellom ulike strategier og standpunkt - som har skapt en utydelig profil i markedet. Det var Dagbladet som var først ute med sportsbilag - så overtok VG det produktet, og Dagblad skiftet strategi. Det var Dagbladet som var først ute med helgemagasin - så overtok VG det produktet, og Dagbladet skiftet strategi osv. osv.
Familieeide konsern har ofte den fordelen at selskapene har en lengre tidshorisont på sin virksomhet enn neste kvartalsrapport - med tålmodige eiere som satser på verdiskapende innovasjon, og som vet at det tar tid å bygge solid. Denne langtidshorisont preges ikke Dagbladet av, og dersom det er eierne som er årsak i dette, hadde det beste for avisen vært å skifte eiere og ikke redaktør.
Medie-general Kokkvold, mener nå at Dagbladet må ta et valg mellom det å være en tabloidavis og det å være en seriøs avis. Det valget er tatt for lenge siden! Dagbladet som produkt, blir ikke målt på hvor mange kulturelitiske personligheter det finnes på redaktørnivå - men på det tabloide produktet som hver dag havner i salgsstativene på butikken og kiosken.
Hvis jeg ikke husker helt feil, så hadde Dagbladet et liberalistisk ståsted - med en politisk samhørighet med Venstre. Og som sitt parti, så har Dagbladet vinglet mellom ulike strategier og standpunkt - som har skapt en utydelig profil i markedet. Det var Dagbladet som var først ute med sportsbilag - så overtok VG det produktet, og Dagblad skiftet strategi. Det var Dagbladet som var først ute med helgemagasin - så overtok VG det produktet, og Dagbladet skiftet strategi osv. osv.
Familieeide konsern har ofte den fordelen at selskapene har en lengre tidshorisont på sin virksomhet enn neste kvartalsrapport - med tålmodige eiere som satser på verdiskapende innovasjon, og som vet at det tar tid å bygge solid. Denne langtidshorisont preges ikke Dagbladet av, og dersom det er eierne som er årsak i dette, hadde det beste for avisen vært å skifte eiere og ikke redaktør.
onsdag 20. januar 2010
Trond Giske - mer enn en linselus-statsråd
Trond Giske har sannsynligvis bidratt kraftig for at det er tegnet mangt et karikert og ufordelaktig bilde av ham i media. Samtidig kan det ikke legges skjul på at han faktisk ble en ganske populær kulturminister, i alle fall blant kulturpersonligheter her på berget - noe som særlig kom frem i fjorårets valg.
Etter Trond Giske sin tilnærming mot Kjell Inge Røkke, oppleves den tidligere linselus-statsråden i et betydelig mer nyansert lys.
Selv om den norske stat står for nærmere 50 prosent av verdiskapningen i landet (på papiret), så er politikerne og departementslederne fortsatt avhengig av gode relasjoner til toneangivende miljøer innenfor de ulike fagområdene. Dette gir bedre beslutninger, og dette gir bedre prosesser - i alle fall når man som Regjering med et Stortingsflertall i ryggen, ønsker å holde beslutningsprosessene unna det offentlige rom. Giske sin tilnærming til Røkke, er et klart signal på at Regjeringen vil fortsette dialogen med næringslivslederne på bakrommet.
Med en stadig minkende hårprakt, er Trond Giske godt rustet til å fremstå som lite hårsår, og vi skal ikke bli forundret om den dialogorienterte politikeren etter hvert vil bli en populær gjest i releaseparties i næringslivet også.
Etter Trond Giske sin tilnærming mot Kjell Inge Røkke, oppleves den tidligere linselus-statsråden i et betydelig mer nyansert lys.
Selv om den norske stat står for nærmere 50 prosent av verdiskapningen i landet (på papiret), så er politikerne og departementslederne fortsatt avhengig av gode relasjoner til toneangivende miljøer innenfor de ulike fagområdene. Dette gir bedre beslutninger, og dette gir bedre prosesser - i alle fall når man som Regjering med et Stortingsflertall i ryggen, ønsker å holde beslutningsprosessene unna det offentlige rom. Giske sin tilnærming til Røkke, er et klart signal på at Regjeringen vil fortsette dialogen med næringslivslederne på bakrommet.
Med en stadig minkende hårprakt, er Trond Giske godt rustet til å fremstå som lite hårsår, og vi skal ikke bli forundret om den dialogorienterte politikeren etter hvert vil bli en populær gjest i releaseparties i næringslivet også.
mandag 18. januar 2010
I fremtiden blir nettredaksjonene virtuelle
Tidligere i år skrev New York Times om konsekvensene av nettavisenes stadige nedbemanninger; man går over til å bruke freelancere, og stadig mindre anerkjente freelancere.
Dette er en utvikling som ikke vil stoppe, men som sannsynligvis vil ble en ny forretningsmodell for nyhetsformidling på nettet - hvor nettavisens rolle blir å kvalitetssikre de uavhengige bidragsyterne som leverer nyhetsstoffet, uavhengig av journalistens / skribentens geografiske og organisasjonsmessige tilknytning - noe New York Times ikke gjorde i forbindelse med bruken av The Fiscal Times . (Ref. artikkelen over.)
Forretningsmodellen er forsåvidt ikke ny. Innenfor de vitenskapelige tidsskriftene er det et lignende system, hvor redaktør og redaksjonskomite kvalitetssikrer alle artikler som kommer på trykk. Jo mer prestisjefylt magasin, jo trangere er nåløyet for å komme på trykk, og jo mer interessant er det å lese disse magasinene. Tilsvarende vil de best kvalitetssikrede nettavisene bli de mest leste.
I en virtuell verden er det lite sannsynlig at en avisredaksjon har alle de beste journalistene i forhold til alle de temaene som folk ønsker å lese om. I motsetning til det NY Times skriver, vil imidlertid ikke alternativet bli å bruke stadig mindre anerkjente freelancere, men snarere tvert i mot. Kunsten for redaktørene er å lage en nettverksorganisasjon, hvor en helt ny kompetansen blir avgjørende - å lage velfungerende, virtuelle redaksjoner.
Dette er en utvikling som ikke vil stoppe, men som sannsynligvis vil ble en ny forretningsmodell for nyhetsformidling på nettet - hvor nettavisens rolle blir å kvalitetssikre de uavhengige bidragsyterne som leverer nyhetsstoffet, uavhengig av journalistens / skribentens geografiske og organisasjonsmessige tilknytning - noe New York Times ikke gjorde i forbindelse med bruken av The Fiscal Times . (Ref. artikkelen over.)
Forretningsmodellen er forsåvidt ikke ny. Innenfor de vitenskapelige tidsskriftene er det et lignende system, hvor redaktør og redaksjonskomite kvalitetssikrer alle artikler som kommer på trykk. Jo mer prestisjefylt magasin, jo trangere er nåløyet for å komme på trykk, og jo mer interessant er det å lese disse magasinene. Tilsvarende vil de best kvalitetssikrede nettavisene bli de mest leste.
I en virtuell verden er det lite sannsynlig at en avisredaksjon har alle de beste journalistene i forhold til alle de temaene som folk ønsker å lese om. I motsetning til det NY Times skriver, vil imidlertid ikke alternativet bli å bruke stadig mindre anerkjente freelancere, men snarere tvert i mot. Kunsten for redaktørene er å lage en nettverksorganisasjon, hvor en helt ny kompetansen blir avgjørende - å lage velfungerende, virtuelle redaksjoner.
søndag 17. januar 2010
Den enes død, den andres brød
Katastrofen på Haiti er forferdelig, og foreløpig er det vel ingen som vet hvor mange som er drept, og hvor mange som trenger bistand på både kort og lang sikt. Foreløpig er det begrenset hvilke bistandsorganisasjoner som kommer til, og det er først og fremst statlige (og særlig militære) ressurser som benyttes.
Katastrofens dimensjon, slik den foreløpig fremkommer i media, gjør at hjelpebehovet i området sannsynligvis har noe av den samme karakter som det utsatte steder opplevde etter Tsunami'en i det Indiske hav for noen år siden. Problemet der var at hjelpeorganisasjonene, når de etter hvert kom inn i området, nærmest gikk i veien for hverandre. Det ble et logistikkmessig kaos for å få de ulike hjelpeorganisasjonenes ulike prosjekter iverksatt - hjelpeorganisasjoner som aldri tidligere hadde vært i området, og lokalbefolkningen ble til en viss grad "passifisert" av all bistanden.
Ser man annonser fra de humanitære organisasjonene i Norge, så får man imidlertid inntrykk av at det er disse organisasjonene som nå er inne og graver og rydder opp i ruinene. Mange av organisasjonene har hevet seg på dramaets som utspiller seg, og katastrofen er nærmest blitt en kjærkommen inntektskilde for disse organisasjonene. Det er forståelig at man vil gjøre givere oppmerksom på kontonr og innbetalingsmuligheter, men dobbeltsidige annonser og de fremste bannerannonsene på nettstedene, med bilder av gråtende barn i ruiner, blir litt for kommersielt for meg. Det er som fluene rundt en lyspære i mørke. Det er mye støy, med det er lite som skjer. Det er fortsatt like mange andre steder i verden som trenger hjelp, som det var minuttet før jordskjelvet på Haiti...
Katastrofens dimensjon, slik den foreløpig fremkommer i media, gjør at hjelpebehovet i området sannsynligvis har noe av den samme karakter som det utsatte steder opplevde etter Tsunami'en i det Indiske hav for noen år siden. Problemet der var at hjelpeorganisasjonene, når de etter hvert kom inn i området, nærmest gikk i veien for hverandre. Det ble et logistikkmessig kaos for å få de ulike hjelpeorganisasjonenes ulike prosjekter iverksatt - hjelpeorganisasjoner som aldri tidligere hadde vært i området, og lokalbefolkningen ble til en viss grad "passifisert" av all bistanden.
Ser man annonser fra de humanitære organisasjonene i Norge, så får man imidlertid inntrykk av at det er disse organisasjonene som nå er inne og graver og rydder opp i ruinene. Mange av organisasjonene har hevet seg på dramaets som utspiller seg, og katastrofen er nærmest blitt en kjærkommen inntektskilde for disse organisasjonene. Det er forståelig at man vil gjøre givere oppmerksom på kontonr og innbetalingsmuligheter, men dobbeltsidige annonser og de fremste bannerannonsene på nettstedene, med bilder av gråtende barn i ruiner, blir litt for kommersielt for meg. Det er som fluene rundt en lyspære i mørke. Det er mye støy, med det er lite som skjer. Det er fortsatt like mange andre steder i verden som trenger hjelp, som det var minuttet før jordskjelvet på Haiti...
fredag 15. januar 2010
Investerer 1 milliard for å spare 80 millioner
Forsvarets økonomisjef og investeringsgeneral, kan neppe ha mange vekttall i finansieringsanalyse. Strengt tatt, så holder det vel å ha holdt det mentale kruttet sånn tålelig tørt, for å regne seg frem til nåverdien på en del investeringsalternativer.
I dagens aviser kan vi lese at Forsvaret vil avslutte sitt satelittsamarbeid med Telenor, og kjøpe sin egen spanske satelitt i stede for. Nå skulle man tro at forsvaret hadde lært noe om det å kjøpe militærteknologi fra Spania, etter fregattfadesen. Men investeringsanalysen som ligger til grunn for innkjøpet er ennå mer tankeløs.
Innkjøpet av satelitten koster 1 mrd kroner, og da er det ikke sagt noe om kostnaden til drift og vedlikehold. Forsvarets leie av Telenors satelitt har en årlig kostnad på 80 millioner kroner. Hadde Forsvaret satt 1 milliard kroner i banken, med en gjennomsnittlig avkastning på 6 prosent, vil renteinntektene alene finansiere 75 prosent av de årlige leiekostnadene til Telenor. Ser man bort fra teknologisk utvikling og oppgraderingsbehov på forsvarets innkjøpte satelitt i regnestykket, som vil gjøre regnestykket ennå verre for vår militære investeringsgeneral, så kan forsvaret leie satelittkapasitet i rundt regnet 250 år for denne milliarden.
Var det plass i neste kontingent til Afganistan for en feilplassert investeringsgeneral??
I dagens aviser kan vi lese at Forsvaret vil avslutte sitt satelittsamarbeid med Telenor, og kjøpe sin egen spanske satelitt i stede for. Nå skulle man tro at forsvaret hadde lært noe om det å kjøpe militærteknologi fra Spania, etter fregattfadesen. Men investeringsanalysen som ligger til grunn for innkjøpet er ennå mer tankeløs.
Innkjøpet av satelitten koster 1 mrd kroner, og da er det ikke sagt noe om kostnaden til drift og vedlikehold. Forsvarets leie av Telenors satelitt har en årlig kostnad på 80 millioner kroner. Hadde Forsvaret satt 1 milliard kroner i banken, med en gjennomsnittlig avkastning på 6 prosent, vil renteinntektene alene finansiere 75 prosent av de årlige leiekostnadene til Telenor. Ser man bort fra teknologisk utvikling og oppgraderingsbehov på forsvarets innkjøpte satelitt i regnestykket, som vil gjøre regnestykket ennå verre for vår militære investeringsgeneral, så kan forsvaret leie satelittkapasitet i rundt regnet 250 år for denne milliarden.
Var det plass i neste kontingent til Afganistan for en feilplassert investeringsgeneral??
Hvor mye er 30 år på en 30 åring
En av de spisseste endene i det norske forsvar, skal vi tro dagens aviser, fyller 30 år. I artiklene beskrives flyene som middelaldrende menn, Fortsatt operative, men med stadig flere feil... For en som selv har passert 40 år, så er det fristende å si noe om den slags analogier.
Det som mangler i dagens jubileumsfokusering, er at det ikke er mye, om noe, igjen av de originale flyene som kom til landet i begynnelsen av 80-årene. I tillegg til MidLifeUpdate, så har flyene kontinuerlig blitt oppdatert med ny teknologi.
Det blir som historien om øksa etter han bestefar. "Skaftet har han far skifta, og sjølv har eg skifta øksehode".
Mest sannsynlig er dagens jubileumsartikkel i realiteten skrevet for et par skruer og noen stag som er igjen fra det originale flyet...
Det som mangler i dagens jubileumsfokusering, er at det ikke er mye, om noe, igjen av de originale flyene som kom til landet i begynnelsen av 80-årene. I tillegg til MidLifeUpdate, så har flyene kontinuerlig blitt oppdatert med ny teknologi.
Det blir som historien om øksa etter han bestefar. "Skaftet har han far skifta, og sjølv har eg skifta øksehode".
Mest sannsynlig er dagens jubileumsartikkel i realiteten skrevet for et par skruer og noen stag som er igjen fra det originale flyet...
torsdag 14. januar 2010
Det som er bra med moralpolitiet
Det mye omtalte moralpolitiet på Grønland i Oslo fremstilles som en trussel både for ytringsfriheten og de norske likhetsverdiene. Og la det være sagt, først som sist. Drapstrusler (generelt eller) på grunn av oppførsel eller klesdrakt er både ulovlig og feil.
Men, hvis vi går bakenfor handlingene, og ser på motivasjonen for tiltaket (hvis du tar bort de islamske ingrediensene), så er det mye godt i det å bry seg litt med hva andre gjør.
I dagens Norge kan døde mennesker ligge forlatt i sin bolig i ukesvis uten at noen bryr seg. Syke personer kan ligge på fortauet, mens vi andre haster forbi, uten å bry oss. Vi går forbi ungdommer som utagerer, mobber eller sloss, uten å bry oss. Vi simpelthen er kommet i en tidsalder, hvor vi ikke har tid, tørr eller prioriterer å bry oss. Og vi gjemmer oss bak utsagn som "Dette er samfunnets oppgave - jeg vil ikke bli involvert".
Hvis fremmede kulturer og moralpolitiet kan lære oss å bry oss litt mer om hva som skjer rundt oss, så er det kommet noe bra ut av denne saken. Og en av de første tingene vi skal bry oss med, er nettopp mennesker som er mot ytringsfrihet eller eller som har et rasistisk syn på andres klesdrakt.
Men, hvis vi går bakenfor handlingene, og ser på motivasjonen for tiltaket (hvis du tar bort de islamske ingrediensene), så er det mye godt i det å bry seg litt med hva andre gjør.
I dagens Norge kan døde mennesker ligge forlatt i sin bolig i ukesvis uten at noen bryr seg. Syke personer kan ligge på fortauet, mens vi andre haster forbi, uten å bry oss. Vi går forbi ungdommer som utagerer, mobber eller sloss, uten å bry oss. Vi simpelthen er kommet i en tidsalder, hvor vi ikke har tid, tørr eller prioriterer å bry oss. Og vi gjemmer oss bak utsagn som "Dette er samfunnets oppgave - jeg vil ikke bli involvert".
Hvis fremmede kulturer og moralpolitiet kan lære oss å bry oss litt mer om hva som skjer rundt oss, så er det kommet noe bra ut av denne saken. Og en av de første tingene vi skal bry oss med, er nettopp mennesker som er mot ytringsfrihet eller eller som har et rasistisk syn på andres klesdrakt.
onsdag 13. januar 2010
Statminister eller statsklovn
De gamle russiske lederne kysset hverandre, ja, kanskje til og med tungekysset. Men som med mange av de andre utingene som de gamle Sovjet-lederne drev på med, så er det heller ingen grunn til at politiske ledere i Norge skal ta opp denne arven.
Høyre-Erna sitt "homokyss", ble kanskje avgitt for å unngå å bli stigmatisert, men bidrar heller til å fremme stigmatiseringen av homofile som utøvere av tilfeldig og ubeskyttet sex. Høyre har mange andre fremtredende og gode politikere som kan ivareta partiets interesser på slike tilstelninger.
For de av oss som hadde et håp om en borgerlig regjering etter siste stortingsvalg, så blir distansen mellom den tiltenkte statsministerrollen og det å ende opp som homokyssende partileder ennå større.
For fremtidige politiske ledere, som synes valgkampen blir vell tøff, så må denne historien være en sterk motivasjonsfaktor for ennå sterkere innsats. Taper du stortingsvalget, så mister du ikke bare retten til statsministerrollen, du risikerer å bli statsklovn i stede for.
Høyre-Erna sitt "homokyss", ble kanskje avgitt for å unngå å bli stigmatisert, men bidrar heller til å fremme stigmatiseringen av homofile som utøvere av tilfeldig og ubeskyttet sex. Høyre har mange andre fremtredende og gode politikere som kan ivareta partiets interesser på slike tilstelninger.
For de av oss som hadde et håp om en borgerlig regjering etter siste stortingsvalg, så blir distansen mellom den tiltenkte statsministerrollen og det å ende opp som homokyssende partileder ennå større.
For fremtidige politiske ledere, som synes valgkampen blir vell tøff, så må denne historien være en sterk motivasjonsfaktor for ennå sterkere innsats. Taper du stortingsvalget, så mister du ikke bare retten til statsministerrollen, du risikerer å bli statsklovn i stede for.
Hvis det er feil, og funker, så er det ikke feil...
Kristin Clemet mener at lovfestet kjønnskvotering inn i norske styrer fortsatt er feil, og trekker frem at det samme diskrimineringsargumentet kan føres over blant annet homofile eller innvandrere.
I utgangspunktet er nesten all lovregulering et onde, som griper inn i de naturlige kreftene som over tid virker i markedet. I utgangspunktet er derfor lovbestemt kjønnsfordeling i styrene noe som er feil. Erfaringene så langt viser imidlertid at det ikke har vært så ille - finanskrisen har for eksempel gjort mye mer ugang for de fleste norske selskaper.
Konservatisme kan i mange tilfeller være et fornuftig utgangspunkt. Det må likevel være lov å endre standpunkt. Kjønnskvotering av kvinner inn i norske styrer er i utgangspunktet feil, men siden det nå viser seg å fungere sånn tåelig bra, så må det være lov å si at det kanskje ikke ble så feil som fryktet, likevel.
I utgangspunktet er nesten all lovregulering et onde, som griper inn i de naturlige kreftene som over tid virker i markedet. I utgangspunktet er derfor lovbestemt kjønnsfordeling i styrene noe som er feil. Erfaringene så langt viser imidlertid at det ikke har vært så ille - finanskrisen har for eksempel gjort mye mer ugang for de fleste norske selskaper.
Konservatisme kan i mange tilfeller være et fornuftig utgangspunkt. Det må likevel være lov å endre standpunkt. Kjønnskvotering av kvinner inn i norske styrer er i utgangspunktet feil, men siden det nå viser seg å fungere sånn tåelig bra, så må det være lov å si at det kanskje ikke ble så feil som fryktet, likevel.
Elbiler ut av kollektivfeltet!
Myndighetene vil ha el-bilen ut av kollektivfeltet. Det er et grep i riktig retning. Bilforurensing, i den grad det er et problem, må løses med ny teknologi. Dagens el-biler er basert på en gammel teknologi, som er ekstremt forurensende og miljøfarlig i produksjon, lagring og destruksjon.
Det er også vanskelig å skille en el-bil, fra en hybridbil, som også kjører på elmotor. Samtidig vet vi at hybridbiler med bensinmotor, normalt vil ha et større CO2-utslipp, enn de nye dieselmotorene, som nå har et CO2 utslipp ned på 70 gram/km. Kollektivfeltet er for kollektivtrafikk, og en og annen statsråd med dårlig tid...
Det er også tankevekkende at de bilene man egentlig vil ha stående i kø - elbilene - blir sluppet frem i kollektivfeltet, og på den måten skaper ennå mer kø av forbrenningsmotor-drevne biler og dermed ennå mer lokal forurensing.
Det er også vanskelig å skille en el-bil, fra en hybridbil, som også kjører på elmotor. Samtidig vet vi at hybridbiler med bensinmotor, normalt vil ha et større CO2-utslipp, enn de nye dieselmotorene, som nå har et CO2 utslipp ned på 70 gram/km. Kollektivfeltet er for kollektivtrafikk, og en og annen statsråd med dårlig tid...
Det er også tankevekkende at de bilene man egentlig vil ha stående i kø - elbilene - blir sluppet frem i kollektivfeltet, og på den måten skaper ennå mer kø av forbrenningsmotor-drevne biler og dermed ennå mer lokal forurensing.
Abonner på:
Innlegg (Atom)