En av de største utfordringene ved å være nyhetsredaktør for NRK Dagsrevyen er å vurdere det løpende nyhetsbildet, og så presentere de viktigste nyhetene for seerne. Hendelser i inn og utland de siste 24 timer, skal vurderes opp mot egenproduserte nyheter. Som redaktør i en statsfinansiert kanal er vedkommende enda friere til å prioritere sakene på et uavhengig grunnlag; hva er de viktigste nyhetene for det norske folk??
I den senere tid har NRK Dagsrevyen brukt deler av sendeflaten til å presentere ny TV-programmer som kommer på NRK. For en TV-seende befolkning er selvfølgelig nye TV-serier spennende, men man skal være temmelig navlebeskuende for å vurdere egne serier foran viktige nyhetshendelser i inn- og utland. Man kunne neste bli fristende til å tro at NRK utnyttet sin posisjon, og brukte deler av sendetiden i Dagsrevyen til egenreklame...
Men hvis man først er inne på denslags tankegang, så er jo disse OL-tider en unik mulighet for egenreklame når ekstra mange følger med på statskanalen. Hvorfor ikke avbryte kveldens kvinnestafett, med en ekstranyhetssending om Jentene på Toten.
torsdag 25. februar 2010
torsdag 18. februar 2010
Mange muligheter med myndighetenes nødsystem for biler
Norske myndigheter ønsker å få en nødboks i alle biler, med GPS og GSM-sender, som på eget initiativ skal ringe opp nødsentralen dersom bilen involveres i en ulykke - og rapportere sted. Dersom personene i bilen er ved bevissthet, så kan de selv snakke med sentralen.
Dette er en god ide, hvis man ikke er opptatt av personvern. Faktisk er det mulig å utvikle systemet ytterligere. For hvorfor skal systemet kun aktiviseres når ulykken har skjedd. Hvis samtlige biler har en slik innretning, så vil systemet også kunne bremse opp bilene automatisk, dersom den oppdager at to biler (som begge har systemet aktivert) er i ferd med å kollidere(alle nye biler har elektronisk bremsekraftforsterker). Eller ennå bedre, dersom flere biler er i ferd med å innvolveres i en trafikkulykke, kan systemet overstyre bremsingen i alle bilene, for å redusere det totale skadeomfanget. Og hvorfor stoppe der - dersom systemet oppdager at du er i ferd med å kjøre ut av veien i for stor fart, så kan den automatisk vri på rattet, slik at en utforkjøring forhindres (denne egenskap finnes allerede i Bosch sitt nye ESP-system).
Faktisk er det med dette systemet mulig å optimalisere miljøbelastningen ved for eksempel køkjøring, ved at systemet automatisk akslerere biler som skaper kø, eller ganske enkelt overstyrer alle fartsavvik i forhold til det som er beregnet til å være miljøoptimalt (selvfølgelig ikke slik at man kolliderer med bilen foran).
Ja, det er mulig å tenke seg dette enda lengre. I og med at systemet kan lages slik at alle kjøretøy og alle veien er registrert i systemet, er det mulig å styre bilens fremdrift totalt automatisk, uten at det sitter noen bak rattet. (gjennom parkeringssensorer og distronic-system oppdages eventuelle myke trafikanter) J
a, det trenger vel strengt tatt ikke sitte noen i bilen i det hele tatt. Men da forsvinner kanskje noe av vitsen med å ha bilen på på veien i utgangspunktet...
Dette er en god ide, hvis man ikke er opptatt av personvern. Faktisk er det mulig å utvikle systemet ytterligere. For hvorfor skal systemet kun aktiviseres når ulykken har skjedd. Hvis samtlige biler har en slik innretning, så vil systemet også kunne bremse opp bilene automatisk, dersom den oppdager at to biler (som begge har systemet aktivert) er i ferd med å kollidere(alle nye biler har elektronisk bremsekraftforsterker). Eller ennå bedre, dersom flere biler er i ferd med å innvolveres i en trafikkulykke, kan systemet overstyre bremsingen i alle bilene, for å redusere det totale skadeomfanget. Og hvorfor stoppe der - dersom systemet oppdager at du er i ferd med å kjøre ut av veien i for stor fart, så kan den automatisk vri på rattet, slik at en utforkjøring forhindres (denne egenskap finnes allerede i Bosch sitt nye ESP-system).
Faktisk er det med dette systemet mulig å optimalisere miljøbelastningen ved for eksempel køkjøring, ved at systemet automatisk akslerere biler som skaper kø, eller ganske enkelt overstyrer alle fartsavvik i forhold til det som er beregnet til å være miljøoptimalt (selvfølgelig ikke slik at man kolliderer med bilen foran).
Ja, det er mulig å tenke seg dette enda lengre. I og med at systemet kan lages slik at alle kjøretøy og alle veien er registrert i systemet, er det mulig å styre bilens fremdrift totalt automatisk, uten at det sitter noen bak rattet. (gjennom parkeringssensorer og distronic-system oppdages eventuelle myke trafikanter) J
a, det trenger vel strengt tatt ikke sitte noen i bilen i det hele tatt. Men da forsvinner kanskje noe av vitsen med å ha bilen på på veien i utgangspunktet...
torsdag 11. februar 2010
NSB - en bedriftskultur på feil spor
I går var toget i rute, og sånn sett en god dag for sjefen for NSB Persontrafikk å offentliggjøre sin avgang på. Men avgangen vil ikke gi noen bedringer hvis ikke hele ledelsen i NSB endrer fokus. For forsinkelsene skyldes verken for lavt vedlikeholdsbudsjett, materiellmangler eller et begrenset investeringsbudsjett.
Forsinkelsene er først og fremst et resultat av en intern bedriftskultur i NSB som aksepterer forsinkelser. Ja, det er ikke bare en aksept for forsinkelser i NSB og Jernbaneverket. Det er en forventning til forsinkelser, som er satt i system: På informasjonstavlene som viser hvilke tog som kan forventes på perrongen, er det faktisk satt av et fast felt som viser forsinkelsene.
For noen år siden tok et flyselskap tak i forsinkelseskulturen i bedriften ved at hver eneste flykaptein som landet etter fastsatt rutetid, ble oppringt av konsernsjefen. Dette ble opplevd som ubehagelig av de involverte og man dyrket frem en ny bedriftskultur som satte himmel og jord i bevegelse ved hver enkelt forsinkelse. I NSB opprettholder ledelsen ukulturen i selskapet ved hele tiden å lete etter eksterne forklaringer. Alternativet er å ta tak i problemet i egne rekker, og fremelske en ny bedriftskultur hvor forsinkelser er et ukjent fenomen, som nærmest studeres av en forsinkelseskommisjon.
Avgangen til Persontrafikk-direktøren gjør ingen forskjell, dersom den nye ledelsen ikke skifter spor. I vinter har NSB hatt store problemer med sporskifteren på Skøyen - det kan være lurt å lete andre steder i ansettelsen etter den nye direktøren.
Forsinkelsene er først og fremst et resultat av en intern bedriftskultur i NSB som aksepterer forsinkelser. Ja, det er ikke bare en aksept for forsinkelser i NSB og Jernbaneverket. Det er en forventning til forsinkelser, som er satt i system: På informasjonstavlene som viser hvilke tog som kan forventes på perrongen, er det faktisk satt av et fast felt som viser forsinkelsene.
For noen år siden tok et flyselskap tak i forsinkelseskulturen i bedriften ved at hver eneste flykaptein som landet etter fastsatt rutetid, ble oppringt av konsernsjefen. Dette ble opplevd som ubehagelig av de involverte og man dyrket frem en ny bedriftskultur som satte himmel og jord i bevegelse ved hver enkelt forsinkelse. I NSB opprettholder ledelsen ukulturen i selskapet ved hele tiden å lete etter eksterne forklaringer. Alternativet er å ta tak i problemet i egne rekker, og fremelske en ny bedriftskultur hvor forsinkelser er et ukjent fenomen, som nærmest studeres av en forsinkelseskommisjon.
Avgangen til Persontrafikk-direktøren gjør ingen forskjell, dersom den nye ledelsen ikke skifter spor. I vinter har NSB hatt store problemer med sporskifteren på Skøyen - det kan være lurt å lete andre steder i ansettelsen etter den nye direktøren.
onsdag 10. februar 2010
Hvem må til slutt spise Fremskrittspartiet kameler
Det eneste troverdige regjeringsalternativet til den sittende koalisjonen er et fremtidig samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Etter et svært mislykket forsøk før siste valg, har nå Fremskrittspartiet tatt opp igjen tråden. Fremskrittspartiets fremste tillitsvalgte ønsker å starte dette samarbeidet, med å gjøre Høyre til et kamelspisende parti. I går lanserte partiet en liste over kjernesaker som de ikke vil fire på i et samarbeid - så her må Høyre spise kameler, heter det.
Politikk kalles den umuliges kunst, og det kan hende dette er motivet bak Fremskrittspartiet utspill. Thinking Strategicly, heter en hendig liten bok, som har vært pensum på blant annet siviløkonomstudiet, og gir en enkel innføring i såkalt spillteori - altså: Hvordan maksimere sannsynligheten for å oppnå det du ønsker, gjennom egne handlinger og predikasjon av motstandernes handlinger. I et slikt perspektiv, fremstår Fremskrittspartiet kamelmeny til Høyre som mindre strategisk, og gjør i realiteten kun ting vanskeligere for Fremskrittspartiets selv. Høyre har ingen foreløpig ingen prestisje i saken. Gjennom lanseringen av kjernesak-listen risikerer nå Fremskrittspartiet å måtte spise i seg noe av sin egen kamelmeny, i prosessen for å få på plass et handlekraftig samarbeid med Høyre.
Fremskrittspartiet har gjennom 80 og 90 tallet hatt noen særdeles dyktige strateger blant sine ledere, men hatt en litt utilgjengelig politikk. Nå er politikken blitt spiselig for folk flest, men partiets ledelse fremstår nå som særdeles lite strategisk dyktig.
Politikk kalles den umuliges kunst, og det kan hende dette er motivet bak Fremskrittspartiet utspill. Thinking Strategicly, heter en hendig liten bok, som har vært pensum på blant annet siviløkonomstudiet, og gir en enkel innføring i såkalt spillteori - altså: Hvordan maksimere sannsynligheten for å oppnå det du ønsker, gjennom egne handlinger og predikasjon av motstandernes handlinger. I et slikt perspektiv, fremstår Fremskrittspartiet kamelmeny til Høyre som mindre strategisk, og gjør i realiteten kun ting vanskeligere for Fremskrittspartiets selv. Høyre har ingen foreløpig ingen prestisje i saken. Gjennom lanseringen av kjernesak-listen risikerer nå Fremskrittspartiet å måtte spise i seg noe av sin egen kamelmeny, i prosessen for å få på plass et handlekraftig samarbeid med Høyre.
Fremskrittspartiet har gjennom 80 og 90 tallet hatt noen særdeles dyktige strateger blant sine ledere, men hatt en litt utilgjengelig politikk. Nå er politikken blitt spiselig for folk flest, men partiets ledelse fremstår nå som særdeles lite strategisk dyktig.
tirsdag 9. februar 2010
Politikeroverganger til PR-byråer - en gevinst for demokratiet
På NRK Dagsrevyen ble det reist spørsmål om landets demokratiske verdier settes på spill når politikere (unge som gamle) forlater den politiske løpebanen for å begynne og jobbe i PR-byråer for "hemmelige" kunder. Overgangen fra det politiske liv til næringslivet reguleres gjennom karantenetider, for å sikre en viss avstand i tid mellom disse ulike livene. Karantenetidenes lengde kan diskuteres fra gang til gang. Organet som beslutter karantenetidens lengde, er imidlertid inneforstått med problemstillingene som reises og har forhåpentligvis hensyn tatt dette i beslutningsprosessen.
Utfordringen er dermed knyttet til at de tidligere politikerne går fra alle de hemmelige beslutningsprosessene i dagens politiske landskap, til et liv som PR-rådgiver for hemmelig kunder. I denne sammenhengen er det de hemmelige beslutningsprosessene i det politiske landskapet, som er det største problemet for våre demokratiske verdier. Og det er de samme hemmelige beslutningsprosessene som har skapt en grobunn for en næring som lever av å gi klientene råd om hvordan de skal forholde seg til det politiske landskapet.
Overganger fra det politiske til det private liv er ikke noe nytt fenomen. NHO og de store selskapene og organisasjonene har alltid hatt råd til å ansatte tidligere politikere i ulike typer roller. Ved at denne kompetansen nå blir gjort tilgjengelig gjennom PR-byråene (det er vel egentlig ikke noe nytt i det forsåvidt), så er kompetansen også tilgjengelig for mange flere selskaper og organisasjoner, som ikke har råd til å ansette en person på fulltid, men som kan leie inn denne kompetansen ved behov, på samme måte som man leier inn en rørlegger, når man har behov for det! (Og forskjellene på timeprisen til en juniorrådgiver og en rørlegger er ikke så stor!)
Dermed er disse overgangen snarere enn forsterkning av våre demokratiske verdier, ved at kompetansen blir gjort tilgjengelig for folk flest, og ikke noen trussel - ja, utenom for de organisasjonene og selskapene som tidligere hadde et konkurransefortrinn ved å ha monopol på denne kompetansen da...
Utfordringen er dermed knyttet til at de tidligere politikerne går fra alle de hemmelige beslutningsprosessene i dagens politiske landskap, til et liv som PR-rådgiver for hemmelig kunder. I denne sammenhengen er det de hemmelige beslutningsprosessene i det politiske landskapet, som er det største problemet for våre demokratiske verdier. Og det er de samme hemmelige beslutningsprosessene som har skapt en grobunn for en næring som lever av å gi klientene råd om hvordan de skal forholde seg til det politiske landskapet.
Overganger fra det politiske til det private liv er ikke noe nytt fenomen. NHO og de store selskapene og organisasjonene har alltid hatt råd til å ansatte tidligere politikere i ulike typer roller. Ved at denne kompetansen nå blir gjort tilgjengelig gjennom PR-byråene (det er vel egentlig ikke noe nytt i det forsåvidt), så er kompetansen også tilgjengelig for mange flere selskaper og organisasjoner, som ikke har råd til å ansette en person på fulltid, men som kan leie inn denne kompetansen ved behov, på samme måte som man leier inn en rørlegger, når man har behov for det! (Og forskjellene på timeprisen til en juniorrådgiver og en rørlegger er ikke så stor!)
Dermed er disse overgangen snarere enn forsterkning av våre demokratiske verdier, ved at kompetansen blir gjort tilgjengelig for folk flest, og ikke noen trussel - ja, utenom for de organisasjonene og selskapene som tidligere hadde et konkurransefortrinn ved å ha monopol på denne kompetansen da...
torsdag 4. februar 2010
Hemmelig bruk av sosiale medier
Sosiale mediers inntog i arbeidslivet er over kuvøsestadiet. Flere innovative konsulentfirmaer åpner for bruk av Facebook, LinkedIN og Twitter i arbeidstiden - ja, sågar trauste industriselskaper som Aker Solutions lar medarbeiderne bruker Twitter i arbeidstiden. Arbeidsgiverne begynner å få tillit til at medarbeiderne klarer å skille jobb og fritid, slik at bruken av de sosiale mediene i arbeidstiden er knyttet til jobbrelaterte forhold, eller nødvendige private anliggende. På samme måte som man tar korte private telefonsamtaler i arbeidstiden, mens den private slarvingen fortsatt hører fritiden til. Både arbeidsgivere og arbeidstageres bruk av de mer sosiale mediene modnes parallelt.
Likevel er det få organisasjoner som foreløpig har tatt i bruk sosiale medier i sin egen verdiskapning. Et unntak er Politiets sikkerhetstjeneste. Her har de åpnet for at alle kan publisere egne innlegg og synspunkter på sine egne Facebook-sider. Og den muligheten er det mange som benytter. På den måten avdekkes mer eller mindre ytterliggående rasister, både hvite og brune (!), for å nevne en av diskusjonene som foregår på Facebooksidene til PST. Ja, bare det å gå inn på Facebook-sidene til politiets sikkerhetstjeneste kan indikere at man har litt urent mel i posen, vil finne ut mer om tjenesten, og gi grunnlag for videre oppfølging av PST. Dermed forenkles hverdagen til PST - og de kan etter hvert kutte ned på annen virksomhet, og bare følge med på egne Facebooksider, for å overvåke samfunnet som helhet.
Fra å være en lukket tjeneste, er PST nå i forkant av å bruke sosiale medier. Spørsmålet er om tjenesten som helhet er forberedt på dette, eller det bare er etatens kommunikasjonsavdeling som ikke har skjønt at de egentlig tilhører de hemmelige tjenestene.
Likevel er det få organisasjoner som foreløpig har tatt i bruk sosiale medier i sin egen verdiskapning. Et unntak er Politiets sikkerhetstjeneste. Her har de åpnet for at alle kan publisere egne innlegg og synspunkter på sine egne Facebook-sider. Og den muligheten er det mange som benytter. På den måten avdekkes mer eller mindre ytterliggående rasister, både hvite og brune (!), for å nevne en av diskusjonene som foregår på Facebooksidene til PST. Ja, bare det å gå inn på Facebook-sidene til politiets sikkerhetstjeneste kan indikere at man har litt urent mel i posen, vil finne ut mer om tjenesten, og gi grunnlag for videre oppfølging av PST. Dermed forenkles hverdagen til PST - og de kan etter hvert kutte ned på annen virksomhet, og bare følge med på egne Facebooksider, for å overvåke samfunnet som helhet.
Fra å være en lukket tjeneste, er PST nå i forkant av å bruke sosiale medier. Spørsmålet er om tjenesten som helhet er forberedt på dette, eller det bare er etatens kommunikasjonsavdeling som ikke har skjønt at de egentlig tilhører de hemmelige tjenestene.
onsdag 3. februar 2010
Amatører med skjegget i postkassen
Kritikken mot Forsvarsministeren og Utenriksministeren i forhold til hjemføringen av to barn fra Marokko, er berettiget, i den grad det handler om departementenes håndtering av saken. En salig blanding av amatørskap og "ass-saving" nedover i organisasjonen gjør at ministerne sitter med skjegget i postkassen for denne "hemmelige" operasjonen.
Uten sammenligning forøvrig - så er det interessant å ta på seg 007-brillene, og vurderte saken som en såkalt "Black Operation". En hemmeligstemplet godkjennelse - pga rikets sikkerhet (og forhold til Marokko). En adekvat involvering fra ambassaden, hvor alt skjer "på fritiden", men hvor alle vet at saken er godkjent, slik at ingen ofrer karrieren sin. Ingen dokumentasjon, ingen VG-sak, ingen diplomatisk krise overfor Marokko. Men nei!
Hvis dette er det beste norske myndigheter klarer, så har norske spionforfattere lite å skrive om i fremtiden. Den største klønen i saken er ambassadøren i Marokko. I den grad ambassaden skulle involveres offisielt måtte dette skje i forståelse med myndighetene, ellers så måtte saken håndteres slik at ambassaden ikke ble kompromittert. Når ambassadøren så velger å løse saken på en mest mulig kompromitterende måte, så finner han/hun det nødvendig å redde sitt eget skinn - ved å sende rapport om hendelsen til Oslo, i den ånd at alt som rapporteres er ikke mitt problem. Dermed er operasjonen, som kunne vært løst på en stillfeldig måte, blitt en byråkratisk kasteball. Byråkraten som mottar rapporten, må naturligvis sende den videre til statsrådene. Som blir et offer for et departement som er satt til å hjelpe statsråden...
Uten sammenligning forøvrig - så er det interessant å ta på seg 007-brillene, og vurderte saken som en såkalt "Black Operation". En hemmeligstemplet godkjennelse - pga rikets sikkerhet (og forhold til Marokko). En adekvat involvering fra ambassaden, hvor alt skjer "på fritiden", men hvor alle vet at saken er godkjent, slik at ingen ofrer karrieren sin. Ingen dokumentasjon, ingen VG-sak, ingen diplomatisk krise overfor Marokko. Men nei!
Hvis dette er det beste norske myndigheter klarer, så har norske spionforfattere lite å skrive om i fremtiden. Den største klønen i saken er ambassadøren i Marokko. I den grad ambassaden skulle involveres offisielt måtte dette skje i forståelse med myndighetene, ellers så måtte saken håndteres slik at ambassaden ikke ble kompromittert. Når ambassadøren så velger å løse saken på en mest mulig kompromitterende måte, så finner han/hun det nødvendig å redde sitt eget skinn - ved å sende rapport om hendelsen til Oslo, i den ånd at alt som rapporteres er ikke mitt problem. Dermed er operasjonen, som kunne vært løst på en stillfeldig måte, blitt en byråkratisk kasteball. Byråkraten som mottar rapporten, må naturligvis sende den videre til statsrådene. Som blir et offer for et departement som er satt til å hjelpe statsråden...
mandag 1. februar 2010
Bortføring eller hjemføring, skurker eller helter
VG, Aftenposten, ja hele den gamle Akersgata med etermediene på slep er nå i farta i forbindelse med den såkalte Skah-saken. Ledersauen er VG, og de andre mediene følger i samme spor. Alle følger bjellesauens retning, og ryggløse politikere hiver seg med i flokken.
For å ta det retoriske først - barna ble ikke bortført, de ble hjemført i en privat etterlevelse av en norsk dom, et faktum som naturligvis gir saken en helt annet perspektiv - derfor beholder mediene sin "bortført"-retorikk.
Norske myndigheter mente det var sjelelig grunn til mistanke om at barna var satt i fare - statsadvokaten tok ut tiltale i juli i fjor - to år etter at saken var anmeldt(!) Det kritiske i saken er jo at norske myndigheter ikke har tatt saken på alvor, og latt diplomatiske forbindelser prioriteres i forhold til norske barns sikkerhet.
Hadde virkelige bortføreren vært en annen enn en tidligere OL-vinner, ville VG sannsynligvis gitt saken et helt annet perspektiv: To norske offiserer tok på seg personlig risiko for å redde to norske barn fra en fundamentalistisk islamist, og ville vært dagens helter.
Det er rart hvordan en OL-medalje gjør norske helter til skurker i landets største avis.
For å ta det retoriske først - barna ble ikke bortført, de ble hjemført i en privat etterlevelse av en norsk dom, et faktum som naturligvis gir saken en helt annet perspektiv - derfor beholder mediene sin "bortført"-retorikk.
Norske myndigheter mente det var sjelelig grunn til mistanke om at barna var satt i fare - statsadvokaten tok ut tiltale i juli i fjor - to år etter at saken var anmeldt(!) Det kritiske i saken er jo at norske myndigheter ikke har tatt saken på alvor, og latt diplomatiske forbindelser prioriteres i forhold til norske barns sikkerhet.
Hadde virkelige bortføreren vært en annen enn en tidligere OL-vinner, ville VG sannsynligvis gitt saken et helt annet perspektiv: To norske offiserer tok på seg personlig risiko for å redde to norske barn fra en fundamentalistisk islamist, og ville vært dagens helter.
Det er rart hvordan en OL-medalje gjør norske helter til skurker i landets største avis.
Abonner på:
Innlegg (Atom)