Justisdepartementets medarbeidere vil ikke lengre jobbe i Høyblokka. Ja, selv ikke den småglemske justisministeren ønsker å gå tilbake på jobb, har vi kunnet lese i landets aviser den siste tiden. Og man ønsker Høyblokka jevnet med jorda. Hvis dette stemmer, så er det flere mulige konsekvenser:
For å ta det mest seriøse og alvorlige først. Terrorister ønsker å skape frykt, og medienes formidling av den frykten departementets ansatte nå føler, er en seier for terroren - en seier jeg ikke unner terroristen fra 22/7. Posttraumatisk behandling bør foregå i egnede kanaler, og ikke på forsiden av landets aviser. Det bør spesielt en justisminister, som har ansvaret for krisehåndteringen i Norge, skjønne!
Har man et mer skrått blikk på farsen om Høyblokka, så er det flere underlige perspektiver, såfremt den bygningsmessige sikkerheten er ivaretatt. For å ta det mest åpenbare først. Vil ikke en justisminister gå tilbake på jobb, så er det bare å slutte - hvis nå han husker at han har sagt dette når Høyblokka er ferdig restaurert. Og det gjelder jo alle andre i justisdepartementet som ikke gå tilbake på arbeidsplassen sin. Færre ansatte i justisdepartementet vil jo kunne medføre litt færre lover og reguleringer på sikt. Det er jo nok av andre ansatte i statsforvaltningen som trenger kontorplass!
Samtidig må man erkjenne at de følelsesutbruddene som har kommet fra justisdepartementet om Høyblokka er litt lovende. Ved siden av Finansdepartementet er det få om noen departementer som er mer byråkratiske enn justisdepartementet. Og emosjonene som når kommer frem kan tyde på at vi også kan få en mer følelsesmessig tilnærming til håndhevelsene av lover og regler.
Presedensen, for å bruke et juridisk uttrykk, hvis nå Høyblokka blir revet likevel på grunn av de posttraumatiske reaksjonene i justisdepartementet, kan også avstedkomme underlige situasjoner. For hva skjer med alle bankbyggene i Norge, hvor bankansatte har sett inn i munningen på bankranernes våpen. Disse må jo også rives - det skal jo ikke være forskjell på folk. Og hva med alle sykehusene. Her skjer det mye god krisehåndtering hver eneste dag, men også her kan det komme postraumatiske lidelser blant de ansatte.
AUF har tatt tilbake Utøya. For å unngå at denne farsen fortsetter, må Knut Storberget ta tilbake Høyblokka. Vi er mange som heier på deg Knut!
torsdag 20. oktober 2011
onsdag 19. oktober 2011
Forskjellen mellom hvit løgn og white house
Det har rent mye vann i Mjøsa de siste 6 årene, og statsminister Jens Stoltenberg har utviklet seg mye som regjeringssjef på disse årene. Saken om den hvite løgnen som han serverte til norske medier, etter samtalen med George Bush, er likevel pinlig for Statsministeren. Løgne-historien er også med på undergrave tilliten til politikere i sin alminnelighet. Mange oppfatter politikere som lite troverdig, som snur kappen etter vinden, og for en gang skyld får man bekreftet at selv landets statsminister serverer usannheter med stålklart blikk.
I de siste dagene har vi opplevd regjeringsmedlemmer som ikke husker telefonsamtaler så veldig godt! Statsministeren bør lære av litt av justisministerens oppurtunistiske hukommelsesvikt, og velge en mer krevende tilnærming til saken, selv om det naturligvis er vanskeligere å huske samtaler 6 år etter på, og si noe sånt som: "Dette var en uheldig omforming av en liten del av samtalen, som jeg beklager!"
Statsministeren har de siste månedene vist hvilke karakter han egentlig har - og sannheten er som kjent ikke noe dårlig alternativ, til slutt.
I de siste dagene har vi opplevd regjeringsmedlemmer som ikke husker telefonsamtaler så veldig godt! Statsministeren bør lære av litt av justisministerens oppurtunistiske hukommelsesvikt, og velge en mer krevende tilnærming til saken, selv om det naturligvis er vanskeligere å huske samtaler 6 år etter på, og si noe sånt som: "Dette var en uheldig omforming av en liten del av samtalen, som jeg beklager!"
Statsministeren har de siste månedene vist hvilke karakter han egentlig har - og sannheten er som kjent ikke noe dårlig alternativ, til slutt.
torsdag 13. oktober 2011
Om Ørjaseter og statlige PR-kampanjer
Elin Ørjaseter kritiserer staten for en overdreven bruk av PR-kampanjer: Dette er sløseri med skattebetalernes penger og bør overlates til private aktører. Dette er en kritikkk det er lett å være enig i, og det er ingen tvil om at flere av landets større PR-byråer lever et godt liv på statens pengebruk.
Noen av eksemplene som Ørjaseter trekker frem burde naturligvis aldri forlatt idedugnaden og blitt en kampanje - særlig er noen av Landbruksdepartementets kampanjebruk vanskelig å forstå. Forsvarsdepartementets avisannonser for en bedre Forsvarsånd, eller stadige røykeslutt kampanjer er i samme kategori. Men en god del av PR-kampanjene handler verken om potetoppskrifter eller kulturopplevelser, men er moderne folkeopplysning. Og kampanjene er sannsynligvis det mest effektive tiltaket for å styre befolkningens adferd i den ønskede retning.
Ørjaseter forstår behovet for statelig PR-kampanjer i 1946, men ikke i dag. Det er motsatt. I 1946 var det ikke TV, Internett eller sosiale medier. Partitilhørigheten til både riks- og lokalavisene var på den tiden med på å prege den redaksjonelle linjen til mediene. Budskapene til staten kom ut. Slik er det ikke i dag. Staten kjemper om den samme oppmerksomheten hos befolkningen som alle andre aktører, og de må bruke de samme virkemidlene.
Utenom nyttårstalen til statsministeren, så har ikke norske politikere noen rett på mikrofontid hos mediene. Statens PR-kampanjer er et resultat av tiden vi lever i, og viser en en sunn maktfordeling i samfunnet.
PS! Bare for å være tydelig på en ting: som profesjonell kommunikasjonsrådgiver har jeg ikke jobbet med noen statlige informasjonskampanjer, foreløpig!
Noen av eksemplene som Ørjaseter trekker frem burde naturligvis aldri forlatt idedugnaden og blitt en kampanje - særlig er noen av Landbruksdepartementets kampanjebruk vanskelig å forstå. Forsvarsdepartementets avisannonser for en bedre Forsvarsånd, eller stadige røykeslutt kampanjer er i samme kategori. Men en god del av PR-kampanjene handler verken om potetoppskrifter eller kulturopplevelser, men er moderne folkeopplysning. Og kampanjene er sannsynligvis det mest effektive tiltaket for å styre befolkningens adferd i den ønskede retning.
Ørjaseter forstår behovet for statelig PR-kampanjer i 1946, men ikke i dag. Det er motsatt. I 1946 var det ikke TV, Internett eller sosiale medier. Partitilhørigheten til både riks- og lokalavisene var på den tiden med på å prege den redaksjonelle linjen til mediene. Budskapene til staten kom ut. Slik er det ikke i dag. Staten kjemper om den samme oppmerksomheten hos befolkningen som alle andre aktører, og de må bruke de samme virkemidlene.
Utenom nyttårstalen til statsministeren, så har ikke norske politikere noen rett på mikrofontid hos mediene. Statens PR-kampanjer er et resultat av tiden vi lever i, og viser en en sunn maktfordeling i samfunnet.
PS! Bare for å være tydelig på en ting: som profesjonell kommunikasjonsrådgiver har jeg ikke jobbet med noen statlige informasjonskampanjer, foreløpig!
fredag 23. september 2011
TV2 blottlegger manglende moral (hos seg selv)
TV2 har i helgen oppført seg som rene paparazzier i Riga. Basert på et tips (!) har de reist til Riga og filmet en stortingsrepresentant kjøpe sex. Men i forsøket på å blottlegge en norsk politikers lovbrudd og manglende moral, har TV-kanalen synliggjort en grunnleggende mangel på respekt for privatlivets fred og selv brutt pressens egen lov!
FrPs Bård Hoksruds kjøp av prostituerte tjenester i Riga er ikke i tråd med det vi forventer av en norsk stortingspolitiker, som har vært med å gjøre denne typen handlinger straffbart.
Når Hoksrud først blir tatt "med buksene nede" har han håndtert dette så bra som det er mulig å gjøre. Og jeg håper denne saken ikke svekker Hoksruds rolle i norsk politikk. Vi trenger også mennesker som gjør feil på Stortinget!
Men TV2 opptreden i denne saken er heller ikke det vi forventer av en norsk allmenkringkaster. Handlingen til TV2 er et klart brudd på vær-varsom plakaten, og jeg forventer at saken blir klaget inn for Pressens faglige utvalg.
Hoksrud har fått en bot på kr 25 000,- Hadde det vært rettferdighet i verden, burde PFU ilagt TV2 samme beløpet i bot.
FrPs Bård Hoksruds kjøp av prostituerte tjenester i Riga er ikke i tråd med det vi forventer av en norsk stortingspolitiker, som har vært med å gjøre denne typen handlinger straffbart.
Når Hoksrud først blir tatt "med buksene nede" har han håndtert dette så bra som det er mulig å gjøre. Og jeg håper denne saken ikke svekker Hoksruds rolle i norsk politikk. Vi trenger også mennesker som gjør feil på Stortinget!
Men TV2 opptreden i denne saken er heller ikke det vi forventer av en norsk allmenkringkaster. Handlingen til TV2 er et klart brudd på vær-varsom plakaten, og jeg forventer at saken blir klaget inn for Pressens faglige utvalg.
Hoksrud har fått en bot på kr 25 000,- Hadde det vært rettferdighet i verden, burde PFU ilagt TV2 samme beløpet i bot.
fredag 16. september 2011
Perspektiv løs LO-kritikk mot Hagen
LO er forbanna på Hagen, fordi Orkla nå skal selge ut noen av indrefiletene innen for norsk industri. At Hagen, som tidligere kjøpmann, er kapitalist og ikke industribygger, bør ikke overraske noen. Men kritikken fra LO er feilslått og perspektivløs. Et salg av de norske industribedriftene til utenlandske eiere vil være en stor fordel for Norge, og norske arbeidsplasser. Resonnementet er som følger:
Hvis vi går ut i fra at industribedriftene som Orkla nå skal selge, er internasjonalt konkurransedyktige, vil de nye eierne fortsette og investere i driften. Dermed vil verdiskapningen i selskapene opprettholdes, og arbeidsplassene vil både trygges og videreutvikles.
Dersom disse industriselskapene IKKE er internasjonal konkurransedyktig, så vil driften, før eller siden, bli lagt ned i Norge, uavhengig av hvem som eier dem. MEN. Hvis det var Orkla som eide selskapene hvis de ble lagt ned, så vil kapitalen som er investert i selskapene gå tapt.Når selskapene nå selges, frigjøres kapital som Orkla enten kan overføre til sine eiere, slik de gjorde denne uken, eller selskapet kan investeres i ny verdiskapning.
Siden både eierne av Orkla og Orkla har en høyere tilbøyelighet til å investere kapitalen i andre norske virksomheter, enn det utenlandske investorer har, så blir resultatet av Orklas salg, at norske virksomheter tilføres mer risikovillig egenkapital. Dette vil komme både store og små industrivirksomheter i Norge til gode!
Hvis vi går ut i fra at industribedriftene som Orkla nå skal selge, er internasjonalt konkurransedyktige, vil de nye eierne fortsette og investere i driften. Dermed vil verdiskapningen i selskapene opprettholdes, og arbeidsplassene vil både trygges og videreutvikles.
Dersom disse industriselskapene IKKE er internasjonal konkurransedyktig, så vil driften, før eller siden, bli lagt ned i Norge, uavhengig av hvem som eier dem. MEN. Hvis det var Orkla som eide selskapene hvis de ble lagt ned, så vil kapitalen som er investert i selskapene gå tapt.Når selskapene nå selges, frigjøres kapital som Orkla enten kan overføre til sine eiere, slik de gjorde denne uken, eller selskapet kan investeres i ny verdiskapning.
Siden både eierne av Orkla og Orkla har en høyere tilbøyelighet til å investere kapitalen i andre norske virksomheter, enn det utenlandske investorer har, så blir resultatet av Orklas salg, at norske virksomheter tilføres mer risikovillig egenkapital. Dette vil komme både store og små industrivirksomheter i Norge til gode!
onsdag 14. september 2011
Erna - fra partileder til statsleder?
Høyre-leder Erna Solberg har erklært seg som vinner av valgkampen 2011. Selv om mediene naturligvis dyrker personene mer enn de gjør selv, fremkommer den nye Høyrebølgen mer som et resultat av godt lagspill enn ut i fra gode enkeltprestasjoner. Skal man se på hva som er forskjellig fra kommunevalgkampen og den politiske hverdagen, som en forklaring på valgresultatet, så er det IKKE synligheten til partiledelsen, men en massiv mobilisering rundt om i partiapparatet.
Erna er også rask ut med å erklære seg som vinner av Stortingsvalget i 2013, og glemmer samtidig sine egne kommentarer før valget om at kommunevalg handler om de lokale verdiene, mens Stortingsvalget handler om styringen av landet. Det er ikke nødvendigvis noen naturlig kobling her.
Jens Stoltenberg har i de siste månedene fremstått med en verdighet som enhver statsmann kan misunne ham. Han har gått fra å være sosialøkonomen uten politiske visjoner, til å være en samlende nasjonsleder. (Og det er jo et paradoks at Jens er best som statsminister når han ikke snakker politikk). Hadde det vært Stortingsvalg i år, er det mulig flere ville ha gitt AP en stemme, for å sikre Stoltenberg som statsminister. Stortingsvalg er tross alt et personvalg, og ikke et partivalg.
Erna Solberg fremstår som en god leder av Høyre, men Jens Stoltenberg fremstår som en god leder av Norge. Skal Stortingsvalget om to år gjenspeile denne ukes valgresultater må ikke bare Høyre, men alle de borgelige partiene jobbe for å spille Erna god, og posisjonere henne som en samlende statsleder. Denne jobben starter hos Erna, og jeg tror hun gjør lurt i å velge enn annen strategi enn å erklære seg som valgvinner i 2013 allerede nå.
Erna er også rask ut med å erklære seg som vinner av Stortingsvalget i 2013, og glemmer samtidig sine egne kommentarer før valget om at kommunevalg handler om de lokale verdiene, mens Stortingsvalget handler om styringen av landet. Det er ikke nødvendigvis noen naturlig kobling her.
Jens Stoltenberg har i de siste månedene fremstått med en verdighet som enhver statsmann kan misunne ham. Han har gått fra å være sosialøkonomen uten politiske visjoner, til å være en samlende nasjonsleder. (Og det er jo et paradoks at Jens er best som statsminister når han ikke snakker politikk). Hadde det vært Stortingsvalg i år, er det mulig flere ville ha gitt AP en stemme, for å sikre Stoltenberg som statsminister. Stortingsvalg er tross alt et personvalg, og ikke et partivalg.
Erna Solberg fremstår som en god leder av Høyre, men Jens Stoltenberg fremstår som en god leder av Norge. Skal Stortingsvalget om to år gjenspeile denne ukes valgresultater må ikke bare Høyre, men alle de borgelige partiene jobbe for å spille Erna god, og posisjonere henne som en samlende statsleder. Denne jobben starter hos Erna, og jeg tror hun gjør lurt i å velge enn annen strategi enn å erklære seg som valgvinner i 2013 allerede nå.
torsdag 8. september 2011
Hvis alle jobbet som bønder, ville Norge vært et rikere land.
Det er populært å mobbe bønder, og Finansavisens Trygve Hegnar har gjort det til en av sine kjernesaker. Etter å ha tilbragt noen timer i åkerkanten, både tidlig og seint, på jakt etter duer, har jeg reflektert over bondens arbeidsform, og må erkjenne at mer iherdige og lojale arbeidere enn bønder må man lete lenge etter!
Hadde alle Hegnars lesere hatt flere medarbeidere, som tilnærmet seg jobben sin slik en bonde gjør, ville verdiskapningen i norsk næringsliv vært betydelig større !
For hvordan er bonden som arbeider?
Hadde alle Hegnars lesere hatt flere medarbeidere, som tilnærmet seg jobben sin slik en bonde gjør, ville verdiskapningen i norsk næringsliv vært betydelig større !
For hvordan er bonden som arbeider?
- En bonde har en fleksibel tilnæring til sine arbeidsoppgaver, og gjør det som må gjøres, uten å se til sin egen arbeidsinstruks. Hun er gartner, bilmekanikere, jordmor, bedriftsleder og vaskehjelp, alt avhengig av hva som må gjøres.
- En bonde venter ikke på ledelse fra andre, men løser alle oppgaver selvstendig. En bonde evaluerer situasjonen fortløpende og hun tar de initiativ som må gjøres for å få jobben gjort.
- En bonde har en positiv holdning til arbeidstid, og avslutter ikke dagen før jobben som MÅ gjøres, er gjort. Uavhengig av både tariffavtaler og facetime.
- En bonde skjønner sammenhengen mellom egen innsats og virksomhetens verdiskapning. Hun lever tross alt av det som produseres på gården. Og det gjør at valgene hun gjør, alltid er til virksomhetens beste.
- En bonde identifiserer seg med jobben sin - ja, ER jobben sin. Og har en iboende forståelse for virksomhetens verdier og misjon.
mandag 15. august 2011
Terror-argumenter rensker Frp til valget 2013
Utøya-massakren var altfor vond, til at man kan si at det kom noe godt ut av den. Samholdet og varmen som det norske samfunnet har vært preget av etter den feige terrorhandlingen, er ikke et resultat av handlingen, men en reaksjon. Dette er naturligvis en språklig nyanse, men akkurat denne begrepsmessige forståelsen er viktig. Spesielt når det kommer til omtale av 22/7. Denne verbale kompetansen besitter de fleste politikere, også ned i de fleste partiers lokallag.
Fremskrittspartiet har historisk sett engasjert og tiltrukket seg mennesker som vanligvis ikke har vurdert politiske verv, og ære være partiet for denne utvidelsen av demokratiet. Samtidig er det blant disse politikerne, som nå også bekler mer sentrale verv i partiet, en annen (og mer mangelfull?) politisk forståelse.
Når lokalvalgkampen nå er i gang, opplever vi derfor Frp-politikere som prøver å finne forklaringer på (dra gevinst av) terroraksjonen i det de selv opplever som en frustrerende innvandringspolitikk. Jeg forventer at partiledelsen har gitt klare føringer på hvordan Frp-politikere skal debattere innvandringspolitikken i lys av 22/7: Ingen ønsker å assosiere seg med en gal manns handlinger og ingen er tjent med å bruke en gal manns handlinger som argumenter for egen politikk. Det er en bumerang som slår hardt tilbake! Men noen av lokalpolitikerne til Frp har til tross for dette, bruk 22/7 som argument mot Aps politikk. På denne måten demonstrerer de til de grader at de mangler den verbale kompetansen til å forstå rekkevidden av sine egne argumenter. Samtidig skaper de pinelige situasjoner for eget parti. I historiens korteste valgkamp, må Frp reagere raskere og hardere enn det som ellers vil være naturlig, og ekskluderer og suspenderer politikere over en lav sko.
Det kommer som skrevet før ikke noe godt ut av 22/7, men det er grunn til å tro at oppryddingen i Frps egne rekker nå, vil kunne ha en positiv effekt på partiet frem mot stortingsvalget om 2 år, og dermed gjøre en fellesborgelig valgkamp enklere.
Fremskrittspartiet har historisk sett engasjert og tiltrukket seg mennesker som vanligvis ikke har vurdert politiske verv, og ære være partiet for denne utvidelsen av demokratiet. Samtidig er det blant disse politikerne, som nå også bekler mer sentrale verv i partiet, en annen (og mer mangelfull?) politisk forståelse.
Når lokalvalgkampen nå er i gang, opplever vi derfor Frp-politikere som prøver å finne forklaringer på (dra gevinst av) terroraksjonen i det de selv opplever som en frustrerende innvandringspolitikk. Jeg forventer at partiledelsen har gitt klare føringer på hvordan Frp-politikere skal debattere innvandringspolitikken i lys av 22/7: Ingen ønsker å assosiere seg med en gal manns handlinger og ingen er tjent med å bruke en gal manns handlinger som argumenter for egen politikk. Det er en bumerang som slår hardt tilbake! Men noen av lokalpolitikerne til Frp har til tross for dette, bruk 22/7 som argument mot Aps politikk. På denne måten demonstrerer de til de grader at de mangler den verbale kompetansen til å forstå rekkevidden av sine egne argumenter. Samtidig skaper de pinelige situasjoner for eget parti. I historiens korteste valgkamp, må Frp reagere raskere og hardere enn det som ellers vil være naturlig, og ekskluderer og suspenderer politikere over en lav sko.
Det kommer som skrevet før ikke noe godt ut av 22/7, men det er grunn til å tro at oppryddingen i Frps egne rekker nå, vil kunne ha en positiv effekt på partiet frem mot stortingsvalget om 2 år, og dermed gjøre en fellesborgelig valgkamp enklere.
torsdag 28. juli 2011
Medielærdom etter terrorangrepet
Regjeringen, har sammen med de øvrige partiene på Stortinget, varslet en evaluering etter terrorhandlingene i Oslo og Utøya. En tilsvarende evaluering bør også mediene gjennomføre. Snarest!
Redaktørene, evt. styrene, for NRK, VG, Dagbladet, Aftenposten og TV2 bør engasjere et uavhengig utvalg som skal granske medienes dekning av saken. Dersom mediene ikke selv evner å gjøre dette, så må dessverre kulturministeren på banen! For en slik nasjonal evaluering er nødvendig for at norske medier skal dra lærdom av det som er gjort.
Enhver kommunikasjonsekspert kan fortelle at det viktigste i en sak ikke er det som blir skrevet, men det som blir husket. Hvilke inntrykk sitter målgruppene/leserne-seerne igjen med. Det vi gjerne omtaler som etterlatt budskap. Det handler med andre ord ikke om hver enkelt innslag eller artikkel, men om summen av disse.
Terrorhandlingene kom like bardus på mediene som resten av landet. Det er nedlagt utrolig mye godt arbeid i redaksjonene, og dette har vært en viktig bidragsyter til den nasjonale mobiliseringen av samhold og sorg. Evt. hat og lynsjestemning har ikke fått plass! Samtidig har mediene opptrått veldig forutsigbart i deler av dekningen, på områder hvor nytekning og er mer strategisk perspektiv kanskje ville gitt andre historier og annen fokusering/ vektlegging.
Her er det mange områder et Medieutvalg bør gå nærmere inn på. Samtidig bør et utvalg komme med forslag til endring og forbedringer. Det kan for eksempel være behov for å etablere et krigs- og kriseforum for norske redaktører, som nettopp skal ha et rådgivende funksjon i forhold til de etterlatte inntrykkene som mediene skaper, der det er behov for strategisk nytenking.
Redaktørene, evt. styrene, for NRK, VG, Dagbladet, Aftenposten og TV2 bør engasjere et uavhengig utvalg som skal granske medienes dekning av saken. Dersom mediene ikke selv evner å gjøre dette, så må dessverre kulturministeren på banen! For en slik nasjonal evaluering er nødvendig for at norske medier skal dra lærdom av det som er gjort.
Enhver kommunikasjonsekspert kan fortelle at det viktigste i en sak ikke er det som blir skrevet, men det som blir husket. Hvilke inntrykk sitter målgruppene/leserne-seerne igjen med. Det vi gjerne omtaler som etterlatt budskap. Det handler med andre ord ikke om hver enkelt innslag eller artikkel, men om summen av disse.
Terrorhandlingene kom like bardus på mediene som resten av landet. Det er nedlagt utrolig mye godt arbeid i redaksjonene, og dette har vært en viktig bidragsyter til den nasjonale mobiliseringen av samhold og sorg. Evt. hat og lynsjestemning har ikke fått plass! Samtidig har mediene opptrått veldig forutsigbart i deler av dekningen, på områder hvor nytekning og er mer strategisk perspektiv kanskje ville gitt andre historier og annen fokusering/ vektlegging.
Her er det mange områder et Medieutvalg bør gå nærmere inn på. Samtidig bør et utvalg komme med forslag til endring og forbedringer. Det kan for eksempel være behov for å etablere et krigs- og kriseforum for norske redaktører, som nettopp skal ha et rådgivende funksjon i forhold til de etterlatte inntrykkene som mediene skaper, der det er behov for strategisk nytenking.
lørdag 23. juli 2011
Utøya-tragedien og medienes historieskrvning
Norge har opplevd en nasjonal tragedie på ligne med regelrette krigshandlinger. Vi er et folk i sorg. Demokratiorienterte ungdommer er slaktet ned. En tragedie uten sidestykke i norsk historie. Selv ikke under krigen ble så mange barn drept. Våre tanker er i dag hos disse ungdommene og deres etterlatte.
I medienes dekning av saken har jeg en bønn. Vi har ikke behov for noen dyrkelse av Utøya-slakteren, selv om det sikkert selger noen aviser ekstra. Vi har ikke behov for noen detaljerte beskrivelser av massakeren. Vi har behov for å minnes ofrene. Vi har behov for å kjenne 0deres historier - slik at de kan leve videre.
Vi har ikke behov for å forstå barnemorderen. Vi har ikke behov for å lære noe av hvordan slike monstre blir skapt.
Dødsstraff er ikke er virkemiddel i et demokratisk land. Men vi kan velge hvordan historien skrives og hvilke plass vi velger å gi ofrene og hvilke plass vi velger å gi dette udyrer. La Utøya-tragedien bli et minnesmerke for ofrene, og la oss tilintetgjøre gjerningsmannen navn og posisjon i vår historie.
I medienes dekning av saken har jeg en bønn. Vi har ikke behov for noen dyrkelse av Utøya-slakteren, selv om det sikkert selger noen aviser ekstra. Vi har ikke behov for noen detaljerte beskrivelser av massakeren. Vi har behov for å minnes ofrene. Vi har behov for å kjenne 0deres historier - slik at de kan leve videre.
Vi har ikke behov for å forstå barnemorderen. Vi har ikke behov for å lære noe av hvordan slike monstre blir skapt.
Dødsstraff er ikke er virkemiddel i et demokratisk land. Men vi kan velge hvordan historien skrives og hvilke plass vi velger å gi ofrene og hvilke plass vi velger å gi dette udyrer. La Utøya-tragedien bli et minnesmerke for ofrene, og la oss tilintetgjøre gjerningsmannen navn og posisjon i vår historie.
onsdag 15. juni 2011
En unnskyldning til Treholt
Spiondømte Arne Trehold vil ha en unnskyldning. Etter å ha gått ut høyt på banen og hevdet seg uskyldig dømt, dokumentforfalskning og det som verre er, så har spiondømte Arne Treholt endt opp med å forlange en unnskyldning for feil metodebruk, og om ikke han får en unnskyldning, så bør i alle fall kona og sønnen få en unnskyldning for metodene som ble brukt.
Det neste blir at familien til Osama bin Laden forlanger en unnskyldning for feil metodebruk i forbindelse med angrepet på huset deres tidligere i vår, familien til Gaddafi krever en unnskyldnig fra det norske forsvaret for feil metodebruk i bombeangrepet på deres eget hjem, og hele det tyske folk forlanger en unnskyldning for feil metodebruk i angrepene på deres byer og hjem mot slutten av andre verdenskrig. Her har advokat Harald Stabell masse muligheter i årene som kommmer!
PS! I tilfelle jeg tråkker noen (spesielt Arne Treholt eller Harald Stabell, eller noen av de andre impliserte) på tærne med denne bloggen, så vil jeg skynde meg å si unnskyld, og da spesielt for metodebruken!
Det neste blir at familien til Osama bin Laden forlanger en unnskyldning for feil metodebruk i forbindelse med angrepet på huset deres tidligere i vår, familien til Gaddafi krever en unnskyldnig fra det norske forsvaret for feil metodebruk i bombeangrepet på deres eget hjem, og hele det tyske folk forlanger en unnskyldning for feil metodebruk i angrepene på deres byer og hjem mot slutten av andre verdenskrig. Her har advokat Harald Stabell masse muligheter i årene som kommmer!
PS! I tilfelle jeg tråkker noen (spesielt Arne Treholt eller Harald Stabell, eller noen av de andre impliserte) på tærne med denne bloggen, så vil jeg skynde meg å si unnskyld, og da spesielt for metodebruken!
onsdag 1. juni 2011
Kommentarer utenfor kontroll
Dommen mot Dagbladet i den såkalte Schjenken-saken, hvor en ambulansesjåfør ble beskyldt for rasisme, har fått Norsk presseforbund til å gå ut med et sterkt vern av mediene kommentarmuligheter. Per E. Kokkvold sier i Aftenposten "Mye av det som ble skrevet i denne saken var på kommentarplass - og kommentaren må være fri..."
Pressefrihet og ytringsfriheten er et viktig prinsipp i ethvert demokrati. Medienes kommentarer og lederspalter gir redaksjonene en unik mulighet til å ytre seg på. Overfor maktinstitusjoner i samfunnet er dette en viktig sikkerhetsventil som ikke må legges under for mye regulering. MEN, redaksjonene skal ikke kunne gjemme seg bak kommentarfeltets frihetsgrader i sin kampanjejournalistikk mot enkeltpersoner som ikke sitter maktposisjoner i samfunnet.
Hvem som helst kan mer eller mindre uforvarende havne i en situasjon hvor medienes krtiske søkelys blir rettet mot seg selv. Da er det godt å vite at medienes muligheter for kampanjejournalistikk, nå er blitt regulert. Det er ikke bare ytringsfriheten som er viktig i et demokrati, det er også vernet om den enkelte person. Dommen mot Dagbladet gir enkeltpersonen et bedre vern.
Pressefrihet og ytringsfriheten er et viktig prinsipp i ethvert demokrati. Medienes kommentarer og lederspalter gir redaksjonene en unik mulighet til å ytre seg på. Overfor maktinstitusjoner i samfunnet er dette en viktig sikkerhetsventil som ikke må legges under for mye regulering. MEN, redaksjonene skal ikke kunne gjemme seg bak kommentarfeltets frihetsgrader i sin kampanjejournalistikk mot enkeltpersoner som ikke sitter maktposisjoner i samfunnet.
Hvem som helst kan mer eller mindre uforvarende havne i en situasjon hvor medienes krtiske søkelys blir rettet mot seg selv. Da er det godt å vite at medienes muligheter for kampanjejournalistikk, nå er blitt regulert. Det er ikke bare ytringsfriheten som er viktig i et demokrati, det er også vernet om den enkelte person. Dommen mot Dagbladet gir enkeltpersonen et bedre vern.
tirsdag 10. mai 2011
Jens som konge!
Alle kan bli fartsblind, også statsministre som øyner muligheten til å bli historiske. Jens Stoltenberg har sittet så lenge ved Kongens bord, at han nå begynner å bli usikker på hvilke stol han egentlig skal sitte på ved Statsråd på Slottet hver fredag.
Dagbladet avslører i dag at Jens Stoltenberg har dimmitert Kongen på Veterandagen. Arbeiderpartiet har historisk sett vært motstander av monarkiet, uten at de har utfordret dette de siste årene. Dagbladets avsløring kan være et tegn på at det er sterke krefter i Arbeiderpartiet til å utfordre folkemonarkiet.
Men søndagens fest for Regjeringen, kan i dag gi en større bakrus enn Statsministerens kontor kunne forestille seg. Her er sannsynligvis Statsministeren i utakt med folket, og statsministerens ureglementære dimmitering av kong Harald, kan ende opp med en omdømmemessig refselse for Jens.
Statsministerens kontor bør ikke oppfatte avisredaksjonenes harselering med kongehuset, som et tegn på at Monarkiets plass i folket er svekket. Jens sin dårlige vurderingsevne viser nok en gang at selv om de fleste av oss intellektuelt er skeptisk til ideen om et kongehus, så er alternativet i praksis mye verre, for hvem vil vel ha Jens som konge?
Dagbladet avslører i dag at Jens Stoltenberg har dimmitert Kongen på Veterandagen. Arbeiderpartiet har historisk sett vært motstander av monarkiet, uten at de har utfordret dette de siste årene. Dagbladets avsløring kan være et tegn på at det er sterke krefter i Arbeiderpartiet til å utfordre folkemonarkiet.
Men søndagens fest for Regjeringen, kan i dag gi en større bakrus enn Statsministerens kontor kunne forestille seg. Her er sannsynligvis Statsministeren i utakt med folket, og statsministerens ureglementære dimmitering av kong Harald, kan ende opp med en omdømmemessig refselse for Jens.
Statsministerens kontor bør ikke oppfatte avisredaksjonenes harselering med kongehuset, som et tegn på at Monarkiets plass i folket er svekket. Jens sin dårlige vurderingsevne viser nok en gang at selv om de fleste av oss intellektuelt er skeptisk til ideen om et kongehus, så er alternativet i praksis mye verre, for hvem vil vel ha Jens som konge?
onsdag 30. mars 2011
Medienes håndtering av Birkedal-saken
Nytt kapittel om Birkedalsaken og Siv Jensens strutsetilnærming i håndteringen av saken.
Det er fra bransjen selv kommet berettiget kritikk mot medienes håndtering av saken, med Aftenposten som den fremste målbærer. Og det er bra at pressen selv reagerer, for redaktørene i VG og Dagblad ikke klart å løfte hodet fra blodsporet de har fulgt. Birkedalsaken og Frp-ledelses-saken er i realiteten to forskjellige saker.
Trond Birkedal sitter uten talerett i Stavanger fengsel og heldigvis for det. Han har opplevd en offentlig henrettelse i VG og Dagbladet. Landets tabloidaviser har i denne saken utpekt seg selv til både dommer og bøddel, og har på sin vei tråkket over skjebnene til en rekke ungdommer. Denne saken viser at behovet for en presseombudsmann er overmodent. Noen må holde redaktørene i ørene. Det holder ikke med erfaringsmøter i redaksjonene i etterkant av saken, og hvor er egentlig erfaringene som pressen trakk etter Tønnesaken??
Samtidig har avisene fulgt opp ledelsen i Fremskrittspartiet manglende håndtering av saken på en meget offensiv måte. Med Siv Jensen i spissen, har partiet falt ned i hver eneste fallgrube man kan finne i dårlig krisekommunikasjon. Og avisene viser et bilde av presset toppolitiker som opptrer mer som en fornærmet skolepike enn en fremtidig statsministerkandidat. Hvem vil egentlig ha et slikt menneske som statsminister, selv om man er enig med partiets politikk?
Men kampanjejournalistikkens regi er slik at redaktørene gjerne vil vise effekten av jobben de har gjort, ved å gjøre en spørreundersøkelse om tilliten til de som har vært i medienes søkelys. Infact har gjort en undersøkelse for VG som viser at bare 2% prosent av FrPs velgere ønsker å bytte ut Siv Jensen som leder - det er sannsynligvis betydelig flere som vanligvis vil bytte henne ut. Med andre ord helbom for kampanjejournalistikken til VG og Dagbladet!
Denne helbommen er sannsynligvis mer spennende å snakke om for redaktørene på møtene sine, og de slipper derfor å bruke så mye tid på skjebnene til alle dem de har knust rundt omkring i Norge i sakens anledning.
Det er fra bransjen selv kommet berettiget kritikk mot medienes håndtering av saken, med Aftenposten som den fremste målbærer. Og det er bra at pressen selv reagerer, for redaktørene i VG og Dagblad ikke klart å løfte hodet fra blodsporet de har fulgt. Birkedalsaken og Frp-ledelses-saken er i realiteten to forskjellige saker.
Trond Birkedal sitter uten talerett i Stavanger fengsel og heldigvis for det. Han har opplevd en offentlig henrettelse i VG og Dagbladet. Landets tabloidaviser har i denne saken utpekt seg selv til både dommer og bøddel, og har på sin vei tråkket over skjebnene til en rekke ungdommer. Denne saken viser at behovet for en presseombudsmann er overmodent. Noen må holde redaktørene i ørene. Det holder ikke med erfaringsmøter i redaksjonene i etterkant av saken, og hvor er egentlig erfaringene som pressen trakk etter Tønnesaken??
Samtidig har avisene fulgt opp ledelsen i Fremskrittspartiet manglende håndtering av saken på en meget offensiv måte. Med Siv Jensen i spissen, har partiet falt ned i hver eneste fallgrube man kan finne i dårlig krisekommunikasjon. Og avisene viser et bilde av presset toppolitiker som opptrer mer som en fornærmet skolepike enn en fremtidig statsministerkandidat. Hvem vil egentlig ha et slikt menneske som statsminister, selv om man er enig med partiets politikk?
Men kampanjejournalistikkens regi er slik at redaktørene gjerne vil vise effekten av jobben de har gjort, ved å gjøre en spørreundersøkelse om tilliten til de som har vært i medienes søkelys. Infact har gjort en undersøkelse for VG som viser at bare 2% prosent av FrPs velgere ønsker å bytte ut Siv Jensen som leder - det er sannsynligvis betydelig flere som vanligvis vil bytte henne ut. Med andre ord helbom for kampanjejournalistikken til VG og Dagbladet!
Denne helbommen er sannsynligvis mer spennende å snakke om for redaktørene på møtene sine, og de slipper derfor å bruke så mye tid på skjebnene til alle dem de har knust rundt omkring i Norge i sakens anledning.
tirsdag 29. mars 2011
Nyttige idioter
Anne Holt har vært med på et PR stunt for Kagge forlag. Med et lite blogginnlegg har hun først innrømmet å være forfatteren bak pseudonymet "Anonym", før hun i dag går ut og avkrefter det hele. Og det lukter Kagge-regi bak: "He-he, der lurte jeg dere!"
Det har vært stille, ja, alt for stille, omkring "Anonym", med tanke på at bok nr 4 snart kommer fra Kagge forlag. Hva gjør man da? PR er som kjent en billig markedsføring, og får man noen kjendiser med på laget, så kommer pressen logrende og sluker kjøttbitene som kastes til dem rått.
Men er dette god PR? For Kagge forlag så har PR'en vært ubetalelig. Nå vet alle at det snart kommer en ny bok - og vi vet til og med at forfatteren kanskje omtales i boken. Og bok nr 4 vil også bli en suksess!
Men god PR er det ikke. Å skape medieoppmerksomhet med å gå ut med usannheter, eller det som også kalles løgn, er ikke vanskelig. Men selv om Kagge forlag har fått masse gratis reklame, så har PR-stuntet ikke vært gratis for Anne Holt. Hennes troverdighet og omdømme er skadet, og hun går inn i rekken av personer som ikke helt skjønner rekkevidden av bruken av sosiale medier.
Men mest pinlig er det for kulturjournalistene som ikke leste det enkle blottet, og lot seg bruke som nyttige idioter for å skape billig reklame.
Dette er et gufs fra fortidens PR aktiviteter.
Det har vært stille, ja, alt for stille, omkring "Anonym", med tanke på at bok nr 4 snart kommer fra Kagge forlag. Hva gjør man da? PR er som kjent en billig markedsføring, og får man noen kjendiser med på laget, så kommer pressen logrende og sluker kjøttbitene som kastes til dem rått.
Men er dette god PR? For Kagge forlag så har PR'en vært ubetalelig. Nå vet alle at det snart kommer en ny bok - og vi vet til og med at forfatteren kanskje omtales i boken. Og bok nr 4 vil også bli en suksess!
Men god PR er det ikke. Å skape medieoppmerksomhet med å gå ut med usannheter, eller det som også kalles løgn, er ikke vanskelig. Men selv om Kagge forlag har fått masse gratis reklame, så har PR-stuntet ikke vært gratis for Anne Holt. Hennes troverdighet og omdømme er skadet, og hun går inn i rekken av personer som ikke helt skjønner rekkevidden av bruken av sosiale medier.
Men mest pinlig er det for kulturjournalistene som ikke leste det enkle blottet, og lot seg bruke som nyttige idioter for å skape billig reklame.
Dette er et gufs fra fortidens PR aktiviteter.
onsdag 23. mars 2011
Likheten mellom Siv Jenssen og en struts
En krise kommer sjelden alene, og De aller fleste kriser vurderes ikke ut fra krisens årsak, men krisens håndtering. Disse to grunnleggende læresetningene innenfor krisekommunikasjon, ser det ikke ut til at Fremskrittspartiets ledelse har skjønt.
Et parti er ikke bare et maktpolitisk styringssystem og et partipolitisk program. Det er også en organisasjonen, men både tillitsvalgte og fast ansatte. Når Siv Jenssen prøver å holde en avstand mellom partiet og de tragiske avsløringene i Stavanger, så bommer hun fullstendig. Dette er en krise i og for Fremskrittspartiet, hvor de aller fleste har tilknytning til partiet. Det aller dårligste utgangspunktet for god krisehåndtering, er når ledelsen ikke erkjenner krisens tilstedeværelse, men stikker hodet i sanden!
God krisekommunikasjon handler om å ta vare på menneskene i situasjonen. Siv Jensen har forsøkt å gjøre dette, ved å ikke skyve sitt sentralstyremedlem ut i mørket, men glemmer at de fornærmede i saken også tilhører partiet! Hvor er medmenneskeligheten her? Hvor er partiets sentrale støtteapparat, når lokallaget i Stavanger trenger den krisestøtten det er mulig å oppdrive?
Hvor er lederen som står frem og erkjenner at dette er en krise for Fremskrittspartiet, som erkjenner at slikt ikke skal skje innen et parti, og som erkjenner at her må alle steiner snus for å få klarhet i hva man har vist i forkant, og hva partiet og det politiske miljøet som helhet kan lære av denne saken? Ydmykhet, uten å erkjenne skyld!
Jeg har tidligere kommentert partiledere manglende lederegenskaper i motgang. Og for å snu Siv Jensens egne resonnement mot henne selv: Det norske folk stemmer ikke bare på en politikk, de stemmer også på menneskene i de politiske partier. Og hva hjelper det med en attraktiv politikk, når ingen tør å ha deg inn i regjeringslokalene?
Et parti er ikke bare et maktpolitisk styringssystem og et partipolitisk program. Det er også en organisasjonen, men både tillitsvalgte og fast ansatte. Når Siv Jenssen prøver å holde en avstand mellom partiet og de tragiske avsløringene i Stavanger, så bommer hun fullstendig. Dette er en krise i og for Fremskrittspartiet, hvor de aller fleste har tilknytning til partiet. Det aller dårligste utgangspunktet for god krisehåndtering, er når ledelsen ikke erkjenner krisens tilstedeværelse, men stikker hodet i sanden!
God krisekommunikasjon handler om å ta vare på menneskene i situasjonen. Siv Jensen har forsøkt å gjøre dette, ved å ikke skyve sitt sentralstyremedlem ut i mørket, men glemmer at de fornærmede i saken også tilhører partiet! Hvor er medmenneskeligheten her? Hvor er partiets sentrale støtteapparat, når lokallaget i Stavanger trenger den krisestøtten det er mulig å oppdrive?
Hvor er lederen som står frem og erkjenner at dette er en krise for Fremskrittspartiet, som erkjenner at slikt ikke skal skje innen et parti, og som erkjenner at her må alle steiner snus for å få klarhet i hva man har vist i forkant, og hva partiet og det politiske miljøet som helhet kan lære av denne saken? Ydmykhet, uten å erkjenne skyld!
Jeg har tidligere kommentert partiledere manglende lederegenskaper i motgang. Og for å snu Siv Jensens egne resonnement mot henne selv: Det norske folk stemmer ikke bare på en politikk, de stemmer også på menneskene i de politiske partier. Og hva hjelper det med en attraktiv politikk, når ingen tør å ha deg inn i regjeringslokalene?
tirsdag 15. mars 2011
Flere kvinnelige redaktører
Norske medier har hatt noen gode uker. Først opprøret i Egypt. Så opprøret i Libya og nå katastrofen i Japan. For de som orienterer seg etter norske medier, så er verden ganske enkel. Det er en ting som skjer i verden om gangen.
Frem til jordskjelvet utenfor Japan, var avisene fulle av saker om opprøret i Libya. Nå er det knapt en notis å lese om kampene. Det er tydelig at redaktørene ikke klarer å håndtere mer enn en krise om gangen, en egenskap de deler med de fleste menn i sin alminnelighet.
For Gadaffi (eller hvordan han nå skriver navnet sitt) er jordskjelvet et bevis på at Allah er muslim. Aldri før har et jordskjelv kommet mer beleilig. Men opprørene i Afrika er for viktig til å drukne i en Tsunami. Konsekvensene etter det politiske omveltningene vi nå ser i Nord-Afrika vil ha ettervirkninger langt etter at den siste beqerellen er vasket bort.
Frem til jordskjelvet utenfor Japan, var avisene fulle av saker om opprøret i Libya. Nå er det knapt en notis å lese om kampene. Det er tydelig at redaktørene ikke klarer å håndtere mer enn en krise om gangen, en egenskap de deler med de fleste menn i sin alminnelighet.
For Gadaffi (eller hvordan han nå skriver navnet sitt) er jordskjelvet et bevis på at Allah er muslim. Aldri før har et jordskjelv kommet mer beleilig. Men opprørene i Afrika er for viktig til å drukne i en Tsunami. Konsekvensene etter det politiske omveltningene vi nå ser i Nord-Afrika vil ha ettervirkninger langt etter at den siste beqerellen er vasket bort.
torsdag 10. mars 2011
Man kan ikke ofre konger lengre
Prins Andrew er i hardt vær. Den tidligere helikopterpiloten i Royal Navy, har nok kjempet mot stormkast tidligere også, men mediestormene er som kjent mer lumske enn den verste orkan.
Wikileaks dokumenter, i den grad man kan stole på vurderingene som fremkommer her, har vist at prinsen har uttalt seg nedlatende om land han har besøkt, og han har dyrket familiemedlemmer til diktatorer, som senere er falt i unåde internasjonalt. Og nå vil "anonyme kilder i det britiske regjeringskvartalet" ha ham ut av rollen som handelsambassadør. Det er en kampanje mot Windsor-prinsen.
Det fine med kongelige, er at de er hevet over gretne redaktørers innfall og de fleste former for mediekampanjer. De satt i rollen sin før redaktøren fikk sin første bleie, og de sitter i rollen etter at den siste jordklumpen er trampet flat over kista den samme redaktøren til slutt ligger i. Det er en kontinuitet som overgår blodhundenes utholdenhet.
Her er det noe å lære for mange politikere og næringslivsledere i krisehåndtering. Har man litt baller og tør å ri av stormen, så er det alltids en ny krise som vil overta forsiden, uten at man har ofret noen til hundene. Mye god kompetanse er blitt ofret i partiene og virksomheters vilje til å danse etter medienes piper, i håp om å få ro i saken.
I Snorres ynglingsaga leser vi om hvordan kong Domalde ble ofret av høvdingene sine for bedre vær. Slike offerseremonier er våre kongelige nå forskånet for, og det er kun næringslivsledere og topppolitikere som ofres på medienes alter for å stilne stormen.
Wikileaks dokumenter, i den grad man kan stole på vurderingene som fremkommer her, har vist at prinsen har uttalt seg nedlatende om land han har besøkt, og han har dyrket familiemedlemmer til diktatorer, som senere er falt i unåde internasjonalt. Og nå vil "anonyme kilder i det britiske regjeringskvartalet" ha ham ut av rollen som handelsambassadør. Det er en kampanje mot Windsor-prinsen.
Det fine med kongelige, er at de er hevet over gretne redaktørers innfall og de fleste former for mediekampanjer. De satt i rollen sin før redaktøren fikk sin første bleie, og de sitter i rollen etter at den siste jordklumpen er trampet flat over kista den samme redaktøren til slutt ligger i. Det er en kontinuitet som overgår blodhundenes utholdenhet.
Her er det noe å lære for mange politikere og næringslivsledere i krisehåndtering. Har man litt baller og tør å ri av stormen, så er det alltids en ny krise som vil overta forsiden, uten at man har ofret noen til hundene. Mye god kompetanse er blitt ofret i partiene og virksomheters vilje til å danse etter medienes piper, i håp om å få ro i saken.
I Snorres ynglingsaga leser vi om hvordan kong Domalde ble ofret av høvdingene sine for bedre vær. Slike offerseremonier er våre kongelige nå forskånet for, og det er kun næringslivsledere og topppolitikere som ofres på medienes alter for å stilne stormen.
torsdag 3. mars 2011
PR vs mediene 2 - 1
De siste dagene har vi vært vitne til to av PR bransjens mest virkningsfulle virkemidler; flatlegging og omvendt mediefokus (I Adecco saken, Sporveienes VM-tabbe og Miljøministerens Mongstad-og Monstermast-håndtering). I to av tre saker så har mediene falt for PR bransjens virkemidler.
For å ta de kronologisk.
Adecco-saken har potensial i seg til å gå inn i historien som en av de verste eksemplene på dårlig krisekommunikasjon. Dårlig forretningsdrift, kombinert med dårlig situasjonsforståelse og dårlig initiell håndtering, kombinert med en rekke lik i skapet, medførte at selskapets forsøk på flatlegging ikke fungerte (man kan ikke legge seg flat før skapet er tomt…). Og mediene har stor glede i å stadig vekk henge ut selskapet.
PR vs Mediene 0 – 1
Oslo sporveier glemmer at det er Ski-VM og kjører med redusert kapasitet. Ti tusener av reisende blir stående fast. For et selskap viss eneste oppgave er å transportere Oslo befolkning på en mest mulig ressurseffektiv måte, er ikke dette dårlig. Det er stryk! Men Sporveienes informasjonsdirektør tar en flatlegging. Ulvene i mediene har vist sin makt, og legger saken bak seg, uten å borre noe mer i noe som sannsynligvis er toppen av et isfjell hva gjelder Sporveienes manglende kontorll.
PR vs Mediene 1 - 1
Regjeringen benytter det beste PR-trikset, og sender ut to negative pressemeldinger midt i mediene VM-hysteri. To kontroversielle saker, som tidligere vært hovedfokus i alle de ledende mediene, blir nå nedprioritert i forhold til VM-gull og skaper dermed ikke så mye støy som beslutningen vanligvis ville skapt. Redaktørenes forutsigbarhet redder saken for regjeringen.
PR vs Mediene 2 -1
Men kampen fortsetter…
For å ta de kronologisk.
Adecco-saken har potensial i seg til å gå inn i historien som en av de verste eksemplene på dårlig krisekommunikasjon. Dårlig forretningsdrift, kombinert med dårlig situasjonsforståelse og dårlig initiell håndtering, kombinert med en rekke lik i skapet, medførte at selskapets forsøk på flatlegging ikke fungerte (man kan ikke legge seg flat før skapet er tomt…). Og mediene har stor glede i å stadig vekk henge ut selskapet.
PR vs Mediene 0 – 1
Oslo sporveier glemmer at det er Ski-VM og kjører med redusert kapasitet. Ti tusener av reisende blir stående fast. For et selskap viss eneste oppgave er å transportere Oslo befolkning på en mest mulig ressurseffektiv måte, er ikke dette dårlig. Det er stryk! Men Sporveienes informasjonsdirektør tar en flatlegging. Ulvene i mediene har vist sin makt, og legger saken bak seg, uten å borre noe mer i noe som sannsynligvis er toppen av et isfjell hva gjelder Sporveienes manglende kontorll.
PR vs Mediene 1 - 1
Regjeringen benytter det beste PR-trikset, og sender ut to negative pressemeldinger midt i mediene VM-hysteri. To kontroversielle saker, som tidligere vært hovedfokus i alle de ledende mediene, blir nå nedprioritert i forhold til VM-gull og skaper dermed ikke så mye støy som beslutningen vanligvis ville skapt. Redaktørenes forutsigbarhet redder saken for regjeringen.
PR vs Mediene 2 -1
Men kampen fortsetter…
mandag 21. februar 2011
SIM-kortets dager kan være talt - det neste blir signalmegler
Hva skjer når mobiltelefonen blir operatør- og aksessteknologi uavhengig?
Du ringer aldri til en telefon eller et telefonnummer. Det er personen som eier telefonen du ønsker å kontakte. Dette er naturligvis en selvfølge, men så lenge telefonen styres av et SIM-kort, så er har mobiloperatøren monopol på å formidle kontakt til deg, så lenge du ikke har med deg flere mobiltelefoner.
Nå er de første telefonene kommet med flere SIM-kort, og som dermed operer på flere mobiloperatørnett samtidig. Og med det er det slutt på mobiloperatørens monopolsituasjon. Både Telenor og NetCom kan formidle samtalen mellom deg og den du søker, og spørsmålet er hvilke nett du skal velge. (Enn så lenge vil du måtte ringe to tlf nr samtidig, men dette takler de fleste telefoner allerede i dag!) Konsekvensene for netteierne blir dramatiske!
Ser vi litt lengre frem, så kommer det telefoner som kan operere på fem-seks nett samtidig. På et eller annet tidspunkt vil mobiloperatørene skjønne at det ikke nytter å styre samtalene via SIM-kortet, og telefonen vil kanskje bli identifisert med IMEI-nummeret i stede for. Mobilnettet går fra å være et monopol til å bli en commodity, hvor pris, kapasitet og signalkvalitet blir utslagsgivende. Legger man til at telefonen samtidig kan operere via trådløse bredbånd, med en sømløs overgang fra mobilkommunikasjon til IP-telefoni, så er anarkiet komplett.
Men midt opp i dette kaoset vil det kunne vokse opp en ny storindustri. Signalmeglerne, som automatisk å fikse det beste og billigste kontakten mellom deg og den du vil snakke med, uavhengig av operatørnett og aksessteknologi. Du blir ikke lengre kunde hos en mobiloperatør, men hos en signalmegler, som får en ørliten megleravanse pr samtale. Men trafikkmengden vil gjøre at omsetningen til disse signalmeglerne vil kunne bli astronomiske.
Du ringer aldri til en telefon eller et telefonnummer. Det er personen som eier telefonen du ønsker å kontakte. Dette er naturligvis en selvfølge, men så lenge telefonen styres av et SIM-kort, så er har mobiloperatøren monopol på å formidle kontakt til deg, så lenge du ikke har med deg flere mobiltelefoner.
Nå er de første telefonene kommet med flere SIM-kort, og som dermed operer på flere mobiloperatørnett samtidig. Og med det er det slutt på mobiloperatørens monopolsituasjon. Både Telenor og NetCom kan formidle samtalen mellom deg og den du søker, og spørsmålet er hvilke nett du skal velge. (Enn så lenge vil du måtte ringe to tlf nr samtidig, men dette takler de fleste telefoner allerede i dag!) Konsekvensene for netteierne blir dramatiske!
Ser vi litt lengre frem, så kommer det telefoner som kan operere på fem-seks nett samtidig. På et eller annet tidspunkt vil mobiloperatørene skjønne at det ikke nytter å styre samtalene via SIM-kortet, og telefonen vil kanskje bli identifisert med IMEI-nummeret i stede for. Mobilnettet går fra å være et monopol til å bli en commodity, hvor pris, kapasitet og signalkvalitet blir utslagsgivende. Legger man til at telefonen samtidig kan operere via trådløse bredbånd, med en sømløs overgang fra mobilkommunikasjon til IP-telefoni, så er anarkiet komplett.
Men midt opp i dette kaoset vil det kunne vokse opp en ny storindustri. Signalmeglerne, som automatisk å fikse det beste og billigste kontakten mellom deg og den du vil snakke med, uavhengig av operatørnett og aksessteknologi. Du blir ikke lengre kunde hos en mobiloperatør, men hos en signalmegler, som får en ørliten megleravanse pr samtale. Men trafikkmengden vil gjøre at omsetningen til disse signalmeglerne vil kunne bli astronomiske.
tirsdag 15. februar 2011
Tidenes reklamescoop for Hennig Olsen is
I Norge har vi heldigvis noen av de strengeste reglene for reklame mot barn, og den sterkeste barnekanalen, NRK Super, er likedan reklamefri. Dette har ikke hindret Hennig Olsen is i å lage en to og et halvt minutt reklamefilm. Vi snakker om musikkvideoen "Is til middag" som også ligger ute på nettsidene til NRK.
Nå tror jeg vel egentlig ikke Hennig Olsen Is har hatt noe med dette å gjøre, og det er synd, for dette er intelligent reklame, og tenderer til å kandidat som tidenes reklamescoop på NRK.
Men selv om Hennig Olsen Is er uskyldig i denne saken, så viser filmen mulighetene som ligger i å bruke kreative virkemidler for å nå frem med budskapet. Ikke bare til barn, men til alle typer målgrupper. Man må definere kanalen man vil inn i. Deretter må man finne ut hvordan man kommer inn i kanalen. Dette kan kalles strategisk kreativitet. For reklamekjøper er filmen et eksempel på at ingenting er umulig, så lenge byrået ditt er strategisk kreativ.
Det verste er jo at melodien er ganske god også, og det er fare for at det blir Is til middag i dag!
Nå tror jeg vel egentlig ikke Hennig Olsen Is har hatt noe med dette å gjøre, og det er synd, for dette er intelligent reklame, og tenderer til å kandidat som tidenes reklamescoop på NRK.
Men selv om Hennig Olsen Is er uskyldig i denne saken, så viser filmen mulighetene som ligger i å bruke kreative virkemidler for å nå frem med budskapet. Ikke bare til barn, men til alle typer målgrupper. Man må definere kanalen man vil inn i. Deretter må man finne ut hvordan man kommer inn i kanalen. Dette kan kalles strategisk kreativitet. For reklamekjøper er filmen et eksempel på at ingenting er umulig, så lenge byrået ditt er strategisk kreativ.
Det verste er jo at melodien er ganske god også, og det er fare for at det blir Is til middag i dag!
lørdag 12. februar 2011
Omdømmemessig U-sving for Egypts Eneveldige Enehersker
I løpet av noen måneder har Egypts tidligere president Hosni Mubarak gått fra å være Vestens venn og del av det gode selskap, til å bli diktator og Egypts Eneveldig Enehersker. For oss som har norske medier som formidler av hva som skjer i verden utenfor husveggen, så har det vært litt vanskelig å henge med i denne omdømmemessige U-svingen som har skjedd i Midt-Østen de siste ukene.
Ennå vanskeligere er det å forstå hvordan et militærkupp, fremprovosert av ca en million av Egypts 80 millioner innbyggere (1,25 prosent) (hvor de fleste er frustrert arbeidsledige), kan fortjene overskriftene i dagens aviser. Selv om symbolikken er stor, så er det eneste som i realiteten har skjedd, at presidenten har gått av, og forsvarsministeren har overtatt. Ingen klare løfter om noen demokratiseringsprosess eller noe snarlig nyvalg. I beskrivelsene av dagens presseoppslag , er "Tendensiøst" og "lite reflektert", begreper som henger løst.
Den eneste vinneren så langt vil være reiseselskapene, som kan vurdere å gjenåpne rutene til Egypt. I oppbyggingen av landet trenger landet de inntektene det kan få. Sjelden kan vi ha så god samvittighet for å reise på ferie og ødsle bort pengene, enn ved en tur til Sharm El Sheik i sommer! (Siden vi først er inne i propagandaens kjølvann, mener jeg...)
Ennå vanskeligere er det å forstå hvordan et militærkupp, fremprovosert av ca en million av Egypts 80 millioner innbyggere (1,25 prosent) (hvor de fleste er frustrert arbeidsledige), kan fortjene overskriftene i dagens aviser. Selv om symbolikken er stor, så er det eneste som i realiteten har skjedd, at presidenten har gått av, og forsvarsministeren har overtatt. Ingen klare løfter om noen demokratiseringsprosess eller noe snarlig nyvalg. I beskrivelsene av dagens presseoppslag , er "Tendensiøst" og "lite reflektert", begreper som henger løst.
Den eneste vinneren så langt vil være reiseselskapene, som kan vurdere å gjenåpne rutene til Egypt. I oppbyggingen av landet trenger landet de inntektene det kan få. Sjelden kan vi ha så god samvittighet for å reise på ferie og ødsle bort pengene, enn ved en tur til Sharm El Sheik i sommer! (Siden vi først er inne i propagandaens kjølvann, mener jeg...)
fredag 11. februar 2011
Syv år og snart dronning
HKH Prinsesse Ingrid Alexandra fyller 7 år i dag. Og det er nesten uvirkelig at kongerikets ledelse en dag skal ligge på hennes skuldre. Med en jevnaldrende i huset, så vet man at hverdagene til en 6-7 åring heldigvis er fylt av lek og moro, og lite alvor. 
Rasjonelt sett er de fleste nordmenn republikanere, men er samtidig emosjonelt monarkister. Og når det kommer til viktige valg i livet, holder det ikke bare å tenke med hjernen.
Men det finnes også rasjonelle grunner for å være royalist. Forhåpentligvis vil det ta over 50 år til dagens bursdagsbarn sitter på den norske tronen, og hun vil i realiteten gå i lære for å fylle denne rollen i hele denne perioden. Den fremtidige dronningen må verken finansiere et parti, opponere for å komme i posisjon, stikke seg frem i nominasjonsprosesser eller drive valgkamp som splitter folket.
I debatten om monarki eller republikk så blir det stadig vekk trukket frem at et kongehus er lite demokratisk, men man glemmer da at det norske kongehuset, i motsetning til de fleste andre kongehus i Europa er et demokratisk valgt monarki (Selv om de som i sin tid stemte på monarki nå er en del av historien). Men kongehuset er av en betydelig nyere dato enn Grunnloven vår. Gjennom Stortingsvalget hvert fjerde år er også monarkiet på valg, og det norske folk har da mulighet til å endre styreformen hvis de vil. Det norske folk vet hvem som blir den neste kongen i landet, og ved å velge monarki som styrefom, så velger folket i realiteten sin egen konge.
Det norske kongehuset inngår også i et uformelt, europisk maktnettverk som mangler sidestykke ellers i verden. Er det et eneste argument mot kongefamiliens borgelige ekteskap, så er det nettopp at grenene i dette nettverket blir stadig tynnere og tynnere.
Å dra inn et slikt resonnement på en syv års dag kan oppleves som litt søkt. Men i et historisk perspektiv, så er det ikke SÅ lenge til hun sitter på tronen. Som kjent så flyr jo tiden når man har det gøy. Deres kongelig høyhet - jeg håper dagen har vært helt Konge!
Rasjonelt sett er de fleste nordmenn republikanere, men er samtidig emosjonelt monarkister. Og når det kommer til viktige valg i livet, holder det ikke bare å tenke med hjernen.
Men det finnes også rasjonelle grunner for å være royalist. Forhåpentligvis vil det ta over 50 år til dagens bursdagsbarn sitter på den norske tronen, og hun vil i realiteten gå i lære for å fylle denne rollen i hele denne perioden. Den fremtidige dronningen må verken finansiere et parti, opponere for å komme i posisjon, stikke seg frem i nominasjonsprosesser eller drive valgkamp som splitter folket.
I debatten om monarki eller republikk så blir det stadig vekk trukket frem at et kongehus er lite demokratisk, men man glemmer da at det norske kongehuset, i motsetning til de fleste andre kongehus i Europa er et demokratisk valgt monarki (Selv om de som i sin tid stemte på monarki nå er en del av historien). Men kongehuset er av en betydelig nyere dato enn Grunnloven vår. Gjennom Stortingsvalget hvert fjerde år er også monarkiet på valg, og det norske folk har da mulighet til å endre styreformen hvis de vil. Det norske folk vet hvem som blir den neste kongen i landet, og ved å velge monarki som styrefom, så velger folket i realiteten sin egen konge.
Det norske kongehuset inngår også i et uformelt, europisk maktnettverk som mangler sidestykke ellers i verden. Er det et eneste argument mot kongefamiliens borgelige ekteskap, så er det nettopp at grenene i dette nettverket blir stadig tynnere og tynnere.
Å dra inn et slikt resonnement på en syv års dag kan oppleves som litt søkt. Men i et historisk perspektiv, så er det ikke SÅ lenge til hun sitter på tronen. Som kjent så flyr jo tiden når man har det gøy. Deres kongelig høyhet - jeg håper dagen har vært helt Konge!
onsdag 9. februar 2011
En kirke uten fremtid
Statskirken står for fall i Norge. Interne krefter i kirken har kjempet for å få større makt innad i kirken. Ved å skille kirke og stat, kan Kirkerådet og Bisperådet selv stå for ansettelsene, og således bruke dette aktivt i styringen av kirken og presteskapet. Samtidig gjøres Den norske Kirke til et trossamfunn på lik linje med Ahmadiyya Muslim Jamaat, Norges største muslimske trossamfunn, noe som er ganske naturlig ut i fra et teologisk perspektiv.
Statskirken har vært en dugnadskirke, hvor den kooperative tankegangen har funnet gjenklang i en sosialdemokratisk kultur. Rundt om i landet står en rekke kirker som er bygd av og for folket, og Statskirkens formue de siste 100 årene er bygget opp på dugnadsånden i menighetene. Samtidig har kirken gitt tilbake, ved å være den mest sentrale kulturbæreren både lokalt og nasjonalt. Det er ved de store og små milepælene i livet vi vender oss til kirken, når den tilbyr en unik kulturell ramme rundt disse begivenhetene. Når den demokratiske styringen av kirken forsvinner, er det unaturlig at det nye trossamfunnet, som foreløpig vil kalle seg Den norske Kirke, skal få røve til seg verdiene som er skapt av folket. Det er lokaldemokratiet gjennom kommunene som bør være den rettmessige eier av "kirkens eiendommer", og så får et hvert trossamfunn leie dette ut i fra eget behov.
I dag blir enhver ny borger nærmest automatisk innmeldt i Statskirken ved fødsel. Når Statskirken forsvinner, og Den norske Kirke blir et av mange trossamfunn i landet, så forsvinner denne automatikken, og foreldre må aktivt velge om barnet skal være med i et trossamfunn. I en tid hvor det religiøse fokuset blir stadig mer utydelig, og hvor maktkampene innad i kirken synliggjør presteskapets så altfor jordlige tilhørighet, kan det hende at rekrutteringen blir mye dårligere, veldig fort.
For en kirke med 2000 års tradisjoner, og en tro på evig liv, er det betenkelig at perspektivet ikke er lengre enn mer makt til seg selv. Det heter seg at det er bedre å være stor høvding i lite telt, enn liten høvding i stort telt. For en biskop uten kirkerom og menighet, kan teltanalogien bli mer bokstavelig enn det de har forestilt seg.
Statskirken har vært en dugnadskirke, hvor den kooperative tankegangen har funnet gjenklang i en sosialdemokratisk kultur. Rundt om i landet står en rekke kirker som er bygd av og for folket, og Statskirkens formue de siste 100 årene er bygget opp på dugnadsånden i menighetene. Samtidig har kirken gitt tilbake, ved å være den mest sentrale kulturbæreren både lokalt og nasjonalt. Det er ved de store og små milepælene i livet vi vender oss til kirken, når den tilbyr en unik kulturell ramme rundt disse begivenhetene. Når den demokratiske styringen av kirken forsvinner, er det unaturlig at det nye trossamfunnet, som foreløpig vil kalle seg Den norske Kirke, skal få røve til seg verdiene som er skapt av folket. Det er lokaldemokratiet gjennom kommunene som bør være den rettmessige eier av "kirkens eiendommer", og så får et hvert trossamfunn leie dette ut i fra eget behov.
I dag blir enhver ny borger nærmest automatisk innmeldt i Statskirken ved fødsel. Når Statskirken forsvinner, og Den norske Kirke blir et av mange trossamfunn i landet, så forsvinner denne automatikken, og foreldre må aktivt velge om barnet skal være med i et trossamfunn. I en tid hvor det religiøse fokuset blir stadig mer utydelig, og hvor maktkampene innad i kirken synliggjør presteskapets så altfor jordlige tilhørighet, kan det hende at rekrutteringen blir mye dårligere, veldig fort.
For en kirke med 2000 års tradisjoner, og en tro på evig liv, er det betenkelig at perspektivet ikke er lengre enn mer makt til seg selv. Det heter seg at det er bedre å være stor høvding i lite telt, enn liten høvding i stort telt. For en biskop uten kirkerom og menighet, kan teltanalogien bli mer bokstavelig enn det de har forestilt seg.
mandag 7. februar 2011
PR for Israel
Jeg har tidligere omtalt Israel sin omdømmestrategi i denne bloggen, og uttrykt en form for beundring på det intense fokuset på nødvendig handling fremfor et enerverende mas om omdømme-tenkning.
Det var derfor med stor forundring jeg leste om Isreal sin jakt på PR-byråer i DN. Har Israel fått en ny ledelse, som plutselig er blitt opptatt av hvordan verden oppfatter landet? I et generalstyrt regime kunne dette nesten fremstå som et svakhetstegn! Det neste blir at den israelittiske regjeringsledelsen begynner snakker om følelser, indre ro, balanse i livet osv.
I denne sammenhengen er det tre refleksjoner som gjør seg gjeldende.
1) Norske PR-byråer som ikke vil jobbe med Israel, og skylder på etiske retningslinjer, bør gå gjennom kundeporteføljen sin på nytt. Det blir nærmest en patetisk konkurranse mellom byråene å fremstå mest samfunnsbevisst i en sak som er i medienes søkelys.
2) Det er imidlertid en ærlig sak å si at i dette tilfelle så vil ikke en PR-strategi nytte, det er produktet det er noe feil med, og omdømmet blir ikke bedre før produktet endres. Å gå inn i en rådgiverrolle med dette perspektivet, og søke å påvirke Israel til å endre produktet sitt (les: sin politikk) ville imidlertid vært betydelig mer samfunnsbevisst!
3) Sannheten er vel at det allerede er et PR-byrå som jobber på saken internasjonalt, og som har fått full uttelling av sin PR-strategi omkring budskapet om "Israel er opptatt av sitt omdømme", og debatten mellom norske PR-byråer og norske aviser rundt prosjektet allerede har gitt betydelig verdi i så måte.
Og dermed kan vi igjen sove godt om natten. Israel gir fortsatt blanke i sitt eget omdømme, men er opptatt av at andre skal tro at de er opptatt av sitt omdømme. Det vil fortsatt være risikabelt å prøve og bryte blokaden rundt Gaza-by.
Det var derfor med stor forundring jeg leste om Isreal sin jakt på PR-byråer i DN. Har Israel fått en ny ledelse, som plutselig er blitt opptatt av hvordan verden oppfatter landet? I et generalstyrt regime kunne dette nesten fremstå som et svakhetstegn! Det neste blir at den israelittiske regjeringsledelsen begynner snakker om følelser, indre ro, balanse i livet osv.
I denne sammenhengen er det tre refleksjoner som gjør seg gjeldende.
1) Norske PR-byråer som ikke vil jobbe med Israel, og skylder på etiske retningslinjer, bør gå gjennom kundeporteføljen sin på nytt. Det blir nærmest en patetisk konkurranse mellom byråene å fremstå mest samfunnsbevisst i en sak som er i medienes søkelys.
2) Det er imidlertid en ærlig sak å si at i dette tilfelle så vil ikke en PR-strategi nytte, det er produktet det er noe feil med, og omdømmet blir ikke bedre før produktet endres. Å gå inn i en rådgiverrolle med dette perspektivet, og søke å påvirke Israel til å endre produktet sitt (les: sin politikk) ville imidlertid vært betydelig mer samfunnsbevisst!
3) Sannheten er vel at det allerede er et PR-byrå som jobber på saken internasjonalt, og som har fått full uttelling av sin PR-strategi omkring budskapet om "Israel er opptatt av sitt omdømme", og debatten mellom norske PR-byråer og norske aviser rundt prosjektet allerede har gitt betydelig verdi i så måte.
Og dermed kan vi igjen sove godt om natten. Israel gir fortsatt blanke i sitt eget omdømme, men er opptatt av at andre skal tro at de er opptatt av sitt omdømme. Det vil fortsatt være risikabelt å prøve og bryte blokaden rundt Gaza-by.
Abonner på:
Innlegg (Atom)