Smøring handler i maktsammenheng gjerne om bestikkelser og korrupsjon, men denne gangen skal det handle om forskning på skismøreres helsesituasjon utført av Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).
I en tid hvor olympiske medaljer, verdenscupseiere og VM-titler i skisporet avgjøres på tidels-sekunder, så har glidere, festesmøring og rubbing blitt nærmest en vitenskap, som utgjør forskjellen på seier eller tap. Alle land med respekt for seg selv har derfor ansatt egne skismørere, som jobber natt og dag foran rennene for å preparere skiene til utøverne. I en studie utført av STAMI, så er helsesituasjonen for 47 skismørere fra ni nasjoner blitt undersøkt over to år, mtp. bivirkninger knyttet til fluorkarboner i skismørning i pulverform. Rapporten legges frem i dag, skriver NRK, og saken gjengis i alle de store mediene.
Ut fra et vitenskapelig perspektiv, så er det en spennende studie, fordi det er sjelden mulig å kartlegge helsesituasjonen for en total, global yrkesgruppe. 47 profesjonelle skismørere utgjør sannsynligvis hele det internasjonale skismørermiljøet.
Samtidig er det oppsiktsvekkende at et statsfinansiert forskningsmiljø, velger å prioritere et så særdeles begrenset forskningsområde som bivirkninger av fluorkarboner blant profesjonelle skismørere. Det er 600-700 000 uføretrygdede i Norge, og vi har gjennom mange år opplevd myndighetenes behandling av Nordsjø-dykkerne, som det både er påvist sykdommer, og som vi med hånden på hjertet må si har bidratt mer til verdiskapningen i samfunnet de siste 30 årene, enn det skismørerne gjør.
Simen Sætre har gjennom boken Petromania, som kom ut i slutten av november, vist hva pengene har gjort med verdens rikeste oljeland, og hvilke sære prosjekter som er finansiert med gigantiske oljeinntekter. Forskning på de 47 yrkesutøvere som finnes innenfor skismørning i verden, ville sannsynligvis toppet denne listen.
For øvrig kan det også rapporteres fra andre yrkesgrupper at det å periodevis jobbe natt og dag uten søvn, med mye reising og stort tidspress over tid kan gi ubehag.
mandag 21. desember 2009
fredag 18. desember 2009
Der hvor gresset er grønnere...
Å jukse på eksamen er blitt vanskeligere - ja, mang en næringslivstopp bør kanskje være litt bekymret i forhold til teknologien som blant annet BI nå har tatt i bruk får å avdekke avskrifter fra andre kilder. Analyseverktøyet sammenligner en innlevering med alle mulige publiserte tekster og artikler, og gir en prosentvis score på hvor mye av oppgaven som er avskrift - alt over 10 prosent må undersøkes nærmere av sensor. Foreløpig blir teknologien bare brukt på nye innleveringer, men et historisk søk på tidligere innleverte diplom- og fagoppgaver ville sikkert kunne gitt noen interessante funn.
Tvilsom avskrift fra utenlandske kilder er imidlertid ikke noe som er forbeholdt studenter. Særlig for nettaviser, hvor brukerne forventer en nærmest kontinuerlig oppdatering på alle slags nyheter kan det være fristende å kopiere saker fra utenlandske medier, ikle saken en norsk profil, og publisere det som eget stoff. Dette kan være en av grunnene til at personer som er spesielt interessert i et område gjerne velger å følge internasjonale nettsteder i stede for norske. Foreløpig er dette knyttet til særemner, men internetts oppbygging, gjør det stadig enklere å lage sin egen personifiserte "nettavis", med nyhetsfeeder fra internasjonale nettsteder.
Og de gangene norske journalister skal lage en egen sak på et tema, så er også kildene mer begrenset. At BI-ansatte kan brukes til å svare på det meste, er jeg den første til å vite. Det er likevel tvilsomt om det å bo i et land i fire år, drevet business mot landet i noen flere år, og snakke språket, gjør en til en ekspert - da har vi mange tyskland-, frankrike- og englandseksperter i Norge. Likefullt er denne ballasten tilstrekkelig for at Henning Kristoffersen blir Kina-ekspert, å kan svare på spørsmål fra norsk presse om kinesisk mafia.
Hvis nyhetslesing på nett skal være noe mer enn tidsfordriv, så er internasjonale toppeksperter bare et par tastetrykk unna. Og mer givende artikler om kinesisk mafia kan du blant annet lese om San Francisco Weekly...
Tvilsom avskrift fra utenlandske kilder er imidlertid ikke noe som er forbeholdt studenter. Særlig for nettaviser, hvor brukerne forventer en nærmest kontinuerlig oppdatering på alle slags nyheter kan det være fristende å kopiere saker fra utenlandske medier, ikle saken en norsk profil, og publisere det som eget stoff. Dette kan være en av grunnene til at personer som er spesielt interessert i et område gjerne velger å følge internasjonale nettsteder i stede for norske. Foreløpig er dette knyttet til særemner, men internetts oppbygging, gjør det stadig enklere å lage sin egen personifiserte "nettavis", med nyhetsfeeder fra internasjonale nettsteder.
Og de gangene norske journalister skal lage en egen sak på et tema, så er også kildene mer begrenset. At BI-ansatte kan brukes til å svare på det meste, er jeg den første til å vite. Det er likevel tvilsomt om det å bo i et land i fire år, drevet business mot landet i noen flere år, og snakke språket, gjør en til en ekspert - da har vi mange tyskland-, frankrike- og englandseksperter i Norge. Likefullt er denne ballasten tilstrekkelig for at Henning Kristoffersen blir Kina-ekspert, å kan svare på spørsmål fra norsk presse om kinesisk mafia.
Hvis nyhetslesing på nett skal være noe mer enn tidsfordriv, så er internasjonale toppeksperter bare et par tastetrykk unna. Og mer givende artikler om kinesisk mafia kan du blant annet lese om San Francisco Weekly...
torsdag 17. desember 2009
Dobbelmoral, dobbelbeskatning eller doble fustasjopphengsoppkoblinger
Revejakten i England er heldigvis blitt forbudt - heldigvis for reven - men uheldigvis for alle de andre dyrene som nå predateres av en voksende revestamme på de britiske øyer. Her på berget har ikke denne jakttradisjonen aldri fått noe særlig gjennomslag, utenom blant norske redaktører og nyhetsledere. Når de først lukter blod, har selv et halsende kobbel av beagles mye å lære.
For andre gang på kort tid må jeg ta Thorbjørn Jagland i forsvar, fordi et samlet pressekorps ikke har maktet å gi et balansert bilde av skattesituasjonen for vår permitterte Stortingspresident.
Man betaler skatt til Norge, fordi man parallelt nyter godt av godene (!) det norske samfunn yter. Bor man tilstrekkelig lenge utenfor landets grenser kan man få ulike former for skattefritak, fordi man ikke belaster samfunnet på samme måte. Bor man midlertidig utenfor landets grenser tilstrekkelig lenge nok, får man såkalt sjømannsskatt, dvs. at man slipper kommuneskatten og betaler kun trygdeavgiftene - statsskatten. Melder man flytting ut av Norge, og tilfredsstiller kravet om å oppholde seg utenfor landets grenser mer enn seksmåneder i året, så betaler man man skatt til det landet man har flyttet til. Er du diplomat så gjelder det særregler.
At Jagland nå slipper å betale skatt til Norge, forutsetter at han tilfredsstiller disse kravene, og at Norge overholder internasjonale konvensjoner knyttet borgere som har den type stillinger. Om han tjener 200 000 eller 2 000 000 er saken uvedkommende. (selv om man kan mene noe om å betale Jagland så mye for å bekle en stilling...)
Siden alle mener at det må betales skatt - så er det vanskelig å hevde at det er noe spesiell dobbeltmoral i saken. Hvis Jagland beskattes i Norge, i tillegg til Europarådets egen beskatning, så blir det dobbelbeskatning - noe alle er enig er en uting og internasjonale skattekonvensjoner nettopp går ut på å forhindre. Da gjenstår bare at omfanget saken har fått, koker ned til å handle om en parallell til de meningsløse, doble fustasjopphengsoppkoblingene. Det kan hende det blir godt for nyhetredaktørene at det snart er jul, og tid for ettertanke!
For andre gang på kort tid må jeg ta Thorbjørn Jagland i forsvar, fordi et samlet pressekorps ikke har maktet å gi et balansert bilde av skattesituasjonen for vår permitterte Stortingspresident.
Man betaler skatt til Norge, fordi man parallelt nyter godt av godene (!) det norske samfunn yter. Bor man tilstrekkelig lenge utenfor landets grenser kan man få ulike former for skattefritak, fordi man ikke belaster samfunnet på samme måte. Bor man midlertidig utenfor landets grenser tilstrekkelig lenge nok, får man såkalt sjømannsskatt, dvs. at man slipper kommuneskatten og betaler kun trygdeavgiftene - statsskatten. Melder man flytting ut av Norge, og tilfredsstiller kravet om å oppholde seg utenfor landets grenser mer enn seksmåneder i året, så betaler man man skatt til det landet man har flyttet til. Er du diplomat så gjelder det særregler.
At Jagland nå slipper å betale skatt til Norge, forutsetter at han tilfredsstiller disse kravene, og at Norge overholder internasjonale konvensjoner knyttet borgere som har den type stillinger. Om han tjener 200 000 eller 2 000 000 er saken uvedkommende. (selv om man kan mene noe om å betale Jagland så mye for å bekle en stilling...)
Siden alle mener at det må betales skatt - så er det vanskelig å hevde at det er noe spesiell dobbeltmoral i saken. Hvis Jagland beskattes i Norge, i tillegg til Europarådets egen beskatning, så blir det dobbelbeskatning - noe alle er enig er en uting og internasjonale skattekonvensjoner nettopp går ut på å forhindre. Da gjenstår bare at omfanget saken har fått, koker ned til å handle om en parallell til de meningsløse, doble fustasjopphengsoppkoblingene. Det kan hende det blir godt for nyhetredaktørene at det snart er jul, og tid for ettertanke!
fredag 11. desember 2009
Verdensfred eller fotball-EM
Obama brukte en time på Nobel-foredraget sitt, du kan lese det på under 20 min på engelsk eller norsk.
Pasifister har aldri startet en krig, men de har heller aldri klart å skape og sikre fred og frihet. Motstandere av militære makt, som stolt marsjerer i sine fakkeltog, har sjelden opplevd konsekvensene av undertrykkelse og depoters ville fremferd. For hva er fred, uten frihet? Det er naturligvis ikke ideelt, men krig unngås ved å avskrekke den sterke, som undertrykker den svake, med en styrke som må være basert på medmenneskelighet, rettferdighet og tillit. Det hjelper til å bygge en fredligere verden. Og det opplever jeg er essensen i det Obama ønsker.
Og når vi er inne på høye ambisjoner:
Jeg synes det hadde vært gøy å bli verdensmester i Fotball, turn eller skiskyting, for å nevne noe. Det er viktig å ha ambisjoner, men det er samtidig viktig å være realistisk. Å tro at Norge skal kunne arrangere Fotball-EM ligger på det samme ambisjonsnivået, som om jeg skulle bli verdensmester i skiskyting. Det er er morsom tanke, men den burde aldri forlatt tankestadiet (i den grad den hadde noe der å gjøre...). At vår kulturminister bruker tid og ressurser på slike luftslott er i beste fall en feilvurdering.
Men når man ikke får spise middag med USAs president, så er det kanskje hyggelig å få et møte med fotballpresidenten i stede for?
Pasifister har aldri startet en krig, men de har heller aldri klart å skape og sikre fred og frihet. Motstandere av militære makt, som stolt marsjerer i sine fakkeltog, har sjelden opplevd konsekvensene av undertrykkelse og depoters ville fremferd. For hva er fred, uten frihet? Det er naturligvis ikke ideelt, men krig unngås ved å avskrekke den sterke, som undertrykker den svake, med en styrke som må være basert på medmenneskelighet, rettferdighet og tillit. Det hjelper til å bygge en fredligere verden. Og det opplever jeg er essensen i det Obama ønsker.
Og når vi er inne på høye ambisjoner:
Jeg synes det hadde vært gøy å bli verdensmester i Fotball, turn eller skiskyting, for å nevne noe. Det er viktig å ha ambisjoner, men det er samtidig viktig å være realistisk. Å tro at Norge skal kunne arrangere Fotball-EM ligger på det samme ambisjonsnivået, som om jeg skulle bli verdensmester i skiskyting. Det er er morsom tanke, men den burde aldri forlatt tankestadiet (i den grad den hadde noe der å gjøre...). At vår kulturminister bruker tid og ressurser på slike luftslott er i beste fall en feilvurdering.
Men når man ikke får spise middag med USAs president, så er det kanskje hyggelig å få et møte med fotballpresidenten i stede for?
torsdag 10. desember 2009
Obama definerer politikerrollen på nytt
I dag lander Barack Obama i Norge. Selv har jeg blitt hindret av sperringene til å gå på kontoret (!) I luften har det vært flere helikopter surrende, enn fluer over en hundebæsj (kanskje et dårlig bilde...) Og ingen snakker om noe annet.
Enig eller uenig med hans synspunkter - jeg kan ikke la være å beundre denne karen som har tatt Amerika og verden med storm, med en karisma og en politisk agenda som mangler sidestykke på denne siden av Murens fall.
Og det er nettopp det å ha en tydelig politisk agenda, som skiller Obama fra sine politiske motstykker i de fleste andre vest-europeiske land - og vårt eget land i særdeleshet. Uten opphold har Obama gått i gang med til dels upopulære prosesser for å løse både nasjonale og internasjonale utfordringer - og det i første presidentperiode. Historisk sett utfører amerikanske presidenter særdeles lite i sine første regjeringsperioder - i beste fall velgerfrierier, som skal sikre gjenvalg.
I den grad norske politikere skulle la seg inspirere av dagens 250 millioner kroners besøk - så må det være å få en tilsvarende politisk ryggrad, og ville utvikle samfunnet, ikke bare ønske å sitte ved roret.
PS! Dersom noen mener at dagens blogg er et paradoks, i forhold til gårsdagens betraktning - point taken!
Enig eller uenig med hans synspunkter - jeg kan ikke la være å beundre denne karen som har tatt Amerika og verden med storm, med en karisma og en politisk agenda som mangler sidestykke på denne siden av Murens fall.
Og det er nettopp det å ha en tydelig politisk agenda, som skiller Obama fra sine politiske motstykker i de fleste andre vest-europeiske land - og vårt eget land i særdeleshet. Uten opphold har Obama gått i gang med til dels upopulære prosesser for å løse både nasjonale og internasjonale utfordringer - og det i første presidentperiode. Historisk sett utfører amerikanske presidenter særdeles lite i sine første regjeringsperioder - i beste fall velgerfrierier, som skal sikre gjenvalg.
I den grad norske politikere skulle la seg inspirere av dagens 250 millioner kroners besøk - så må det være å få en tilsvarende politisk ryggrad, og ville utvikle samfunnet, ikke bare ønske å sitte ved roret.
PS! Dersom noen mener at dagens blogg er et paradoks, i forhold til gårsdagens betraktning - point taken!
onsdag 9. desember 2009
Sommeren er ikke over - det er fortsatt Agurktid!
Det kan virke som om Agurktidene for media er utvidet. Ellers så mener norske redaktører at det er viktig for det norske folk å vite hva Sercret Service-medarbeiderne har med seg på tur (tjenestevåpen, radio og skuddsikkervest), fargen på Nobel-serviset på Grand (hvit med gullkant og nobelpris-symbol) eller hvordan flyet som presidenten skal ta ser ut innvendig.
Det er nesten ikke grense for kreativiteten blant redaksjonene i disse dager, og den lille informasjonen som kan være litt viktig, drukner i all støyen. Som for eksempel at E6 mellom Gardermoen og Oslo stenges, og at det du må være forberedt på å gå gjennom metalldetektor, dersom du skal kjøpe sjokolade hos Freia på Grand hotell de neste to dagene...
Nå sitter jeg bare og venter (ironi!) på den kioskveltende nyheten: "Air Force One har tatt av med kurs mot Norge". (Den store nyheten hadde vel vært om flyet ikke hadde tatt av...!)
Og så et lite råd til de av dere som har en litt dårlig nyhet å komme med nå i julestria. I morgen klokken 0845, når Barack Obama lander på Gardermoen, så vil alle pressemeldinger havne mer eller mindre rett i søpla - og nyheter som vanligvis ville regjert nyhetsbildet, vil knapt få en notis! Det er tid for å slippe likene ut av skapet!
Det er nesten ikke grense for kreativiteten blant redaksjonene i disse dager, og den lille informasjonen som kan være litt viktig, drukner i all støyen. Som for eksempel at E6 mellom Gardermoen og Oslo stenges, og at det du må være forberedt på å gå gjennom metalldetektor, dersom du skal kjøpe sjokolade hos Freia på Grand hotell de neste to dagene...
Nå sitter jeg bare og venter (ironi!) på den kioskveltende nyheten: "Air Force One har tatt av med kurs mot Norge". (Den store nyheten hadde vel vært om flyet ikke hadde tatt av...!)
Og så et lite råd til de av dere som har en litt dårlig nyhet å komme med nå i julestria. I morgen klokken 0845, når Barack Obama lander på Gardermoen, så vil alle pressemeldinger havne mer eller mindre rett i søpla - og nyheter som vanligvis ville regjert nyhetsbildet, vil knapt få en notis! Det er tid for å slippe likene ut av skapet!
søndag 6. desember 2009
Urettferdig klimautslipp
I Norge er vi miljøverstinger som alle andre i den vestlige verden. For øyeblikket er det CO2-utslipp miljøverdenen er opptatt av, og jeg innrømmer at også jeg kjører mer bil enn strengt tatt nødvendig og at det sikkert er andre utslipp som jeg også kunne begrense for å stoppe den globale oppvarmingen.
I Aftenposten, lørdag 5/12 står det under Innsikt (s 15) at CO2 utslipp fra forbrenning av kull, gass og olje står for 56 prosent av det totale utslippet, mens 8 prosent av CO2-utslippen kommer fra lystgass - LYSTGASS (red. anm: Dinitrogenoksid (N2O)).
Det kan tenkes det er en skrivefeil - og om det ikke er det, så er det helt helt sikkert en eller annen forklaring på dette innenfor fysikk eller kjemi. Men når du tenker på all biltrafikk i verden, alle oljeplattformer, oljefyrte båttrafikk, varmeanlegg i industrien og ikke minst alle kullkraftverkene som spyr ut CO2 i ufattelige mengder - hele tiden, så må det være noen som har det ufattelig gøy et sted - eller noen som er skikkelig redd for tannlege.
Lukk øynene og se for deg de verste bildene fra biltrafikk i Los Angeles, industriforurensing i Russland, kullkraftverk i Kina osv. og så tenk noen bruker altså en syvendedel av all olje/gass/kull-forbrenning på lystgass. Det er MYE lystgass!!!
Hadde vi fått noe av den lystgassen til Norge, så ville miljødebatten fått en morsommere dimensjon.
I Aftenposten, lørdag 5/12 står det under Innsikt (s 15) at CO2 utslipp fra forbrenning av kull, gass og olje står for 56 prosent av det totale utslippet, mens 8 prosent av CO2-utslippen kommer fra lystgass - LYSTGASS (red. anm: Dinitrogenoksid (N2O)).
Det kan tenkes det er en skrivefeil - og om det ikke er det, så er det helt helt sikkert en eller annen forklaring på dette innenfor fysikk eller kjemi. Men når du tenker på all biltrafikk i verden, alle oljeplattformer, oljefyrte båttrafikk, varmeanlegg i industrien og ikke minst alle kullkraftverkene som spyr ut CO2 i ufattelige mengder - hele tiden, så må det være noen som har det ufattelig gøy et sted - eller noen som er skikkelig redd for tannlege.
Lukk øynene og se for deg de verste bildene fra biltrafikk i Los Angeles, industriforurensing i Russland, kullkraftverk i Kina osv. og så tenk noen bruker altså en syvendedel av all olje/gass/kull-forbrenning på lystgass. Det er MYE lystgass!!!
Hadde vi fått noe av den lystgassen til Norge, så ville miljødebatten fått en morsommere dimensjon.
fredag 4. desember 2009
Ikke-fortjente Nobelpriser...
A-magasinet bruker i dag forsiden, og 7 sider på å fortelle om alle som mener president Obama ikke fortjener Nobels fredspris. Gjennomgangstonen er at han ikke har oppnådd så mye / noe foreløpig, og det hadde vært bedre å vente noen år. Å gi klangbunn til kritikerne er jo et typisk medieperspektiv. Men nå er jo ikke kritikken mot prisutdelingen noe nytt, og jeg forventet at A-magasinet hadde tatt et mer kreativt grep, og satt prisutdelingen, og kritikken mot den, i et bredere perspektiv enn det som er kommet frem til nå.
La oss først ta kritikken mot at han ikke har oppnådd noe. I 1984 fikk biskop Tutu fredsprisen for han utrettelige kamp mot Aparteid-regimet. Men regimet falt ikke før ti år etter, og jfr Obama-kritikken burde man ha ventet til kampen var vunnet. I 1935 gikk Nobelprisen til journalist og pasifist Carl von Ossietzky for hans kamp mot nazismen og Adolf Hitler. Jfr Obama-kritikken burde man ha ventet til etter WW2 for å se om kampen mot Hitler var riktig. (Ossietzky døde i konsentrasjonsleir i 1938). President Jimmy Carter fikk nobelprisen for hans innsats for fred i blant annet Midt-Østen, i 2002. Jfr Obama-kritikken, så burde man ha ventet til det ble fred i Midt-Østen. Aung San Suu Kyi vant prisen i 1991 for kampen mot Burma-regimet, som fortsatt sitter ved makten... Og Shirin Ebadi vant prisen i 2003 for kampen mot prestestyret i Iran. Det er altså andre som har fått prisen tidligere som en påskjønnelse for deres innsats for å vri verden i en mer fredlig retning, og ikke bare for å ha oppnådd noe.
Kritikerne mot tildelingen av fredsprisen til Barack Obama, sier at pr 1. februar, da tidsfristen for nominasjonen til fredsprisen gikk ut, så hadde i alle fall ikke Obama gjort noe (og for så vidt ikke gjort noe senere heller...). Allerede i 2007 startet Obama arbeidet med å vri USA fra å vinne verdensfreden med krig til å bruke diplomati. I juli 2008 startet Obama kampen for å forby atomvåpen i verden, både gjennom ikke spredning og nedbygging av nåværende arsenal. Før han ble president, så ville hann gjenbygge FN som verdensorganisasjon, forby tortur og bruk av hemmelig fengsel.
Det er ikke ofte jeg har tatt meg i å forsvare Thorbjørn Jagland, men jeg tar meg i å synes prisutdelingen både var riktig, modig og fremtidsrettet. Så kan man jo mene noe om å bruke 250 millioner kroner på å sikre presidenten Obama i 48 timer mens han er i Oslo. Men det er en annen blogg.
(For å sette nobelprisutdelingen i perspektiv - se Rachel Maddows gjennomgang på YouTube)
La oss først ta kritikken mot at han ikke har oppnådd noe. I 1984 fikk biskop Tutu fredsprisen for han utrettelige kamp mot Aparteid-regimet. Men regimet falt ikke før ti år etter, og jfr Obama-kritikken burde man ha ventet til kampen var vunnet. I 1935 gikk Nobelprisen til journalist og pasifist Carl von Ossietzky for hans kamp mot nazismen og Adolf Hitler. Jfr Obama-kritikken burde man ha ventet til etter WW2 for å se om kampen mot Hitler var riktig. (Ossietzky døde i konsentrasjonsleir i 1938). President Jimmy Carter fikk nobelprisen for hans innsats for fred i blant annet Midt-Østen, i 2002. Jfr Obama-kritikken, så burde man ha ventet til det ble fred i Midt-Østen. Aung San Suu Kyi vant prisen i 1991 for kampen mot Burma-regimet, som fortsatt sitter ved makten... Og Shirin Ebadi vant prisen i 2003 for kampen mot prestestyret i Iran. Det er altså andre som har fått prisen tidligere som en påskjønnelse for deres innsats for å vri verden i en mer fredlig retning, og ikke bare for å ha oppnådd noe.
Kritikerne mot tildelingen av fredsprisen til Barack Obama, sier at pr 1. februar, da tidsfristen for nominasjonen til fredsprisen gikk ut, så hadde i alle fall ikke Obama gjort noe (og for så vidt ikke gjort noe senere heller...). Allerede i 2007 startet Obama arbeidet med å vri USA fra å vinne verdensfreden med krig til å bruke diplomati. I juli 2008 startet Obama kampen for å forby atomvåpen i verden, både gjennom ikke spredning og nedbygging av nåværende arsenal. Før han ble president, så ville hann gjenbygge FN som verdensorganisasjon, forby tortur og bruk av hemmelig fengsel.
Det er ikke ofte jeg har tatt meg i å forsvare Thorbjørn Jagland, men jeg tar meg i å synes prisutdelingen både var riktig, modig og fremtidsrettet. Så kan man jo mene noe om å bruke 250 millioner kroner på å sikre presidenten Obama i 48 timer mens han er i Oslo. Men det er en annen blogg.
(For å sette nobelprisutdelingen i perspektiv - se Rachel Maddows gjennomgang på YouTube)
onsdag 2. desember 2009
Verdens mest effektive DM
Her forleden sendte jeg inn et forslag til hvordan Facebook kan bli enda bedre. All den tid man sitter bak skjermen en 20-30 minutter hver dag, så gjør man seg jo noen tanker om forbedringspotensialet.
At jeg skulle få brev fra Facebook-sjefen selv, var likevel litt mer enn jeg hadde forventet. Men da jeg åpnet FB-kontoen i dag, så var det faktisk akkurat det som hadde skjedd. På toppen av profilen min lå det brev fra selveste Mark Zuckerberg.
Gleden over at forslaget mitt hadde fått FB-him self til å kontakte meg, gikk imidlertid raskt over til oppglødhet da jeg oppdaget at 350 millioner andre FB-brukere hadde fått samme brev.
For en kanal - for en unik, global kommunikasjonskanal som her har åpnet seg - rett inn på min egen hjemmeside på FB! 350 millioner mennesker på en gang! Tenk hvilken gjennomslagskraft dette budskapet har. Tenk om Obama, FN eller WTO fikk samme tilgang og oppmerksomhet til så mange mennesker. Eller Klimapanelet i København. Tenk om, tenk om... Så innhentet realiteten meg og jeg skjønte at den neste som fikk tilgang på denne kanalen sannsynligvis var Coca-Cola, McDonalds, American Tobacco Company eller noen andre som kjøpte seg til en slik tilgang til min egen hjemmeside. Og jeg følte meg litt utnyttet i stede for.
At jeg skulle få brev fra Facebook-sjefen selv, var likevel litt mer enn jeg hadde forventet. Men da jeg åpnet FB-kontoen i dag, så var det faktisk akkurat det som hadde skjedd. På toppen av profilen min lå det brev fra selveste Mark Zuckerberg.
Gleden over at forslaget mitt hadde fått FB-him self til å kontakte meg, gikk imidlertid raskt over til oppglødhet da jeg oppdaget at 350 millioner andre FB-brukere hadde fått samme brev.
For en kanal - for en unik, global kommunikasjonskanal som her har åpnet seg - rett inn på min egen hjemmeside på FB! 350 millioner mennesker på en gang! Tenk hvilken gjennomslagskraft dette budskapet har. Tenk om Obama, FN eller WTO fikk samme tilgang og oppmerksomhet til så mange mennesker. Eller Klimapanelet i København. Tenk om, tenk om... Så innhentet realiteten meg og jeg skjønte at den neste som fikk tilgang på denne kanalen sannsynligvis var Coca-Cola, McDonalds, American Tobacco Company eller noen andre som kjøpte seg til en slik tilgang til min egen hjemmeside. Og jeg følte meg litt utnyttet i stede for.
Må vi ha uføretrygdede i Norge?
Å bli arbeidsledig/sykemeldt og til slutt uføretrygdet er en skjebne om har rammet mange i Norge de siste årene - for mange til at vår nasjonale økonomi skal tåle de medfølgende trygdeutgiftene over tid.
Et godt bilde av dette kan være å si at Trygdeavdelingen i A/S Norge blitt for stor, og må nedbemanne. Som i alle nedbemanningsprosesser må det lages sluttpakker som må være forutsigbar, rettferdig, motiverende og økonomisk forsvarlig i forhold til den øvrige driften.
Et av målene for en nedbemanningsprosess er å få medarbeiderne over i ny, verdiskapende virksomhet. For å få til dette kan det kreves at medarbeiderne tar en ny utdannelse og /eller velger andre karriereveier enn det som opprinnelig var tiltenkt.
I dag kan 25 år gamle snekkere oppleve å bli uføretrygdet. Samtidig er det en rekke ledige jobber innenfor helse og omsorgssektoren. Alle typer tjenesteinnkjøp i det offentlige blir satt ut på anbud, i stede for å la uføretrygdede få en yrkesmulighet med nærmest samme inntekt som de i dag får som uføretrygdet.
Løsningen på trygdeutfordringen krever at myndighetene og aktørene i arbeidslivet tenker nytt og annerledes. Offentlig utdanningsinstitusjoner må forberedes på å ta imot betydelig flere studenter og elever, enn det bare ungdomskullene tilsier. Viktigst er det imidlertid at det må bli lov å mene at de som vil arbeide, skal ha høyere inntekt enn de som ikke vil arbeide. Målet må være alle skal være med å bidra til samfunnets verdiskapning på sine forutsetninger, og at ingen er uføretrygdet.
Et godt bilde av dette kan være å si at Trygdeavdelingen i A/S Norge blitt for stor, og må nedbemanne. Som i alle nedbemanningsprosesser må det lages sluttpakker som må være forutsigbar, rettferdig, motiverende og økonomisk forsvarlig i forhold til den øvrige driften.
Et av målene for en nedbemanningsprosess er å få medarbeiderne over i ny, verdiskapende virksomhet. For å få til dette kan det kreves at medarbeiderne tar en ny utdannelse og /eller velger andre karriereveier enn det som opprinnelig var tiltenkt.
I dag kan 25 år gamle snekkere oppleve å bli uføretrygdet. Samtidig er det en rekke ledige jobber innenfor helse og omsorgssektoren. Alle typer tjenesteinnkjøp i det offentlige blir satt ut på anbud, i stede for å la uføretrygdede få en yrkesmulighet med nærmest samme inntekt som de i dag får som uføretrygdet.
Løsningen på trygdeutfordringen krever at myndighetene og aktørene i arbeidslivet tenker nytt og annerledes. Offentlig utdanningsinstitusjoner må forberedes på å ta imot betydelig flere studenter og elever, enn det bare ungdomskullene tilsier. Viktigst er det imidlertid at det må bli lov å mene at de som vil arbeide, skal ha høyere inntekt enn de som ikke vil arbeide. Målet må være alle skal være med å bidra til samfunnets verdiskapning på sine forutsetninger, og at ingen er uføretrygdet.
tirsdag 1. desember 2009
Nå vil det gå bedre for SAS...
...men dårligere for COOP!
Blant Norges rikeste familier finner vi Johansen, Reitan og Hagen. Felles for disse er at de er blitt rike på å selge oss vårt daglige brød, og annen hverdagsmat, gjennom hhv. NorgesGruppen, Rema og Rimi. Suksesshistorier som viser at det med godt kremmerskap er mulig å bygge seg opp enorme formuer også i landet vårt.
Ola H Strand sier i dagens Aftenposten, at høye dagligvarepriser skyldes lite konkurranse mellom leverandørene. Ola H Strand kommer fra topplederjobb i SAS, som har levert katastroferesultater år etter år, og skal begynne som sjef i COOP. Katastroferesultatene i SAS er ikke så vanskelig å skjønne dersom det er slike ledere som har sittet bak spakene.
Høye dagligvarepriser skyldes at dagligvarebutikkene tar seg godt betalt og skaper milliardformuer for sine eiere!
Nå kan det tenkes at bildet er litt mer nyansert enn dette, men å starte som COOP-sjef med en slik tiltredelseserklæring og et slikt perspektiv overfor kunder og samarbeidspartnere kan betegnes på mange andre måter enn strategisk smart. Strategisk smart kan vel heller ikke sies å ha preget SAS de siste årene. Pass deg Bjørn, nå kan du få mer bruk for luftkampferdighetene dine igjen!
Blant Norges rikeste familier finner vi Johansen, Reitan og Hagen. Felles for disse er at de er blitt rike på å selge oss vårt daglige brød, og annen hverdagsmat, gjennom hhv. NorgesGruppen, Rema og Rimi. Suksesshistorier som viser at det med godt kremmerskap er mulig å bygge seg opp enorme formuer også i landet vårt.
Ola H Strand sier i dagens Aftenposten, at høye dagligvarepriser skyldes lite konkurranse mellom leverandørene. Ola H Strand kommer fra topplederjobb i SAS, som har levert katastroferesultater år etter år, og skal begynne som sjef i COOP. Katastroferesultatene i SAS er ikke så vanskelig å skjønne dersom det er slike ledere som har sittet bak spakene.
Høye dagligvarepriser skyldes at dagligvarebutikkene tar seg godt betalt og skaper milliardformuer for sine eiere!
Nå kan det tenkes at bildet er litt mer nyansert enn dette, men å starte som COOP-sjef med en slik tiltredelseserklæring og et slikt perspektiv overfor kunder og samarbeidspartnere kan betegnes på mange andre måter enn strategisk smart. Strategisk smart kan vel heller ikke sies å ha preget SAS de siste årene. Pass deg Bjørn, nå kan du få mer bruk for luftkampferdighetene dine igjen!
mandag 30. november 2009
Dopingmistanke mot Norges VM-tittel i velferd
Norge regnes om et av verdens beste land å bo i, og vi er allerede på vei ut av Finanskrisen, med en arbeidsledighet på bare 2,5 prosent. Søta bror på andre siden av Kjølen sliter med arbeidsledighet på opp mot 10 prosent. Glansbilder som dette har vært å lese i nesten alle landets medier de siste dager og uker. Her er det ikke bare Northaug og Håndballjentene som er best, hele nasjonen er Verdensmester!
Men det er fare for at VM-tittelen ville bli tatt fra oss, dersom det hadde vært like strenge dopingkrav i denne konkurransen, som det er i idretten. For det er ikke vanskelig å få 2,5 prosent arbeidsledighet, når så stor del av arbeidsstokken i Norge er uføretrygdet. Dette er en slags omvendt bloddoping. Det er nesten vanskelig å tenke seg en situasjon hvor vi skal få 10 prosent arbeidsledighet, i tillegg til alle de som er trygdet eller på annen måte holdes "kunstig" unna arbeidsmarkedet.
Arbeid for alle, har vært mottoet for våre politiske seierherrer de siste årene. Når alle de som ikke får jobb blir uføretrygdet, så er det ikke vanskelig å kjøpe seg til en slik løsning. Men det blir som å pisse i buksen når man fryser. Først blir det varmere, men etterpå blir det ennå kaldere - hvis man da ikke har noen CO2-holdige oljemilliarder å varme seg på i tillegg...
Men det er fare for at VM-tittelen ville bli tatt fra oss, dersom det hadde vært like strenge dopingkrav i denne konkurransen, som det er i idretten. For det er ikke vanskelig å få 2,5 prosent arbeidsledighet, når så stor del av arbeidsstokken i Norge er uføretrygdet. Dette er en slags omvendt bloddoping. Det er nesten vanskelig å tenke seg en situasjon hvor vi skal få 10 prosent arbeidsledighet, i tillegg til alle de som er trygdet eller på annen måte holdes "kunstig" unna arbeidsmarkedet.
Arbeid for alle, har vært mottoet for våre politiske seierherrer de siste årene. Når alle de som ikke får jobb blir uføretrygdet, så er det ikke vanskelig å kjøpe seg til en slik løsning. Men det blir som å pisse i buksen når man fryser. Først blir det varmere, men etterpå blir det ennå kaldere - hvis man da ikke har noen CO2-holdige oljemilliarder å varme seg på i tillegg...
fredag 27. november 2009
Politikkens logikk, eller mangel på sådan...
Når man skulle velge lag på løkka i gamle dager, var det alltid noen som ble stående igjen, og stort sett var det de samme som stod igjen, de som hadde minst å bidra med.
Et av politikkens paradoks, er at blant de kandidatene man kan velge blant i dag, så ville flesteparten passet inn i ovennevnte karakteristikk - de som har minst å bidra med. Yrkespolitikere som ser på politikken som en jobb og ikke et kall. I partier som ser på velgeroppslutning som markedsandeler og som definerer suksess i antall stortingsrepresentanter og ikke i gjennomført politikk.
Visjonær ledelse handler om å ikke bare reagere på fremtidige forandringer, men å skape dem.
Opp gjennom tiden har vi hatt slike visjonære politikere, men de er gjerne litt støyete og uregjerlige for partiapparatet, og dermed ofres de velvillig på det politiske alter ved behov. Igjen står de glattstriglete politikerne, uten farlige egenmeninger, som følger partiboken og som begynner alle setninger med "Javel", og ikke "Hvorfor".
Dermed har vi fått politikkens logikk, eller mangel på sådan; at politikere først og fremst er opptatt av å bli gjenvalgt, og på grunn av dette, må kunne vise påvirkningsevne og handlekraft i enkeltsaker, fremfor å være opptatt av de store linjene i samfunnsutviklingen.
Spør fem politikere om hva salgs samfunn de ønsker om 15-20 år, og jeg er redd ingen kan svare på dette. Og vet du ikke hvor du vil, så er det enda vanskeligere å komme dit.
Et av politikkens paradoks, er at blant de kandidatene man kan velge blant i dag, så ville flesteparten passet inn i ovennevnte karakteristikk - de som har minst å bidra med. Yrkespolitikere som ser på politikken som en jobb og ikke et kall. I partier som ser på velgeroppslutning som markedsandeler og som definerer suksess i antall stortingsrepresentanter og ikke i gjennomført politikk.
Visjonær ledelse handler om å ikke bare reagere på fremtidige forandringer, men å skape dem.
Opp gjennom tiden har vi hatt slike visjonære politikere, men de er gjerne litt støyete og uregjerlige for partiapparatet, og dermed ofres de velvillig på det politiske alter ved behov. Igjen står de glattstriglete politikerne, uten farlige egenmeninger, som følger partiboken og som begynner alle setninger med "Javel", og ikke "Hvorfor".
Dermed har vi fått politikkens logikk, eller mangel på sådan; at politikere først og fremst er opptatt av å bli gjenvalgt, og på grunn av dette, må kunne vise påvirkningsevne og handlekraft i enkeltsaker, fremfor å være opptatt av de store linjene i samfunnsutviklingen.
Spør fem politikere om hva salgs samfunn de ønsker om 15-20 år, og jeg er redd ingen kan svare på dette. Og vet du ikke hvor du vil, så er det enda vanskeligere å komme dit.
torsdag 26. november 2009
Mystery shopping hos Obama
Tareq and Michaele Salahi ankom middag i Det Hvite Hus, korrekt antrukket, ble sluppet inn og publiserte bilder av seg selv inne i fra presidentboligen på Internett - uten å være invitert. Den slags uvanlig gjestfrihet i et sikkerhetsorientert land, går naturligvis ikke upåaktet hen. En talsperson fra amerikanske myndigheter kommenterer også saken, med å fortelle at presidentens sikkerhet aldri var i fare.
De to ubedte gjestene risikerer nå å bli siktet for inntrengning.
De burde heller fått en medalje fra myndighetene. Å teste ut rutiner og avdekke mangler er noe som veldig mange aktører, både i næringslivet og i det offentlige, kan gjøre mye mer av. Men som som ikke lederne prioriterer. Dette kalles Mystery Shopping innenfor kapitalvarehandelen. Og avdekker bestandig forbedringsområder innenfor rutinene, og kanskje spesielt hvordan rutinene følges opp i praksis. For som oftest er det etterlevelsen av rutinene som ikke er god nok. Menneskelig svikt kalles det noen ganger.
De beste forbedringsprosessene skjer når egne ansatte opptrer som mystery shoppere. Da opplever de selv hvordan sviktende rutiner, eller etterlevelsen av disse, oppleves i praksis. Tilbakemeldingene fra slike situasjoner, fra egne kollegaer kan gi bratt læringskurve for alle involverte.
Kanskje burde informasjonspersonellet i NSB ta toget med bæreposer og unger på slep, og oppleve i praksis hvordan informasjonen som gis på perrong og stasjon, fungerer, eller ikke fungerer. Spesielt når det blir signalfeil og innstillinger. Kanskje vi da får bedre distinksjon, bedre mikrofoner og bedre høytalere.
Dersom flere tok i bruk Mystery Shopping - aller helst styrt fra ledelsen - vil mange oppdage at ikke bare er Obamas sikkerhetspersonell som har et forbedringspotensiale.
De to ubedte gjestene risikerer nå å bli siktet for inntrengning.
De burde heller fått en medalje fra myndighetene. Å teste ut rutiner og avdekke mangler er noe som veldig mange aktører, både i næringslivet og i det offentlige, kan gjøre mye mer av. Men som som ikke lederne prioriterer. Dette kalles Mystery Shopping innenfor kapitalvarehandelen. Og avdekker bestandig forbedringsområder innenfor rutinene, og kanskje spesielt hvordan rutinene følges opp i praksis. For som oftest er det etterlevelsen av rutinene som ikke er god nok. Menneskelig svikt kalles det noen ganger.
De beste forbedringsprosessene skjer når egne ansatte opptrer som mystery shoppere. Da opplever de selv hvordan sviktende rutiner, eller etterlevelsen av disse, oppleves i praksis. Tilbakemeldingene fra slike situasjoner, fra egne kollegaer kan gi bratt læringskurve for alle involverte.
Kanskje burde informasjonspersonellet i NSB ta toget med bæreposer og unger på slep, og oppleve i praksis hvordan informasjonen som gis på perrong og stasjon, fungerer, eller ikke fungerer. Spesielt når det blir signalfeil og innstillinger. Kanskje vi da får bedre distinksjon, bedre mikrofoner og bedre høytalere.
Dersom flere tok i bruk Mystery Shopping - aller helst styrt fra ledelsen - vil mange oppdage at ikke bare er Obamas sikkerhetspersonell som har et forbedringspotensiale.
tirsdag 24. november 2009
Teknisk knock-out på glattisen
Skøytetrener Peter Mueller har vært en torn i øyet for enkelte innenfor skøytesporten i Norge. Over lengre tid har disse motstanderne fått drevet en kampanjejournalistikk mot ham, berettiget eller ei, i norske medier. Denne ulmingen har slått ut i full fyr den siste tiden, etter en mye omtalt middag i Berlin.
Skøytetrenerens motstandere har utnyttet dette og i et velregissert styremøte fikk de skøyteforbundet til å avskjedige Peter Mueller med øyeblikkelig virkning. Teknisk knock-out på Mueller, som ligger nede for telling.
Spørsmålet er om Mueller er slått ut, eller om det er skøyteforbundet som nå kommer på glattisen med en forhastet avskjedigelse på usaklig grunnlag. Skøyteforbundet har lenge vært oppmerksom på den tøffe tonen i skøyteleiren, uten å ha reagert tilstrekkelig på dette, og uttalelsene til Mueller, som ingen vet hva er, må sees i lys av dette.
I norsk rettspraksis er en uskyldig til det motsatte er bevist, og i næringslivet ville en slik sak med motstridende meninger måtte prøves i en arbeidsrettsak. Idretts-Norge har med utgangspunkt i sin særegenhet, hevet seg over vanlig norsk lov og rett, og opererer i et juridisk ingenmannsland, hvor de til og med har sin egen domstol - Idrettens domsutvalg.
Profesjonaliseringen av idretten har gjort den til big business, hvor kapitalkreftene får rå. Før vi fikk Arbeidsmiljøloven, fikk de lokale nessekongene operere nærmest fritt med sine medarbeidere. Nå ser vi hvordan DnB NORs egen sponsorkonge opererer i tilsvarende fri dressur.
Mueller-saken viser nok en gang at profesjonaliseringen av idretten stiller helt andre krav til forbundene enn det de ser ut til å være i stand til å håndtere med nåværende kompetanse.
I norsk næringsliv er det etablert praksis at toppledere må gå på dagen, hvis de ikke har styrets tillit. Dette er regulert i arbeidsavtalen, trenger ikke noen offentlig begrunnelse, og kompenseres med en på forhånd avtalt sluttpakke. Dersom styret i Skøyteforbundet ikke har tillit til sin trener, så er dette en alvorlig sak, som naturligvis må få følger for hans ansettelsesforhold, med der til kompensasjon.
Løsningen skøyteforbundet har valg, fremstår uprofesjonelt og bidrar ytterligere til å sette skøytesporten i en vanry. Det kan umulig være en god oppkjøring til Vinter-OL.
Skøytetrenerens motstandere har utnyttet dette og i et velregissert styremøte fikk de skøyteforbundet til å avskjedige Peter Mueller med øyeblikkelig virkning. Teknisk knock-out på Mueller, som ligger nede for telling.
Spørsmålet er om Mueller er slått ut, eller om det er skøyteforbundet som nå kommer på glattisen med en forhastet avskjedigelse på usaklig grunnlag. Skøyteforbundet har lenge vært oppmerksom på den tøffe tonen i skøyteleiren, uten å ha reagert tilstrekkelig på dette, og uttalelsene til Mueller, som ingen vet hva er, må sees i lys av dette.
I norsk rettspraksis er en uskyldig til det motsatte er bevist, og i næringslivet ville en slik sak med motstridende meninger måtte prøves i en arbeidsrettsak. Idretts-Norge har med utgangspunkt i sin særegenhet, hevet seg over vanlig norsk lov og rett, og opererer i et juridisk ingenmannsland, hvor de til og med har sin egen domstol - Idrettens domsutvalg.
Profesjonaliseringen av idretten har gjort den til big business, hvor kapitalkreftene får rå. Før vi fikk Arbeidsmiljøloven, fikk de lokale nessekongene operere nærmest fritt med sine medarbeidere. Nå ser vi hvordan DnB NORs egen sponsorkonge opererer i tilsvarende fri dressur.
Mueller-saken viser nok en gang at profesjonaliseringen av idretten stiller helt andre krav til forbundene enn det de ser ut til å være i stand til å håndtere med nåværende kompetanse.
I norsk næringsliv er det etablert praksis at toppledere må gå på dagen, hvis de ikke har styrets tillit. Dette er regulert i arbeidsavtalen, trenger ikke noen offentlig begrunnelse, og kompenseres med en på forhånd avtalt sluttpakke. Dersom styret i Skøyteforbundet ikke har tillit til sin trener, så er dette en alvorlig sak, som naturligvis må få følger for hans ansettelsesforhold, med der til kompensasjon.
Løsningen skøyteforbundet har valg, fremstår uprofesjonelt og bidrar ytterligere til å sette skøytesporten i en vanry. Det kan umulig være en god oppkjøring til Vinter-OL.
mandag 23. november 2009
Adam sover på løvebakken
I det private næringslivet har Adam Smiths "Usynlige hånd" sørget for et velfungerende marked - markedet klarerer seg selv. Dersom en monopolist utnytter situasjonen for mye, utøver maktarroganse, åpnes mulighetene for andre aktører - noe SAS - Norwegian historien er et godt eksempel på.
På den politiske arena har vi i de siste årene hatt mindretallsregjeringer, som har måttet tilpasse seg markedskreftene på Stortinget, på godt og vondt. De parlamentariske lederne for regjeringspartiet/ene har måttet jobbe sammen med regjeringens ledelse for å få gjennomslag for de viktige politiske sakene på Stortinget.
Nå har regjeringen, tilsynelatende, et maktmonopol på Stortinget. Og med en slik monopolsituasjon, medfølger det alltid en viss risiko for maktarroganse overfor Stortinget, noe vi allerede har sett klare tegn på fra den nye Regjeringen. Spørsmålet er da: Vil den en Usynlig hånd også våkne til liv i det politiske markedet, og gi muligheter for nye aktører eller nye konstellasjoner?
Den første forutsetningen får at den Usynlige hånden våkner på Stortinget igjen, vil være at den politiske ledelsen i Senterpartiet og SV klarer å holde seg våken. Biodiesel-saken viser at vi ikke skal ha for store forventninger til at disse partiene vil klare det.
På den politiske arena har vi i de siste årene hatt mindretallsregjeringer, som har måttet tilpasse seg markedskreftene på Stortinget, på godt og vondt. De parlamentariske lederne for regjeringspartiet/ene har måttet jobbe sammen med regjeringens ledelse for å få gjennomslag for de viktige politiske sakene på Stortinget.
Nå har regjeringen, tilsynelatende, et maktmonopol på Stortinget. Og med en slik monopolsituasjon, medfølger det alltid en viss risiko for maktarroganse overfor Stortinget, noe vi allerede har sett klare tegn på fra den nye Regjeringen. Spørsmålet er da: Vil den en Usynlig hånd også våkne til liv i det politiske markedet, og gi muligheter for nye aktører eller nye konstellasjoner?
Den første forutsetningen får at den Usynlige hånden våkner på Stortinget igjen, vil være at den politiske ledelsen i Senterpartiet og SV klarer å holde seg våken. Biodiesel-saken viser at vi ikke skal ha for store forventninger til at disse partiene vil klare det.
fredag 20. november 2009
Da skipresidenten knakk staven...
Det nærmer seg Vinter-OL. Men før våre idrettsutøvere har entret scenen, utspilles det allerede flere såpeoperaer for åpen scene.
Talentorienterte organisasjoner har historisk sett hatt dårlig klangbunn i vårt sosialdemokratiske likhetsland. Men etter hvert har man i mange organisasjoner forstått at "der alle behandles likt, der behandles alle feil", slik at et hvert individ må behandles ut i fra sine egenskaper. Denne utviklingen er det særlig idretten som har gått først og vist oss fordelen av.
Hvis en organisasjon ikke kan ivareta talentenes interesser, ikke nødvendigvis optimalisert langs den økonomiske aksen, men ut i fra et totalperspektiv, så mister organisasjonen noe av sin eksistensberettigelse. Og innenfor idretten ser vi stadig vekk, at dersom talentene ikke dyrkes, så dør interessen for idretten også ut på grunnplanet. (Hvem er det som lengre er interessert i 100-delene på 10 000 meter på skøyter...!) Og uten talenter og interesse fra grunnplanet, så forsvinner også sponsorene og inntektene.
Organisasjonsfriheten er en av grunnpilarene i vår konstitusjon. Dersom en organisasjon må bruke organisasjonsplikten som pressmiddel overfor enkeltindivider, så strider dette både mot våre grunnleggende rettsprinsipper, og vår egen magefølelse.
Dette er ikke veien å gå. Gjennom prosess, hvor de aktive og støtteapparatet rundt, blir tatt med, må aktørene bli enig om hvordan profesjonell idrettutøvelse skal spille sammen med masseidretten. De profesjonelle interesser ble sluppet inn blant de olympiske idealer i 1988. Det kan ikke ta 20 år til før en slik prosessen starter.
PS! Hva en sportskommentar har å gjøre på en blogg om Makt og Medier, er et godt spørsmål. Svaret er: For det første går det under Sirkus-kategorien til Karl Marx maktfilosofi, i tillegg er maktutøvelsen fra forbundene sin side, eller forsøket på noe sådan, kvalifiserende nok i seg selv... DS!
Talentorienterte organisasjoner har historisk sett hatt dårlig klangbunn i vårt sosialdemokratiske likhetsland. Men etter hvert har man i mange organisasjoner forstått at "der alle behandles likt, der behandles alle feil", slik at et hvert individ må behandles ut i fra sine egenskaper. Denne utviklingen er det særlig idretten som har gått først og vist oss fordelen av.
Hvis en organisasjon ikke kan ivareta talentenes interesser, ikke nødvendigvis optimalisert langs den økonomiske aksen, men ut i fra et totalperspektiv, så mister organisasjonen noe av sin eksistensberettigelse. Og innenfor idretten ser vi stadig vekk, at dersom talentene ikke dyrkes, så dør interessen for idretten også ut på grunnplanet. (Hvem er det som lengre er interessert i 100-delene på 10 000 meter på skøyter...!) Og uten talenter og interesse fra grunnplanet, så forsvinner også sponsorene og inntektene.
Organisasjonsfriheten er en av grunnpilarene i vår konstitusjon. Dersom en organisasjon må bruke organisasjonsplikten som pressmiddel overfor enkeltindivider, så strider dette både mot våre grunnleggende rettsprinsipper, og vår egen magefølelse.
Dette er ikke veien å gå. Gjennom prosess, hvor de aktive og støtteapparatet rundt, blir tatt med, må aktørene bli enig om hvordan profesjonell idrettutøvelse skal spille sammen med masseidretten. De profesjonelle interesser ble sluppet inn blant de olympiske idealer i 1988. Det kan ikke ta 20 år til før en slik prosessen starter.
PS! Hva en sportskommentar har å gjøre på en blogg om Makt og Medier, er et godt spørsmål. Svaret er: For det første går det under Sirkus-kategorien til Karl Marx maktfilosofi, i tillegg er maktutøvelsen fra forbundene sin side, eller forsøket på noe sådan, kvalifiserende nok i seg selv... DS!
torsdag 19. november 2009
Hvor er NSB i samferdselsdugnaden
Norske samferdselsmyndigheter har ansvaret for at Festningstunnelen i Oslo er delvis stengt i seks måneder, i den antatt verste trafikkperioden på året - vinteren. Fra 23. oktober har de reisende på Østlandsområdet tatt denne utfordringen, latt bilen stå og kjørt kollektivt i mye større utstrekning enn tidligere. Ja, det er for tiden mindre kø i og rundt Oslo på morgenen enn normalt.
Stengingen av Festningstunnelen har vært kjent i lengre tid, slik at alle aktører kan ha forberedt seg på å være med på den dugnaden som må til for å avvikle morgenrushet i og rundt hovedstaden. Utenom NSB, selvfølgelig. De stiller med reduserte togsett, på grunn av personell- eller materiellmangel, og innstiller rushavgangene og viser for alle de nye togreisende konsekvensene av udugelig ledelse og bekrefter profilen til NSB. Som sild i tønner står de reisende, og bare venter på at månedskortet skal utløpe slik at de kan sette seg i bilen og kjøre til jobb igjen fra den 24. november.
Dette var muligheten NSB hadde til å vise for en helt ny gruppe reisende at kollektivtrafikk er et reelt alternativ til egen bil i morgen, og ettermiddagsrushet. En offensiv og proaktiv ledelse ville forberedt organisasjonen på en slik utfordring, og sørget for at ekstramateriell og ekstrapersonell var forberedt og allokert til denne perioden. Det ville sannsynligvis gjort mer for å redusere støv og lokalforurensing fra biltrafikken i Oslo-området, enn noe annet tiltak. Det er ikke skjedd. I en tid hvor miljø står øverst på dagsordenen, sover NSB i timen. Dette er til syvende og sist Samferdselsministerens ansvar. Statsråden må enten våkne selv, eller vise sin våkenhet i situasjonen og vekke de ansvarlige!
Stengingen av Festningstunnelen har vært kjent i lengre tid, slik at alle aktører kan ha forberedt seg på å være med på den dugnaden som må til for å avvikle morgenrushet i og rundt hovedstaden. Utenom NSB, selvfølgelig. De stiller med reduserte togsett, på grunn av personell- eller materiellmangel, og innstiller rushavgangene og viser for alle de nye togreisende konsekvensene av udugelig ledelse og bekrefter profilen til NSB. Som sild i tønner står de reisende, og bare venter på at månedskortet skal utløpe slik at de kan sette seg i bilen og kjøre til jobb igjen fra den 24. november.
Dette var muligheten NSB hadde til å vise for en helt ny gruppe reisende at kollektivtrafikk er et reelt alternativ til egen bil i morgen, og ettermiddagsrushet. En offensiv og proaktiv ledelse ville forberedt organisasjonen på en slik utfordring, og sørget for at ekstramateriell og ekstrapersonell var forberedt og allokert til denne perioden. Det ville sannsynligvis gjort mer for å redusere støv og lokalforurensing fra biltrafikken i Oslo-området, enn noe annet tiltak. Det er ikke skjedd. I en tid hvor miljø står øverst på dagsordenen, sover NSB i timen. Dette er til syvende og sist Samferdselsministerens ansvar. Statsråden må enten våkne selv, eller vise sin våkenhet i situasjonen og vekke de ansvarlige!
mandag 16. november 2009
Parlamentarismens paradoks - All makt fra denne sal til Kongens bord
I dagens opphetede debatter knyttet til statsråder med og uten ansvarsområder, så kan det være på sin plass å huske at det knapt er en måned siden Grunnloven ble endret – blant annet knyttet til paragraf §15: (Enhver, som har Sæde i Statsraadet, er pligtig til at indlevere sin Ansøgning om Afsked, efter at Storthinget har fattet Beslutning om Mistillid til vedkommende Statsraad alene eller til det samlede Statsraad.)
125 år etter parlamentarismen ble innført her til lands så fikk vi altså de første konstitusjonelle retningslinjer, utover en konstitusjonell sedvane som regulerer vår parlamentariske styreform.
Da er det nesten et paradoks at den nåværende regjering velger en slikt maktarroganse overfor Stortinget. Er det slik regjeringspartiene ønsker å bli behandlet i opposisjon etter neste valg?
”All makt i denne sal”, sa Johan Sverdrup i 1884. Men når en regjering utgår av et flertall på Stortinget, så marginaliseres Stortingets sin makt – den flyttes i realiteten bort fra Stortingets sal og tilbake til Kongens bord.
125 år etter parlamentarismen ble innført her til lands så fikk vi altså de første konstitusjonelle retningslinjer, utover en konstitusjonell sedvane som regulerer vår parlamentariske styreform.
Da er det nesten et paradoks at den nåværende regjering velger en slikt maktarroganse overfor Stortinget. Er det slik regjeringspartiene ønsker å bli behandlet i opposisjon etter neste valg?
”All makt i denne sal”, sa Johan Sverdrup i 1884. Men når en regjering utgår av et flertall på Stortinget, så marginaliseres Stortingets sin makt – den flyttes i realiteten bort fra Stortingets sal og tilbake til Kongens bord.
fredag 13. november 2009
Bondevett for forsvarsledelsen
Fremtidens krigsføring krever profesjonelle soldater, heter det fra forsvarsledelsen, og har rustet Telemark bataljon til krig under andre himmelstrøk, og avviklet resten av Hæren. Vi har hatt en handlekraftig forsvarsledelse som følger det den tror på – og det er bra, men hva om de tar feil – ikke i år eller neste år, men litt i frem i tid?
Forsvaret viser til det komiske at de tar økonomistyring på alvor, og i Forsvarsforum har vi kunnet lese om at Forsvarsbygg fakturerer både plener og dugnadsarbeid. Neste kurs i økonomiutdannelsen bør være finansstyring, og da særlig diversifiseringslære. Harry M. Markowitz fikk Nobelprisen i økonomi i 1990 ved å bevise at man reduserte risikoen i en portefølje når man spredte investeringene, og ikke bare satset på en aksje (eller som bøndene sier. Du skal ikke plassere alle eggene i kurv). Dette bør kanskje også den nye forsvarsledelsen ha i tankene når fremtidens forsvarsplaner nå skal legges.
Norge må nok satse på profesjonelle soldater, men ikke bare sats på dette: Hva med for eksempel å bevare eller bygge opp igjen noen av brigadestrukturene, men begrense treningene til rene befalsøvinger, gjerne bataljonsvis. Dette kan gjøres enkelt. Lær av Heimevernet og gjennomfør treningen tilsvarende en HV-øvelse.
Dette vil både bevare noe av den kompetansen som finnes i offiserskorpset, samtidig som forsvarsledelsen sikrer at den sterke forsvarsviljen forblir hos det norske folk.
Forsvaret viser til det komiske at de tar økonomistyring på alvor, og i Forsvarsforum har vi kunnet lese om at Forsvarsbygg fakturerer både plener og dugnadsarbeid. Neste kurs i økonomiutdannelsen bør være finansstyring, og da særlig diversifiseringslære. Harry M. Markowitz fikk Nobelprisen i økonomi i 1990 ved å bevise at man reduserte risikoen i en portefølje når man spredte investeringene, og ikke bare satset på en aksje (eller som bøndene sier. Du skal ikke plassere alle eggene i kurv). Dette bør kanskje også den nye forsvarsledelsen ha i tankene når fremtidens forsvarsplaner nå skal legges.
Norge må nok satse på profesjonelle soldater, men ikke bare sats på dette: Hva med for eksempel å bevare eller bygge opp igjen noen av brigadestrukturene, men begrense treningene til rene befalsøvinger, gjerne bataljonsvis. Dette kan gjøres enkelt. Lær av Heimevernet og gjennomfør treningen tilsvarende en HV-øvelse.
Dette vil både bevare noe av den kompetansen som finnes i offiserskorpset, samtidig som forsvarsledelsen sikrer at den sterke forsvarsviljen forblir hos det norske folk.
torsdag 12. november 2009
Bipolare politikere
Bipolar lidelse, eller manisk depressiv, er definert som en psykisk lidelse der det karakteristiske er at personen opplever store svingninger i stemningsleiet, i form av forskjellige kombinasjoner av depresjon, mani, hypomani og blandede episoder. Les mer her.
Bipolare mennesker finner man i alle samfunnslag, både som ledere og uføretrygdede. Det blir populært sagt at enten så finner du dem på velfungerende på Aker brygge, eller utilpass i fengsel. Eller noen tilfeller, i fengsel med leilighet på Aker brygge.
I næringslivet vil manisk depressive ledere i noen tilfeller avsløre seg, og bli geleidet inn i en terapi og ut av stillinger med ansvar. Når det ikke skjer, så vil virksomheten i verste fall kjøres til konkurs, og uskyldige kollegaer sendes ut i ledighetskøene. Men hva når våre politikere er manisk depressiv - enten det er på fylkesting, Storting eller regjering?
Grensen mellom høyenergiske ledere, og bipolare ledere KAN være syltynn. Så lenge slike politikere sitter i opposisjon, så vil ikke skadene bli så store for samfunnet, i de depressive periodene så bare forsvinner de litt fra samfunnsbildet. Men når bipolare politikere kommer i posisjon, får statsrådsposter eller til og med blir statsminister, og må fungere hele tiden, hvem passer på da? Riksrevisjonen? Rikspsykiatrien?
Bipolare mennesker finner man i alle samfunnslag, både som ledere og uføretrygdede. Det blir populært sagt at enten så finner du dem på velfungerende på Aker brygge, eller utilpass i fengsel. Eller noen tilfeller, i fengsel med leilighet på Aker brygge.
I næringslivet vil manisk depressive ledere i noen tilfeller avsløre seg, og bli geleidet inn i en terapi og ut av stillinger med ansvar. Når det ikke skjer, så vil virksomheten i verste fall kjøres til konkurs, og uskyldige kollegaer sendes ut i ledighetskøene. Men hva når våre politikere er manisk depressiv - enten det er på fylkesting, Storting eller regjering?
Grensen mellom høyenergiske ledere, og bipolare ledere KAN være syltynn. Så lenge slike politikere sitter i opposisjon, så vil ikke skadene bli så store for samfunnet, i de depressive periodene så bare forsvinner de litt fra samfunnsbildet. Men når bipolare politikere kommer i posisjon, får statsrådsposter eller til og med blir statsminister, og må fungere hele tiden, hvem passer på da? Riksrevisjonen? Rikspsykiatrien?
tirsdag 10. november 2009
Gravende journalist og/eller påvirkningsagent
Den svenske avisen Expressen avslørte for en tid tilbake at Jan Guilliou samarbeidet med KGB fra 1967 til 1972. Den berømte journalisten og forfatteren innrømmer at han skrev to rapporter til KGB, at jobben gikk ut på informasjonsinnhenting, at han fikk betalt, men at det hele var et naivt opplegg som skulle avsløre russiske etterretnings operasjoner i Sverige. Relasjonen ble terminert i forkant av hans legendariske avsløringer av den hemmelige, svenske etterretningsorganisasjonen IB. Avsløringer som medførte at Guilliou ble dømt til spionasje mot Sverige.
Så langt, så vel. Men. Her hele historien til Expressen stopper før den blir interessant, og avisen, som tidligere har prøvd å ansette Guilliou, lar Skandinavias fremste storymaker og storyteller, få lov til å fortelle sin versjon uten kritiske kommentarer. For det som virkelig er den interessante nyheten i dette er ikke at Guilliou var KGB-agent, men hva jobben hans som KGB-agent virkelig gikk ut på.
For de av oss som har lest Guillious bøker med stor innlevelse, så fremstår KGB-jobben hans mer som en PÅVIRKNINGSAGENT, fremfor en informasjonsinnhentingsjobb. Det springende punktet er: Hvordan startet Guillious jakt på IB? Hvem gav ham den aller første ledetråden. En svenske, hvor knapt noen viste om det, eller hans KGB-kontakt? Det er i alle fall lett å se for seg at KGB, med deres kontaktnett, hadde fått nyss om noe slikt i Sverige, men at de ikke hadde kapasitet til å avsløre en hemmelig, brysom etterretningsorganisasjon, uten å avsløre seg selv. Dermed var det mye enklere å bruke en svensk, målsøkende journalist som redskap og påvirkningsagent i avsløringene, uten å avsløre seg selv.
Guilliou sier selv at han var en naiv journalist. Ingenting i hans jobb som forfatter og journalist tyder på dette. Men enhver journalist mister jo litt av gangsynet når de lukter blod, og i formildende omstendigheter så kan hende at han ikke så hele bildet før han satt bak lås og slå.
Nå venter jeg bare på en ny roman fra Guilliou om en svensk undersøkende journalist, som blir brukt av KGB til hemmelige avsløringer...
Så langt, så vel. Men. Her hele historien til Expressen stopper før den blir interessant, og avisen, som tidligere har prøvd å ansette Guilliou, lar Skandinavias fremste storymaker og storyteller, få lov til å fortelle sin versjon uten kritiske kommentarer. For det som virkelig er den interessante nyheten i dette er ikke at Guilliou var KGB-agent, men hva jobben hans som KGB-agent virkelig gikk ut på.
For de av oss som har lest Guillious bøker med stor innlevelse, så fremstår KGB-jobben hans mer som en PÅVIRKNINGSAGENT, fremfor en informasjonsinnhentingsjobb. Det springende punktet er: Hvordan startet Guillious jakt på IB? Hvem gav ham den aller første ledetråden. En svenske, hvor knapt noen viste om det, eller hans KGB-kontakt? Det er i alle fall lett å se for seg at KGB, med deres kontaktnett, hadde fått nyss om noe slikt i Sverige, men at de ikke hadde kapasitet til å avsløre en hemmelig, brysom etterretningsorganisasjon, uten å avsløre seg selv. Dermed var det mye enklere å bruke en svensk, målsøkende journalist som redskap og påvirkningsagent i avsløringene, uten å avsløre seg selv.
Guilliou sier selv at han var en naiv journalist. Ingenting i hans jobb som forfatter og journalist tyder på dette. Men enhver journalist mister jo litt av gangsynet når de lukter blod, og i formildende omstendigheter så kan hende at han ikke så hele bildet før han satt bak lås og slå.
Nå venter jeg bare på en ny roman fra Guilliou om en svensk undersøkende journalist, som blir brukt av KGB til hemmelige avsløringer...
torsdag 5. november 2009
Når blir en serieløgner troverdig (igjen)...
Uten noe forsøk på å gå språkekspert Per Egil Hegge i næringen, så handler begrepet troverdighet om at folk skal tro på det du sier - at det du sier er sant, i alle fall at du tror på det selv.
Noen ganger blir det akseptert at man lyver, uten at det går på troverdigheten løs. (Enten det er statråder som blir spurt om de fortsetter, eller mannen som får spørsmål om gave til kona...) Man forstår at sannheten ble omgått, uten at vedkommende har gjort seg til en serieløgner.
Problemet starter når man skal forklare sannheten bak en løgn, og lyver igjen. For eksempel at man sier at man går av som statsråd fordi man vil tilbringe mer tid med familien, når realiteten er at man ikke skulle reise hjem til familien, men bli boende i Oslo. Eller når man sier at man først bestemte seg for å gå av som statsråd etter en tidlig høsttur, og så bestemte seg for å bli PR-rådgiver - når det senere fremkommer at ideen om å bli PR-rådgiver allerede var unnfanget på våren. Den ene løgnen følges opp med en ny løgn, og man drives fra skanse til skanse med stadig nye løgner. Til slutt er det ingen som tror på deg, inklusiv deg selv - du har blitt en serieløgner.
Problemet med serieløgnere er at de, når de blir fersket, veldig fort maler seg inn i et hjørne - eller skammekrok som det het på skolen i gamle dager. Og i skammekroken måtte man stå med et stort hvit kremmerhus på hode. Det var aldri artig å stå i skammekroken med kremmerhushatt på hode. Tidligere, dyktige statsråder som går rundt med hvite, virtuelle kremmerhus-hatter er heller ikke artig. Og selv for statsråder går veien ut av skammekroken via skolefrøkenen sin gamle tavle.
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!"
Noen ganger blir det akseptert at man lyver, uten at det går på troverdigheten løs. (Enten det er statråder som blir spurt om de fortsetter, eller mannen som får spørsmål om gave til kona...) Man forstår at sannheten ble omgått, uten at vedkommende har gjort seg til en serieløgner.
Problemet starter når man skal forklare sannheten bak en løgn, og lyver igjen. For eksempel at man sier at man går av som statsråd fordi man vil tilbringe mer tid med familien, når realiteten er at man ikke skulle reise hjem til familien, men bli boende i Oslo. Eller når man sier at man først bestemte seg for å gå av som statsråd etter en tidlig høsttur, og så bestemte seg for å bli PR-rådgiver - når det senere fremkommer at ideen om å bli PR-rådgiver allerede var unnfanget på våren. Den ene løgnen følges opp med en ny løgn, og man drives fra skanse til skanse med stadig nye løgner. Til slutt er det ingen som tror på deg, inklusiv deg selv - du har blitt en serieløgner.
Problemet med serieløgnere er at de, når de blir fersket, veldig fort maler seg inn i et hjørne - eller skammekrok som det het på skolen i gamle dager. Og i skammekroken måtte man stå med et stort hvit kremmerhus på hode. Det var aldri artig å stå i skammekroken med kremmerhushatt på hode. Tidligere, dyktige statsråder som går rundt med hvite, virtuelle kremmerhus-hatter er heller ikke artig. Og selv for statsråder går veien ut av skammekroken via skolefrøkenen sin gamle tavle.
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!"
onsdag 4. november 2009
Dyneløftende ledere
Vi har i de siste dagene fått et innblikk i livet i Norges fremste ledergruppe - Regjeringen. Interessant lesing - med et Se og Hør-perspektiv, men det er ikke kommet frem noe nytt på et mer fundamentalt plan.
Det oppleves derfor som litt patetisk at en person som både har sittet og sitter i en ledende samfunnsposisjon finner det nødvendig å gi sine personlige opplevelser og synspunkter i innbundet form, uten å ha noe mer å fare mer. Hva med en blogg i stede for??
Når det er sagt så er selve konseptet interessant, og med den rette personen bak tastaturet, så kan slike dyneløftende bøker gi interessant innsikt i både maktutøvelse og beslutningsprosesser av samfunnsmessig betydning.
Både den siste boken, og tidligere titler i samme sjanger har rettet søkelyset på kongens ledergruppe, men det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å føre i pennen hvordan livet i toppen av det private næringsliv oppleves; Er det like intrigefullt som politikken, eller finnes det rom for mer rasjonelle prosesser i ledergruppene i landets største bedrifter?
Utfordringen for slike forfattere er jo dobbelmoralen i det å sette et kritisk søkelys på beslutninger man selv har vært med på (uten at det synes å være en begrensende faktor så langt). Og selvfølgelig; at den som velger å ansette slike personer i nye lederposisjoner, alltid må være forberedt på nok en utleverende bok fra en forsmådd leder. Tørr vi tippe på at vi om noen år også får innblikk i irrgangene i Legemiddelindustriforeningen?
Det oppleves derfor som litt patetisk at en person som både har sittet og sitter i en ledende samfunnsposisjon finner det nødvendig å gi sine personlige opplevelser og synspunkter i innbundet form, uten å ha noe mer å fare mer. Hva med en blogg i stede for??
Når det er sagt så er selve konseptet interessant, og med den rette personen bak tastaturet, så kan slike dyneløftende bøker gi interessant innsikt i både maktutøvelse og beslutningsprosesser av samfunnsmessig betydning.
Både den siste boken, og tidligere titler i samme sjanger har rettet søkelyset på kongens ledergruppe, men det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å føre i pennen hvordan livet i toppen av det private næringsliv oppleves; Er det like intrigefullt som politikken, eller finnes det rom for mer rasjonelle prosesser i ledergruppene i landets største bedrifter?
Utfordringen for slike forfattere er jo dobbelmoralen i det å sette et kritisk søkelys på beslutninger man selv har vært med på (uten at det synes å være en begrensende faktor så langt). Og selvfølgelig; at den som velger å ansette slike personer i nye lederposisjoner, alltid må være forberedt på nok en utleverende bok fra en forsmådd leder. Tørr vi tippe på at vi om noen år også får innblikk i irrgangene i Legemiddelindustriforeningen?
tirsdag 3. november 2009
Hvor gode er statsråder som PR-rådgivere?
En PR-rådgiver selger fire ting: Bransjekunnskap, metodekunnskap, det mer diffuse: "hvordan-skal-vi-formulere-oss-her"-kunnskap, gjerne kalt posisjoneringskunnskap og nettverkskompetanse.
+ Bransjekunnskap til en pr-rådgiver handler i første rekke om å kunne benytte sine andre tjenester på en effektiv måte inn mot en spesifikk bransje, slik at kundene skal slippe å lære sine rådgivere om sin egen bransjes særegenheter.
+ Metodekunnskapen er sannsynligvis det viktigste en PR-rådgiver kan selge. Kommunikasjon er prosesser, og mens oppdragsgiverne sjelden håndterer slike prosesser, bistår PR-rådgiveren stadig nye kunder med prosesskunnskap, og får således en kompetanse knyttet til HVORDAN gjennomføre ulike kommunikasjonsprosesser.
+ Posisjoneringskompetanse handler om å fremstå med en tydelig profil, hvor skriftlig eller muntlig formuleringsevne er sentralt. Her hjelper det at PR-rådgiveren ikke er like saks- eller produktorientert som sine oppdragsgivere, men evner å sette ting inn i et bredere perspektiv.
+ Nettverkskompetanse handler om å vite hvilke aktører som er sentrale i forhold til å få gjennomslag for egne preferanser.
I media fremstilles det som om tidligere statsråder er bransje-eksperter innenfor sine departements ansvarsområder. Og at det for PR-rådgivere som har vært statsråder, bare er å ringe gamle kollegaer i departementet, så ordnes kundenes behov. Jeg henviser til en tidligere blogg omkring medias manglende fokus-evne, men erkjenner nok en gang at mediene velger den enkleste og minst innsiktsfulle tilnærmingen på saken. Erfaringer fra tidligere overganger fra politikk til PR viser at det ikke er posisjonskunnskap, men prosesskunnskapen som er viktigst.
Nå er det PR-kundene som må vurdere hvilke PR-byrå de ønsker å benytte i fremtiden, i for eksempel helsesaker. At noen byråer er flinkere til å kjøre offentlige prosesser enn andre, KAN være en god egenskap. Erfaringene fra de siste årene viser imidlertid at de mest effektive PR-byråene er de som klarer å bistå kundene sine, uten å få dette trykt utover alle landets aviser.
+ Bransjekunnskap til en pr-rådgiver handler i første rekke om å kunne benytte sine andre tjenester på en effektiv måte inn mot en spesifikk bransje, slik at kundene skal slippe å lære sine rådgivere om sin egen bransjes særegenheter.
+ Metodekunnskapen er sannsynligvis det viktigste en PR-rådgiver kan selge. Kommunikasjon er prosesser, og mens oppdragsgiverne sjelden håndterer slike prosesser, bistår PR-rådgiveren stadig nye kunder med prosesskunnskap, og får således en kompetanse knyttet til HVORDAN gjennomføre ulike kommunikasjonsprosesser.
+ Posisjoneringskompetanse handler om å fremstå med en tydelig profil, hvor skriftlig eller muntlig formuleringsevne er sentralt. Her hjelper det at PR-rådgiveren ikke er like saks- eller produktorientert som sine oppdragsgivere, men evner å sette ting inn i et bredere perspektiv.
+ Nettverkskompetanse handler om å vite hvilke aktører som er sentrale i forhold til å få gjennomslag for egne preferanser.
I media fremstilles det som om tidligere statsråder er bransje-eksperter innenfor sine departements ansvarsområder. Og at det for PR-rådgivere som har vært statsråder, bare er å ringe gamle kollegaer i departementet, så ordnes kundenes behov. Jeg henviser til en tidligere blogg omkring medias manglende fokus-evne, men erkjenner nok en gang at mediene velger den enkleste og minst innsiktsfulle tilnærmingen på saken. Erfaringer fra tidligere overganger fra politikk til PR viser at det ikke er posisjonskunnskap, men prosesskunnskapen som er viktigst.
Nå er det PR-kundene som må vurdere hvilke PR-byrå de ønsker å benytte i fremtiden, i for eksempel helsesaker. At noen byråer er flinkere til å kjøre offentlige prosesser enn andre, KAN være en god egenskap. Erfaringene fra de siste årene viser imidlertid at de mest effektive PR-byråene er de som klarer å bistå kundene sine, uten å få dette trykt utover alle landets aviser.
mandag 2. november 2009
Hva skal vi med sivilberedskap
Jeg har i dag hatt gleden av å stå i kø for å få svineinfluensavaksine. Dette var hos Stovner bydel, og hele prosessen var velorganisert. All honnør til de ansvarlige.
Slik har det ikke vært hos alle bydeler og kommuner. Det har stått mang en artikkel om kaos og anarkistiske tilstander ved vaksinasjonsstasjonene, noe som kan tyde på at hver enkelt bydel og kommune selv har bestemt regien, eller mangel på sådan, i forhold til hvordan vaksinasjonene skal foregå. Og det er jo ikke rart at det blir kaos, hvis det er slik at det ikke er noen sentrale retningslinjer for hvordan vaksinasjonen skal foregå. Noen steder er det rådmannen som tar ansvar, andre steder kan det være vaktmesteren eller den lokale helsesøsteren som tar ansvar. Og uten å ta stilling til hvem av disse aktørene som er best til å organisere; noen steder er det blitt kaos.
Og det er ikke rart. Få eller ingen har jo erfaring med den slags massevaksinasjonsprosesser ute i kommunene. Men. I Direktoratet for sivilberedskap, bør det (må det vel) være kompetanse på dette. Og. Skal det være hensikt med et slikt direktorat, utover det å organisere seg selv, så må det jo nettopp være å gå inn og ta ansvar i slike situasjoner, og sende ut retningslinjer for hvordan dette skal organiseres. Ikke bare i stikkordsform, men i realiteten en fullverdig dreiebok som omhandler alt fra parkeringsvakter, billetter (hvor man skaffer dette), vester til vakter, klargjøring av lokaliteter osv. Da kunne den enkelte kommune fremstå mer profesjonell i forhold til befolkningen, enten det er rådmannen eller vaktmesteren som har ansvaret.
Men akkurat dette har tydeligvis ikke Direktoratet for sivilberedskap hatt beredskap på...
Slik har det ikke vært hos alle bydeler og kommuner. Det har stått mang en artikkel om kaos og anarkistiske tilstander ved vaksinasjonsstasjonene, noe som kan tyde på at hver enkelt bydel og kommune selv har bestemt regien, eller mangel på sådan, i forhold til hvordan vaksinasjonene skal foregå. Og det er jo ikke rart at det blir kaos, hvis det er slik at det ikke er noen sentrale retningslinjer for hvordan vaksinasjonen skal foregå. Noen steder er det rådmannen som tar ansvar, andre steder kan det være vaktmesteren eller den lokale helsesøsteren som tar ansvar. Og uten å ta stilling til hvem av disse aktørene som er best til å organisere; noen steder er det blitt kaos.
Og det er ikke rart. Få eller ingen har jo erfaring med den slags massevaksinasjonsprosesser ute i kommunene. Men. I Direktoratet for sivilberedskap, bør det (må det vel) være kompetanse på dette. Og. Skal det være hensikt med et slikt direktorat, utover det å organisere seg selv, så må det jo nettopp være å gå inn og ta ansvar i slike situasjoner, og sende ut retningslinjer for hvordan dette skal organiseres. Ikke bare i stikkordsform, men i realiteten en fullverdig dreiebok som omhandler alt fra parkeringsvakter, billetter (hvor man skaffer dette), vester til vakter, klargjøring av lokaliteter osv. Da kunne den enkelte kommune fremstå mer profesjonell i forhold til befolkningen, enten det er rådmannen eller vaktmesteren som har ansvaret.
Men akkurat dette har tydeligvis ikke Direktoratet for sivilberedskap hatt beredskap på...
fredag 30. oktober 2009
Politikkens "Skal vi danse!"
Pressen har til det kjedsommelige blitt kalt den fjerde statsmakt. Den uavhengige vaktbikkja som skal være en slags maktens Robin Hood, og ta makten fra de rike og gi den tilbake til de fattige når de mektige ble for maktsjuk. Så ofte har jeg hørt det, så ofte har jeg hørt stolte journalister hevde sin makt, at jeg hadde begynt å tro på det. Ja, ville egentlig tro på det, som en slags sikkerhetsventil mot maktovergrep.
Men så begynte en gryende usikkerhet å slå rot i meg. Hvorfor skriver ikke journalistene om de viktige tingene. Hvorfor, når redaksjonene har et valg, velger mediene den enkleste og gjerne mest populistiske vinklingen. Hvorfor velger journalistene å løpe i stormkast mot et bebodd, uregulert stabbur øst for Oslo. Men unnlater å utvise den samme jaktiveren når det gjelder å følge opp konsekvensene av feilslått samferdselspolitikk, utdanningspolitikk eller forsvarspolitikk (vi har nå et forsvar som ikke lengre kan leve opp til navnet sitt).
Svaret på dette har jeg ikke, men jeg observerer imidlertid at redaksjonenes pressemeldingsgjengivelse øker i omfang. Innenfor statsvitenskapsfaget hørte jeg en gang at "Samspillet mellom politikere og journalistene er som en dans, hvor journalistene stadig mer tar føringen" (Sitat: prof. Jan Grund). Nå har politikerne fått nye danselærere, informasjonsrådgiverne, som sikrer makteliten et større spillerom enn tidligere; Nå er det politikerne og makteliten som igjen har tatt føringen i samdansen med redaksjonene!
Med pressemeldingsgjengivelse så mener jeg naturligvis ikke at våre fremste redaksjoner gjengir regjeringskvartalets pressemeldinger. Pressemeldingene er en avlatsøvelse, for å ha noe å kunne vise til, hvis en eller anner overivrig journalist skulle få ferten av gamle synder: "Å, du er interessert i den saken ja. Du, det sendte vi ut en pressemeldingen på 11. september 2001, men du fikk kanskje ikke med deg det??" Alle profesjonelle informasjonsavdelinger har en skokk med meldinger liggende på lur, og bare venter på at Jens Stoltenberg skal trekke seg, Hydro går konkurs eller at Tromsø får Vinter-OL.
Nei, pressemeldingsgjengivelse er styrte medieoperasjoner, hvor journalistene lokkes inn i et ressonement med skjulte informanter, doble agendaer og god regi. Det er når journalistene ikke merker at de i realiteten gjengir avsendernes pressemeldinger. Det er når journalistene faktisk tror de gjør jobben sin, og skryter av det på Tostrupkjelleren, mens informasjonsrådgiverne på nabobordet smiler fornøyd.
For journalistene har i realiteten ikke noe sjanse. De har ganske enkelt ikke nok ressurser. Får de to kilder på en sak, så har de gjort jobben sin, og kan skrive historien sin. Informasjonsrådgiverne har et helt annet budsjett. Det er bare å telle etter hvor mange årsverk det er politiske journalister kontra hvor mange årsverk det er informasjonsrådgivere hos makteliten hos partiene, statsapparatet og hovedorganisasjonene.
Nå som oktober er på hel, er et bilde fra elgjakta passende. Elgen går i skogen hele året, og tror den kan alle smutthullene. Tror den faktisk er skogens konge. Jegerne kommer inn med sine firehjulstrekkere, store budsjetter og posterer ut skytterrekken. Mange av jegerne får ikke elg på posten. Men det er ikke dette som betyr noe, bare budsjettet er stort nok. FOR, det er alltid en jeger som klarer å overliste elgen, og det holder for elgjaktlaget - og for informasjonsrådgiverne.
God elg!
Men så begynte en gryende usikkerhet å slå rot i meg. Hvorfor skriver ikke journalistene om de viktige tingene. Hvorfor, når redaksjonene har et valg, velger mediene den enkleste og gjerne mest populistiske vinklingen. Hvorfor velger journalistene å løpe i stormkast mot et bebodd, uregulert stabbur øst for Oslo. Men unnlater å utvise den samme jaktiveren når det gjelder å følge opp konsekvensene av feilslått samferdselspolitikk, utdanningspolitikk eller forsvarspolitikk (vi har nå et forsvar som ikke lengre kan leve opp til navnet sitt).
Svaret på dette har jeg ikke, men jeg observerer imidlertid at redaksjonenes pressemeldingsgjengivelse øker i omfang. Innenfor statsvitenskapsfaget hørte jeg en gang at "Samspillet mellom politikere og journalistene er som en dans, hvor journalistene stadig mer tar føringen" (Sitat: prof. Jan Grund). Nå har politikerne fått nye danselærere, informasjonsrådgiverne, som sikrer makteliten et større spillerom enn tidligere; Nå er det politikerne og makteliten som igjen har tatt føringen i samdansen med redaksjonene!
Med pressemeldingsgjengivelse så mener jeg naturligvis ikke at våre fremste redaksjoner gjengir regjeringskvartalets pressemeldinger. Pressemeldingene er en avlatsøvelse, for å ha noe å kunne vise til, hvis en eller anner overivrig journalist skulle få ferten av gamle synder: "Å, du er interessert i den saken ja. Du, det sendte vi ut en pressemeldingen på 11. september 2001, men du fikk kanskje ikke med deg det??" Alle profesjonelle informasjonsavdelinger har en skokk med meldinger liggende på lur, og bare venter på at Jens Stoltenberg skal trekke seg, Hydro går konkurs eller at Tromsø får Vinter-OL.
Nei, pressemeldingsgjengivelse er styrte medieoperasjoner, hvor journalistene lokkes inn i et ressonement med skjulte informanter, doble agendaer og god regi. Det er når journalistene ikke merker at de i realiteten gjengir avsendernes pressemeldinger. Det er når journalistene faktisk tror de gjør jobben sin, og skryter av det på Tostrupkjelleren, mens informasjonsrådgiverne på nabobordet smiler fornøyd.
For journalistene har i realiteten ikke noe sjanse. De har ganske enkelt ikke nok ressurser. Får de to kilder på en sak, så har de gjort jobben sin, og kan skrive historien sin. Informasjonsrådgiverne har et helt annet budsjett. Det er bare å telle etter hvor mange årsverk det er politiske journalister kontra hvor mange årsverk det er informasjonsrådgivere hos makteliten hos partiene, statsapparatet og hovedorganisasjonene.
Nå som oktober er på hel, er et bilde fra elgjakta passende. Elgen går i skogen hele året, og tror den kan alle smutthullene. Tror den faktisk er skogens konge. Jegerne kommer inn med sine firehjulstrekkere, store budsjetter og posterer ut skytterrekken. Mange av jegerne får ikke elg på posten. Men det er ikke dette som betyr noe, bare budsjettet er stort nok. FOR, det er alltid en jeger som klarer å overliste elgen, og det holder for elgjaktlaget - og for informasjonsrådgiverne.
God elg!
torsdag 29. oktober 2009
Gravende journalisters grav
De gravende journalistene er en utdøende rase. I medieimperienes regnskapsbøker fremstår den gravende journalisten som en stor utgiftspost, med lav publiseringsrate, og dertil liggende lav produktivitet. Og økonomenes inntog i den redaksjonelle styringen, er en realitet i alle de redaksjoner som i utgangspunkt har ryggrad til å bære noen gravende journalister, selv om mang en redaktør vil hevde å være hevet over den slags.
Resultatet har blitt at de gode, ideologiske gravende journalistene bestemmer seg for å grave videre selv. I utgangspunktet en vakker tanke og siden man er blant de beste i sin sjanger, så klarer man å livberge seg på en akseptabel måte. En stund. Men så kommer idetørken. Det sterke tipsnettverket forvitrer. Eller man legger seg til for dyre vaner.
Hva skjer: Det helt naturlige. En god snekker ville snekret mer. En god baker ville bake mer. Og en god gravende journalist vil grave mer. Men det er ikke alt som er gull som glitrer. Og når innholdet blir svakere, så blir dramaturgien viktigere.
Og da har den gravende journalisten gravd sin egen grav - og gått fra å drive gravende journalistikk til å drive dramatikk.
Resultatet har blitt at de gode, ideologiske gravende journalistene bestemmer seg for å grave videre selv. I utgangspunktet en vakker tanke og siden man er blant de beste i sin sjanger, så klarer man å livberge seg på en akseptabel måte. En stund. Men så kommer idetørken. Det sterke tipsnettverket forvitrer. Eller man legger seg til for dyre vaner.
Hva skjer: Det helt naturlige. En god snekker ville snekret mer. En god baker ville bake mer. Og en god gravende journalist vil grave mer. Men det er ikke alt som er gull som glitrer. Og når innholdet blir svakere, så blir dramaturgien viktigere.
Og da har den gravende journalisten gravd sin egen grav - og gått fra å drive gravende journalistikk til å drive dramatikk.
onsdag 28. oktober 2009
Den skjulte makten
Temaet "Hvem er den skjulte makten i Norge!" ble diskutert i Polyteknisk forening i går. Konklusjonen var at med en flertallsregjering, så er makten til Stortinget de siste fire årene blitt kastrert, og overført til de skjulte rom i statsapparatet og Organisasjons-Norge, hvor pressen har mindre mulighet til å utøve sin funksjon som den "fjerde statsmakt".
Hva er så problemet med dette?
I følge den samme diskusjonen så er det et problem at våre folkevalgte (enten det er stortingsrepresentanter eller kommunepolitiere) får mindre makt, og at maktutøvelsen skjer et sted hvor pressen ikke kan overvåke dette.
Er dette et problem? Ikke nødvendigvis!
Våre folkevalgte har gang på gang vist at de beste løsningene for landet som helhet ofres på distriktspolitikkens alter (eller et annet suboptimaliserende alter). Mang en veistump på Vestlandet eller organiseringen av kommune-Norge bekrefter denne svakheten. At inkompetente folkevalgte, som knapt har gjort noe annet i livet enn å jobbe som politikere, skal kunne ta bedre beslutninger enn velutdannede, erfarne fagspesialister er tvilsomt.
Blir resultatet blir bedre om pressen til enhver tid overvåker beslutningsprosessene rundt viktige, nasjonalstrategiske utfordringer?
I en ideell verden så hadde dette vært å foretrukke, men veldig mange som har vært bort i saker som skrives om i media, opplever at journalistenes faglige kompetanse ligger i formuleringsevne og ikke i det tema som saken omhandler.
Overskrifthungeren, eiernes inntjeningskrav og behovet for å levere nyheter raskt, går på bekostning av den kvalitet som bør stilles til en fjerde statsmakt.
I bedrifts-Norge fattes alle strategiske beslutninger, før de blir kommunisert, uten at beslutningene blir dårligere av dette. Forskjellen er at beslutningstakerne blir stilt til ansvar for sin eventuelle inkompetanse. Direktører kastes og styrer avsettes.
Med fire år til med flertallsregjering, så er det kanskje på tide å gjøre noe med stillingsvernet til de statsansatte, og styrke Riksrevisjonens mandat og muligheter til å følge opp statsforvaltningens maktutøvelse.
Hva er så problemet med dette?
I følge den samme diskusjonen så er det et problem at våre folkevalgte (enten det er stortingsrepresentanter eller kommunepolitiere) får mindre makt, og at maktutøvelsen skjer et sted hvor pressen ikke kan overvåke dette.
Er dette et problem? Ikke nødvendigvis!
Våre folkevalgte har gang på gang vist at de beste løsningene for landet som helhet ofres på distriktspolitikkens alter (eller et annet suboptimaliserende alter). Mang en veistump på Vestlandet eller organiseringen av kommune-Norge bekrefter denne svakheten. At inkompetente folkevalgte, som knapt har gjort noe annet i livet enn å jobbe som politikere, skal kunne ta bedre beslutninger enn velutdannede, erfarne fagspesialister er tvilsomt.
Blir resultatet blir bedre om pressen til enhver tid overvåker beslutningsprosessene rundt viktige, nasjonalstrategiske utfordringer?
I en ideell verden så hadde dette vært å foretrukke, men veldig mange som har vært bort i saker som skrives om i media, opplever at journalistenes faglige kompetanse ligger i formuleringsevne og ikke i det tema som saken omhandler.
Overskrifthungeren, eiernes inntjeningskrav og behovet for å levere nyheter raskt, går på bekostning av den kvalitet som bør stilles til en fjerde statsmakt.
I bedrifts-Norge fattes alle strategiske beslutninger, før de blir kommunisert, uten at beslutningene blir dårligere av dette. Forskjellen er at beslutningstakerne blir stilt til ansvar for sin eventuelle inkompetanse. Direktører kastes og styrer avsettes.
Med fire år til med flertallsregjering, så er det kanskje på tide å gjøre noe med stillingsvernet til de statsansatte, og styrke Riksrevisjonens mandat og muligheter til å følge opp statsforvaltningens maktutøvelse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)