Høyre-leder Erna Solberg har erklært seg som vinner av valgkampen 2011. Selv om mediene naturligvis dyrker personene mer enn de gjør selv, fremkommer den nye Høyrebølgen mer som et resultat av godt lagspill enn ut i fra gode enkeltprestasjoner. Skal man se på hva som er forskjellig fra kommunevalgkampen og den politiske hverdagen, som en forklaring på valgresultatet, så er det IKKE synligheten til partiledelsen, men en massiv mobilisering rundt om i partiapparatet.
Erna er også rask ut med å erklære seg som vinner av Stortingsvalget i 2013, og glemmer samtidig sine egne kommentarer før valget om at kommunevalg handler om de lokale verdiene, mens Stortingsvalget handler om styringen av landet. Det er ikke nødvendigvis noen naturlig kobling her.
Jens Stoltenberg har i de siste månedene fremstått med en verdighet som enhver statsmann kan misunne ham. Han har gått fra å være sosialøkonomen uten politiske visjoner, til å være en samlende nasjonsleder. (Og det er jo et paradoks at Jens er best som statsminister når han ikke snakker politikk). Hadde det vært Stortingsvalg i år, er det mulig flere ville ha gitt AP en stemme, for å sikre Stoltenberg som statsminister. Stortingsvalg er tross alt et personvalg, og ikke et partivalg.
Erna Solberg fremstår som en god leder av Høyre, men Jens Stoltenberg fremstår som en god leder av Norge. Skal Stortingsvalget om to år gjenspeile denne ukes valgresultater må ikke bare Høyre, men alle de borgelige partiene jobbe for å spille Erna god, og posisjonere henne som en samlende statsleder. Denne jobben starter hos Erna, og jeg tror hun gjør lurt i å velge enn annen strategi enn å erklære seg som valgvinner i 2013 allerede nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar