Kritikken mot Forsvarsministeren og Utenriksministeren i forhold til hjemføringen av to barn fra Marokko, er berettiget, i den grad det handler om departementenes håndtering av saken. En salig blanding av amatørskap og "ass-saving" nedover i organisasjonen gjør at ministerne sitter med skjegget i postkassen for denne "hemmelige" operasjonen.
Uten sammenligning forøvrig - så er det interessant å ta på seg 007-brillene, og vurderte saken som en såkalt "Black Operation". En hemmeligstemplet godkjennelse - pga rikets sikkerhet (og forhold til Marokko). En adekvat involvering fra ambassaden, hvor alt skjer "på fritiden", men hvor alle vet at saken er godkjent, slik at ingen ofrer karrieren sin. Ingen dokumentasjon, ingen VG-sak, ingen diplomatisk krise overfor Marokko. Men nei!
Hvis dette er det beste norske myndigheter klarer, så har norske spionforfattere lite å skrive om i fremtiden. Den største klønen i saken er ambassadøren i Marokko. I den grad ambassaden skulle involveres offisielt måtte dette skje i forståelse med myndighetene, ellers så måtte saken håndteres slik at ambassaden ikke ble kompromittert. Når ambassadøren så velger å løse saken på en mest mulig kompromitterende måte, så finner han/hun det nødvendig å redde sitt eget skinn - ved å sende rapport om hendelsen til Oslo, i den ånd at alt som rapporteres er ikke mitt problem. Dermed er operasjonen, som kunne vært løst på en stillfeldig måte, blitt en byråkratisk kasteball. Byråkraten som mottar rapporten, må naturligvis sende den videre til statsrådene. Som blir et offer for et departement som er satt til å hjelpe statsråden...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar