Det nærmer seg Vinter-OL. Men før våre idrettsutøvere har entret scenen, utspilles det allerede flere såpeoperaer for åpen scene.
Talentorienterte organisasjoner har historisk sett hatt dårlig klangbunn i vårt sosialdemokratiske likhetsland. Men etter hvert har man i mange organisasjoner forstått at "der alle behandles likt, der behandles alle feil", slik at et hvert individ må behandles ut i fra sine egenskaper. Denne utviklingen er det særlig idretten som har gått først og vist oss fordelen av.
Hvis en organisasjon ikke kan ivareta talentenes interesser, ikke nødvendigvis optimalisert langs den økonomiske aksen, men ut i fra et totalperspektiv, så mister organisasjonen noe av sin eksistensberettigelse. Og innenfor idretten ser vi stadig vekk, at dersom talentene ikke dyrkes, så dør interessen for idretten også ut på grunnplanet. (Hvem er det som lengre er interessert i 100-delene på 10 000 meter på skøyter...!) Og uten talenter og interesse fra grunnplanet, så forsvinner også sponsorene og inntektene.
Organisasjonsfriheten er en av grunnpilarene i vår konstitusjon. Dersom en organisasjon må bruke organisasjonsplikten som pressmiddel overfor enkeltindivider, så strider dette både mot våre grunnleggende rettsprinsipper, og vår egen magefølelse.
Dette er ikke veien å gå. Gjennom prosess, hvor de aktive og støtteapparatet rundt, blir tatt med, må aktørene bli enig om hvordan profesjonell idrettutøvelse skal spille sammen med masseidretten. De profesjonelle interesser ble sluppet inn blant de olympiske idealer i 1988. Det kan ikke ta 20 år til før en slik prosessen starter.
PS! Hva en sportskommentar har å gjøre på en blogg om Makt og Medier, er et godt spørsmål. Svaret er: For det første går det under Sirkus-kategorien til Karl Marx maktfilosofi, i tillegg er maktutøvelsen fra forbundene sin side, eller forsøket på noe sådan, kvalifiserende nok i seg selv... DS!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar