Når man skulle velge lag på løkka i gamle dager, var det alltid noen som ble stående igjen, og stort sett var det de samme som stod igjen, de som hadde minst å bidra med.
Et av politikkens paradoks, er at blant de kandidatene man kan velge blant i dag, så ville flesteparten passet inn i ovennevnte karakteristikk - de som har minst å bidra med. Yrkespolitikere som ser på politikken som en jobb og ikke et kall. I partier som ser på velgeroppslutning som markedsandeler og som definerer suksess i antall stortingsrepresentanter og ikke i gjennomført politikk.
Visjonær ledelse handler om å ikke bare reagere på fremtidige forandringer, men å skape dem.
Opp gjennom tiden har vi hatt slike visjonære politikere, men de er gjerne litt støyete og uregjerlige for partiapparatet, og dermed ofres de velvillig på det politiske alter ved behov. Igjen står de glattstriglete politikerne, uten farlige egenmeninger, som følger partiboken og som begynner alle setninger med "Javel", og ikke "Hvorfor".
Dermed har vi fått politikkens logikk, eller mangel på sådan; at politikere først og fremst er opptatt av å bli gjenvalgt, og på grunn av dette, må kunne vise påvirkningsevne og handlekraft i enkeltsaker, fremfor å være opptatt av de store linjene i samfunnsutviklingen.
Spør fem politikere om hva salgs samfunn de ønsker om 15-20 år, og jeg er redd ingen kan svare på dette. Og vet du ikke hvor du vil, så er det enda vanskeligere å komme dit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar