Uten noe forsøk på å gå språkekspert Per Egil Hegge i næringen, så handler begrepet troverdighet om at folk skal tro på det du sier - at det du sier er sant, i alle fall at du tror på det selv.
Noen ganger blir det akseptert at man lyver, uten at det går på troverdigheten løs. (Enten det er statråder som blir spurt om de fortsetter, eller mannen som får spørsmål om gave til kona...) Man forstår at sannheten ble omgått, uten at vedkommende har gjort seg til en serieløgner.
Problemet starter når man skal forklare sannheten bak en løgn, og lyver igjen. For eksempel at man sier at man går av som statsråd fordi man vil tilbringe mer tid med familien, når realiteten er at man ikke skulle reise hjem til familien, men bli boende i Oslo. Eller når man sier at man først bestemte seg for å gå av som statsråd etter en tidlig høsttur, og så bestemte seg for å bli PR-rådgiver - når det senere fremkommer at ideen om å bli PR-rådgiver allerede var unnfanget på våren. Den ene løgnen følges opp med en ny løgn, og man drives fra skanse til skanse med stadig nye løgner. Til slutt er det ingen som tror på deg, inklusiv deg selv - du har blitt en serieløgner.
Problemet med serieløgnere er at de, når de blir fersket, veldig fort maler seg inn i et hjørne - eller skammekrok som det het på skolen i gamle dager. Og i skammekroken måtte man stå med et stort hvit kremmerhus på hode. Det var aldri artig å stå i skammekroken med kremmerhushatt på hode. Tidligere, dyktige statsråder som går rundt med hvite, virtuelle kremmerhus-hatter er heller ikke artig. Og selv for statsråder går veien ut av skammekroken via skolefrøkenen sin gamle tavle.
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!",
"Jeg skal ikke lyve mer!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar